Tips til foreldre med redde barn

«Jeg vil bare de voksne skal si at det blir bra, og så vil jeg at de skal holde rundt meg». Dette er en setning jeg har hørt mange ganger fra barn. Et ganske tydelig ønske og behov.
Mange barn er livredde på kveldene før de skal legge seg. Det er helt typisk a skal de roe ned og de rekker å tenke gjennom saker og ting. Og de rekker  å kjenne og føle. Ikke så veldig annerledes enn oss voksne:)

Barna er oftest redd mye av det samme som oss voksne også, kanskje med ett par unntak. De kan være redd for monster under senga, spøkelser, for tyver og kidnappere, for sykdom på seg selv eller sin familie, redd for at foreldrene skal skilles, bekymringer for skolen og venner, for brann og krig. De kan være mørkeredde, eller være redd for noe som kan skje dagen etter, og døden. Ofte er de redd for ikke å være gode nok. Redd for ikke å klare å prestere. At de ikke vil bli likt eller elsket for sin person, men bare sine resultater. Og hva om resultatene blir sånn middels? Vil de da bli elsket litt mindre? Det er ofte slik barn er redd for.

Mye av det barn er redd for er reelle farer. Kidnappere, sykdom, død og brann. Vi leser om noen få tilfeller av kidnappere, og kjører og henter barna ekstra etter det. De er ganske like oss voksne. Og blir man utsatt for noen av disse typer farer, så er det jo farlig for liv og helse. Men sjansen for å bli utsatt for disse ulike farene er mindre, enn å ikke bli utsatt for dem – sånn rent statistisk. Og det vet vi voksne, og lar som regel ikke redselene styre våre dager. Men barna blir redd for at det fæle skal skje akkurat dem. De har vært «supermann», «prinsesser», vært på fotball, dans, karate, svømming eller annet. Vært modige, aktive og hatt en bra dag, så er det leggetid og foreldre skal ha bittelitt tid uten barna. Men da trenger barna trøst og forsikringer. Da er de ikke lenger barna som tror de klarer alt selv. Da er de BARN, og trenger plutselig tilstedeværelse, ro og trygghet. Og det tar kanskje ikke 2 minutter, men 15 minutter. Da kan stresset øke. Det er sent, de bør sove. Men helt ærlig, så tror jeg ikke barna sovner raskere om du sitter hos de i 2 minutter, og forlater de med noen trøstende ord, men mens de er likevel like redde. Da roper de oftest igjen og igjen. Eller kommer opp, kanskje flere ganger.

Som voksen har vi erfart at slike vonde tanker kan slippe taket. Derfor ber vi ikke alltid om hjelp. Vi klarer oss selv ved hjelp av fornuftig tankegang, positivt selvsnakk, eller andre strategier vi har opplevd har hjulpet oss. Men de gangene våre voksnes redsler ikke forsvinner med våre vanlige metoder, så ber vi også ofte om hjelp. Enten av familie, venner eller profesjonelt.
Å evne å be om hjelp er en styrke. Det kan hjelpe deg å få korreksjon på det som er usunt for deg selv, nytt perspektiv og helt nødvendig støtte.

Så se det som en styrke og tillitsærklæring at barna ber deg om hjelp og trøst. De stoler på deg, og at du er en som står stødig og vil hjelpe dem. Ofte er det ikke masse som skal til. Flere ting jeg opplever hjelper både privat og profesjonelt med barn er:

