Angst – mer normalt enn unormalt.

Jeg har møtt min egen angst mange ganger. Jeg møter angsten hos klienter i terapirommet veldig ofte. Og jeg møter mennesker rundt meg støtt, som forteller inngående, viskende, i forbifarten eller med humor at de har en eller annen form for angst. Siden det fortelles på så ulike måter kan man forstå det som om noen opplever sin angst som skremmende, unormal, komisk (ofte fordi de ikke selv kan forbinde seg med ”en” som har angst). Eller man vil bagatellisere den.

Det finnes mange former. Angsten oppleves som en frykt. Den kan være konkret eller vag, eller helt eksistensiell. Hvis den er eksistensiell handler den om ensomhet, død, ansvar, meningsløshet, eller perfeksjonisme. Mange tenker nok på ulike former for angst som for eksempel: sosial angst, panikkangst, fylleangst, prestasjonsangst eller en form for fobi. Og alle gir de en del like symptomer i kroppen.

Jeg tror nå det er mer normalt enn unormalt i vår verden å kjenne på angst til tider. Det er utfordrende å leve. Hvor hemmende angsten er, er ofte det avgjørende for om man oppfatter det som en alvorlig lidelse, ubehagelig eller noe håndterbart, og kanskje nødvendig. For meg er angsten et språk. Den forteller meg noe, som jeg har oversett eller ikke villet se nærmere på. Da gir kroppen meg tydelige tegn på at ”NÅ må du ta hensyn til deg selv og finne ut av hva som er vanskelig, og deale med det. Ikke rømme unna”. Ellers kommer angsten bare ”løpene” etter, og kan bli enda sterkere.

Vi prøver å bruke ulike mekanismer for at angsten skal forsvinne, og vi skal få tilbake kontrollen. For angst er ofte en følelse av manglende kontroll. Eller redsel for det som kanskje kan komme til å skje. Altså i framtiden. En bekymring. Noen engster seg nok mer enn andre. De har en disposisjon for engstelse, og kanskje i tillegg vokst opp med mer engstelse rundt seg. Ofte kan engstelse for framtid ligge i vanskelige erfaringer eller relasjoner i fortid. Da er nåtid angstens løsning. Det er i nåtid endring kan skje. Det er over nåtiden vi kan ha kontroll, og vite noe om. Det er bra å ha sine mekanismer for å få angsten til å forsvinne.

Vi kan ta kontakt med noen rundt oss, som er trygge. Vi kan aktivt snakke til oss selv, forsikre og trygge, og bruke logikk. Noen isolerer seg og unngår det som er vanskelig. Selv bruker jeg sansene og her og nå. Det har vist seg for meg å være svært effektivt, og har gjort at angsten for selve angsten er forsvunnet. Jeg er ikke lenger redd for den. Jeg kan beskrive rommet, vedkjenne meg det jeg kjenner, se meg rundt, høre og lukte – for å komme til nåtid. For det er den virkelighet jeg faktisk er i her og nå. Da gir jeg fantasien og de spinnville tankene fri. Det er gir ro. Å fokusere på pusten hjelper også. Flere mener at angst er å holde pusten. Senest i siste uka har jeg hatt klienter som har opplevd det som magisk å få så kontroll over angsten ved å bruke sanser, beskrive og komme til nåtid. Det blir en enorm mestringsfølelse.

Om du har en fobi for et eller annet som du møter på et par ganger i året, og du da unnviker det som du er redd for, er det kanskje ikke veldig hemmende å ha en liten angst. Men er angsten noe som kommer ofte, og dine vanlige forsvarsmekanismer ikke lenger fungerer, det er da panikken kan komme. Den kan være kraftfull. Flere mennesker forveksler angstanfall med hjerteinfarkt. Og flere har kommet på legevakta i troen på at de har hatt et hjerteattakk. Men som har vist seg å være et angstanfall.

