Hva er egentlig et traume?

Et traume kan høres så skremmende stort og voldsomt ut. Men det trenger ikke være av den sorten vi leser om i avisene i form av naturkatastrofer, store ulykker eller terror. Et traume som kan påvirke følelser, handlinger, tanker og kropp i lang tid kan være skilsmisser, tap av en man er glad i, sykdom og operasjoner, fallulykker, mobbing, omsorgssvikt, miste jobb, eller andre situasjoner du er blitt redd eller truet i en eller annen form.

Et traume er noe som sitter igjen i kroppen, etter en eller flere hendelser, som har oppfattes som ble: for mye, for raskt og for plutselig til å håndtere.

Det er helt individuelt hva hver og en av oss oppfatter som for mye, for raskt og for plutselig. I tillegg, er et traume selvfølgelig langvarige situasjoner i form av omsorgssvikt/mishandling/overgrep.

Hvis en hendelse ikke blir bearbeidet skikkelig, vil mange av sensasjonene som opplevdes under selve hendelsen sitte igjen i kroppen. Og du vil oppleve ulike former for reaksjoner, handlingsmønstre som en følge av det du tidligere har opplevd. Det vil kunne prege deg på en slik måte at du lever med større redsel enn nødvendig, eller at du begrenser livet ditt for å forsvare deg mot ulike ting du opplever som truende, som kan ligne på det du har opplevd før. Mange forstår heller ikke sine egne reaksjoner, og ser ingen forbindelse eller likhet med noe de har opplevd før. Men som terapeut har jeg ofte sett tydelig sammenhenger, og hjelper klienten til å forstå det. Å normalisere det man kjenner er ofte godt. Et første lite skritt. Men å forstå i hodet er ofte ikke nok. Kroppen må forstå at visse lukter, synsinntrykk, lyder ikke er det samme som det var, i den vanskelige hendelsen. Et traume kan sitte igjen som et minne, og kan skape en beredskap i kroppen som en fight eller flight respons. Disse responsene er fantastisk bra å ha i fare situasjoner. Men kan kreve unødvendig mye energi om det reelt ikke finnes noe fare lenger.

Et traume kan være alt fra skilsmisse, miste jobb, sykdom, ulykker, usunne relasjoner, avvisning, overgrep, operasjoner, tap av ulike slag. Men det kan også være at vi har opplevd noe som små, og ikke har fått bearbeidet det. Så som voksen kan det føles overveldende å få overraskelsesbesøk, miste trikken, bli irettesatt, se en hund, trange rom – som i utgangspunktet ikke er så farlig at de fleste ville anse som normalt. Det er bare det at om disse opplevelsene minner om større ting fra en var liten. Uhyggelige og uforutsette ting skjedde, så blir alle former for overraskelser et minne om den tiden og alle ganger, som kan derfor oppleves som en skrekk. Kanskje man noen ganger kom for sent som liten, og fikk ulike former for straff, eller ble skammet. Dette vil fort kunne føre til en angst for å passe tid, selv om faren i dag ikke ville føre til straff. Men kroppens nervesystem har ikke lært seg forskjell på da og nå, fordi det ikke er blitt bearbeidet.

Det blir da en oppgave å koble disse sanseinntrykkene bort fra det fæle som var, til noe som er nå. For at nåtid skal bli sterkere enn datid, må dette øves på mye, og grundig. Ofte må man både koble inn flere sanser, nye tanker, andre følelser og kanskje også gode bilder. Det kan være viktig å huske tiden rett før noe vanskelig skjedde (traume), og tiden rett etterpå da man endelig var trygg. Og gjøre disse minnene enda sterkere ved å gå mer i detalj i det.

Det er en spennende indre reise å begynne å se sammenhenger og forstå seg selv og sine mønstre. Det er også da lettere å gi seg selv forståelse,  klapp på skulderen eller trøst, enn å støtt bli sint og sur på seg selv. Det er jo lett å bli sint på seg selv om du ikke forstår egne reaksjoner, og i ditt logiske hode har du kloke tanker på hvordan du burde være og oppføre deg.

