Livslyst – som god apetitt

Lyst forbindes ofte med glede, lykke, mening, energi – ja slike gode ord, som gjør at man kjenner på de gode følelsene i kroppen, og som gir positive og glade tanker. Å ha en lyst på livet. Hvordan kan det vise seg, eller fås fram om den mangler? Det er et av de eksistensielle spørsmålene mange stiller seg flere ganger i løpet av livet.

Det motsatte av livslyst, trenger ikke være en depresjonsdiagnose. Det kan være at man har innfunnet seg med livet. Rett og slett fordi man er født, er det forutbestemt at man skal leve til man dør naturlig. Det kan også være at man lever av plikt og hensyn til andre kjære og nære.  Så nå når man er her i verden og uten særlig livslyst – hva da? Hvordan kan du fylle livet ditt med glede, godhet og mening?

For noen mennesker er lysten tydelig framme mesteparten av tiden. For andre kommer ikke lysten like lett og naturlig frem. Den må lokkes fram. Jeg har en grunntro om at man selv må fylle livet sitt med lyst og glede. Lete etter gledene. Det kan handle om å tørre å gjøre noe nytt, velge å engasjere seg, være aktiv og omgås mennesker som får glede fram i deg. Det trenger ikke være så voldsomt og stort. Det kan være mening her og nå. Ta innover deg det som er fint og hyggelig i deg, og rundt deg, uten at det trenger å bety noe mer enn den nytelsen der og da. Det kan være de små ting som er deg helt nærmest, detaljer som spiller en stor rolle, fordi det får deg til å smile, kjenne varme, sitre eller forsterke dine sanser. Å la deg selv tørre å rive med og kjenne på gode reaksjoner.

Å fylle livet med livslyst kan for noen fortone seg som en smule tvang til og begynne med. En tvang som handler om å ta ansvar for å fylle livet sitt med mening. Tvang til å gjøre noe. Enten noe som tidligere ga deg glede, eller noe nytt du kunne tenke deg å prøve. Jeg advarer mot å starte med å lete etter poenget ved å gjøre, fylle inn og lete etter livslyst og glede. For det er som regel ikke i den enden livslysten starter. Begynn heller med en aktivitet, for så å se hva som skjer i kroppen. Let etter varme, ro, bevegelser, gode sitringer, smil, våkenhet, energi – som alle kan være tegn på at noe godt skjer i nervesystemet ditt. Det kan kreve øvelse. Er du først kommet, og eventuelt vært lenge i mismot, nedstemthet, likegyldighet kan det kreve øvelse å kjenne etter noe annet i kroppen og omgivelsene som gir deg noe annet enn tomhet, smerter, ubehag etc.

Jo større fleksibilitet det finnes i deg for faktisk å ta imot og romme de følelsene som kommer, jo sterkere følelser vil du kunne kjenne på. Begge veier. Holder du tilbake og fortrenger alt vondt, og samtidig ikke kjenner noe glede, blir livet ofte tomt og flatt. Verken dårlig, eller bra. Å ha rom og fleksibilitet blir som et toleransevindu for følelser. Dette vindu kan gjøres større ved å gjøre nye ting, møte nye mennesker, utfordre deg selv på nye områder, åpne sansene for de små ting og rett og slett regulere deg selv.

Jeg vil bruke livslyst, som en sammenligning om apetitt på mat. Hvis appetitten er dårlig, kan det hjelpe å åpne nye kokebøker, invitere på middag, gå i en ny matbutikk, spise ute, spise hos en venn, være mer fysisk aktiv  eller gå et kokkekurs. Det blir som å lete etter apetitten ved litt tvang, ved å åpne sansene, øke kunnskap, omgås folk for å utforske andre retter, eller bringe inn elementer av det sosiale rundt appetitten. Slik kan vi gjøre med livslyst også. Små nye biter, en av gangen. Og ikke forvente mer enn at det skal smake godt her og nå. Altså ikke generelt mer apetitt hver dag… Det gjelder å ta ett steg om gangen, og la det få fordøye. Kun her og nå – og nyte. Det er denne dagen med livsglede – en time her, noen minutter der. Så kan alle disse små stundene av lykke kobles sammen, og livet kan se generelt lysere ut. Det kan gi håp og glede for livet videre.

Er det helt umulig å klare å lokke fram livslysten selv, kan det være tyngre grunner til at lykke ikke kan få plass i deg. Du har kanskje noen forsvarsmekanismer som var nødvendig en gang, og som sitter fast fremdeles. Da kan mer hjelp trenges. For vonde opplevelser kan sitte hardt som knuter i kroppen, og da er det ikke så lett for tankene å manipulere de vekk med en morsom aktivitet, eller hyggelige mennesker. Det kan være fint der og da, men hele tiden blir lysten så kortvarig, og du klarer kanskje ikke å koble sammen flere gode ting.

