Levende liv


Legg igjen en kommentar

Fra ensomhet til forelskelse

Hun fortalte at hun var redd hele tiden. Redd for at ensomhet og frykt skulle være de sterkeste kreftene i henne bestandig. Redd for aldri å ville bli elsket. Redd for ikke å evne og gi alt hun følte hun bar på, av godhet og kjærlighet. Hun torde ikke se opp, tok ikke sjansen på å se avvisning.  Hun vandret ofte rundt uten mål og mening. Det vekslet mellom å føles som tomrom, og å ha en sekk med svart og tung stein i magen. Det hjalp å gråte, særlig i regnvær. Da gråt hun sammen med skyene. Hun synes det var rart at pusten gikk og blodet fremdeles strømmet gjennom henne, når hun egentlig selv ikke ønsket det. Fantes det likevel en mening?

Det kjentes ut som hun ikke ville dø, men hun ville ikke leve heller. Da mørket kom, kunne hun se opp og fram. Mørket ble hennes venn, akkurat som skyene. Mørket var som et pledd, som ga henne støtte og omsorg. Da ble hennes ensomhet mindre synlig. Blant høye trær og tett skog kunne hun også gjemme seg. Eller hun kunne sitte på en liten fjelltopp og se på utsikten, og late som alt var fint. Utsikten ble FOR vakker, FOR vakker i forhold til følelsene som ulmet i henne. Det var for kontrastfylt. Omgivelsene kræsjet med det triste i henne, og det gjorde det triste enda tristere. Tenk om hun kunne nyte dette med en hånd å holde i. Ensomheten er sperret inne i henne, den gnager seg rundt i kroppen, og kommer ikke ut. Hun har prøvd både å skrike den ut, skjære den ut og gråte den ut. Hun føler seg innesperret bak et vindu hvor hun bare får betrakte andres vennskap og kjærlighet på den andre siden av glasset. Helt isolert fra alle. Helt til han plutselig dukket opp. Han hadde sett meg, prøvd lenge å få kontakt. Jeg så ned. Han spurte om han fikk være med meg på min gåtur. Vi gikk i 90 minutter uten ett ord. Han takket for turen og ville gjerne være med meg igjen. En helt ugjenkjennelig følelse dukket opp. Lengsel. Lengsel etter ny gåtur.

Hun forteller at hun fremdeles er redd. Redd for å kvele han med all sin kjærlighet. Oversvømme han, så han drukner. Det føles skummelt å elske så høyt og så inderlig. Hvordan fant han nøkkelen til hennes hjerte? Hans smil, hans varme blikk, hans godhet, hans kjærtegn, stillhet og ord. Han tåler henne, med alt hun er. Han har aldri snudd ryggen til, han har holdt hennes hånd. Han omfavner hennes ensomhet, helt til de er i tosomhet. Det er et under at han fant henne bak muren av beskyttelse. Nå står hun her naken og redd, for at han vil forlate henne med åpne sår og uten skjold. Men hun har valgt å elske han alt hun kan. Hun har valgt å gripe håpet. For hun kan ikke tape. For endelig føler hun seg elsket og vakker. Hun føler seg levende. Hun kan nyte lyset og møte blikk. Hun får holde hans hånd på fjelltoppen, og hun har åpnet glassvinduet mellom seg selv og resten av tilværelsen. Hun gråter ikke lenger i regnet, de kysser. Hun vandrer ikke lenger alene, men med han. Hun må tåle denne redselen. Den symboliserer noe annet nå enn før. Denne redselen forteller at hun elsker og er redd for å miste den hun elsker. Det er bra å være redd for å miste, så lenge den ikke hemmer henne. Hun registrerer at frykten lurer der bak på skulderen i blant, men fortsetter å stryke hans kinn, dele sine tanker, drømmer om framtiden, snakke store ord. For hun har bestemt seg for å la håpet som har gitt livsgnist være ledsager nå.


Legg igjen en kommentar

Er forholdet deres bare flatt, eller helt dødt?

Ingenting føles mer grusomt enn når kjærligheten i forholdet svinner hen, særlig om den ene parten fremdeles elsker, mens for den andre part er de varme følelsene borte. Og ikke lenger bli elsket av den du trodde skulle stå ved din side til siste pust er ubeskrivelig vondt. Og skulle fortelle din partner, som du trodde du skulle elske for alltid, at følelsene er borte er fælt.

