Den gode selvfølelsen. Den vi selv vil ha, og gi våre barn.

Jeg er stadig på jakt etter nøkkelen. Den som til tider kan ligge godt gjemt, og på forskjellige steder hos ulike personer. Nøkkelen til godfølelsen, som forteller oss at vi er bra som vi er, også uten masse prestasjoner. Mange flere enn meg er på leting etter den nøkkelen. Både barn og voksne. For den vil lede oss inn i oss selv, der vi hører hjemme, og vil akseptere oss selv for hvem vi er. Selvfølelsen som er selve roten til ekte glede og lykke, både med oss selv og andre. Den følelsen som gjør at vi står stødig i oss selv, og som gjør at vi kan reise oss igjen, når vi faller over ende, fordi livet veltet oss litt rundt. For det gjør livet i blant. Og da er en god selvfølelse bra å ha, for den hjelper oss på bena igjen. Det er også den følelsen som evner oss til å kunne unne andre, ikke misunne. Den som gjør at vi har det godt sammen med andre, og klarer å være i gode relasjoner. Er selvfølelsen på plass hjelper den oss å kjenne etter egne behov og ønsker, istedenfor å prøve å tilfredsstille alle andre. Det er lettere å vise omsorg for andre, om vi klarer å være gode mot oss selv.

Et ønske om å tilfredsstille andre før seg selv, kan handle om redsel for ikke å bli likt. Eller det kan handle om tryggheten i å være lik andre, for da kan vi gjemme oss i en gruppe. Ellers kan det være frykten for ikke å være god nok i oss selv. Når vi liker oss selv, er det lett å se andre. Da bruker vi ikke energi på å synes synd på oss selv, eller bruke tid i destruktiviteten. Da kan vi øse av oss selv til andre uten, at det handler om mangel på egne meninger og behov.  I kraft av sin egen gode selvfølelse, trengs ikke selvdyrkelse. I mange år har jeg spunnet rundt på å prøve å forstå helt hvordan vi får vårt selvbilde og selvfølelse skapt. Hva som påvirker den? Når og hvordan? Og ikke minst hvordan reparere om det skulle gå galt. For er det noe jeg tror på, så er det å reparere, utvikle, få nye forbindelser og endre.

Det er noen elementer som virker å gå igjen. Aksept er en av dem. Å akseptere det som er, kan være starten på en ro og glede uten prestasjonsangst, og følelsen av ikke å være god nok. Å akseptere trenger ikke å bety at man for alltid lener seg tilbake i latskap. Aksept er starten på en utvikling. Som å åpne første dør. Og la den være åpen. Det er stort sett hver gang at man skyver unna vonde følelser man ikke vil ha. Og hva skjer? De kommer tilbake. Om igjen og om igjen. Vil du akseptere de, så er det lettere at de forsvinner. Det er paradoksets sannhet. Og aksept fra både seg selv og sine nærmeste gir en frihetsfølelse. Som igjen kan skape kreativitet. Og vi kan få ut vårt beste potensialet.

 

Det andre elementet er sammenligning. Altså å klare å la være å sammenligne seg med andre. Men heller fokusere på  egen mestring, sin egen utvikling og sin egen læring. Da vil man se framgang, og stadig bli tryggere i seg selv. Det er selvfølgelig ikke lett i dagens konkurransesamfunn. Å se utover på andre, kan for mange oppleves som demotiverende. For vi er stort sett alltid vår egen største kritiker, og synes dermed at alle andre klarer ting bedre enn oss selv. Dette kan få engasjement og motivasjon til å dale. Vi trekker oss tilbake og føler oss dårligere. Så kunsten er å se på seg selv. Finne ut hva man ønsker? Hva skal til for meg å få til det jeg vil? Og ikke minst – hva gjør meg glad? Vi kan alltids lære av andre som er gode. Da er kunsten å ta til seg triks, kunnskap å gjøre det om til sitt eget. Ikke strebe etter å bli en annens kopi, heller din egen unike orginal.  Jeg har sett utallige av ulike konkurranser, og selv vært med på mye. Og jeg gjør det alltid dårligst og gir opp raskest om jeg hele tiden skuer bort på andre, som skal gjøre samme oppgave. Mens jeg elsker å lære av de som er gode. Høre og se, for så å trene selv. Og finne ut hva som passer meg.

