Levende liv


Legg igjen en kommentar

Fra lek til alvor, og tilbake igjen

image

Jeg er over 40 år. Og endelig slapper jeg mer av i meg selv. Det er som om jeg har skjønt hva små barn gjør klokt, og tatt det mer tilbake igjen som voksen.

Det er ingen som er så gode til tilstedeværelse, være i nuet og bruke sansene som barn. De lukter, smaker, kjenner, hører og ser på alt som kommer i dere vei i øyeblikkene. De utforsker og er tilstedet med hele seg i sin nåværende situasjon. De griper øyeblikket og legger merke til masse detaljer. Og inn til en viss alder har de heller ikke fordommer, og de tør å være seg selv. De gjør det som er naturlig for dem. Det jeg mer og mer forstår er det friskeste. Det er som en helt naturlig flyt.

Så kommer mer og mer den kognitive delen og setter ting i sammenheng, og man forstår mer av mulige konsekvenser. Barna lærer av voksenpersonene rundt seg, og av eget liv og erfaringer. De ser mer utover, ser mer av verden, mennesker, dyr, natur. Leser og hører og opplever. Det former barn til voksne med holdninger, bekymringer, fordommer, angst og redsler, og selvfølgelig også klokskap, forståelse, samvittighet, gleder, ambisjoner og mange andre evner og trekk.

Vi lever i et samfunn med ekstremt mange muligheter, og derfor forventer vi også mye av hverandre, og oss selv, til å utnytte alle disse fantastiske fristelser, som kanskje kan bli til gull. Det blir også beinhard konkurranse om både karakterer, status, jobb, materialistiske ting, antall venner, utseende, helse, idrett, kunst – og vi blir så opptatt av å være flinke og gode, at mange slutter å kjenne etter andre behov. Det er kun det bestemte målet, som blir viktig. Hodet og tankene får oftest mest kreditt, og blir mest verdisatt. Kropp og følelser må bare henge med. Det mentale skal også kunne påvirke følelsene. Men slik fungerer det ikke alltid. Vi kun pushe, dytte, streve, holde ut, skjerpe oss, stå på, men det hjelper ikke i lengden, om livsgleden og energien siger ut. Når livet ikke lenger er gøy, vi trives ikke lenger i jobb, vil skilles, blir syke, finner ikke igjen gledene man engang hadde, da klarer ikke hodet og positive tanker å pushe den utslitte kroppen lenger. Og heller ikke motivasjonen og gleden.

Jeg vet hvor viktig leken er for barn, både for bearbeidelse, samhørighet, forstå seg selv, og ren og skjær glede. Derfor synes jeg det er ekstremt viktig at ikke alt i mennesket skal handle om det kognitive og mentale. Og vi voksne trenger å niholde på frilek, lekenhet, prosesser uten mål, stoppe opp oftere, legge merke til detaljer, kjenne etter i kroppen hvordan den har det, og ikke minst kjenne etter hvor det er godt. Både for oss selv, og barna våre. Det er ikke sjelden jeg har sett skuldre senke seg, og pusten endelig gå helt ned i magen ved bare å gi støtte, og bruke tid.

I de siste par år prøver jeg virkelig å velge ut hva som er verdt å ta på vei for. Hva som er viktig for meg? Viktig i den store sammenheng. Jeg tar det mer med ro. Klarer det stadig vekk bedre på flere arenaer. Jeg bruker kostbar tid på å kjenne etter, ikke bare tenke og handle. Jeg tror mer på kroppen min enn før. Den er klokere enn jeg har skjønt tidligere. Jeg velger engasjement, og aktivitet. Og det er fremdeles en herlig energi og kraft i det å ha et mål og en mening. Noe som driver meg opp og fram. Men det er i forhold til hva jeg trives med, og ikke hva som for andre mener er lurt. Og mange venner vet hvor leken jeg kan være, når jeg kommer med alle temafester, leker, konkurranser.  Det får ofte fram det uformelle, samtidig et fellesskap og latter.

Jeg tror noen ganger en omvei i dag, kan gi meg mer i slutten, av glede og lykke, enn hele tiden å være rask, glemme, overse, snuble. Eller løpe fram og vinne, og dermed ikke har sett og kjent noe på hele veien fram til mål.