– Normaliser redselen. Det er vanlig å være redd. Noen ting er farlig, men sjansene er så små, og går vi rundt og er redd hele tiden går vi glipp av hele livet, mens vi lever. Barn forstår dette mer enn man skulle tro.
– Fortell om deg selv og dine redsler da du var liten. Og også hvordan redselene forsvant. De synes ofte det er både spennende, og det gir dem håp om at de også vil klare å gjennomleve de. Barn trenger å vite at tiden endrer seg. At opplevelser blir annerledes etterhvert.
– Si at du forstår. Og at det ikke er farlig, at det vil gå bra. Klapp på de. Sitt hos de til de roer seg, og kanskje helt til de sovner. Berøring gjør at de får mer kontakt med kroppen, og forsvinner da litt fra hodet og tankene.
– Spør om hva barnet ditt trenger akkurat nå da han/hun er redd? Da vil barnet få øve på å finne ut av egne behov, og hvordan tilfredsstille de. Veldig nyttig for videre i livet!
– La barnet høre på f.eks. Mindfullness for barn. (En cd og bok f.eks: «Å sitte stille som en frosk»).
– Sitt der noen minutter, og si at du går ut nå, men kommer tilbake om 5 minutter. Pass da på å hold tiden. Mange barn trenger å vite at du fremdeles er der, og at de kan stole på deg.
– Si at du vil hjelpe barnet. Og prat rolig om morgendagen og hvordan den skal løses.
– Det kan også hjelpe å dobbeltsjekke under seng og i skap. Eller ha på litt lys. Og lage historier om at monstere er fantasi, og at de er beskyttere og hjelpere.
Dette er noen tips som jeg tror vil oppfattes av barnet som at du tar det på alvor. Og du bygger tillitt, som vil gagne deres relasjon inn i ungdommen. Barnet vil komme gjennom og lettere vite at redsler i livet er normalt, og de kan føles skremmende, men er ingenting å skamme seg over. Og de vil erfare at det er mulig å få støtte, og det er mulig å leve med, eller bli kvitt dem helt. Du som foreldre kan invistere best i god tid og støtte, ikke alltid å vite svaret. Men bare med din tilstedeværelse og trygge nærvær. Da blir barna tryggere. Blir barna trygge, så blir de også lettere selvstendige og frie. Tålmodigheten og kreativiteten din vil betale seg med renter:)

 

Å dele opp familien iblant

 

Akkurat nå er far og mellomste datter på tur. Til London. Vi fant ut da de 2 yngste var bitte små, og samvittigheten holdt på å gnage meg i hjel for henne eldste, som var 7 og 9 år eldre enn sine søstre. Hun klarte seg så fint selv, forgudet sine søstre, og hjalp til med dem og var sammen med dem. Men jeg kunne se at hun også var mye alene. Hun fikk vente mye. Alt tok sånn tid. Vi måtte ta så mye hensyn til de små. Selv om det naturlig måtte være slik, gnagde det meg langt inn i hjertet. Det var da vi ble enige om at da hun yngste var ferdig med å ammes, skulle pappen ta med de to yngste til Sverige og hans familie, mens jeg og eldste ble igjen hjemme alene. Bare oss to.

Jeg var sammen med de to yngste veldig mye. Og det er klart jeg kunne stille meg spørsmålet ide de satt seg i bilen og kjørte av gårde for helgen, om det var for lenge uten meg. Men formanet meg selv at det var hun eldste som trengte meg mest nå. Og de to andre var sammen med pappaen sin, og hans foreldre som gledet seg masse til å være sammen med dem. De fikk mulighet til annen setting for seg.

Det ble en veldig verdifull helg for oss alle. Det ble en helt annen ro, og savnede behov ble dekket. Masse tid til prat. Med tid og blikkontakt. Vi koste oss masse, og følte oss nærmere igjen. Min mann fikk de to yngste selv. Han fikk gjøre alt på sin måte.

Det tok noen år før vi igjen bestemte oss for at innimellom, skulle bare en av oss foreldre ta med ett av barna på tur. Vi hadde friskt i minne hvor godt vi synes det var den helgen. Siden har vi gjort det slik iblant.  Og gjett om vi får prata, om alt mulig. Det blir en så annerledes setting. Trenger ikke tenke på andre enn bare to. For er man fem, og med ulike ønsker og behov kan det klart bli en del diskusjoner og uenigheter. Det skal være rettferdig, og det skal tas hensyn. Man må inngå kompromisser og megle. Alt dette er verdifulle utfordringer å lære seg. Konfliktløsning, drakamper, lære seg å lytte og forstå andres behov er verdifull læring man kan få med søsken, og familie.