Mestring og glede henger ofte sammen, og er selvfølgelig også viktige elementer i selvfølelsen. Og mestring kommer ofte om du klarer å la være å sammenligne med andre, og bestemmer deg for å nå et mål. For mange krever det mye trening, eller oppgaver som er å gå utenfor sin komfortsone. Å gjøre ting som er litt skummelt. Da blir gleden og mestringsfølelsen ekstra god etterpå.

Noe jeg ikke kommer utenom er kjærlighet. Det er viktig å være i relasjoner som gir en energi, støtte, glede og kjærlighet. Det er lett å få god selvfølelse om du trives i andres selskap, og merker at andre trives med deg. Så å omgås mennesker som gjør deg glad og god, er viktigere enn man aner. Da skjønner man selvfølgelig hvor viktig barndom og oppvekst er for selvfølelsen. For følelsen av å bli elsket av foreldre er antagelig første møte med hvordan vi sanser oss selv. Og det sanses gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

Det jeg selv har gjort for å snu negativ selvfølelse til positiv selvfølelse var å omgås stadig mer folk som støttet meg og gjorde meg glad. Samtidig trakk jeg meg unna de jeg sammenlignet meg mest med. Da klarte jeg å se mer innover og finne ut av hva jeg ønsket og ville. Så begynte jobben med å gjøre det som måtte til for å nå mål. Jeg torde etter hvert å gjøre mer og vise mer av meg selv. Jeg fulgte noen drømmer og ble stadig mer glad og kjente mestring.

Så om jeg får sammenfatte:

–          Vis ditt barn kjærlighet gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

–          Pass på å akseptere ditt barns og venner meninger selv om det ikke er like som dine egne.

–          Øve på å fokusere på egen glede, læring og utvikling – og kjenn mestring og glede.

–          Omgås mennesker som gir deg kjærlighet, støtte og aksept.

–          Vær snill mot deg selv. Kjenn etter egne behov. Da får du tilfredstilt både deg selv, men evner også å vise omsorg for andre. Samt å unne andre.

Hva skjer i terapirommet?

Jeg opplever at mange lurer på hva som skjer i terapirommet mellom terapeut og klient. Hva kan sies og gjøres som kan hjelpe et menneske ut av angst, nedstemthet, ut av sykemelding, bedre selvbilde, bedre relasjoner, klare å ta vanskelige valg, bedre kommunikasjonen, takle sorg, savn og kriser?

Jeg er Gestaltterapeut og har jobbet med klienter i terapirommet i mange år. Jeg har hatt mange klienter i den tiden. Det har vært både kvinner og menn, ungdom og barn. Noen har vært hos meg noen få timer, andre har gått hos meg i mange år. Det kommer helt an på hva de kommer for, og hvordan ”bestillingen” eller behovet kan endre seg underveis.

En første time hos meg blir vi litt mer kjent. Trygghet i vår relasjon er første nøkkel til at terapi kan fungere.  Jeg forteller litt om meg, det praktiske og noe om hvordan jeg jobber, både i forhold til Gestaltterapi og SE terapi.  Så forteller klienten litt om seg selv. Gjerne først helt formelt, så mer om hvorfor hun/han er kommet. Er det vanskelig å fortelle, kan jeg hjelpe til ved spørsmål. Vi har ikke dårlig tid, OG klient bestemmer alltid hva, hvor mye, og når hun/han vil fortelle. Første timen/timer blir også en form for kartlegging. Og jeg gir klienten en tilbakemelding på det som fortelles. Altså mine tanker, og sjekker ut om jeg forstår ting riktig. Lytter og ser.