Det kan virke meningsløst å kikke på farger, på blader, stoppe opp å minne seg selv på å kjenne etter, når man er på vei til noe man anser som svært viktig. Men jeg lover deg, at kroppen din vil takke deg. Og du klarer mer av det mentale og kognitive også. Det som er lurt for kroppen, er også ofte lurt for resten av deg, tankene, styrken, viljen, utholdenheten.

Og husk humor og lekenhet på veien. Smil, lytt, by på deg selv. Mye i livet er alvorlig, så krydre det med lek i form av konkurranser, spill, lek med barna, kreativitet, latter og humor, fortellinger og kommentarer. Det er viktig for helsa. Både den fysiske og psykiske.

Ha en leken og fin dag og uke;)


Legg igjen en kommentar

Den gode selvfølelsen. Den vi selv vil ha, og gi våre barn.

elsk deg selv

Jeg er stadig på jakt etter nøkkelen. Den som til tider kan ligge godt gjemt, og på forskjellige steder hos ulike personer. Nøkkelen til godfølelsen, som forteller oss at vi er bra som vi er, også uten masse prestasjoner. Mange flere enn meg er på leting etter den nøkkelen. Både barn og voksne. For den vil lede oss inn i oss selv, der vi hører hjemme, og vil akseptere oss selv for hvem vi er. Selvfølelsen som er selve roten til ekte glede og lykke, både med oss selv og andre. Den følelsen som gjør at vi står stødig i oss selv, og som gjør at vi kan reise oss igjen, når vi faller over ende, fordi livet veltet oss litt rundt. For det gjør livet i blant. Og da er en god selvfølelse bra å ha, for den hjelper oss på bena igjen. Det er også den følelsen som evner oss til å kunne unne andre, ikke misunne. Den som gjør at vi har det godt sammen med andre, og klarer å være i gode relasjoner. Er selvfølelsen på plass hjelper den oss å kjenne etter egne behov og ønsker, istedenfor å prøve å tilfredsstille alle andre. Det er lettere å vise omsorg for andre, om vi klarer å være gode mot oss selv.

Et ønske om å tilfredsstille andre før seg selv, kan handle om redsel for ikke å bli likt. Eller det kan handle om tryggheten i å være lik andre, for da kan vi gjemme oss i en gruppe. Ellers kan det være frykten for ikke å være god nok i oss selv. Når vi liker oss selv, er det lett å se andre. Da bruker vi ikke energi på å synes synd på oss selv, eller bruke tid i destruktiviteten. Da kan vi øse av oss selv til andre uten, at det handler om mangel på egne meninger og behov.  I kraft av sin egen gode selvfølelse, trengs ikke selvdyrkelse. I mange år har jeg spunnet rundt på å prøve å forstå helt hvordan vi får vårt selvbilde og selvfølelse skapt. Hva som påvirker den? Når og hvordan? Og ikke minst hvordan reparere om det skulle gå galt. For er det noe jeg tror på, så er det å reparere, utvikle, få nye forbindelser og endre.

Det er noen elementer som virker å gå igjen. Aksept er en av dem. Å akseptere det som er, kan være starten på en ro og glede uten prestasjonsangst, og følelsen av ikke å være god nok. Å akseptere trenger ikke å bety at man for alltid lener seg tilbake i latskap. Aksept er starten på en utvikling. Som å åpne første dør. Og la den være åpen. Det er stort sett hver gang at man skyver unna vonde følelser man ikke vil ha. Og hva skjer? De kommer tilbake. Om igjen og om igjen. Vil du akseptere de, så er det lettere at de forsvinner. Det er paradoksets sannhet. Og aksept fra både seg selv og sine nærmeste gir en frihetsfølelse. Som igjen kan skape kreativitet. Og vi kan få ut vårt beste potensialet.

