Levende liv


Legg igjen en kommentar

La motbakkene gi deg vekst

hei verden

Av motgang blir man sterk er det et ordtak som heter. Og som oftest stemmer det, om du både reflekterer, evaluerer og bearbeider din vonde opplevelse. Hvis ikke kan alt som er smertefullt gjøre deg bitter og ensom, og langt ifra sterk.

Jeg hørte en historie en gang som viser akkurat dette.

Det var to gamle menn som begge hadde vært fanger i konsentrasjonsleir under krigen. Den ene mannen var svært bitter på samfunnet, som han mente behandlet ham urettferdig i forhold til sin innsats under 2. verdenskrig. Han ble også lite forståelsesfull overfor andre menneskers vonde opplevelser. Han mente de ikke ante hva virkelig smerte var. Han hadde hatt det verst av alle, så ingen andre burde klage over livet.

Den andre gamle mannen som også hadde vært fanget i konsentrasjonsleir, var svært takknemlig for at han hadde overlevd i det hele tatt. Og om han ikke var fornøyd med kompensasjonen fra samfunnet, tok han ansvar for livet sitt ut ifra sine muligheter og begrensninger og gjorde det beste ut av livet sitt videre. Han formidlet sine erfaringer videre, og han visste mye om smerte. Han hadde full forståelse med andres vanskelige opplevelser. Han følte med dem.

Den første mannen hadde ikke mye besøk på sine eldre dager. Han ble stadig mer alene og ensom. Og ikke minst bitter. Det var en vanskelig mann å være rundt. Den andre mannen var svært sosial og omgjengelig. Han var glad for å kunne leve videre. Og folk elsket å være rundt ham.

Begge opplevde mye av det samme. Men har forskjellig innstilling til livet i etterkant, og bruker erfaringene sine totalt forskjellig.  Den ene mannen forblir i de vonde hendelsene og kommer ikke ut av smertene og bitterheten og derfor ikke videre i livet sitt. Han forblir et offer i eget liv. Den andre blir i smertene akkurat så lenge at han rekker å reflektere, kjenne og lære, for så å gjøre livet bra videre.

Fysiske eller psykiske smerter kan ligge som en skygge over alt annet godt som skjer i livet, og det kan gjøre at du ikke ser andre mennesker så godt. Det kan gjøre deg negativ til det meste, også deg selv. Det kan være vanskelig å snu om.  Men det er mulig. For å komme ut av skyggen og inn i sola, må man dra lærdom av sine strevsomheter i motbakker. Helt bokstavelig gjelder det å tørre å kikke utover på andre mennesker og omgivelsene, samt framover i eget liv. Da kan du se at det finnes mer enn bare vondt. Du kan utvide din horisont. Og du kan garantert bruke dine smertefulle erfaringer på en positiv måte videre.

Det finnes ofte en kraft og energi i det å ha det tøft. Da kan nye impulser, ideer, handlingskraft, økt forståelse og mot komme fram i deg. Og det kan gi en drivkraft til å løfte seg selv ut av det vanskelige. Man kan plutselig se alt framover i et nytt perspektiv.

Ofte finner mennesker nye retninger, prioriteringer og jobb etter de har vært gjennom tøffe perioder i sine liv. Hele prosessen de har gjennomgått har gitt en ny tro og håp videre. Mange ønsker å dele av sine erfaringer videre og hjelpe andre som kan være i lignende livskriser.  Og det kan være en så stor berikelse, at man opplever det verdt all smerte som har vært. Uten den hadde ikke den nye berikelsen kommet.

Selv er jeg aldri så lykkelig som når gode ting skjer etter noe tøft og utfordrende. Da er jeg mer åpen for alle mennesker rundt meg. Og alle gledene føles ekstra sterke. Men jeg er aldri så egosentrisk som da jeg er nedstemt. Da kjennes min smerte størst ut av alle. Og jeg løfter knapt blikket bort fra meg selv.

Så jeg vil utfordre deg til å se på nyttigheten av dine motbakker i livet. Se på de som stormer du skal ri gjennom og gledes over senere. Det er som en storm du kan være stolt over å ha kjempet, og som du kan dele med andre.