Og innimellom er det deilig å slippe en eneste innvending. Alt bare flyter sin gang. Min mann har vært på tur med henne yngste. Bildene de tok beviser med store smil hvor godt det var å ha pappa helt for seg selv. Og det var deilig å være kun 3 hjemme. Det er større forskjell enn man kunne tro. Det er klart vi ville kose oss ekstra også.

Jeg og henne eldste brukte lang tid på å få til tur, men da vi plutselig fant ut at vi bare måtte ta tak i det, dro vi kun et par uker etter – til Barcelona. Luksus. Alene med en 18 åring på tur.

Akkurat nå er far og mellomste av gårde. Hun har gledet seg i et halvt år. Alle vet vi hvilken turordning vi har, og vet derfor hvem som skal reise neste gang. Og glede seg og finne ut hvor, er en del av det vi betaler for. Det kribler, og er nedtelling. Men først skal vi være sammen igjen alle. Siden eldste er så stor at hun reiser mer med venner og kjæreste nå, så er det plutselig ekstra gøy om hun kan og vil være med oss. Det er verdifullt å ha nært forhold til sine barn, og se at ulike sammensetninger av oss kan få fram ulike sider.

Det har vært herlige dager med tid, ro, prat og moro. Nå blir det godt å få mer liv og røre igjenJ

Livslyst – som god apetitt

Lyst forbindes ofte med glede, lykke, mening, energi – ja slike gode ord, som gjør at man kjenner på de gode følelsene i kroppen, og som gir positive og glade tanker. Å ha en lyst på livet. Hvordan kan det vise seg, eller fås fram om den mangler? Det er et av de eksistensielle spørsmålene mange stiller seg flere ganger i løpet av livet.

Det motsatte av livslyst, trenger ikke være en depresjonsdiagnose. Det kan være at man har innfunnet seg med livet. Rett og slett fordi man er født, er det forutbestemt at man skal leve til man dør naturlig. Det kan også være at man lever av plikt og hensyn til andre kjære og nære.  Så nå når man er her i verden og uten særlig livslyst – hva da? Hvordan kan du fylle livet ditt med glede, godhet og mening?

For noen mennesker er lysten tydelig framme mesteparten av tiden. For andre kommer ikke lysten like lett og naturlig frem. Den må lokkes fram. Jeg har en grunntro om at man selv må fylle livet sitt med lyst og glede. Lete etter gledene. Det kan handle om å tørre å gjøre noe nytt, velge å engasjere seg, være aktiv og omgås mennesker som får glede fram i deg. Det trenger ikke være så voldsomt og stort. Det kan være mening her og nå. Ta innover deg det som er fint og hyggelig i deg, og rundt deg, uten at det trenger å bety noe mer enn den nytelsen der og da. Det kan være de små ting som er deg helt nærmest, detaljer som spiller en stor rolle, fordi det får deg til å smile, kjenne varme, sitre eller forsterke dine sanser. Å la deg selv tørre å rive med og kjenne på gode reaksjoner.

Å fylle livet med livslyst kan for noen fortone seg som en smule tvang til og begynne med. En tvang som handler om å ta ansvar for å fylle livet sitt med mening. Tvang til å gjøre noe. Enten noe som tidligere ga deg glede, eller noe nytt du kunne tenke deg å prøve. Jeg advarer mot å starte med å lete etter poenget ved å gjøre, fylle inn og lete etter livslyst og glede. For det er som regel ikke i den enden livslysten starter. Begynn heller med en aktivitet, for så å se hva som skjer i kroppen. Let etter varme, ro, bevegelser, gode sitringer, smil, våkenhet, energi – som alle kan være tegn på at noe godt skjer i nervesystemet ditt. Det kan kreve øvelse. Er du først kommet, og eventuelt vært lenge i mismot, nedstemthet, likegyldighet kan det kreve øvelse å kjenne etter noe annet i kroppen og omgivelsene som gir deg noe annet enn tomhet, smerter, ubehag etc.