 

Det andre elementet er sammenligning. Altså å klare å la være å sammenligne seg med andre. Men heller fokusere på  egen mestring, sin egen utvikling og sin egen læring. Da vil man se framgang, og stadig bli tryggere i seg selv. Det er selvfølgelig ikke lett i dagens konkurransesamfunn. Å se utover på andre, kan for mange oppleves som demotiverende. For vi er stort sett alltid vår egen største kritiker, og synes dermed at alle andre klarer ting bedre enn oss selv. Dette kan få engasjement og motivasjon til å dale. Vi trekker oss tilbake og føler oss dårligere. Så kunsten er å se på seg selv. Finne ut hva man ønsker? Hva skal til for meg å få til det jeg vil? Og ikke minst – hva gjør meg glad? Vi kan alltids lære av andre som er gode. Da er kunsten å ta til seg triks, kunnskap å gjøre det om til sitt eget. Ikke strebe etter å bli en annens kopi, heller din egen unike orginal.  Jeg har sett utallige av ulike konkurranser, og selv vært med på mye. Og jeg gjør det alltid dårligst og gir opp raskest om jeg hele tiden skuer bort på andre, som skal gjøre samme oppgave. Mens jeg elsker å lære av de som er gode. Høre og se, for så å trene selv. Og finne ut hva som passer meg.

Mestring og glede henger ofte sammen, og er selvfølgelig også viktige elementer i selvfølelsen. Og mestring kommer ofte om du klarer å la være å sammenligne med andre, og bestemmer deg for å nå et mål. For mange krever det mye trening, eller oppgaver som er å gå utenfor sin komfortsone. Å gjøre ting som er litt skummelt. Da blir gleden og mestringsfølelsen ekstra god etterpå.

Noe jeg ikke kommer utenom er kjærlighet. Det er viktig å være i relasjoner som gir en energi, støtte, glede og kjærlighet. Det er lett å få god selvfølelse om du trives i andres selskap, og merker at andre trives med deg. Så å omgås mennesker som gjør deg glad og god, er viktigere enn man aner. Da skjønner man selvfølgelig hvor viktig barndom og oppvekst er for selvfølelsen. For følelsen av å bli elsket av foreldre er antagelig første møte med hvordan vi sanser oss selv. Og det sanses gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

Det jeg selv har gjort for å snu negativ selvfølelse til positiv selvfølelse var å omgås stadig mer folk som støttet meg og gjorde meg glad. Samtidig trakk jeg meg unna de jeg sammenlignet meg mest med. Da klarte jeg å se mer innover og finne ut av hva jeg ønsket og ville. Så begynte jobben med å gjøre det som måtte til for å nå mål. Jeg torde etter hvert å gjøre mer og vise mer av meg selv. Jeg fulgte noen drømmer og ble stadig mer glad og kjente mestring.

Så om jeg får sammenfatte:

–          Vis ditt barn kjærlighet gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

–          Pass på å akseptere ditt barns og venner meninger selv om det ikke er like som dine egne.

–          Øve på å fokusere på egen glede, læring og utvikling – og kjenn mestring og glede.

–          Omgås mennesker som gir deg kjærlighet, støtte og aksept.

–          Vær snill mot deg selv. Kjenn etter egne behov. Da får du tilfredstilt både deg selv, men evner også å vise omsorg for andre. Samt å unne andre.


Legg igjen en kommentar

PT i mental og følelsesmessig styrketrening

sterkere enn du tror

Trendy og i tiden er PT. For noen år siden var det ikke mange jeg kjente som hadde personlig trener. I dag kjenner jeg mange. Til tross for at de har trent på lag, eller for seg selv i mange år, og kan enormt mye om trening, så vil de lære mer, holde ut mer, finpusse på teknikker, få hjelp og støtte. Rett og slett ønske om å oppnå bedre resultater enn de klarer på egen hånd.

Kroppen skal bli sterkere, smidigere, slankere, fastere, bedre kondisjon, friskere, raskere, mer muskuløs eller smertefri. Og det er fantastisk å få sin egen trener til å motivere, støtte, gi nye øvelser, pushe deg, så du kommer litt raskere til målet, og på en sunn og riktig måte.

Jeg har hatt personlig trener. Det var deilig å slippe å tenke på hva jeg skulle gjøre og hvilket program. Jeg ble definitivt pushet, og gjorde og klarte mer enn det jeg ville gjort på egen hånd. Treningen ble rett og slett mer morsom, og jeg nådde lettere mine mål.