Jeg vet at noen smerter og følelser er så grusomme, at man heller ville vært svakere, og vært opplevelsene foruten. Rett i etterkant av noe vondt, føler man seg sjelden sterk. Heller svakere enn noen gang. Men det er prosessen og bearbeidelsen fra det smertefulle har skjedd, og videre som er veien som kan bygge deg opp igjen.  Men at man heller ville da ville vært opplevelsene foruten  skjønner jeg godt. Vi lever jo ikke dagen i dag i håp om at noe vondt skal skje, for at man etterpå skal få utvikling og bli sterkere. Men vonde opplevelser kan vi ikke alltid rå over. Det skjer uforutsette ting i livene til de fleste mennesker, uansett hvor forberedt vi er, og hvilke forhåndsregler vi tar i livet. Så poenget er at når ”ulykken” først har skjedd, er det jo flott om det er mulig å dra nytte av det vonde, og snu det til noe du kan lære av, forstå mer av, bli sterkere av, hjelpe andre eller få en egenutvikling av.

Dette er det som kan kalles post traumatisk vekst, som jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.


Legg igjen en kommentar

Et lite dikt om det mest eksistensielle valget i livet

dans

Jeg savner han hver dag. Han skulle ikke forlate meg – vi var jo ett lag.  Ofte ser jeg skyggen hans, en svak siluett. Jeg strekker ut armene, han blir svakere med ett. Jeg ber han bli, så jeg ikke glemmer detaljene i hans bevegelser og smil. Men han forsvinner sakte som en lekkende sil. Bilder av han overalt – jeg kan ikke stå alene, det er FOR ensomt og kaldt. Han kjempet for livets gnist og glede, men fant bare meningsløshet, redsel og vrede. Bagasjen hans ble for tung å bære, selv om han hadde noen nære og kjære. Bakteppe fanget ham og tok ham med. Det var mye sterkere enn noen kunne se. Jeg skriker til skyggen som tok min mann. Mister kontrollen, den synker i sand. Jeg hadde troen og håpet for ham. Han trodde meg lenge – men han følte seg mer og mer nummen, nesten lam.

Nå kjenner jeg de samme følelsene som ham – jeg er så lei, men jeg skal kjempe videre – jeg skal ikke samme vei! Jeg vet ikke hva godt som kan skje om en stund. Men det er verdt å vente, og jeg vil ha ord som tro, håp og kjærlighet i min munn. Jeg vet at det finnes, og er verdt å se. Jeg oppdager jo oftere, at jeg igjen kan le. Et blikk, et smil, vennskap og glede. Det blir verdt det, på tross av mye sårhet og vrede. Jeg velger livet, og kjemper og leter, og opplever mestring og små lykkestunder i stadig større enheter. En klem, en dans, skog og hav – sansenes oppturer er verdt litt kav. Og jeg evner å be om trøst og støtte, og ut av det en gnistrende mulighet jeg møtte. Det har gitt meg ny giv, så nå skal jeg leve fult og helt mitt nye liv.


Legg igjen en kommentar

«Hårete drømmer som lugger»