Jo større fleksibilitet det finnes i deg for faktisk å ta imot og romme de følelsene som kommer, jo sterkere følelser vil du kunne kjenne på. Begge veier. Holder du tilbake og fortrenger alt vondt, og samtidig ikke kjenner noe glede, blir livet ofte tomt og flatt. Verken dårlig, eller bra. Å ha rom og fleksibilitet blir som et toleransevindu for følelser. Dette vindu kan gjøres større ved å gjøre nye ting, møte nye mennesker, utfordre deg selv på nye områder, åpne sansene for de små ting og rett og slett regulere deg selv.

Jeg vil bruke livslyst, som en sammenligning om apetitt på mat. Hvis appetitten er dårlig, kan det hjelpe å åpne nye kokebøker, invitere på middag, gå i en ny matbutikk, spise ute, spise hos en venn, være mer fysisk aktiv  eller gå et kokkekurs. Det blir som å lete etter apetitten ved litt tvang, ved å åpne sansene, øke kunnskap, omgås folk for å utforske andre retter, eller bringe inn elementer av det sosiale rundt appetitten. Slik kan vi gjøre med livslyst også. Små nye biter, en av gangen. Og ikke forvente mer enn at det skal smake godt her og nå. Altså ikke generelt mer apetitt hver dag… Det gjelder å ta ett steg om gangen, og la det få fordøye. Kun her og nå – og nyte. Det er denne dagen med livsglede – en time her, noen minutter der. Så kan alle disse små stundene av lykke kobles sammen, og livet kan se generelt lysere ut. Det kan gi håp og glede for livet videre.

Er det helt umulig å klare å lokke fram livslysten selv, kan det være tyngre grunner til at lykke ikke kan få plass i deg. Du har kanskje noen forsvarsmekanismer som var nødvendig en gang, og som sitter fast fremdeles. Da kan mer hjelp trenges. For vonde opplevelser kan sitte hardt som knuter i kroppen, og da er det ikke så lett for tankene å manipulere de vekk med en morsom aktivitet, eller hyggelige mennesker. Det kan være fint der og da, men hele tiden blir lysten så kortvarig, og du klarer kanskje ikke å koble sammen flere gode ting.

Har man fått mange slag i livet er det lett å dra ned forventninger, holde opp garden eller trekke seg tilbake. Noen mennesker har mer problemer med å føle lykke enn med alvor og drama. De føler de ikke fortjener lykke. De er redd for fallhøyden, eller de rett og slett klarer ikke identifisere seg med å være lykkelige mennesker med stor livsapetitt. Da vet de ikke hvem de skal være. Eller noen evner ikke å se lykken, for den er for godt gjemt bak all elendighet. Eller de er redd for å bli avvist, eller å miste lykken. Det er det de er vant til.

For meg er engasjement et nøkkelord. Det handler for meg om tilstedeværelse i relasjoner. Jeg tillater også meg selv å være alvorlig, sur og lei. For da tar jeg meg selv på alvor, og jeg blir tro mot meg selv, og det som faktisk ER. Det gjør meg levende og oftest veldig gladJ

Fysisk nærhet kan gjøre deg god

For å bli god i noe kreves ofte engasjement. Engasjement gjør deg våken og tilstedeværende. Noe som kreves for å ta inn ny informasjon. Du trenger å høre og se det som læres ut, og da trenger du å være skjerpet og konsentrert om det som foregår.  Jeg har for mange år siden lest i en av mine psykologibøker at det er vitenskapelig undersøkt, at de som sitter på de første radene på skolen er de som oftest har best resultater. Så jo nærmere du er læreren og det som skjer på tavla, jo mer tilstedet og skjerpet blir du.

