Mobbing og kommunikasjon

Hun gråter den ene dagen, lider i det stille den neste. Men det synes på øynene hennes at hun er trist. Hun er redd. Hun vil hjem. Hun vil være alene. Der ingen kan være slemme mot henne. Der ingen kan si noe stygt. Hun tør ikke ta igjen. Vet ikke hva hun kan si og gjøre for å få de til å slutte. Hun trenger en venn. En å snakke med, være sammen med. Hun er i ferd med å synke sammen. Til en liten klump uten verdi. Lurer på selv om hun er helt håpløs, stygg, kjedelig og rar? Kanskje har de rett med alt det stygge de sier til henne? Kanskje det er best at hun holder seg alene? Men det gjør så vondt. River inne i brystet. Gjør vondt i magen. Å være helt alene er vondt. Og det er trygt.

Ansvar:

Skolen har anti- mobbing kampanjer. Ledere på skolen tar ofte tak i mobbingen. Barna deltar aktivt i hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. De skriver plakater, diskuterer og lager rollespill. Lærere engasjerer, og det er flott. Det er foredrag, artikler og debatter om mobbing, men likevel eksisterer mobbingen videre. Mobbing var tema da jeg var liten, og det er tema nå når mine barn er små. Det skjer videre i det skjulte, eller det kommer nye mobbere til. Og vi må fortsette kampanjene.  Dessverre er det mange som forblir et offer videre inn på deres neste arena også, på høyskole og på jobb. Mobbingen kan her ha en annen innpakning.

Slik er det ofte. Man forblir et offer. Stort sett alle artikler jeg har lest, debatter jeg har hørt tar for seg mobberen. Mobberen bør straffes, mobberen bør få bedre oppfølging, mobberen bør få bedre selvbilde, mobberen bør vite hvordan det føles ved hjelp av ulike kampanjer og informasjon. Og jeg håper debatter, engasjement og ulike aktiviteter fra skolene sin side fortsetter. Hjelper det ett menneske, er det verdt det. Men hva kan den som blir mobbet selv gjøre? Vente på at mobberne forsvinner, vente til mobberne blir omsorgsfulle mennesker med bedre oppdragelse og mer empati?

Offerrollen:

Mobberne bør fremdeles ansvarliggjøres.  Men den ene metoden utelukker ikke det andre.  Vi kan også ha kampanjer, kurs i selvbildetrening, kommunikasjon og psykologi for å hjelpe ofrene til å komme ut av sin smertefulle situasjon. Jeg er enig i at mobberne bør ansvarliggjøres for smerten de påfører, eller de bør lære seg empati. Men hva når det hele tiden kommer nye mobbere uten empati, og med et slikt dårlig selvbilde at de har behov for å rakke ned på andre for å heve seg selv? Er det ikke da lurt og selv kunne vende trenden med å være offer?  Hvorfor vente, om du selv kan ta tak i din situasjon her og nå? I tillegg til ikke lenger å være offer, vil man oppleve mestringsfølelse og økt selvtillit. Som mobbeoffer synker selvbilde. De fleste vil gjøre seg små og usynlige, samtidig som de lengter etter venner og sosialt liv som alle andre. Det er en naturlig forsvarsmekanisme å ønske å  gjemme seg når man er offer. Man ser ofte ned, håper at ingen legger merke til en. Da er det ikke lett for noen å ta initiativ til prat og vennskap heller. Ser man ned og gjør seg liten, ser det ut som de ønsker å være alene. Enda det er helt motsatt.

Kommunikasjon:

Da jeg var barn, la jeg ofte merke til de som ikke lot seg mobbe. Hva gjorde de? Hva sa de? Flere kunne få en stygg bemerkning, eller kommentar som kunne blitt starten på mobbing. Men de var kjappe i replikken. De hadde smarte svar tilbake. Noen ganger med humor, andre ganger med ironi, eller med selvsikkerhet. Selv om jeg ikke tror alle var like selvsikre, så lot de som.  Og det fungerte. Jeg var fasinert. Jeg skulle ønske jeg kunne svare så bra, så kjapt. De som ikke hadde denne formen for respons reagerte med benektelse, gråt, sinne og trusler, eller tok igjen med samme mobbekommentar tilbake. Ingen av delene fungerte. Den onde sirkelen begynte. Mobberne hadde funnet sine offer.

I min jobb som privatpraktiserende terapeut gjennom mange år, er det mange voksne mennesker som ønsker konkrete råd og tips om hvordan de kan svare og kommentere på andres spørsmål og påstander. Det føles så godt å kunne si ting som stemmer med det en føler inni seg, eller at man klarer å si det en har bestemt seg for å si. Etterpå – når hele situasjonen er over, da kommer man ofte på alt man kunne ha sagt. Smart kommunikasjon kan hjelpe deg som offer, og da hjelper du også mobberen. Hvorfor ikke for en gangs skyld prøve å starte der?