Mange for sent i terapi

Dessverre er det mange ekte- og samboer par som kommer alt for sent i terapi. De kommer da med forskjellig agenda. Den ene kommer for å få et ryddig og rolig brudd, den andre for å lappe sammen forholdet. Det er vondt å se desperasjonen til den som vil kjempe videre. Og det er vondt å høre hvordan den som vil gå har forsøkt i lang tid. Terapi kan også ha vært nevnt mellom dem tidligere, men ingen har tatt initiativ, og de vil helst klare det selv.

Dødt eller flatt

De fleste forhold har sine opp- og nedturer. Noen har heller et stabilt ”greit” forhold.  Vi kan alle ha forskjellige krav til hvordan forholdet skal være. Noen setter mer pris på trygghet og vennskap, mens andre vil ha mer lidenskap og spenning. Noen ganger har kravene vært like, men så endrer de seg underveis. Det er likevel viktig å kjenne etter om følelsene bare er som flatt batteri og kan lades ved hjelp av bedre kommunikasjon, mer fysisk nærhet, flere felles opplevelser, klargjøring av økonomi, fornyet tillit , kompromisser eller bedre teamwork? Eller er følelsene helt døde? Flere opplever at parten med følelsene plutselig skjønner alvoret da time hos terapeut er bestilt, og går i gang med mange positive endringer. Da kan det oppleves som patetisk, fordi de ikke gjør det ikke for seg selv, men kun for at partneren skal bli. Da hjelper det ikke engang å hente månen. De vil rett og slett ikke være i nærheten av sin partner lenger. Den som vil gå har gått løypa fra kjærlighet via lengsel til oppgitthet, og til avsmak.

Ensomhet i tosomheten

Mange føler de har prøvd alt. De har skreket, grått, truet, bedt, spurt, pratet, vært stille. Men eneste respons er avvisning i ulike former. Det blir ensomhet i tosomhet. Det blir et praktisk og overfladisk forhold. Så erkjennes det at en må leve uten kjærligheten man hadde håpet. Lysten på den andre forsvinner. Og mange tror lysten er helt borte, for alltid. Så kan en treffe på en som gjør at lysten vekkes. Det blir en oppvåkning. Og en vil ikke lenger degradere seg til å være en som ikke blir verdsatt, eller klarer å verdsette. Og leve uten å elske mer. Det er heller ikke bra for barna. Husk den beste gaven et barn kan få, er at pappa elsker mamma, og mamma elsker pappa. Hvordan et ekteskap bør være, er også noe barn lærer av dere og tar med seg videre. Er det et usunn relasjon, som er mer vond enn god for flere parter, er det kanskje ikke verdt det. Alle fortjener å bli elsket og elske.

Hva hjelper?

Det finnes ingen fasitsvar. Men en god start er å øve på å være nysgjerrig på den andre, lytte, og prøve å forstå. Lat som det er din beste venn/venninne som sitter og forteller om sine savn eller problemer i forholdet. Da ville du antagelig både forstått og prøvd å hjelpe. Husk at dere som par er et team. Sjekk ut hva din partner forventer. Mange har fått noen overraskelser her. Fordi de trodde de visste hva den andre ville. Finn ut hva dere elsket ved hverandre i begynnelsen, og snakk om gode minner. Ofte kommer smil og latter fram, og det er lettere å føle nærhet, og lettere å føre samtalen videre. Gi hverandre komplimenter. Og det krever selvfølgelig at du ser på partneren din, ikke bare ha øynene i hennes/hans retning. Gjør hyggelige ting sammen, som krever mer aktivitet enn å sitte i samme sofa. Send hyggelige sms, ta på hverandre uten at det trenger å gå til sex. Små endringer kan gi store konsekvenser. Har dere prøvd selv flere ganger uten å lykkes over lengre tid, så  gå i terapi mens de varme følelsene fremdeles finnes hos dere begge. Hos en god terapeut vil det ikke holdes parti, det vil sees på hva som skjer mellom dere. Det vil også fokuseres på hva som fungerer bra, og hva som kan utvikles. Og dere vil antagelig se dere selv som par mer utenfra, og selv se klarere hva som skal til for å skape glød mellom dere igjen. Dere kan også få noen triks til hvordan lytte, hvordan spørre som gjør at det blir lettere.

Det er en fryd å se på forhold som får kjærlighetsbatteriene ladet opp igjen. De kom for å investere i forholdet sitt. De ville rette opp de små gnissingene. De torde å stå i det som var ubehagelig uten å være redd for at det skulle gjøre noe verre. De møtte utfordringene istedenfor å løpe fra dem.

Klem fra Siw