Bakerste rad

Jeg vet av egen erfaring at både jeg selv og flere med meg ville sitte gladelig på bakerste rad på skolen. Der var vi lengre fra læreren, og kunne lettere fikle med andre ting uten å bli oppdaget. Vi synes ikke like godt bak de andre hodene. Og vi hørtes ikke like godt om vi hvisket og tisket. Så å sitte bakerst ga muligheter til å ikke følge med på det faglige, men fokusere på andre ting. Slik viser det seg ofte med andre ting også. De som stiller seg på første rad på konserter er de som er mest engasjerte. De har det morsomst, de kan alle tekster og får kanskje blikk kontakt med sitt store idol, som igjen løfter konserten mange hakk. De som stiller seg bakerst i gruppesalen på treningssenter vil ofte gjerne gjemme seg. De kan føle seg mindre flinke enn andre, med den konsekvens at de ikke ser instruktør og trinn like godt, og derfor forblir usikre eller ikke tar ut øvelsene fullt ut.   De som står foran følger ekstra godt med. Instruktøren ser de tydeligst. De vet også at de kan bli fulgt med på av de bak seg. De tar derfor ofte ut øvelsene fult ut, og får mest ut av treningen.

De nærmeste evaluerer deg best

Jeg har også holdt en workshop som tydelig støtter denne påstanden. Etter en hel dag med foredrag, øvelser og case om: ”hvordan få til en fruktbar medarbeidersamtale”, hadde vi for det meste sittet i en sirkel.  Jeg og en kollega satt ved siden av hverandre på samme sted hele dagen og tilbakemeldingene viste tydelig at alle de som satt nærmest oss ga oss best tilbakemeldinger, og følte de hadde fått mye igjen av workshopen. De kan ha vært mest engasjerte fra før vi startet, men de som satt lengst unna har også vanskeligere med å få fram sitt eget engasjement, og eventuelt endre sin kritiske innstilling, eller holde på sitt begynnende engasjement. Jeg har selvfølgelig lært masse av dette, og har endret sitteplass, beveget meg mer rundt når jeg senere har gjort noe i større grupper. Og jeg har aldri fått slike tydelige og forskjellige tilbakemeldinger siden.

Et valg om å forsøke

En sport jeg ikke har klart å engasjere meg særlig i på TV er håndball. Vet ikke helt hva det kommer av, men synes ikke det har vært så spennende. Min mann derimot ser det meste av sport og ville gjerne ha med meg foran TV til en håndballkamp. Jeg bestemte meg for å gi det et forsøk til. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle få få dette til å bli gøy? For det første måtte jeg holde med et lag. For om det ble det samme for meg hvilket lag som scoret visste jeg at det ikke ville bli særlig engasjerende. Jeg fant ut hvilket lag jeg håpet skulle vinne. Og jeg ville sitte oppreist å se kampen. Ikke ligge ned. Bare slike små fysiske detaljer gjorde at engasjementet mitt til kampen økte. Jeg fulgte meg og merket meg at jeg begynte å få meninger om spillerne. Og det ble absolutt den beste håndballkampen jeg har sett. Så da lærte jeg at jeg kan finne fram godviljen med å bli mer tilstede i engasjement ved å velge favorittlag og sitte opp.

