«Jeg vil bare de voksne skal si at det blir bra, og så vil jeg at de skal holde rundt meg». Dette er en setning jeg har hørt mange ganger fra barn. Et ganske tydelig ønske og behov.
Mange barn er livredde på kveldene før de skal legge seg. Det er helt typisk a skal de roe ned og de rekker å tenke gjennom saker og ting. Og de rekker å kjenne og føle. Ikke så veldig annerledes enn oss voksne:)
Barna er oftest redd mye av det samme som oss voksne også, kanskje med ett par unntak. De kan være redd for monster under senga, spøkelser, for tyver og kidnappere, for sykdom på seg selv eller sin familie, redd for at foreldrene skal skilles, bekymringer for skolen og venner, for brann og krig. De kan være mørkeredde, eller være redd for noe som kan skje dagen etter, og døden. Ofte er de redd for ikke å være gode nok. Redd for ikke å klare å prestere. At de ikke vil bli likt eller elsket for sin person, men bare sine resultater. Og hva om resultatene blir sånn middels? Vil de da bli elsket litt mindre? Det er ofte slik barn er redd for.
Mye av det barn er redd for er reelle farer. Kidnappere, sykdom, død og brann. Vi leser om noen få tilfeller av kidnappere, og kjører og henter barna ekstra etter det. De er ganske like oss voksne. Og blir man utsatt for noen av disse typer farer, så er det jo farlig for liv og helse. Men sjansen for å bli utsatt for disse ulike farene er mindre, enn å ikke bli utsatt for dem – sånn rent statistisk. Og det vet vi voksne, og lar som regel ikke redselene styre våre dager. Men barna blir redd for at det fæle skal skje akkurat dem. De har vært «supermann», «prinsesser», vært på fotball, dans, karate, svømming eller annet. Vært modige, aktive og hatt en bra dag, så er det leggetid og foreldre skal ha bittelitt tid uten barna. Men da trenger barna trøst og forsikringer. Da er de ikke lenger barna som tror de klarer alt selv. Da er de BARN, og trenger plutselig tilstedeværelse, ro og trygghet. Og det tar kanskje ikke 2 minutter, men 15 minutter. Da kan stresset øke. Det er sent, de bør sove. Men helt ærlig, så tror jeg ikke barna sovner raskere om du sitter hos de i 2 minutter, og forlater de med noen trøstende ord, men mens de er likevel like redde. Da roper de oftest igjen og igjen. Eller kommer opp, kanskje flere ganger.
Som voksen har vi erfart at slike vonde tanker kan slippe taket. Derfor ber vi ikke alltid om hjelp. Vi klarer oss selv ved hjelp av fornuftig tankegang, positivt selvsnakk, eller andre strategier vi har opplevd har hjulpet oss. Men de gangene våre voksnes redsler ikke forsvinner med våre vanlige metoder, så ber vi også ofte om hjelp. Enten av familie, venner eller profesjonelt.
Å evne å be om hjelp er en styrke. Det kan hjelpe deg å få korreksjon på det som er usunt for deg selv, nytt perspektiv og helt nødvendig støtte.
Så se det som en styrke og tillitsærklæring at barna ber deg om hjelp og trøst. De stoler på deg, og at du er en som står stødig og vil hjelpe dem. Ofte er det ikke masse som skal til. Flere ting jeg opplever hjelper både privat og profesjonelt med barn er:
– Normaliser redselen. Det er vanlig å være redd. Noen ting er farlig, men sjansene er så små, og går vi rundt og er redd hele tiden går vi glipp av hele livet, mens vi lever. Barn forstår dette mer enn man skulle tro.
– Fortell om deg selv og dine redsler da du var liten. Og også hvordan redselene forsvant. De synes ofte det er både spennende, og det gir dem håp om at de også vil klare å gjennomleve de. Barn trenger å vite at tiden endrer seg. At opplevelser blir annerledes etterhvert.
– Si at du forstår. Og at det ikke er farlig, at det vil gå bra. Klapp på de. Sitt hos de til de roer seg, og kanskje helt til de sovner. Berøring gjør at de får mer kontakt med kroppen, og forsvinner da litt fra hodet og tankene.
– Spør om hva barnet ditt trenger akkurat nå da han/hun er redd? Da vil barnet få øve på å finne ut av egne behov, og hvordan tilfredsstille de. Veldig nyttig for videre i livet!
– La barnet høre på f.eks. Mindfullness for barn. (En cd og bok f.eks: «Å sitte stille som en frosk»).
– Sitt der noen minutter, og si at du går ut nå, men kommer tilbake om 5 minutter. Pass da på å hold tiden. Mange barn trenger å vite at du fremdeles er der, og at de kan stole på deg.
– Si at du vil hjelpe barnet. Og prat rolig om morgendagen og hvordan den skal løses.
– Det kan også hjelpe å dobbeltsjekke under seng og i skap. Eller ha på litt lys. Og lage historier om at monstere er fantasi, og at de er beskyttere og hjelpere.
Dette er noen tips som jeg tror vil oppfattes av barnet som at du tar det på alvor. Og du bygger tillitt, som vil gagne deres relasjon inn i ungdommen. Barnet vil komme gjennom og lettere vite at redsler i livet er normalt, og de kan føles skremmende, men er ingenting å skamme seg over. Og de vil erfare at det er mulig å få støtte, og det er mulig å leve med, eller bli kvitt dem helt. Du som foreldre kan invistere best i god tid og støtte, ikke alltid å vite svaret. Men bare med din tilstedeværelse og trygge nærvær. Da blir barna tryggere. Blir barna trygge, så blir de også lettere selvstendige og frie. Tålmodigheten og kreativiteten din vil betale seg med renter:)
Levende liv 