I siste Gestalttidsskrift, så var tema angst. Der var det både intervjuer, refleksjoner, artikler og notiser om angst. Da hadde jeg allerede begynt mitt innlegg. Men så på alle de kloke ord av kollegaer at det kan uttrykkes på ulike måter, men mange fellestrekk gikk igjen. Blant annet hvordan det oppleves i kroppen: Svette, hjertebank, tørr i munnen, rastløshet var noen av sensasjonene som gikk igjen. Og at angsten handler om fortid og framtid.

Angst er ufarlig. Men det kan være tøft og det kan hemme livsutfoldelse. Den kan være liten og håndterbar, for så å bli stor, skummel og svært begrensende. Men vit at det er normalt. Og jeg vil påstå at det er vanligere å oppleve angst i vårt samfunn i dag, med høyt tempo, store krav, mange muligheter, og mange kontraster mellom ulike deler av verden som møtes, samt den lette informasjonsflyten via internett og sosiale medier. Mange kan få følelsen av å være alene, og statusjag fremmer følelsen av å måtte være perfekt.

Vi mennesker trenger å sette grenser for hva vi klarer. Og hva vi kan klare er forandelig. Derfor må vi spørre oss selv ofte. Det jeg klarte i går, kanskje jeg ikke har kapasitet til i dag. Tar jeg hensyn i dag, kan jeg klare mer i morgen. Så å ta vare på deg selv i nåtid kan være styrkende og forebyggende for morgendagens angst.

Hvis du overkommer angsten, og vet hva som ligger i den, kan den gi deg vekstmulighet. Den kan gjøre at du tar mer hensyn til deg selv, blir bedre kjent med deg selv, og dermed griper de muligheter som du har behov for. Du vil følge din innerste følelse, som jeg tror opptrer mer troverdig og logisk enn ”den logiske hjerne”. For i den ligger også mye tvang, press og forventing, som gjør at du pusher mer enn du har godt av, og også uten å ta hensyn eller bruk av kroppen som det genuine redskap det er.

Og du skal vite at du ikke er alene om følelsen av angst. Mange har valgt å fortelle om det til en person, og de opplever det som en sluse som åpnes. Plutselig er det mange de hører om som er i samme båt.

Jeg tror at angsten skal leves med, erfares, ufarliggjøres, forhandles med, forstås og møtes – ikke medisineres.

 

Lev mens du venter

Jeg vet om mange mennesker som venter på noe, eller noen. De har alltid noe å se fram til. Og det er jo veldig flott. Det er en deilig følelse, å  glede seg til noe. Men en del mistrives mens de venter. Det er en tomhet og utilfredshet i livet her og nå. De kjenner ikke på gleden i det å glede seg. For noen mennesker har ikke noe konkret de gleder seg til. De bare venter på at noe skal bli bedre, eller annerledes. Noen venter på kjærligheten, andre på drømmejobben, noen på bedre økonomi, eller bedre form, slankere kropp, at barna skal bli eldre, at sjefen skal slutte, eller noen skal ringe. Og ikke minst helgen. Det er mye mange venter på.

I mellomtiden kan dagens opplevelser føles ” halvveis”. De blir rett og slett degradert. Det kunne vært så mye bedre: om bare…. Hvis bare…. Og slik går dagene, ukene og årene.

DE dagene var livet man hadde, der og da. Dagene ble ikke tatt vare på. De ble ikke satt nok pris på, da du faktisk var der – i stunden av ditt liv. Mange angrer på alt de ventet på.  Det er når angeren kommer at man forstår hva man hadde, og at det ikke lønner seg å vente på andre dager, helger, ferier, personer, penger og helse. Men bruke dagene man er i, sammen med personene du er glad i og bryr deg om, her og nå, og gjøre det beste ut situasjonen ut fra den økonomien man har og helsa man har. Viktigheten ligger i evnen til å nyte dagene man er i prosess. Det er i øyeblikket vi kan endre og forbedre. Det er her og nå vi kan påvirke,  både stunden og til forberedelse for morgendagen.  Det er prosessen som er årene. Målet er ofte bare en liten stund. Noen minutter, før man har et nytt mål.