En vanlig respons fra barn som blir ertet eller mobbet er å ta igjen med samme mynt. De sier det samme tilbake. Dette gir erfaringsmessig bare mer ved til bålet. Det blir en kamp om å si de mest sårende og stygge ting. Gråt gir dessverre også ofte en ønsket respons fra mobberne. De har overtaket.

Konkrete verktøy:

Gjentatte ganger har jeg gjennom de siste årene forsøkt en metode i å lære ut konkrete svar på typiske mobbekommentarer. De fleste vet ofte hva de blir mobbet for, eller kan tenke seg til et par ulike alternativer for hva en mobber kommer til å si. Dette har vært råd til både egne barn, andres barn, og også voksne mennesker i terapi eller coaching. Dette er en ”JA” metode, eller svare med undring og nysgjerrighet. Bare svarene i seg selv viser en selvsikkerhet som gjør at mobberen ofte ikke sjanser på å gå videre med sine stygge påstander.

Konkrete eksempler som er tatt fra virkeligheten:

Mobber: ”Se på deg a, du kan jo ikke kle deg ”. Offer: Med et smil: ”Jeg er litt enig med deg, jeg føler meg ikke veldig fin i dag. Må nok prøve å gjøre noe med det til i morgen”. Eller  ”Jeg er ikke helt enig med deg. Vi har bare helt forskjellig stil du og jeg”. Fremdeles med et smil!

Eller: Mobber: ”Du har veldig rar og stygg lue på deg”.  Offer: ”Ja, den er kjemperar, men den er så varm, at jeg får heller se rar ut”.

Eller: Mobber: ”Du er så teit og sier så mye dumt”. Offer: ”Ja, antagelig er jeg den teiteste du vet om”. (Ironi funker ofte)!

Eller: Mobber: ”Jeg er sikker på at du ikke kan regne dette enkle mattestykket engang”. Offer: ”Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan hoppe fra 5 meteren”.

Eller: Mobber: ”Du tror du er så kul du, tror du er noe”. Offer – ”Hm, rart du sier det. Har aldri hørt noen andre mene det, selv om jeg har kjent de i mange år”.

Eller: Mobber: ”Du er så sur du”. Offer: ”Ja, det stemmer at jeg er sur i dag. Og i går var jeg superglad hele dagen”.

Ved de fleste av disse situasjonene og lignende vil mobberen bli mer eller mindre overrasket over svaret og derfor ”satt ut” av sitt eget spill. Antagelig vil personen snu og gå, bortforklare seg, eller prate om noe annet. Men mest og best av alt – viser ”offeret” at han/hun ikke er noe offer. Offeret blir en person som tåler å gå med rar lue eller klær, vet at han/ hun ikke kan alt, kan være både sur og glad og teit. Mobbekommentarene faller til grunn.

Voksne som barn kan lære:

Dette gjelder også voksne som får en ubehagelig påstand på seg. Det er ikke sjelden jeg har fått tilbakemelding på at dette fungerer. Og klare å komme ut av en mobbe situasjon ved ord, det gir deg styrke, mestring og definitivt økt selvfølelse. Og også selvstendighet. Vi viser at vi ikke vil bli satt i en bestemt bås. Vi er ikke konstante, men i bevegelse og utvikling. Vi er varierende og i endring. Vi kan gå med rare klær og fine klær, være sure og glade, være dårlig i matte og flink i noe annet. Og akkurat det kan mer bli en klapp på skulderen til oss selv, enn la de mobbende kommentarene bli en selvoppfyllende profeti som andre påfører oss. Den seieren et barn føler om han/hun kan mestre med egne ord at mobbingen forsvinner eller aldri kommer skikkelig i gang blir en stor konsekvens ut av små ord. Og mobberen slipper kanskje å bli en mobber. Det blir vinn – vinn situasjon. Og i mine øyne både forebyggende og reparerende for mobbing.  Da trenger ingen å føle at det ikke finnes håp om du selv har dårlig selvfølelse, eller har barn som har dårlig selvfølelse. Det er mulig å komme ut av likevel. Det er i mange situasjoner mulig å lære seg ikke å la seg mobbe.

Fysisk nærhet kan gjøre deg god

For å bli god i noe kreves ofte engasjement. Engasjement gjør deg våken og tilstedeværende. Noe som kreves for å ta inn ny informasjon. Du trenger å høre og se det som læres ut, og da trenger du å være skjerpet og konsentrert om det som foregår.  Jeg har for mange år siden lest i en av mine psykologibøker at det er vitenskapelig undersøkt, at de som sitter på de første radene på skolen er de som oftest har best resultater. Så jo nærmere du er læreren og det som skjer på tavla, jo mer tilstedet og skjerpet blir du.