Det kan føles som enorm frihet og lettelse og se sammenhengende i sitt eget liv. Det er godt å forstå seg selv både med kropp og tanker. Det er lettere å utvikle seg videre uten for høye hindre, om du vet hva som skal endres, og mer om hvordan. Livet vil få flere muligheter og mer glede – rett og slett;)

Hvordan leve her og nå?

Hvor ofte har du ikke hørt det – at du bør leve her og nå? Man fyker rundt og har tusen tanker om gjøremål, bekymringer, tid å passe og jobb å gjøre. Timene forsvinner og dagen er over på et blunk. Mange mennesker er slitne. De sover dårlig, og føler at de henger etter. Men de bremser heller ikke opp. For hvor er bremsen i meg? Og hvordan brukes den?

Sansene og tilstedeværelse

Å leve i nuet handler om tilstedeværelse og bruk av alle sansene. Tenk deg et lite barn som kommer inn i et rom. Hva er det opptatt av? Jo, å kjenne på ting, mens de vrir og vender på det de tar på. For ikke glemme alt de lukter og smaker på. Alle barn blir også lett fasinert av både lyd og bilder. De elsker følelsen av å snurre rundt i en stol, og alt fint og rart som er å se på. Barnet tenker ikke på hva som skal skje om en time, eller hva som skjedde i går. Barnet er tilstedet med hele seg selv. Og de morer seg over de ”små” ting. Og vi voksne undrer hvorfor de ikke blir slitne med sitt tempo. Jeg lover deg at det er mer slitsomt å bekymre seg over fortid og framtid, enn å være her og nå med sin oppmerksomhet. Du har sikkert hørt uttrykket ”å være tilstede i seg selv”. Det er å kjenne sin egen kropp her og nå. Vite hvordan du og din kropp har det her og nå. Altså ikke bare tenke på fornuft og følelser, og om du ligger bra an med dagens planer.  Smak hva maten smaker, lukt på blomstene du plukker, kjenn på pelsen på katten din og beskriv følelsen for deg selv. Da lever du her og nå! Jeg anbefaler en ”timeout” for å kjenne etter med sansene. Den kan du ta i bilen, på trikken, mens du lager mat eller pusser tenner. Da vil du også antagelig legge merke til pusten din. Mange tar et dypt pust i samme øyeblikk som de faktisk tar en pause, og kjenner etter, og roer ned. Det dype pustet er en form for utlading. En god utlading for kroppen din.

Pust

Pust er ofte symbolsk med selve livet. Og livet leves ikke lenger i går, og foreløpig ikke i morgen heller, men kun NÅ. Så å gi kvalitet til pusten din kan være å gi kvalitet til livet ditt her og nå. Mennesker kan kjenne at pusten kommer kun ned til brystet, ned til mellomgulvet, eller helt ned i magen. Hvor har du din pust? Jeg hører flere som uttrykker at de knapt legger merke til sin egen pust, eller at de føler de knapt rekker å puste. Da er det heller ikke lett å leve i nuet. Du trenger å være oppmerksom på egen pust, for å kunne være tilstede i her og nå. Du kan teste deg selv ved å holde deg på magen mens du trekker pusten inn gjennom nesen, og et like langt utpust enten ut gjennom munnen, eller som i yoga, ut gjennom nesa. Det er bevist at dyp pust gir organene dine massasje, får skuldrene til å senke seg, stresshormonene reduseres, og det kan gjøre deg klartenkt, kreativ og rolig. Og dermed også mer tilstedet for å bruke sansene. Og du kan dermed lettere være her og nå med hele deg.