I radio, og ellers mange rundt, roper støtt og stadig: ”endelig fredag, endelig helg”. Jeg synes det er litt trist jeg. Ikke helgen generelt. Men at det virker som mange lever for kun få dager i uka. Når mandag begynner, er det bare å begynne venting og nedtelling til helgen igjen. Da blir det mange dager med venting.

Så mye tid, som kan fylles inn med kos, moro, lærdom, ro, oppgaver, folk – hva som helst, som beriker stunden. Jeg elsker helger, og ferier- misforstå meg rett. Jeg verdsetter virkelig turer, ingen vekkerklokke, familien, venner og min fritid. Men jeg elsker også jobben min, trening, rutiner, fotballkamper til datter, dansetreninger til annen datter. Jeg liker helt vanlige dager. Og prøver virkelig å se etter noe godt i hver dag, og kjenne etter. Jeg venter også, på mye. Men ettersom selvutviklingen har fått sin virkning, ser jeg etter det gode i her og nå. Til tider er det vanskelig, men oppmerksomhet og trening på det har hjulpet masse.

I dag var jeg effektiv med oppgavene jeg skulle gjøre. Det gir meg en tilfredshet. Jeg hadde lunsj ute i sola, og jeg nøt hagearbeid fra helgen. Jeg så fotballkamp med datter, og så hvordan hun eldste jobbet med inspirasjon til eksamen. Jeg liker det. Restemiddagen ble laget i en fei, og ble kjempegod. Jeg kjøpte meg et blad, og satt en halvtime i ro og nøt.

Det er viktig å ta tak i tiden. Bruke den, legge merke til det som skjer i den og sette pris på den. Ikke bare vente på at noe skal bli enda bedre. Det beste er kanskje akkurat nå. Så nyt dagen og øyeblikket. Kanskje det er akkurat dette øyeblikkets tilstedeværelse og glede, som gir deg inspirasjon til nye muligheter, endring og forbedring. Da kan du få både pose og sekk, nyte nuet OG glede deg til flere gode tider.

Ha en strålende dag.

Hvem er du, hvem er jeg og hvem er vi sammen?

 (Alle mine innlegg er anonymisert, om jeg skriver i jeg form, eller historier fra andre. De er så forvandlet at det er umulig å kjenne igjen personer. De temaene jeg skriver om er kjent for mange, og tror mange vil identifisere seg. )

Jeg kom til et punkt i livet mitt hvor jeg ikke lenger visste hvem jeg var. Jeg følte at jeg hadde mistet all min substans. Alt bare fløt rundt. Folk spurte hva jeg ville, men jeg ante ikke svaret. Jeg visste knapt om jeg hadde lyst på te eller kaffe. Jeg visste ikke lenger hva jeg likte, hvem jeg likte, hvordan jeg likte at ting skulle være. Hvor hadde Jeg blitt av? Lå jeg igjen i min hjemby, på skolen min, hos eks kjæresten min, på barselavdelingen, på min forrige jobb, hos mine foreldre? Jeg aner rett og slett ikke hvor jeg var i meg selv og hvor jeg var på vei.

Mange snakker om mål. Men hvordan kunne jeg vite i hvilken retning jeg skulle gå, når jeg ikke engang visste hvor jeg sto akkurat nå. Jeg trengte et kart. Et kart over mitt indre landskap. Jeg skjønte plutselig at jeg måtte se innover for å finne meg selv igjen, og ikke utover på alle andre. Først måtte jeg finne ut hvor jeg var akkurat nå. Og jeg trengte også en forståelse av hvordan jeg hadde kommet hit. For jeg ville lære av mine feil, og skulle heretter være mer aktiv, ansvarlig, og tilstede i mine egne valg av veier.

Jeg er en utålmodig sjel, og gikk på mange ”smeller” i letingen. Jeg ville være i fortid og framtid, men ikke her og nå. Det gjorde for vondt å vite så lite om meg selv. Det var vondt å kjenne på kropp og følelser. Det var lettere å være rasjonell, se hva andre gjorde, ta imot kloke råd og slippe å ta ansvar. Da ble det kræsj igjen. Jeg var på ville veier, og andres veier. Mistet helt retning igjen. Da var det å vende innover – igjen.

