Levende liv


Legg igjen en kommentar

Orden rundt, orden i hodet

 image

Jeg er ikke petimeter på orden. Det vil si at jeg ikke har brettekanter i klesskapet, og krydderet er ikke sortert verken alfabetisk eller etter type. Skoene i gangen står sjelden på skohylla, hverfall ikke mer enn noen timer etter rydding. Men noen rom er jeg mer nøye med enn andre. Bad og kjøkken. Det skal hvertfall være rent. Vask og støvsuge, vaske klær er ikke problemet. Men det er alle tingene. Å få systemer og faste plasser som passer for alle i familien.

Alle disse småtingene som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Papirer, som jeg er litt redd for å kaste, samtidig vil jeg ikke ha det. Har ingen arkivskuff eller perm til akkurat den sjangeren. Så en strikk, klype, skruer, ladere, minnebrikker, blader, bøker, handlelister, kulepenner. Og klær som ikke brukes, og ikke kastes. Det er ikke rart det blir fullt. Det burde ikke være så vanskelig å ha en fast plass. Men om vi er 5 personer, og alle har forskjellige faste plasser. Alle gir bort og kaster for sjelden. Legger ting på ulike lure steder. Ja, da kan det bli mye leting. Det kan skape frustrasjon, og en følelse av uorden i hodet også, ikke bare i skuffer og skap. Og det blir mye rart som ligger på benker og bord.

Men når vi åpner et skap og får bokser i hodet, papirer som stikker ut av skuffene, kleskurver som faller ned, for de tåler ikke tyngden lenger, ja, da er det vel på tide med opprydding. Nå har jeg holdt på i litt over en uke med mitt nye bittelille prosjekt. Jeg har bestemt meg for å ta litt og litt. Før har jeg tatt så mye på en gang, at jeg nærmest får hodepine og hater alt som heter rydding, at da blir det heller verdt rotet. Og det blir leeeenge til neste gang. Men NÅ, nå skal jeg gjøre noe nytt. En skuff, en hylle, en kurv hver uke. Det tar bare noen minutter her og der, og jeg gjør det med musikk på. I dag har jeg tatt skrivebordet mitt, og litt ekstra i papirer ellers, samt litt i et par andre skuffer. Og nå er det nok. Har fremdeles energi til annet.

Små prosjekter kan være stor glede. Jeg får mer orden og struktur i hodet også. Får oversikt over tanker og ideer. Sånn er det for meg. Og jeg vet for en del andre også. Mange kommer til meg for å sortere tanker. De føler at det er kaos. Mange ser sammenheng, at det hjelper når det er orden i tingene rundt. Rot kan kreve energi. Og da blir det en energityv fra det som virkelig er viktig for deg å gjøre. For tappes du for energi kan det påvirke på mange arenaer, relasjoner og humør. Noen klarer fint å jobbe i rot. De overser. Synes det er uviktig. Det kan være en beundringsverdig prestasjon. og noen blir kanskje kreative i kaos?

Men jeg har innsett at jeg duger godt med rot inntil en viss grense. Så MÅ jeg bare få orden. Nå er ikke mitt prosjekt bare selve ryddingen. Det er også å se om jeg klarer å endre et mønster jeg har fulgt nesten alltid. Altså ikke gjøre alt på en gang, og holde på fra morgen til kveld. Men heller litt og litt. Da blir det en ny mestring. En ny og sunn mestringsstrategi for meg. Og det gir en god følelse.

Er du en stabil rydder? Eller bryr du deg ikke så mye? Eller kanskje du blir kreativ i rot? Eller føler du har orden i rotet;)


Legg igjen en kommentar

«Hver gang vi møtes»