Har man fått mange slag i livet er det lett å dra ned forventninger, holde opp garden eller trekke seg tilbake. Noen mennesker har mer problemer med å føle lykke enn med alvor og drama. De føler de ikke fortjener lykke. De er redd for fallhøyden, eller de rett og slett klarer ikke identifisere seg med å være lykkelige mennesker med stor livsapetitt. Da vet de ikke hvem de skal være. Eller noen evner ikke å se lykken, for den er for godt gjemt bak all elendighet. Eller de er redd for å bli avvist, eller å miste lykken. Det er det de er vant til.

For meg er engasjement et nøkkelord. Det handler for meg om tilstedeværelse i relasjoner. Jeg tillater også meg selv å være alvorlig, sur og lei. For da tar jeg meg selv på alvor, og jeg blir tro mot meg selv, og det som faktisk ER. Det gjør meg levende og oftest veldig gladJ

Når hun vil forlate

(Dette er en historie som ikke er basert på en person eller par, kun mange lignende hverandre mikset sammen!)

Hun kommer gråtende inn gjennom døra. Hun er ikke den første, og jeg tror heller ikke den siste. Man kan tro hun er blitt forlatt. Men det er hun ikke. Hun blir elsket. Men hun elsker ikke lenger tilbake.

Hun har lett etter de gode og varme følelsene i flere år nå. Hun har lett i hver eneste krok i hele kroppen. Men de er borte. Sporløst forsvunnet på veien, etter giftermålet, barna og nytt hus. Kanskje nedgravd under bleier, søvnløse netter, lange jobbdager, hormoner og TV. Hun vet ikke. Hun har ikke bare lett i seg selv. Hun har lett mellom dem. Sjekket om den kjærlige følelsen har villet titte fram når de har kysset, vært på restaurant, reist eller sittet i armkroken. Men det skjer ingenting i kroppen. Ingen lyst, ingen nysgjerrighet, ingen vibrasjoner, ingen varme. Det er bare kjølig. Det har virkelig gått gradene nedover fra hett, varmt, lunkent til kjølig. Hun vil ikke bli iskald.

Derfor klarer hun ikke lenger å kysse. Det føles forædersk. Men avvisning er også smertefullt. Både for henne og han. Den eneste følelsen hun kjenner er dårlig samvittighet. Ikke fordi hun har funnet en annen, eller fordi  hun har gjort noe annet bevisst dumt mot ham. Nei, kun fordi hun ikke føler det hun vil. Kjærligheten hun trodde skulle bli i henne for alltid. Kroppen vil ikke lystre, og ikke  viljen heller. Hun vil ikke lenger på tur, eller reise med han. Det er som om hver gang hun prøver, så går kroppen i vranglås. Uansett hva hun gjør, så blir det galt.

Han fortjener bedre. Han fortjener nærhet og kjærlighet. Hun vet han vil ha det av henne. Men hun klarer ikke gi. Hun har ikke flere steder å lete. Hun forstår ikke selv når, hvorfor og hvordan det kan ha blitt slik. Hun vet hun savner ting i livet. Det har hun sagt. Men han kan ikke gi henne det. Og om han hadde klart det i dag, ville ikke følelsene kommet fram. De har forsøkt å snakke, endre underveis når noe har vært vanskelig. De har gjort sine framskritt, og tilbakeskritt. Da var det fremdeles varme følelser og håp. Da hadde hun flere steder å lete.

Men nå må hun gå. Forlate ham. Hun vil ikke såre. Men det er det hun kommer til å gjøre. Klart han blir såret. Hun vil ikke gå, når hun ser han krympe sammen i sorg, men hun kan ikke bli. Hun trenger kroppen sin til å bli varm og kjærlig igjen. Hun klarer ikke se hans lengsel hver dag uten å kunne gi. Hun kan ikke leve et løgnaktig liv. Kan ikke lenger si at hun elsker ham. Hvert pust hun trekker inn svir i brystet. Hvert skritt hun tar inn i neste dag med ham er en pine.

Hun kan med hånden på hjertet si at hun er glad i ham. Han er en god og snill mann og god far. Det hadde vært enklere om han ikke var det. Og hun kan love at hun engang elsket. Og hun er 100 prosent ærlig når hun sier at hun nå ikke elsker en annen. Men akkurat nå elsker hun ikke lenger seg selv heller. Hun lever på tvers av alt hun føler. Så ikke spør hvorfor. Det skjedde ikke over natten. Og hadde hun visst hvor kjærligheten for ham var blitt av, hadde hun hentet den med det samme! Deres samliv var også hennes drøm og framtid, men nå er den borte. Og hun vet ikke hvorfor. Hun vet bare at hun må gå. Hun må finne sin kjærlighet til seg selv, og tilgi seg selv. For hun føler seg som en sviker. Men hun sviker enda mer om hun blir. Når hun går vil skuffelsen bli total. Men så vil tro, håp og kjærlighet kunne vokse fram igjen.

Hva kan dere gjøre for å unngå dette? Mye av det samme dere gjorde mens dere var forelsket….Det kan høres ut som det er enkelt sagt. Men tenk tilbake, på da dere prioriterte hverandre, overrasket hverandre, kysset mer, ga hverandre komplimenter, pratet i evigheter. Naturlig nok blir ikke hverdagene slik for alltid. Men en liten del av det bør opprettholdes for å holde kjærligheten varm.