Timene kan bestå av rene samtaler. Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser kan gi deg selv større forståelse. Og ikke minst letter det ofte på det indre trykket. Å høre egne ord, å få en støtte på det du forteller kan gjøre at du ser opplevelsen på ny måte. Du kan åpne nye dører og muligheter. Jeg kan sette det du forteller i alternative ulike sammenhenger, gi nye ord, stille spørsmål du ikke tidligere har tenkt på. Og plutselig kan du se din egen situasjon mye tydeligere. Da er det lettere å ta valg, eller forstå. Ved forståelse av deg selv, vil du lettere anerkjenne deg selv, istedenfor å dømme. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg ser terapi ofte som en strukturering, ommøblering eller oppussing. Potensialet ligger der, evnene, mulighetene, men ligger godt gjemt, har blitt slitt, oversett eller ryddet bort. Og nå skal vi finne det fram. Det er ikke nødvendig å endre alt, flytte, rive. Flytter man på litt, kan noe helt nytt komme fram. Eller gammelt bli som nytt;)

Å få forståelse og støtte kan i seg være legende. Mange kommer med noe de har båret på selv i lang tid.

Vi kan også bruke andre metoder/verktøy. Vi kan bruke metaforer og bilder, tegne, ”awarenessøvelser”, skrive, symboler, bevegelse. Uansett hva vi velger å gjøre, så er du med og bestemmer om hva du vil.

Poenget er å bevisstgjøre og tydeliggjøre. Å finne ressursene. Og lære å regulere sitt eget nervesystem, som enten kan være på høygir, eller handlingslammet. Ressursene dine kan hjelpe deg til å tåle det vanskelig. Og du kan lære å forstå hvordan du kan regulere deg selv, støtte og trygge deg selv.

Du kan stille meg spørsmål. Og jeg vil svare deg så ærlig og konkret jeg kan.

Ingen følelse er riktig eller gal. Det finnes ikke en mal som er lik for alle, på hvordan utfordrende situasjoner skal løses. Derfor tenker jeg det er viktig å vite og tørre å være i, og kjenne på hvordan det er å være der du er akkurat nå, før man raser videre. For å finne veien dit du vil, må du vite hvor du er. Det fungerer som et kart, eller GPS. Derfor bruker vi tid på å finne ut hvor du er i deg selv, med dine følelser/tanker/kropp/opplevelser akkurat nå, før vi går videre.

Jeg kan kanskje ikke  forstå 100%, fordi jeg ikke har opplevd det samme som deg. Men jeg har kjent på mange følelser i mitt liv. Så jeg vet og kan forstå sinne, avvisning, skam, skyld, overraskelse, sorg, savn, maktesløshet, og mange andre følelser. For de følelsene har jeg hatt.

Terapi kan være lettende og åpnende, men det kan også være vanskelig. Vi jobber med å tåle å stå i det sammen, til det åpner seg nye muligheter, ny styrke, økt forståelse eller smerten i kroppen avtar. Jeg er på lag med deg. Ingen problem er for små eller for store. Er det noe jeg ser jeg mangler kompetanse på, har jeg muligheter til å hjelpe deg videre. Enten til kollegaer, eller via lege.

Mange vet mye om seg selv, og mange oppdager likevel nytt om seg selv i terapi eller veiledning. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å få det slik du ønsker. Og det er lettere å forstå andre mennesker. Det er spennende å finne ut av hvordan man lar seg påvirke, og hvordan man påvirker andre. Hva i livet som har preget en, og hva som preger en i dag?

Alt du velger å gjøre i ditt liv, har en funksjon. Det dekker et behov. Enten det representerer det trygge, spenning, fornuft, andres forventninger, omsorg, ro etc. Jeg er ikke ute etter å endre deg, men hjelpe deg til å tydeliggjøre dine valg, det som ER. Så kan du selv velge om du vil fortsette å gjøre slik du gjør, være slik du er, eller jobbe mot en endring.

I parterapi ser jeg best effekt av at vi er to terapeuter som jobber sammen. Og vi får gode tilbakemeldinger fra paret om at det er spennende. Paret snakker sammen. Vi kan gi de konkrete spørsmål, som de skal diskutere og prate om. Vi som terapeuter lytter. Vi reflekterer også høyt sammen, mens paret får høre på. DET er ofte veldig givende. Vi vil tydeliggjøre dere som par, ikke ta parti. Vi vil si hva vi ser og hører av det gode, og øve på det som er vanskelig.

