Levende liv


Legg igjen en kommentar

Typisk meg, eller deg.

image

Noen ganger vil jeg gjemme meg, andre ganger trives jeg i sentrum. Noen ganger er jeg misfornøyd over å se meg i speilet, andre ganger kan jeg gi meg selv tommel opp. Noen ganger er jeg lat og slapp, andre ganger aktiv og effektiv. Noen ganger ser jeg på såpeserier, andre ganger debatt og dokumentarer. Noen ganger kan jeg nyte enkle sykkelturer i regnvær med kakao, mens andre ganger er det paraply drinker eller champagne som gjelder i solskinn og utenlands. Noen ganger er jeg positiv og optimistisk, andre ganger mer begrensende. Noen ganger nyter jeg listepop, andre ganger viser, jazz eller klassisk. Noen ganger dasser jeg rundt i myke klær, andre ganger i høye sko og mye make up. Noen ganger søker jeg ut og vil være supersosial, andre ganger er alenetid aller best. Noen ganger liker jeg å ligge lenge å dra meg på morgenen, andre ganger er jeg morgenfugl. Noen ganger er jeg aktivt med i diskusjoner, andre ganger vil jeg bare lytte. Noen ganger liker jeg best å planlegge i detalj, andre ganger være impulsiv. Noen ganger tar jeg sjanser, andre ganger er trygghet det aller beste. Noen ganger kjenner jeg stress, andre ganger vinner roen.

Ikke lett å plassere meg i en bås, for jeg kan være så mangt. Så det er lenge siden jeg sluttet å lete etter en MEG som er statisk. Og jeg må si jeg misliker når andre uttrykker hva som er typisk meg, når de bare har sett en liten flik. Eller ikke sett endringen siden de omgikk meg sist. Å si «Det er så typisk deg», kommer ofte i en tone, som er veldig lett å tolke negativt. Som om det er dumt eller galt.

Hvordan er det med deg? Er du deg selv lik til enhver tid?

Husk at du har alltid mer informasjon om deg selv enn det andre har om deg. Du omgås deg selv 24 timer i døgnet. Og de fleste friske mennesker endrer seg med tid, omgivelser og utvikling. Kanskje har du en kjerneselv, noe du kjenner igjen hos deg selv opp gjennom hele livet. Men jeg tipper også at du kan endre deg ut ifra  hva som skjer rundt deg og i deg. Rett og slett i forhold til situasjon, form, humør, mennesker.

Mange er gode til å dømme personer ut ifra hva de har sett en gang eller to, eller noe de tror ut i fra andre situasjoner. Men du kan vite bedre om du har litt selvrefleksjon. Da kan du også kanskje klappe deg selv på skulderen av forståelse, for hvorfor du gjør som du gjør. Å ikke være så hard mot deg selv. Men se på egen historie, egen dag og forstå deg selv.


Legg igjen en kommentar

Å fremme empati og forståelse

two hands

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.