 

Fokus

Ønsker du å leve mer i nuet, trengs oppmerksomheten din om det som skjer i deg og rundt deg akkurat nå. Deg selv er et nødvendig fokus. Fullstendig fokus på en oppgave er noe som ofte gir en følelse av å forsvinne i tid og rom, som mange kan kjenne seg igjen i. Føler du at du glemmer saker og ting, eller hukommelsen føles kortvarig? Det er veldig vanlig for alle som lever i fortid, eller framtid med hektiske timeplaner. Følelser og tanker kan henge igjen fra noe som ble sagt eller gjort i går, eller du har lange huske og gjørelister for det som skal skje framover. Altså fokuset ditt er alle andre steder enn her og nå. Mange opplever ikke å huske om de låste døra, og må gå tilbake for å sjekke. Dette handler om hvor oppmerksomhet og fokuset ditt er. Vet du med deg selv at du ofte glemmer, kan det lønne seg for eksempel å si til seg selv: ”Nå låste jeg døra”, i samme øyeblikk som du vrir om nøkkelen. Da har du fokus. Og du slipper å gå tilbake.

Hva får du igjen for å leve her og nå?

Og ta en ”timeout”, eller bremse for å puste, bruke sansene og fokusere er å gi deg selv tid. Tid til å være i deg selv. Det kan gi deg mange fordeler. Mange kan synes det kan virke banalt og uviktig å trene på å bruke de enkleste delene av oss. Som å gå ”back to basic”.  Men vi vet jo hvor viktig alt grunnarbeid er for den totale kvaliteten.  Å hoppe over sparklingen før maling av en vegg gir ikke holdbare og pene vegger. Og slik er det for oss mennesker også. Basisen er viktig for at tankene og følelsene dine skal fungere bra i et langt liv.  Mange forskere er sikre i sin sak. Tilstedeværelse i øyeblikket gir deg lavere blodtrykk, styrker immunforsvaret, reduserer stress og kroniske smerter. I tillegg blir man ofte gladere, empatisk og tryggere.

Du kan se på deg selv som et vitne til nåtiden. Observer det som er. Omgivelsene, kroppen din, tankene og følelsene. Bare vær I det som faktisk er, for det er det som er nåtid. Prøv ikke å dømme det. Klarer du det vil du få en bonus. Den bonusen er større aksept av deg selv i nuet. Og dermed også bedre selvbilde. Å leve i nuet handler om god helse, som både du og dine nærmeste kan nyte godt av.

Følger du fornuft eller følelser?