Med barn må ofte mer lek til. Det kan bli vanskelig å bruke bare mye ord. Men det kommer an på barnet. Noen ganger er det fint og lurt at foreldre er med. Noen ganger er det best at hele familien kommer.

Å jobbe som terapeut ser jeg også mer og mer på som en lærer oppgave. Jeg lærer ofte ut gjennom opplevelser, beskrivelser og øvelser. Jeg kan vise, forklare, sette på teori, eller sammenfatte det klienten selv har sagt. På denne måten kan det bli lettere å ta læringen med seg ut i sin egen hverdag, i sine egne situasjoner og virkelighet.

Jeg jobber fast med klienter to dager i uka, men har lagt til enkelte dager med jobb med barn, eller par utenom de dagene. I tillegg til kurs. Jeg vurderer nå om jeg skal ha en ekstra dag i uka med klienter.

Ønsker du, eller du vet om noen som kunne trenge støtte, samtale, veiledning eller terapi så er du:

Velkommen til å ta kontakt på rylander.siw@vikenfiber.no / 93 43 52 44

Den gode samtalen

Har du pratet med noen som ser over skulderen din mens dere prater sammen? Som er mer opptatt av hva som skjer bak deg, enn det du deler? Eller at personen avbryter i ett sett for å fortelle egne historier? Vil helst ha en lytter, eller applauderende publikum,  enn selv å lytte. Eller sier ”ja” og ”hm mmm” til alt, som om man er interessert. Men antagelig er i sin egne verden akkurat da. Da vet du hvertfall hva det motsatte av den gode samtalen er.
Da skjønner man at den gode samtalen ikke bare handler om setningene og innholdet, men også formen. Uttrykk, blikk og kroppsspråk.
Man kunne kanskje tro at når to nære venninner har pratet på både inn- og utpust i flere timer, må det snart være tomt for emner, ord og setninger. Men jeg opplever det helt motsatt. Det er som jo mer vi prater og deler, jo flere rom åpner vi dørene til. Og i det nye rommet dukker opp nytt stoff, eller gamle ting, det er verdt å se på igjen med nye øyne og i ett annet lys.
Vi kan gå inn i nye rom sammen. Det kan ligne et kott som er mørkt, og må utforskes. Det er skummelt, men også spennende. Eller vi går inn i det store og lyse rommet, hvor alt er fint og flott. Og det er deilig å dele dette fantastiske med en nær. Slik kan den gode samtalen visuelt og metaforisk se ut. Det er å vise seg fram. Kikke under det som ligger gjemt, eller slå ut armene av glede. Og ha en med deg i den gleden, som er unikt interessert. Og så bevege dere mellom hverandres historier, tanker og følelser.
Det synes på ansiktsuttrykk og blikk. Nysgjerrigheten ”lyser” hos din samtalepartner, og gir deg mulighet til å  lete litt ekstra i deg selv. Kanskje finner du ny forståelse. Ærligheten får tillatelse til å komme fram i svarene. Det  gjør at du kjenner dine styrker, og tåler dine svakheter. Det blir en menneskelig god sammensetning uten urealistisk perfeksjonisme. Den gode samtalen er en deilig tilstedeværelse med en ektehet, som sammen med en annen blir noe jeg ikke kunne fått til i mitt eget hode. Det trengs utvekslingen og  relasjonen som tydeliggjør hvem jeg er. Og det er kanskje akkurat dette som er forskjellen på den gode samtalen, og mindre gode samtalen. I den gode samtalen tør jeg å være meg selv, og vise meg fram. Fordi jeg blir sett og hørt, og satt pris på. Jeg blir styrket av den andres positive reaksjoner, og tåler vår uenigheter fordi de blir gjensidig respektert, og til og med satt pris på. Det som om formuleringene og koblingen som skjer mellom hodet og resten av kroppen lærer meg sensitivitet overfor egne grenser. Jeg får hjelp gjennom samtalen til å forstå hvem jeg er og vil være, både i mitt eget selskap og sammen med andre. Mens i den mindre gode samtalen føler jeg meg forbigått, uinteressant og liten. Og når jeg kjenner disse forskjellene i meg selv, er det lett å vite hvordan man kan være en god samtalepartner for andre.
Det er godt å bli så nysgjerrig på den andre at du stiller nye spørsmål og kan lett glemme tiden. Det å forsvinne inn, se for seg det den andre forteller om, gjør at jeg kan i fantasien bevege meg i ukjent terreng, eller kjenne meg igjen. Og begge deler kan gi meg noe bra. Det kan bli interessant og nytt, eller gjenkjennende og trygt. Den gode samtalen må heller ikke handle om dypet, men letthet, humor og glede. For det er også hva man trenger i en samtale akkurat nå, som kan avgjøre om du blir mottagelig og vil gi deg det du trenger.
Det kan selvfølgelig være utfordrende å se en annens entusiasme og selv kjenne at det daler nedover med energien i seg selv. For det trenger jo ikke alltid være slik at man fullfører hverandres setninger, eller nikker istemmende. Men ikke la deg lure til å tro at det bare er negativt å kjenne denne forskjellige form for energi i en samtale. Det kan bare være et signal. Kroppen og energien kan fortelle deg at du kjenner motstand, er uenig, blir redd eller opprørt. Det er ikke farlig. Og trenger ikke være dumt, så lenge du ikke blir ”utagerende” og mister perspektiv,  eller ikke klarer å skille på deg og den du prater med. Du kan bruke det du kjenner til å bli enda mer nysgjerrig, til å uttrykke hvor ulike dere er, og hvor spennende det er. Eller uttrykke grenser for hva du vil være med på og ikke. Det trenger ikke bety ”slem avvisning”, men kun integritet. Det er i slike gode menneskemøter at den gode samtalen, uansett enighet eller uenighet kan berike oss. Og det er ofte slik med gode samtaler at stresset kan dale, eller livløsheten kan våkne. Vi kommer i mer balanse. Og ofte på et nytt sted med bedre oversikt.
Så noe som kan kjennetegne den gode samtalen:
– Oppfølgende, relevante og nysgjerrige spørsmål
– Blikkontakt
– Respekt for ulikheter og uenigheter dvs. uten motangrep
-Opplevelse av å bli sett og hørt
– Følelse av å miste ”sted og tid” til fordel for historien du blir dratt inn i
– Kjenner at du har lært noe, sett noe fra et annet perspektiv, eller gått dypere inn i noe
– Kjenne på trygghet sammen med den du prater med
– La samtalen utvikles etter behov, om det er humor eller alvor