I terapirommet

Med noen klienter har jeg opplevd at det føles som om jeg kunne gått ut av rommet uten at de ville merke noe. De prater og prater, men ser ut av vinduet, på bilder, i gulvet, men aldri på meg som de faktisk forteller noe viktig til. De virker som er i sin egen verden, og ikke forholder seg til noe i sine omgivelser. Jeg har i slike tilfeller forsøkt å stoppe de ved å forsiktig stille noen spørsmål. De har enten svart lenge og vel på spørsmålet, men fremdeles er det som de snakker med seg selv. Jeg tenker da at de har få muligheter til å komme ut av det vonde de er i. De maler om det samme, og de forsterker alt det vanskelige ved å repetere, og si alt høyt. De er kommet for å få hjelp. Men klarer samtidig ikke å relatere seg til noen andre. De har forsvunnet inn i seg selv og har vanskelig med å se utover. Da har jeg kommet på tanken om den fysiske nærheten som ofte krever mer tilstedeværelse i nuet. Jeg har forsiktig flyttet stolen min noen centimeter nærmere klienten. Da har de stoppet å prate og plutselig SER de meg.  Det er ofte da de selv kommer på at de ikke har sett noen andre på lang tid. De har kun sett innover i seg selv, og sett sin egen smerte eller vanskelige valg. Fra der har vi kunnet begynt å jobbe videre, og klienten har kunnet se mer av omgivelser og annen virkelighet, som igjen har gitt nye perspektiver og klar framgang i det han/hun har kommet for.

Sammen med barn

Samme prinsipp gjelder ofte sammen med barn. Om du snakker til dem fra et rom til et annet hører de deg ikke, eller velger ikke å høre. De trenger din nærhet og tilstedeværelse for å ta imot det du ber om. Om du dermed setter deg på huk, nære barnet, og gir beskjed eller spør om noe, får du både raskere respons og mer kontakt. Dette vil selvfølgelig gi bedre samspill, bedre kommunikasjon og igjen mer læring.

Så vil du lære mer og raskere, eller skjerpe sanser og engasjement så flytt deg nærmere der det skjer.

Hvordan møte trassige eller triste barn?