Bakerste rad

Jeg vet av egen erfaring at både jeg selv og flere med meg ville sitte gladelig på bakerste rad på skolen. Der var vi lengre fra læreren, og kunne lettere fikle med andre ting uten å bli oppdaget. Vi synes ikke like godt bak de andre hodene. Og vi hørtes ikke like godt om vi hvisket og tisket. Så å sitte bakerst ga muligheter til å ikke følge med på det faglige, men fokusere på andre ting. Slik viser det seg ofte med andre ting også. De som stiller seg på første rad på konserter er de som er mest engasjerte. De har det morsomst, de kan alle tekster og får kanskje blikk kontakt med sitt store idol, som igjen løfter konserten mange hakk. De som stiller seg bakerst i gruppesalen på treningssenter vil ofte gjerne gjemme seg. De kan føle seg mindre flinke enn andre, med den konsekvens at de ikke ser instruktør og trinn like godt, og derfor forblir usikre eller ikke tar ut øvelsene fullt ut.   De som står foran følger ekstra godt med. Instruktøren ser de tydeligst. De vet også at de kan bli fulgt med på av de bak seg. De tar derfor ofte ut øvelsene fult ut, og får mest ut av treningen.

De nærmeste evaluerer deg best

Jeg har også holdt en workshop som tydelig støtter denne påstanden. Etter en hel dag med foredrag, øvelser og case om: ”hvordan få til en fruktbar medarbeidersamtale”, hadde vi for det meste sittet i en sirkel.  Jeg og en kollega satt ved siden av hverandre på samme sted hele dagen og tilbakemeldingene viste tydelig at alle de som satt nærmest oss ga oss best tilbakemeldinger, og følte de hadde fått mye igjen av workshopen. De kan ha vært mest engasjerte fra før vi startet, men de som satt lengst unna har også vanskeligere med å få fram sitt eget engasjement, og eventuelt endre sin kritiske innstilling, eller holde på sitt begynnende engasjement. Jeg har selvfølgelig lært masse av dette, og har endret sitteplass, beveget meg mer rundt når jeg senere har gjort noe i større grupper. Og jeg har aldri fått slike tydelige og forskjellige tilbakemeldinger siden.

Et valg om å forsøke

En sport jeg ikke har klart å engasjere meg særlig i på TV er håndball. Vet ikke helt hva det kommer av, men synes ikke det har vært så spennende. Min mann derimot ser det meste av sport og ville gjerne ha med meg foran TV til en håndballkamp. Jeg bestemte meg for å gi det et forsøk til. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle få få dette til å bli gøy? For det første måtte jeg holde med et lag. For om det ble det samme for meg hvilket lag som scoret visste jeg at det ikke ville bli særlig engasjerende. Jeg fant ut hvilket lag jeg håpet skulle vinne. Og jeg ville sitte oppreist å se kampen. Ikke ligge ned. Bare slike små fysiske detaljer gjorde at engasjementet mitt til kampen økte. Jeg fulgte meg og merket meg at jeg begynte å få meninger om spillerne. Og det ble absolutt den beste håndballkampen jeg har sett. Så da lærte jeg at jeg kan finne fram godviljen med å bli mer tilstede i engasjement ved å velge favorittlag og sitte opp.

I terapirommet

Med noen klienter har jeg opplevd at det føles som om jeg kunne gått ut av rommet uten at de ville merke noe. De prater og prater, men ser ut av vinduet, på bilder, i gulvet, men aldri på meg som de faktisk forteller noe viktig til. De virker som er i sin egen verden, og ikke forholder seg til noe i sine omgivelser. Jeg har i slike tilfeller forsøkt å stoppe de ved å forsiktig stille noen spørsmål. De har enten svart lenge og vel på spørsmålet, men fremdeles er det som de snakker med seg selv. Jeg tenker da at de har få muligheter til å komme ut av det vonde de er i. De maler om det samme, og de forsterker alt det vanskelige ved å repetere, og si alt høyt. De er kommet for å få hjelp. Men klarer samtidig ikke å relatere seg til noen andre. De har forsvunnet inn i seg selv og har vanskelig med å se utover. Da har jeg kommet på tanken om den fysiske nærheten som ofte krever mer tilstedeværelse i nuet. Jeg har forsiktig flyttet stolen min noen centimeter nærmere klienten. Da har de stoppet å prate og plutselig SER de meg.  Det er ofte da de selv kommer på at de ikke har sett noen andre på lang tid. De har kun sett innover i seg selv, og sett sin egen smerte eller vanskelige valg. Fra der har vi kunnet begynt å jobbe videre, og klienten har kunnet se mer av omgivelser og annen virkelighet, som igjen har gitt nye perspektiver og klar framgang i det han/hun har kommet for.

Sammen med barn

Samme prinsipp gjelder ofte sammen med barn. Om du snakker til dem fra et rom til et annet hører de deg ikke, eller velger ikke å høre. De trenger din nærhet og tilstedeværelse for å ta imot det du ber om. Om du dermed setter deg på huk, nære barnet, og gir beskjed eller spør om noe, får du både raskere respons og mer kontakt. Dette vil selvfølgelig gi bedre samspill, bedre kommunikasjon og igjen mer læring.

Så vil du lære mer og raskere, eller skjerpe sanser og engasjement så flytt deg nærmere der det skjer.