Den dårlige samvittigheten

Skulle jeg funnet opp ett eneste middel som hadde hjulpet ekstremt mange mennesker, så kunne det vært mot dårlig samvittighet.

Mange får den, og altfor ofte. Jeg vil si særlig kvinner. Så fort de ikke får gjort alt perfekt, så kommer følelsen av utilstrekkelighet, og den dårlige samvittigheten snikende som en pest. Selvfølgelig får også flere menn dårlig samvittighet. Men min erfaring er at mange menn bruker andre beskrivelser. De kan si: «Det er veldig mye nå», eller «Jeg rekker ikke alt jeg skal», eller «Det er hektisk», som alle kan ha samme innvendig følelse av utilstrekkelighet eller «ikke bra nok».

Den dårlige samvittigheten kan ofte komme i veien for å gjøre ting akkurat NÅ bra. Fordi man er så opptatt av den ubehagelige følelsen, så er det vanskelig å vie sin oppmerksomhet med det man gjør nå. Dårlig samvittighet suger energi. Den koster mye, som du kan bruke på annet. Så da kan den dårlige samvittigheten bare øke, for det blir stadig noe nytt man ikke rekker, eller får til. En ond sirkel. Den dårlige samvittigheten er ofte ikke realistisk i forhold til virkelighetens alvor eller konsekvenser. Det handler ofte om bekymringer, eller perfeksjonisme. Og også sammenligning med andre. Det perfekte er uansett ikke særlig bra. Det er umenneskelig, kortvarig, udefinerbart og ofte umulig. Så da står vi foran – kanskje spesielt barna våre, med en samvittighet for ett eller annet vi føler vi burde gjort annerledes eller bedre, og kaster bort fin mulig tid her og nå.

I min utdannelse i traumer nå, så har vi også hatt om tilknytning og traumer i barndom. Lærerene kan ta opp eksempler via case eller film. Vi blir ofte advart om at vi kan se noe vi ikke liker av konsekvenser for barn, og vi kan kjenne oss igjen som foreldre. Dermed kommer den dårlige samvittigheten. Den får vi beskjed om å kaste til sjøs. Den er ikke viktig. Vi vil ikke ha den i rommet. Den vil kunne komme i veien for læring. Og det er viktig å vite at det trenger ikke være snakk om dårlig foreldreskap. Vi gjør det vi tror er riktig. Og det som er viktig er det du KAN gjøre NÅ og framover. Det er alltid mulig å reparere. Og det gjør foreldre hele tiden, selv om ikke alltid bevisst. Derfor er det mange barn som klarer seg helt utmerket. Man kan ha foreldre som har gjort noe dumt, sagt noe dumt, eller burde sagt eller gjort noe de ikke gjorde. Barnet ble lei seg, ikke forstått, eller blitt trist. Men livet med foreldrene går videre, med kjærlighet og varme, gode valg og opplevelser, til tross for «dumme» enkelt hendelser. Men det er ikke mulig å gjøre alt feilfritt. Da ville vi alle vært skjøre og redde, uten noen form for motstandsdyktighet. Det er bra for både barn og voksne å se feil og mangler, det gjør det ufarlig for oss alle.

Det er likevel forståelig at vi alle sikter etter å bli så gode foreldre som mulig. Og leve generellt mest mulig etter våre verdier og ønsker. Men når det blir så mye på så mange områder kan det bli halvveis her og der. Vi kan trenge å være mer «laid back», selv om venner og familie gjør noe bra. Vi må ikke gjøre som alle andre. Det er ikke en lik mal. Vi må tåle å tråkke feil, uten å dømme så hardt. Vi er alle unike mennesker uten bruksanvisning for oppførsel. De fleste gjør så godt de kan ut fra egen situasjon. Det finnes selvfølgelig unntak, der det er lovbrudd, som overgrep og omsorgssvikt. Men det er ikke de tilfellene jeg snakker om her.

Den dagligdagse dårlige samvittigheten kan hemme oss og stjele energi, om du ikke bekjemper den bevisst. Det kan dreie seg om at du har glemt noe, ikke vært med på noe, ikke ringt, spiser ikke sunt nok, trener for lite, planlegger dårlig, besøker for sjelden, sint for ofte, legger deg for sent bla bla bla.
Jeg har til tider bedt noen av mine klientet skrive ned på et A4 ark alt de må, bør og skal. Arket blir ofte helt fullt. Enten forventningene og kravene kommer innenfra eller fra andre er det utrolig hvilke supermennesker de forventer. Det finnes faktisk ikke nok timer, dager eller måneder.

Så den dårlige samvittigheten er ikke til noen nytte. Så hva kan man konkret gjøre:
Prioriter hva som er det aller viktigste for deg. Og hva som er viktigst innenfor de punktene. Dette kan handle om å sette grenser. Si nei når du er sliten i kropp, eller hodet. Du trenger ikke forklare alle dine nei. Da kan du bare lage rom for motargumenter. Si f.eks: «Det kan jeg ikke». Eller » Det passer dessverre ikke».
Vær realistisk i forhold til tid.
Klapp deg selv anerkjennende på skulderen ofte for hver gang du gjør noe bra, føler det godt. Har gode stunder med dine kjæreste.
Godta at ikke alt går etter planen. Da kan du gjerne bruke selvsnakk. La fornuft og logikk prate med følelsene. Vit at det meste går å reparere.

