Sjalusi – vondt for begge parter

Her beskriver jeg et lite eksempel ut ifra den sjalusien der det ikke finnes reellt utroskap. Der man ikke forsøker å få den andre sjalu. Det er beskrivelse av et forhold som er flott på mange områder, men der sjalusi blir mer og mer ødleggende.
Han:
Han visste at han var på vei til å drive henne fra seg. Rett og slett skuffe henne av gårde med sin eiertrang. Han ville jo bare være snill og god. Hun var virkelig kjærligheten i hans liv. Han kom ikke til å kunne leve uten henne. Hele han ville bare holde henne fast. Og det var også det han gjorde. Men bare så altfor fast.
Henne:
Alle rundt av både familie, kollegaer og venner anså han som en fantastisk mann. Pliktoppfyllende, arbeidsom, snill og sjarmerende. Det synes hun selv også. Det sa hun ofte. Han er virkelig mannen i hennes liv. Men kanskje kan hun ikke leve med den hun elsker. Han slår henne ikke. Men han driver henne til vanvidd. Hun er på vei til å bli paranoid. Hun føler han står rundt hvert eneste hjørne, lurer på om telefonen hennes er avlyttet. Om han kommer hjem tidligere enn han har sagt – ikke som en hyggelig overraskelse, men for å sjekke henne. Hun føler han ser på henne og overvåker henne hele tiden, til og med i drømmene hennes er han som en skygge med overalt.
Han:
Han er livredd. Skrekkslagen ved tanken på at hun skal gå. Han trives på jobben sin som lege. Han har det trygt og godt økonomisk. Han har to herlige døtre, som han forguder. Men han har en mørk side han ikke kan forklare. Den overtar alt inne i ham plutselig. Det er som en knyttneve som vris rundt, som om noen vil gjøre han vondt. Han føler at han ikke fortjener henne. Hun er for fantastisk. Helt siden han møtte henne har han følt seg forvirret over at hun sa ja til å bli hans. Kunne ikke forstå det. Siden det har han vært redd. Hver dag. For å miste henne.
Henne:
Først ble hun sjarmert. Hun følte at han tok ekstra vare på henne. Hun var heldig som var hans tydelige nummer en – foran alt annet. De hadde det så fantastisk. Forelskelsen blomstret. Så ble det sakte, men sikkert vanskeligere. Han ville kjøre henne, hente henne, sendte mange sms og ringte. Det ble for mye. De måtte snakke. Hun måtte ta denne ubehagelige utviklingen på alvor. Hun kunne ikke ha det slik. Hun kanskje mistenkte han for verre enn det var. Men det var blitt slik etter alle utspørringer, beskyldninger og usikkerhet.
Han:
Når hun ber om at de må prate, da blir han enda reddere. Da vil hun sikkert gå fra ham. Pratestunder er forbundet med fare. Store varselblinkere blender ham. Det er sirener som uler. Han får nærmest panikk. Han vet ikke om han skal skrike og holde seg for ørene og nekte å høre hva hun sier, eller om han skal gråte og be på sine knær, eller om han skal bli sint, fordi hun ikke forstår. Det eneste han vil at hun skal forstå er at han elsker henne. Hun må bli. Kan han gjøre noe mer? Setter han ikke nok pris på henne? Er han ikke god nok? Spørsmålene gnager og fortærer ham. Han føler han gjør så mye. Hvorfor ser hun ikke det?
Henne:
Hun prøver å fortelle ham at hun elsker ham, og at hun vet at han elsker henne. Men at han ikke må kvele kjærligheten de har mellom seg. Han må slippe taket, stole på henne, tro på det hun sier. Hun trenger luft og mulighet til å være blant andre mennesker uten å bli mistenkeliggjort. Det er som om luften blir tynnere og vanskeligere å puste i om hans blikk og nærvær er som klister på henne hele tiden. Hun har i siste tiden kjente på kvalme. Har tatt seg til halsen. Han har aldri vært fysisk slem, men følelsen hun nå har i kroppen er veldig fysisk. Det er smerter. Kan han ikke bare snu ryggen til, og la henne få komme etter han? Kan ikke hun få være den som ringer, eller sitter hjemme alene, mens han er ute med kamerater? Hun trenger likevekt og gjensidighet. Det kan ikke være en kamp om å elske mest etter hvor mye man ringer, holder rundt, spør, følger, henter, kysser – da hadde han vunnet lett. Men hun vet ikke lenger om hun føler seg elsket. Hun føler seg mer og mer eid, holdt og fanget. Det er ikke slik hun forbinder med å elske, selv om det er de ordene han bruker. For henne er det en ”mismatch” mellom ord og handling.  Hun kan ikke leve i et forhold hvor hun har konstant dårlig samvittighet fordi hun ikke elsker på hans måte.
Han:
Han forstår ikke hvordan hun ikke kan føle seg elsket. Han tenker på henne hele tiden. Han ville gitt henne månen om han kunne. Han føler seg misforstått, men han skjønner at det er alvor. Om han ikke slipper taket mer, så går hun. For han virker det umulig. For om han slipper kommer hun jo til å forsvinne ut, og bort fra han. Hvordan kan han la det skje? Han hører hennes ord, forstår ordene og truslene, men klarer ikke se sammenheng mellom det å slippe taket, for at hun skal komme nærmere. Det rimer ikke i hans hode. Det blir helt motsatt av alt hva kroppen hans forteller ham. Men hun sier det er siste sjanse før hun ikke har noe valg. Han må forsøke hennes måte.
Henne:
Hun merker at han forsøker. Hun ser hvor forsiktig han er. Hun kan se hans redsel, både for ikke å spørre og for å spørre. Hun vil hjelpe ham. Hun forteller uten at han trenger å spørre. Hun sender han en sms. Men hun vil ikke bli hentet. Hun merker at han ligger våken når hun kommer hjem etter venninnekveld. Hun ber han dra ut med noen kamerater, eller kollegaer. Hun ser hvordan han lider. Men hun forstår at han virkelig prøver, og det er rørende. Hun vil vise han at det kan lønne seg, så hun sender en sms og tilbyr seg å hente han da han vil hjem.
Han:
Han føler seg dårlig. Klarer så vidt å høre hva de andre snakker om. Han er kvalm. Hva gjør hun nå? Har hun besøk? Hvorfor ville hun ha han ut og bort? Det må være en annen. Han vil hjem. Men han må holde ut litt til, slik hun vil. Han må vise at han forsøker. Så ser han sms, fra henne. Hun tilbyr seg å hente han. Det er som om innvollene danser samba. Han blir så glad. Han vil ta en øl til med gutta. Han kvikner til og bestemmer seg for å la henne slippe å hente. Men han vil snart hjem. Hjem og fortelle henne hvor glad han ble.
Henne:
Hun våknet av at han gikk i døra. Skjønte at han var litt brisen. Hun lot han vite at hun var våken. Hun så at han var glad. Hun fortalte ham hvor godt det var å kunne få sjansen til å sende ham en slik melding. Og at hun følte det var nødvendig for forholdet.
Han:
Han skjønte det. Og følte det. Hun hadde rett. Men han visste at kampen mot sjalusien ikke var over. Men for første gang kjente han på kroppen hva hun mente om gjensidighet og frihet. Han var enda ikke fri, men kjente på en reell glede over å få en slik sms fra henne at den ville han kjenne på igjen. Hun smilte igjen, og han følte det var håp.