Jeg var nødt til å lære å stoppe opp. Være for meg selv. Og stille meg selv tydelige spørsmål. Og gi meg ærlige svar. Jeg selv ble mitt eget verktøy.

Jeg lærte underveis at jeg var en person med mange sider. Jeg utviklet meg og endret meg. Jeg hadde ulike behov på ulike dager. Jeg opplevde meg selv forskjellig sammen med ulike mennesker. Jeg kunne ikke bare si: ”Sånn er jeg”. Jeg måtte legge til et par ord. ”Slik er jeg akkurat nå”. Det var faktisk en befrielse. Jeg ble fleksibel med denne anerkjennelsen. Da jeg oppdaget at jeg er meg selv like mye, selv om jeg er forskjellig i ulike situasjoner gav det meg håp. Håp og tro på menneskers evner til endring, læring og utvikling. Jeg oppdaget også at det er en rekke mennesker jeg er veldig lik sammen med.  Jeg har noen sider i meg som sitter hardt, og som jeg favoriserer, og noen jeg er trygg på. Derfor blir de også mer synlige med flere. Timing er også viktig har jeg forstått. Noen ganger må jeg kun ta hensyn til meg selv, min helse, mens andre ganger tar jeg hensyn til etikk og moral, andre mennesker og omgivelsene jeg er i.

Vi har alle en bagasje med ulike historier av relasjoner med oss. Det er et faktum at noen personer  slapper vi mer av med, ler mer med, er mer på vakt ovenfor, hjelper mer, eller liker/misliker mer. De kan minne oss om personer vi tidligere har kjent eller kjenner. Så viktige spørsmål jeg har lært meg å bruke:

–          Hva er mitt behov akkurat nå? (Hva eller hvem er viktige?)

–          Hvordan lar du meg påvirke deg?

–          Hvordan lar jeg meg påvirke av deg?

–          Hvem/Hva blir jeg sammen med…………………….(navn på person(er))?

(Eks: Jeg blir avvisende, liten, megler, mor, publikum, morsom, arrogant, glad, trygg, trist, alvorlig, bestemt, misunnelig, konkurrerende)

Jeg oppdaget underveis med disse spørsmålene at det ikke alltid var den andre jeg mislikte eller likte. Jeg fant til tider ut at jeg ikke likte meg selv sammen med visse personer. Det kom fram sider i meg som jeg projiserte over på den andre, da det egentlig handlet om meg selv. Det var ikke så god følelse. Men oppdagelsen gav meg mulighet til endring. Så når jeg møtte denne personen igjen kunne jeg møte ham/henne med en annen respons enn tidligere. Jeg fikk andre svar. Og vi fikk en annen og bedre relasjon. Samme gjelder også om gode sider.

–          Hvorfor elsker du din kone/mann/venn/venninne? Er ikke det også fordi du liker deg selv sammen med han/henne?  Og hans/hennes gode sider påvirker deg? Dine beste sider kommer fram.

Jeg skal leve meg med selv 24 timer i døgnet. Da er det veldig bra å like seg selv. Jeg var nødt til å ta denne reisen for å finne ut av hvor jeg var i meg selv, for da var det lettere å orientere meg i egne omgivelser av bosted, karriere, helse, min rolle som mor, kone, datter, venninne etc.

Nå har jeg også satt mål, og min indre GPS er på. Jeg ser at det støtt og stadig blir noen småveier og omveier. Og jeg havner til tider både i dype daler, gjørme, storm og ulent terreng. Men noen ganger må jeg gjennom det for å komme til fjelltoppen, solnedgangen, stranda og de gode steder. For meg er prosessen blitt så spennende og morsom, så den er også blitt et eget mål på veien til de andre målene.

Vet du hvor og hvem du er i ditt indre kart akkurat nå, i forhold til deg selv og de du har rundt deg?

Klem fra Siw