Er du en typisk ”flink pike”, en som sier ja til det meste, hvis ikke så gnager den dårlige samvittigheten din? Gjør du mye av det du forventer av deg selv, og det du tror andre forventer av deg? Og kjenner på den berømte ”tidsklemma”? Og selv om du lever som om døgnet har 36 timer i antall aktiviteter, føler du deg likevel ikke bra nok? Du er ikke alene i den båten. Men det finnes faktisk en motsatt båt også. Som heller ikke er bare flott.
I den finnes de som tar det meste på sparket. De er stadig forsinket, bruker mye ferdigmat for å rekke med, de følger lysten i det som passer seg best akkurat nå. Og synes mange rundt dem styrer og ståker alt for mye. Mange mennesker rundt dem kan irritere seg over at de ikke respekterer andres tid, de deltar ikke så ofte i fellesskap og dugnader, de glemmer ulike betalinger, så det kan virke som ansvarsfølelsen til tider mangler. I tillegg kan de ha egne mål, som de sjelden klarer å nå.
Balansen
Jeg vil ikke påstå at det ene er verken bedre eller verre enn det andre. Det er balansen som blir viktig. Din egen balanse, som kan være forskjellig for oss alle. For etter mange år i jobb med mennesker ser jeg enormt mye utbrenthet, stress, fysiske smerter, og ikke minst følelsen av å miste seg selv i alle gjøremål. Mange vet ikke selv egne behov. De følger ønsker fra barn, mann, sjef, kollegaer, foreldre og venner. De lider av det, og det tar tid og ”finne seg selv” igjen. For i den prosessen må du tåle å si NEI, også til ting du i utgangspunktet har lyst til.  Og da kan den dårlige samvittigheten plage deg. Men jeg kan nesten love at den dårlige samvittigheten vil gi seg etter hvert. Du vil oppdage at du får mer energi ved å droppe den ene kampen, den ene middagen og den 5. treningsøkta den uka. Du blir gladere, og de rundt deg vil selvfølgelig merke det. Og det viktigste av alt når du sier nei til ting, er å ikke forklare så mye ditt nei. For da vil det alltid finnes innvendinger, som kan brukes av de rundt deg. Og med ditt gode hjerte for alle andre, vil du raskt føle at de andre vet bedre enn deg hva som er best, eller du vil ikke avvise. Så er det noe jeg har lært, så er det å svare bare:
”Beklager det kan jeg ikke”
”Og nei, det får jeg ikke til den dagen”
”Så synd, men da har jeg en annen avtale”
Med slike svar blir du raskere ferdig med den saken.
Utfordringen til de som lever kun etter følelser her og nå, er at de ofte ikke når sine drømmer og mål. De føler, at de ikke kommer noen vei. De klager over dårlig selvdisiplin i prosessen på veien mot drømmen sin. Og lager mange unnskyldninger for ikke å gjøre det de har bestemt seg for. De har ikke ork, har vondt, er triste og leie, de orker ikke stresse og kan forsvare seg med at de ikke vil gå inn i ”tidsklemma fella”. Så står de der på stedet hvil, og blir ofte nedstemte og deprimerte. De føler seg dårligere enn andre.
Kroppen snakker
En balanse mellom fornuft og følelser tror jeg på. Og å bruke kroppen oftere til å kjenne etter hva du har godt av. Alt for ofte overser vi signaler fra kroppen, som faktisk skriker til deg at den trenger enten hvile, eller action. Vet du at du har en overfylt timeplan, og du kjenner magevondt, stive skuldre, migrene etc. så prøver nok kroppen å fortelle deg at du bør droppe noe og ta vare på deg selv. Ingen er tjent med at du blir syk. Kjenner du at latskapen har tatt deg, du sover mye, sitter pal foran pc eller TV, har droppet ut av avtaler eller egne planer, så må du tvinge deg selv ut. For latskap kan avle latskap. Du får ikke ny motivasjon og giv av å ligge på sofaen. Ut å få inspirasjon og energi. Klarer du det ikke selv må du få hjelp. Selv om du ikke vil, så kan det være eneste utvei av ditt ”gjørmehøl”. Er ingenting lystbetont, så tenk tilbake på noe du likte å gjøre før, og prøv det igjen. Inviter gjester, spill livlig musikk, ta en gåtur, reis et sted, besøk en venn. Hva som helst som tvinger deg ut av ditt skall. De fleste som gjør dette flere ganger merker mer energi og får en ny mestringsfølelse.
Selv bruker jeg ofte spørsmålet: hva er viktig for meg i dag? Samtidig har jeg også involvert kroppen min mer i avgjørelser. Jeg vil nok betegne meg som et skippertaksmenneske, som har full fart en lang stund, før jeg ser at det er for mye, og da planlegger jeg for hvilehelg uten en eneste plan. Eller jeg avlyser noe, for å ha et par timer for meg selv. Dette fungerer fint for meg, mens andre må ha mer jevn fordeling av lyst, fornuft og kropp. For husk at vi er en helhet, som fungerer best når alle delene er friske og får sin dose av behov tilfredsstilt.