Et naturlig instinkt når det er noe vi ikke forstår, er at nysgjerrigheten dukker opp i oss. Vi søker forståelse ved å spørre, undre og lure. Med trassige barn er det ikke alltid at dette instinktet slår ut. Mange tar nok heller den  ”formanende ”besserwisser” og foreldrerolle hatten”,  når vi har egne barn som trasser og trosser oss. Vi vil bare gi ordre, så skal de følge. Vi vil bare si hva vi føler, så skal de forstå og endre oppførsel. Men slik blir det jo sjelden.
Nærhet
Jeg føler meg veldig enkel når jeg argumenterer for dette. Men det er etter mange år med jobb med barn. Jeg har jobbet i barnehage og har selv barn mellom 10 og 20 år. Så jeg har vært i en del trassige situasjoner. Og jeg har gått i ”fella” med å ta den meget autoritære rollen mange ganger. Det hjelper lite. Men stort sett hver gang jeg endrer stemmen til mykere og lavere volum, samt lover å bare høre på hva det er som er vanskelig, åpner de den fysiske eller psykiske lukkede døra. Mange barn vil bli holdt rundt, eller sitte på fanget. Andre vil at dere bare sitter ved siden av hverandre. Og det er faktisk fascinerende hvor raskt en konflikt kan bli løst ved at du da spør hva barnet føler og tenker, og lar de prate uten innvendinger. Barna vil oftest bare ha forståelse, og ikke råd og løsninger. Hverfall ikke i sitt mest temperamentsfulle øyeblikk. Ved å holde rundt eller holde de i hånden blir de også mer åpne for å høre på deg etter sin egen forklaring. Det er ikke alltid lett å gi en klem eller armkrok om du selv er hoppende sint, og kanskje stresset også. Men jeg kan nesten love at det er både den raskeste og omsorgsfulle måten å gjøre det på.
Jeg tror fysisk nærhet er forebyggende for mobbing, og en fantastisk grunnstein for trivsel. Jeg kommer aldri til å glemme den salige og fantastiske stemningen jeg fikk overvære i klassen til en av mine døtre i 1. klasse. Jeg vil her gi æren til Merethe Jaquesson, som da var læreren. Barna kom inn i klasserommet med dempet belysning og klassisk, rolig musikk. Det var satt fram benker i en halvmåne. Halvparten av elevene skulle sette seg, og den andre halvparten skulle stå bak. De skulle massere hverandre. Altså, det var rørende. De som ble massert kunne si om de likte løsere, hardere, lengre ut, høyere opp. De ble kjent med egne behov. Jeg har lest tidligere at det er sjelden man mobber en man berører på en slik skånsom og god måte. Jeg har heller aldri vært bort i en klasse med bedre miljø opp gjennom årene. Det er sikkert mange elementer som har påvirket det, men tror ikke at dette første året med en slik skolestart skal undervurderes!
Medbestemmelse og avtaler
Om barnet ditt er sint for noe du mener er en småting. Altså noe du vil betrakte som ”ingenting å være så sint for”. Hva tror du skjer i barnet ditt da? Eller du kan bruke deg selv. Hva hadde du følt om du fikk beskjed om hva du skulle være sint eller trist for og ei? Tror ikke barnet bare skrur av følelsene og blir glad igjen, fordi de har fått beskjed om det. Vet ikke helt om det er et slikt barn vi har lyst til å skape heller. Da kan jo barnet lett blir underdanig videre i livet også. Det tror jeg hadde vært ganske smertefullt for foreldre å se. f Får et barn beskjed om ikke å være trist eller sint blir de blir ofte enda mer sinte, for nå blir de heller ikke forstått, og de får heller ikke lov å vise sine følelser. Først tror jeg man som voksen må legge sin definisjon på problemer tilside. Det er barnet det gjelder nå. Vis en unik interesse for barnets problem, og spør om barnet selv har noen forslag til å løse problemet. Kanskje du kan presentere en liten ”meny” av forslag som  er mulig å gjennomføre. Eks. barnet synes at ull er tull og det er 15 minus ute. La de være med i butikken å kjenne på ull de synes kjennes bra ut. Spør andre barn, hvilke ullklær de bruker, og be barnet kjenne på dem. Er de med på avgjørelsen, så er det lettere å følge opp avtalen. Ha en grense for når ullklær skal på, så de selv kan følge med på yr, eller gradestokken. Er de trege på morgenen, så bruk eggeklokke /alarm etc. som gjør at de passer på selv.  Dette er kun eksempler. Men poenget er at hvis barnet er med på å bestemme innenfor dine rammer, så har dere en lettere avtale. Og så kan dere eventuelt ha konsekvenser som dere også er blitt enige om, hvis avtalen brytes. Jeg har ofte lest at barn kan være strengere med konsekvenser enn voksne, om de på forhånd får være med å bestemme. Så husk å justere disse, om dere som voksne skjønner at disse blir for strenge i forhold til hva som er mulig å gjennomføre.
Vinn-vinn
Noen ganger tror jeg voksne kan tenke at slike avtaler og omfattende opplegg har man ikke tid og ork til. Det er faktisk veldig merkelig. For det er dette som kun vil ta tid en gang nå, og ikke hver dag etterpå. Du sår nå, og høster godene hver dag siden. Og noe jeg er opptatt av – det blir vinn-vinn.
Noen ganger har jeg selv ikke kunnet rokke på noen regler jeg har satt, som barna er uenig i. Men etter argumentasjon, så er jeg fremdeles enig med meg selv. Da har jeg opplevd det som en ærlig og fin ting,  å kunne si til barna at du ser at de er sinte, og du forstår at de kan bli sinte når de ikke får gjøre noe de så sterkt vil, men når det gjelder akkurat dette, så kan du ikke endre på reglene, fordi det er farlig, passer ikke i dag, får ikke til, har andre avtaler, etc. Da har du anerkjent følelsene, men likevel holdt på en regel du synes er viktig. Men barnet kan barnet kan få velge, bestemme en annen dag, og gjerne konkretiser hvilken dag.
Møter du barn med nysgjerrighet og interesse er det utrolig hvor mye spennende, morsomt, flott du kan finne hos de herlige små mennesker med sin helt egne personlighet.