Hver  gang vi møtes

Det er lørdag og jeg er klar for å bli berørt. Det er ingen tvil. Jeg skal se ”Hver gang vi møtes”. Og som Lene Marlin sa: ”jeg håper det treffer meg midt i ansiktet og hjertet” – Og det gjør det. Hver lørdag. Jeg vet jeg kommer til å gråte. Men det er en god gråt. Og jeg vil smile, og nikke gjenkjennene, og bli overrasket. Dette er programmet som spiller på så mange strenger.
Disse profilerte artistene, som jeg vet så lite om,  gir meg herlig musikk hjem i stua. Ikke bare nyter jeg musikken, men jeg gråter også over de vakre tolkningene. Det er så beskrivende og skjøre ord, med tilhørende nydelige og perfekte toner. Jeg hører oppmerksomt på deres ukjente historier. Deres egne versjon av sitt liv. Ikke ”Se og hør”. Jeg får kanskje tilfredsstilt en nysgjerrighet. Jeg smiler og ler, og kjenner fryden i magen av deres aktiviteter og lekenhet. Jeg ser hvordan de kan være akkurat som meg selv, og mange andre jeg kjenner. Både med og uten konkurranseinstinkt. Det er godt å se dem i andre ”settinger” enn på scener. De blir så enda mye mer enn gode artister. Jeg synker ned i sofaen, som jeg vet så mange andre også gjør. (Det står på facebook;)). Og jeg lar meg fange av hvordan de forteller historiene sine, om sin framgang, tanker og følelser bak låtene, nedturer og artistlivet. De forteller ikke bare om yrende kreativitet, musikalitet, suksess, glitter og glamour. Men også om angst, stress, utbrenthet, medias jakt på dem, fly og hotell og stort press. Det blir så mye mer menneskelig og enda mer beundringsverdig – i det de gjør og får til, når vi hører om begge sider av medaljen. Og det er rørende. Og så sterkt!
Vi mennesker elsker andres historier. De synes på ukebladsalg, reality serier, dokumentarer og stadig større kjendishysteri. Så nå tar jeg meg den frihet og generalisere til å si VI. (Men er du ikke en av dem, så kan du lese DE.) Jeg er alltid nysgjerrig på hva det er som får oss til å berøre, påvirke, gledes, gremmes etc. Jeg tror det er som en fan av Lene Marlin fortalte henne: Det kjennes ut som du synger om meg. Vi kan gjenkjenne oss i historier eller tekstene. Og med musikk, lyrikk og rytme bak, så blir det nært. Det blir et fellesskap og tilhørighet. Når deres tekster blir formidlet, og vi kjenner oss igjen, blir vi mindre alene. Og vi lærer oss låta, og kan alle synge og nynne med. Ikke minst sprer musikken deres også glede, energi og gode stemninger. Den kan gi assosiasjoner til gode hendelser i livet. Eller få i gang dansefoten og vår egen stemme. Tekstene kan gi nye ord på følelser, sammenhenger og tanker. Den kan forklare verdier vi setter høyt. Og melodiene kan i seg selv bevege oss, og gi oss kraft eller trøst.
De synger om sine tanker og følelser, uansett om det handler om kjærlighet, sorg, vennskap, frustrasjon, så setter de ord og toner på sitt eller andres liv. Både topper og daler. Og ”disse kjendisene” blir veldig normale. Lik deg og meg.
Så hvordan kan de inspirere oss?  Jeg tenker at det de viser av sin menneskelighet, ikke kun status, penger, ekstrem musikalitet og suksess, men også at de forteller hvordan de har investert tiden sin med å spille og skrive, de har satset på drømmen sin, de har levd gjennom motgang, og de har truffet på mennesker som har hatt troen på dem. Det inspirerer. Kanskje det kan smitte over på oss andre? Deres pågangsmot, åpenhet, modighet.

Det er også fantastisk å se hvordan de roser hverandre. De takker, klemmer, setter pris på og applauderer hverandre. Det er nydelig å se på. Og vi trenger det alle sammen. Programmet viser drømmer som har blitt virkelighet. De er mennesker som kan leve av det de elsker mest å gjøre. Men de forteller også om bratte bakker, sårhet og kamper både med seg selv og andre. Men viser at de er enda sterkere i dag, etter hva de har gjennomlevd. Det kan gi ethvert menneske håp og lys. Her er det ingen som blir stemt ut. Her blir alle stemt opp og fram. Det er så mye omsorg og glede at det er umulig å ikke la seg påvirke – på en sunn og god måte.
Har du andre tanker om programmet, hvordan du blir påvirket, eller annet- så kommenter gjerne;)