Slik er det også med en terapeut, eller en PT i mental trening om du vil;)

Du kommer til en terapeut med noe du vil endre, forbedre, løse opp i. Du vil bli din beste versjon. Du vil gjøre noe nytt, annerledes og utvikles. Du kommer antagelig med mange spørsmål, kanskje både forvirring og vonde følelser, men du sitter også antagelig med de fleste svarene selv også. Jeg skal som din PT bare hjelpe deg å finne de fram. Akkurat som når du velger en PT på et helsestudio. Du kommer når noen vonde, ubehagelige symptomer viser seg for deg. Da du oppdager at det er tungt å gå i trapper, at du ikke lenger greier det du klarte lett tidligere, at du har noen smerter, har et konkret mål du vil klare, eller har lagt på deg mer enn du ønsker. Det er symptomer som viser seg i en eller annen form, og som du vil gjøre noe med. Du kanskje velger å prøve selv. Men mange vil ha drahjelp.

Slik er det med terapi også. Noen ganger vil man se om det finnes mer potensial og muligheter enn man akkurat for stunden finner helt selv. Og symptomer kan være tristhet, redsel, energiløshet, sinne – og da kan det være vanskelig å se hva som finnes bak. Hva disse symptomene egentlig forteller deg.

Å finne styrken både mentalt og følelsesmessig, kan gjøre deg i stand til å bruke nye verktøy, eller klarer å ta i bruk de som finnes der i deg, på en mer bevisst og konstruktiv måte – på egenhånd i senere anledninger, når livet butter imot.

For husk at styrken finnes der, selv om du ikke alltid ser den. Den kan bare være godt gjemt. Eller trenger å trenes opp akkurat som kondisjon og muskler. Og kanskje du selv akkurat i stunden ikke har kapasitet til å lete ordentlig godt, eller har ork til å begynne den mentale treningen. Kanskje må styrken lirkes fram sakte men sikkert. Det var kanskje ”bare” en vanskelig periode, hvor styrken la seg i dvale. Eller man rett og slett ikke klarte å bruke den styrken man hadde.

Noen ganger må man regulere sin trening etter form. Slik er det med den psykiske treningen også. Noen dager er man mer mottagelig, fleksibel, modig, åpen, energisk enn andre dager.

Det jeg ønsker å formidle er at å få hjelp utenfra uansett om det er fysisk, mentalt eller følelsesmessig, så er det hjelp til selvhjelp, og det vil kunne gjøre deg enda sterkere, motivert, nærmere deg selv og ditt eget mål. Din evne å ta imot hjelp, motivasjon, støtte, ekspertise er definitivt en styrke. Jeg har erfart det selv både fysisk og mentalt. Og det gjør også eliteidrettsutøvere daglig – både fysisk og mentalt.


Legg igjen en kommentar

«Hårete drømmer som lugger»