Jeg har noen hemmelige drømmer i livet mitt. Noe jeg virkelig ønsker å oppnå. Det er drømmer som røsker i hele meg når jeg tenker på dem. Særlig om jeg tenker på dem som mål i livet. Å gjøre om en drøm til et mål, gjør at den blir mer virkelig og mer konkret. Det er som om det kreves mer. Det kreves action. Og de drømmer jeg har gjort om til mål er ikke lenger like hemmelige.
Drøm
Jeg har alltid vært en drømmer. Både dagdrømmer som jeg vet ikke er særlig realistiske verken ut ifra evner og kompetanse, og heller ikke ut ifra innsats. Og det henger vel litt sammen. Om jeg ikke tror på egne evner i forhold til dem, så forblir de nok en dagdrøm. Men den kan være spennende nok. Og den fungerer som en flukt fra virkeligheten. Og jeg kan trenge noen flukter innimellom. Dagdrømmene setter i gang av seg selv uten min bevisste avgjørelse om å skru dem på. Så jeg tror den skrur seg på når jeg trenger en pause. Men jeg har også noen drømmer som absolutt kan være realistiske. Det kan ha vært drømmer i lang tid. Men jeg har synes de har vært litt voldsomme, så jeg har ikke tort å tenke på de så konkret før. Nå er de tilbake igjen. Og jeg kan love deg at de lugger meg. Og det er fordi jeg har omformulert dem mer til mål. Og da blir det med ett mer skummelt.
Mål
Hvis det er et mål, så har jeg automatisk en forventning om innsats, investering, motgang på mange ulike fronter og frykt for å mislykkes. Derfor har det vært lettere å beholde det hele som en drøm. Da kan den jo ikke mislykkes. Det er jo ”bare” en drøm. Når det er blitt et mål kreves det handling. Det skal mer enn å snakke og planlegge til. Jeg er god til å planlegge og god på ideer og sette i gang. Så nå som mine hårete drømmer er blitt forvandlet til virkelige mål, så må jeg gå og følge opp, hele veien til over målstreken. Det kiler i magen ved tanken. Men jeg har begynt, og jeg er på vei. Jeg har flere delmål på veien, og jeg har krysset av et par av dem. Og jeg vil ikke være en av de som ser målstreken og stopper opp der. For det kan faktisk være skummelt å lykkes også. Det kan føles som om man mister litt av den man alltid har vært. Og hvem er jeg da? Når man lykkes i noe som også synes for alle, blir det også straks mer forventninger til en, og ikke minst fra en selv. Man vil ikke miste det man har jobbet for, og det kreves mye og holde seg oppe. Det blir som en slankekur, hvor målet er å gå ned 20 kg. Det er en bragd å klare, samtidig er man da bare så vidt begynt. For nå skal man holde seg der. Og det er minst en likeså tøff jobb.
Se litt om gangen
Du kan ha en gedigen drøm. En drøm andre vil le av. Da skjønner du at du har høye ambisjoner. Men det er mulig. For det meste i livet er mulig, bare man er villig til å gjøre jobben, gjøre det som skal til. Og kanskje ler de ikke av din drøm, men av tanken på å ha en slik stor drøm selv. For de som ler forblir det kanskje bare en drøm. De ser begrensninger istedenfor muligheter. Og når begrensningene for dem er så tydelige kan store mål nærmest virke latterlige. Men hold på målet ditt, og hold deg sammen med de som heier på deg, støtter deg og tror på deg. Det er de du trenger når du til tider kan miste fokus eller egen tro på at du skal klare det. Da må du låne de andres tro på deg så lenge. Og ta bare ett steg av gangen. Sett små mål på veien med realistisk tidsfrist. Det var slik jeg lærte datteren min å gå lengre skiturer. Vi skulle bare fokusere å gå til neste sving, eller stubben litt borte i løypa, og videre til neste hytte. Hun gikk og gikk og nådde det ene målet etter det andre, helt til hovedmålet. Yeah!!
Nytt år
Jeg kjenner målene mine ekstra godt når en ny kalender begynner å fylles. Det minner meg om tiden. Der ser jeg datoer som er satt av og noe står svart på hvitt. Noe er  fremdeles for skummelt å skrive, eller si høyt. Men drømmene og målene modnes i passende tempo i mitt hode. Om man kaller det nyttårsforsett eller mål, spiller vel ingen rolle. Det viktigste er å virkeliggjøre, så ikke alle drømmer forblir drømmer. Det er deilig å ha drømmer og mål. For da finnes det lyst i meg. Og lyst er en drivkraft og motivasjon til selve livet. Det er det motsatte av depresjon, når all lyst forsvinner, og mål og drømmer er fjerne og uviktige. Men nå er det like før noen av handlingen for å nå nye delmål skal ha en julepause, mens andre passer perfekt å ta med seg inn i jula. En perfekt ambisjon i jula er å være aktiv. Yoga, gå, løpe, leke. For da har jeg fri og masse tid og mulighet, og det er perfekt å ”legge lista” og skape ”den gode avhengigheten” til det er fullere dager etter jula.
Har du noen drømmer du vil gjøre til virkelige mål? Kjenner du at det er skummelt? Har du spurt deg hva som skal til for at du skal klare det?
Husk at skummelt også kan være en drivkraft. Velg å omgås personer som vil støtte deg. Og etter hovedmålet ditt er satt, så se bare et stykke av gangen. Da virker det ikke så umulig. Forvent deg motgang, så brett opp armene og ikke gi deg! Jeg heier på deg.