Med fokus på lykke

For meg handler lykke oftest om øyeblikk, eller lykkestunder. Det er øyeblikk da alt annet forsvinner enn akkurat det fantastiske jeg har fokus på, og kjenner i hele meg. Det kan være følelser som stolthet, glede, forelskelse, nærhet, kjærlighet, ro, balanse, positiv overraskelse,  eller mestring. Det er en følelse av å være totalt tilstede med opplevelsen og meg selv. Som om hele verden ellers rundt meg forsvinner. Det er noe overveldende som fyller hele meg. Det kan kjennes i magen og  brystet spesielt, og kjennes som pirring, gledestårer, latter, smil, varme som brer seg, letthet, totalt ro etc. Sansene er skjerpet, det kan være noe vakkert jeg hører, noe fantastisk jeg ser, noe behagelig jeg kjenner, som gir meg gode følelser og får meg til å glemme alt annet. Så kan det også opphøre plutselig, eller langsomt. Og jeg vil endre min tilstand til: bra. Eller ok. Eller jeg kan komme på noe som er vanskelig, og kjenne på tristhet. Det er sjelden jeg har blitt i lykkefølelsen over veldig lang tid. Virkeligheten med sine omgivelser innhenter meg. Så for å skape meg flest mulig lykkestunder vet jeg for min del at jeg må gjøre ting jeg liker, være med de som gjør meg glad og leve meg inn i øyeblikket med skjerpede sanser, og ikke være redd for å vise meg fram med følelser som er i ytterkantene av det vanlige. Følelser som synes. Som kan gi meg farge i kinnene, tårer som renner, smil og latter, selv når ingen andre kjenner det på samme måte. For lykke kan også gjøre deg mer synlig.  Om du er lykkelig, kan fallhøyden og skuffelser bli større, når du plutselig opplever noe vanskelig, eller om du forventer at lykken skal vare i lang tid. Men om du ser lykkestundene som påfyll av energi, som nødvendighet for å forstå alle motsatte følelser, eller bare en nytelse der og da, vil du ta imot lykken med viten om at den gir deg nyanser og ydmykhet til livet. Og jeg vil  påstå at den også kan gjøre deg helsemessig friskere. Det er lettere å få relasjoner, da folk trekkes mot deg. Lykkestunder er som energiboost og ressursforsterker og helt naturlig «antidepressiva».

Hva er lykke for deg? Jeg har oppdaget at mange har veldig høye krav til livet. De forventer å være lykkelige mesteparten av tiden, og de tror veldig mange andre rundt seg er lykkelige hele tiden. Ja, til tider kan det jo se slik ut. For mange er det lettest å flagge hva de gjør,  skal gjøre, og har gjort som er spennende og gøy. Det kommer ut og fram i samtaler og ikke minst facebook, eller andre sosiale medier.  Men jeg kan love dere at alle som forteller om fine og flotte ting også har dårlige dager. De vil bare ikke snakke like høyt om det, og ikke like ofte. Mange vil fôre det positive, i håp om at det skal vokse. Eller ved å snakke og fokusere på det bra, så legger de også selv merke til hvor mye bra de har det, og vil dermed ikke ta det negative til store dimensjoner. De som fokuserer på det gode, har også lett tilgang til sine ressurser, og vet lett hva som gjør de glade, og kan bruke det som «medisin» på dårligere dager.

Hvordan kjenner du at du er lykkelig? Kan du beskrive hvordan det kjennes ut? Det er for mange lettere å beskrive sinne og frykt, enn lykke. Men kroppen vår er også bærer av følelsen lykke. Tror det faktisk er viktig å plassere det og kunne beskrive det. For da vil du lettere kjenne det igjen, og legge merke til det, og notere deg det. Og igjen få en opplevelse av at lykke stikker fram oftere enn du tror. Og om du kjenner hva lykke gjør med kroppen din, vil helheten av deg med både følelser og tanker også påvirkes positivt.

Personlig er jeg fornøyd med livet også om jeg har det godt og bra.  Jeg må ikke være i ekstase av lykke for å kunne bekrefte at livet er fint. Det er jo tross alt fordi vi kjenner forskjell på: dårlig, ok, bra, lykkelig at vi kan være med å påvirke vår egen situasjon. Vi kan gjøre de tingene vi vet vil lette oss, og påvirke oss på en god måte. Men nyansene er viktig. Det ville bli slitsomt å kjenne seg, fra seg av lykke, til en hver tid. Det er intens følelse på samme måte som ulykkelighet. Både lykkelighet og ulykkelighet er i ytterkanter av følelsesskalaen, og det kan tappe energien i lengden. Det er sunt og godt for kroppen og også ha det ok, bra, ro eller følelse av balanse. Ofte kan de fleste av oss ha det både bra og dårlig på samme tid.  Enkelte områder i livet som er helt topp, og andre som er dårlige. For eksempel et skille mellom jobb og kjærlighet. Noen er flinkere enn andre til å skille, og noen drar med seg problemer fra en arena i livet inn i en annen. På samme måte som stor lykke på en arena kan gjøre livet lettere på andre områder i livet også.

Vet du hva som gjør deg lykkelig? Og hvordan kjenner du det?