 

Dømt til å bli mobbet uansett?

Med utgangspunkt i noe en 15 år gammel jente skrev på si;D i aftenposten sist søndag, høres det ut som ungdom i dag er dømt til å bli mobbet uansett hvordan de er. Hun skriver at du får kallenavn, som jeg ikke tror særlig mange vil tolke positivt.  Ord som nerd, nonne, hore, taper, fake er bare noen av ordene som tydeligvis er vanlige påstander å få på seg i sine tre år på ungdomsskolen.

Blest og  programmer om mobbing
Da min eldste datter på 20 leste dette, kjente hun det igjen. Hun sa at det faktisk er slik. Nesten uansett hvordan du oppfører deg, er, kler deg, beveger deg, så finner noen et krenkende kallenavn til deg. Noen tar seg tilsynelatende ikke så nær av det,  mens andre er normale og sårbare, og synker sammen av gjentatte ganger å bli kalt forskjellige ting. Det er vondt for de fleste å få innsnevrende påstander på seg. Det er de færreste som vil kjenne seg igjen i å være ”freak”, selv om de er stille, eller ”nonne” om de er jomfru.
Så selv om skoler har mobbeprogrammer. Media skriver om mobbing. Og det florerer også av sjenerøsitet, og gode ord om toleranse blant oss, så foregår mobbingen like mye. Både direkte og på nett. De fleste skoler har temadager, og mange har Røde kors eller Barnevakten på besøk på disse dagene, for å snakke om ”ingen utenfor”, eller nettvett og mobbing på nett.
Det går historier på facebook om en jente som tok sitt liv, etter mange år med mobbing. Og ungdom, barn og voksne liker, deler og kommenterer hvor mye de er imot dette. Men likevel er det noen som blir holdt utenfor, og kalt stygge ting rett foran oss.