Jeg har noen hemmelige drømmer i livet mitt. Noe jeg virkelig ønsker å oppnå. Det er drømmer som røsker i hele meg når jeg tenker på dem. Særlig om jeg tenker på dem som mål i livet. Å gjøre om en drøm til et mål, gjør at den blir mer virkelig og mer konkret. Det er som om det kreves mer. Det kreves action. Og de drømmer jeg har gjort om til mål er ikke lenger like hemmelige.
Drøm
Jeg har alltid vært en drømmer. Både dagdrømmer som jeg vet ikke er særlig realistiske verken ut ifra evner og kompetanse, og heller ikke ut ifra innsats. Og det henger vel litt sammen. Om jeg ikke tror på egne evner i forhold til dem, så forblir de nok en dagdrøm. Men den kan være spennende nok. Og den fungerer som en flukt fra virkeligheten. Og jeg kan trenge noen flukter innimellom. Dagdrømmene setter i gang av seg selv uten min bevisste avgjørelse om å skru dem på. Så jeg tror den skrur seg på når jeg trenger en pause. Men jeg har også noen drømmer som absolutt kan være realistiske. Det kan ha vært drømmer i lang tid. Men jeg har synes de har vært litt voldsomme, så jeg har ikke tort å tenke på de så konkret før. Nå er de tilbake igjen. Og jeg kan love deg at de lugger meg. Og det er fordi jeg har omformulert dem mer til mål. Og da blir det med ett mer skummelt.
Mål
Hvis det er et mål, så har jeg automatisk en forventning om innsats, investering, motgang på mange ulike fronter og frykt for å mislykkes. Derfor har det vært lettere å beholde det hele som en drøm. Da kan den jo ikke mislykkes. Det er jo ”bare” en drøm. Når det er blitt et mål kreves det handling. Det skal mer enn å snakke og planlegge til. Jeg er god til å planlegge og god på ideer og sette i gang. Så nå som mine hårete drømmer er blitt forvandlet til virkelige mål, så må jeg gå og følge opp, hele veien til over målstreken. Det kiler i magen ved tanken. Men jeg har begynt, og jeg er på vei. Jeg har flere delmål på veien, og jeg har krysset av et par av dem. Og jeg vil ikke være en av de som ser målstreken og stopper opp der. For det kan faktisk være skummelt å lykkes også. Det kan føles som om man mister litt av den man alltid har vært. Og hvem er jeg da? Når man lykkes i noe som også synes for alle, blir det også straks mer forventninger til en, og ikke minst fra en selv. Man vil ikke miste det man har jobbet for, og det kreves mye og holde seg oppe. Det blir som en slankekur, hvor målet er å gå ned 20 kg. Det er en bragd å klare, samtidig er man da bare så vidt begynt. For nå skal man holde seg der. Og det er minst en likeså tøff jobb.
Se litt om gangen
Du kan ha en gedigen drøm. En drøm andre vil le av. Da skjønner du at du har høye ambisjoner. Men det er mulig. For det meste i livet er mulig, bare man er villig til å gjøre jobben, gjøre det som skal til. Og kanskje ler de ikke av din drøm, men av tanken på å ha en slik stor drøm selv. For de som ler forblir det kanskje bare en drøm. De ser begrensninger istedenfor muligheter. Og når begrensningene for dem er så tydelige kan store mål nærmest virke latterlige. Men hold på målet ditt, og hold deg sammen med de som heier på deg, støtter deg og tror på deg. Det er de du trenger når du til tider kan miste fokus eller egen tro på at du skal klare det. Da må du låne de andres tro på deg så lenge. Og ta bare ett steg av gangen. Sett små mål på veien med realistisk tidsfrist. Det var slik jeg lærte datteren min å gå lengre skiturer. Vi skulle bare fokusere å gå til neste sving, eller stubben litt borte i løypa, og videre til neste hytte. Hun gikk og gikk og nådde det ene målet etter det andre, helt til hovedmålet. Yeah!!
Nytt år
Jeg kjenner målene mine ekstra godt når en ny kalender begynner å fylles. Det minner meg om tiden. Der ser jeg datoer som er satt av og noe står svart på hvitt. Noe er  fremdeles for skummelt å skrive, eller si høyt. Men drømmene og målene modnes i passende tempo i mitt hode. Om man kaller det nyttårsforsett eller mål, spiller vel ingen rolle. Det viktigste er å virkeliggjøre, så ikke alle drømmer forblir drømmer. Det er deilig å ha drømmer og mål. For da finnes det lyst i meg. Og lyst er en drivkraft og motivasjon til selve livet. Det er det motsatte av depresjon, når all lyst forsvinner, og mål og drømmer er fjerne og uviktige. Men nå er det like før noen av handlingen for å nå nye delmål skal ha en julepause, mens andre passer perfekt å ta med seg inn i jula. En perfekt ambisjon i jula er å være aktiv. Yoga, gå, løpe, leke. For da har jeg fri og masse tid og mulighet, og det er perfekt å ”legge lista” og skape ”den gode avhengigheten” til det er fullere dager etter jula.
Har du noen drømmer du vil gjøre til virkelige mål? Kjenner du at det er skummelt? Har du spurt deg hva som skal til for at du skal klare det?
Husk at skummelt også kan være en drivkraft. Velg å omgås personer som vil støtte deg. Og etter hovedmålet ditt er satt, så se bare et stykke av gangen. Da virker det ikke så umulig. Forvent deg motgang, så brett opp armene og ikke gi deg! Jeg heier på deg.