Lykke til.

Fra lek til alvor, og tilbake igjen

Jeg er over 40 år. Og endelig slapper jeg mer av i meg selv. Det er som om jeg har skjønt hva små barn gjør klokt, og tatt det mer tilbake igjen som voksen.

Det er ingen som er så gode til tilstedeværelse, være i nuet og bruke sansene som barn. De lukter, smaker, kjenner, hører og ser på alt som kommer i dere vei i øyeblikkene. De utforsker og er tilstedet med hele seg i sin nåværende situasjon. De griper øyeblikket og legger merke til masse detaljer. Og inn til en viss alder har de heller ikke fordommer, og de tør å være seg selv. De gjør det som er naturlig for dem. Det jeg mer og mer forstår er det friskeste. Det er som en helt naturlig flyt.

Så kommer mer og mer den kognitive delen og setter ting i sammenheng, og man forstår mer av mulige konsekvenser. Barna lærer av voksenpersonene rundt seg, og av eget liv og erfaringer. De ser mer utover, ser mer av verden, mennesker, dyr, natur. Leser og hører og opplever. Det former barn til voksne med holdninger, bekymringer, fordommer, angst og redsler, og selvfølgelig også klokskap, forståelse, samvittighet, gleder, ambisjoner og mange andre evner og trekk.

Vi lever i et samfunn med ekstremt mange muligheter, og derfor forventer vi også mye av hverandre, og oss selv, til å utnytte alle disse fantastiske fristelser, som kanskje kan bli til gull. Det blir også beinhard konkurranse om både karakterer, status, jobb, materialistiske ting, antall venner, utseende, helse, idrett, kunst – og vi blir så opptatt av å være flinke og gode, at mange slutter å kjenne etter andre behov. Det er kun det bestemte målet, som blir viktig. Hodet og tankene får oftest mest kreditt, og blir mest verdisatt. Kropp og følelser må bare henge med. Det mentale skal også kunne påvirke følelsene. Men slik fungerer det ikke alltid. Vi kun pushe, dytte, streve, holde ut, skjerpe oss, stå på, men det hjelper ikke i lengden, om livsgleden og energien siger ut. Når livet ikke lenger er gøy, vi trives ikke lenger i jobb, vil skilles, blir syke, finner ikke igjen gledene man engang hadde, da klarer ikke hodet og positive tanker å pushe den utslitte kroppen lenger. Og heller ikke motivasjonen og gleden.

Jeg vet hvor viktig leken er for barn, både for bearbeidelse, samhørighet, forstå seg selv, og ren og skjær glede. Derfor synes jeg det er ekstremt viktig at ikke alt i mennesket skal handle om det kognitive og mentale. Og vi voksne trenger å niholde på frilek, lekenhet, prosesser uten mål, stoppe opp oftere, legge merke til detaljer, kjenne etter i kroppen hvordan den har det, og ikke minst kjenne etter hvor det er godt. Både for oss selv, og barna våre. Det er ikke sjelden jeg har sett skuldre senke seg, og pusten endelig gå helt ned i magen ved bare å gi støtte, og bruke tid.

I de siste par år prøver jeg virkelig å velge ut hva som er verdt å ta på vei for. Hva som er viktig for meg? Viktig i den store sammenheng. Jeg tar det mer med ro. Klarer det stadig vekk bedre på flere arenaer. Jeg bruker kostbar tid på å kjenne etter, ikke bare tenke og handle. Jeg tror mer på kroppen min enn før. Den er klokere enn jeg har skjønt tidligere. Jeg velger engasjement, og aktivitet. Og det er fremdeles en herlig energi og kraft i det å ha et mål og en mening. Noe som driver meg opp og fram. Men det er i forhold til hva jeg trives med, og ikke hva som for andre mener er lurt. Og mange venner vet hvor leken jeg kan være, når jeg kommer med alle temafester, leker, konkurranser.  Det får ofte fram det uformelle, samtidig et fellesskap og latter.

Jeg tror noen ganger en omvei i dag, kan gi meg mer i slutten, av glede og lykke, enn hele tiden å være rask, glemme, overse, snuble. Eller løpe fram og vinne, og dermed ikke har sett og kjent noe på hele veien fram til mål.

Det kan virke meningsløst å kikke på farger, på blader, stoppe opp å minne seg selv på å kjenne etter, når man er på vei til noe man anser som svært viktig. Men jeg lover deg, at kroppen din vil takke deg. Og du klarer mer av det mentale og kognitive også. Det som er lurt for kroppen, er også ofte lurt for resten av deg, tankene, styrken, viljen, utholdenheten.

Og husk humor og lekenhet på veien. Smil, lytt, by på deg selv. Mye i livet er alvorlig, så krydre det med lek i form av konkurranser, spill, lek med barna, kreativitet, latter og humor, fortellinger og kommentarer. Det er viktig for helsa. Både den fysiske og psykiske.

Ha en leken og fin dag og uke;)