Benektelse, eller ikke tid og ressurser

Mange skoler nekter for at det eksisterer mobbing på sin skole, mens jeg hører den ene grusomme historien etter den andre. Og de voksne ser det ikke. Eller de bagatelliserer det, selv om barn og ungdom får magevondt, vil slutte på skolen. Og det å ikke bli trodd, eller føle at de rundt deg ser en annen vei, blir som et dobbelt svik, og en støtte til mobberne.
Det kan være at både foreldre og lærere faktisk ikke ser. De er for opptatt av fag, jobb, tid, resultater til at de ser hva som skjer. Så kanskje vi ikke alltid kan klandre de.  Lærere har ledere som sier hva de skal gjøre, og samarbeidsteam. Og løse store sosiale problemer inngår ikke med særlig mange timer der. Og å jobbe med sosiale og psykologiske store temaer som mobbing, krever ressurser og kompetanse. Ikke bare et teoretisk program. Jeg vet noen lærere som har vært flinke til å ta tak, og fått flotte endringer, og jeg vet lærere som skyver det bort, eller blir sykemeldte. De har ikke verken tid, støtte eller kapasitet. 

Kompetanse og tilstedeværelse
Det må settes av kompetente mennesker på hver eneste skole til aktivt å jobbe med barna på disse områdene. Det handler om høflighet, respekt, selvtillit, selvverd, kommunikasjon, empati. Og det må pågå kontinuerlig. Barna endrer seg, nye kommer til, andre flytter. Det er stadig nye gruppesammensetninger, og utvikling i barna som gjør at de trenger voksne til å lære de, forstå og støtte i hvordan være sin beste versjon. Det holder ikke med et kurs eller foredrag med mange kloke og ”riktige” ord om mobbing og sosial kompetanse. Det holder heller ikke med en sosial lærer, som er for det meste ute i undervisning, og har noen timer til klassesammensetninger. Heller ikke med en helsesøster, som ikke jobber heltid. Men er mest tilstede ved veiing, måling og vaksiner. Kanskje noen dager hvor barn og ungdom kan oppsøke de ved problemer. Og det er flott. Mange av de oppsøkende barna kan få hjelp der. Men mye mobbing foregår i det skjulte, så fort en voksen snur ryggen til. Det holder ikke med skippertak og utseendemessig flotte stunt. Det kreves tilstedeværelse. Skikkelig årvåkenhet midt blant barna, tror jeg. Som er der for dem, og med dem. Ikke for å moralisere og straffe!
Mobbere er ofte usikre og redde. Men de utgir seg for det totalt motsatte. De trenger hjelp og støtte til å tørre å være seg selv, uten å måtte hevde seg gjennom å trykke andre ned. Og mobbeofre kommer ofte i uheldige mønstre, som å gå med senket hode og tilbaketrukkethet, som gjør at de kan bli utsatt igjen og igjen. De trenger også hjelp. De trenger ikke være så ulike som det kan se ut som – mobberen og mobbeoffer.
Jeg er for mer psykologi i skolen. Hvor barna lærer mer om selvbilde, kommunikasjon,  empati og relasjoner. Og at en voksen skal være ansatt til å være kontinuerlig blant barna som en støtte, hjelp og samtalepartner.
Det beste med en slik ressurs for skolene, ville være at det hadde frigjort tid for lærere til å kunne utøve sitt fag enda bedre. Det ville blitt færre klagesaker til skoler og ledelser. Og best av alt – å ha det godt sosialt gjør det enklere å lære. Det blir vinn-vinn-vinn det. For både lærere, ledelse og barna.