Levende liv


Legg igjen en kommentar

Finn ditt mot

modighet

Hva er egentlig det å være modig? Og hvem bestemmer hva som er modig? Det kan se ut som samfunnet og media har klare definisjoner på hva som er modig. Og de kan ha rett i at det er modig å holde på med risikosporter, eller redde andre mennesker fra fare, når det er risiko for eget liv. Men det er viktig å se innover i seg selv når det gjelder mot. For vi har alle våre egne terskler og kamper. Og å trå over disse kan kreve et enormt mot.

Sammenligning

Noen mennesker drives fryktløse framover i livet med mye adrenalin herjende i kroppen, og de elsker det.  De nyter av å kjenne hvordan blodet bruser, hjertet banker hardt og brutalt i brystet, og de har ingen tanke på annet enn øyeblikket, da de kaster seg utfor allfarvei i løyper på ski, sykkel, motorcross eller annet. I lufta, i bakker eller sjøen. Dypt ned eller høyt opp. Og mange mennesker elsker å se på at andres modighet utfordres. Vi kan kjenne et snev av spenning i egen kropp på vegne av andre. Og vi puster lettet ut når de hever armene over hodet og har klart å gjennomføre det mange tenker på som livsfarlige stunt.

Andre mennesker er livredde for å synes. Redde for andre menneskers reaksjoner og syn på dem, gjøre feil, bli inneklemt, besvime, snakke høyt eller kroppslige annerledes fornemmelser. Noen blir redd for voldsomme kroppslige reaksjoner som hjertebank, muskelspenninger, sug i magen. Noen tror raskt på de verste konsekvenser, mens andre alltid har en innstilling om at alt går bra. Hvis man har vært redd for hunder i lang tid , og plutselig en dag tør å klappe en hund, er vel det også mot. Det kan være en enorm prestasjon, som kan kjennes likt ut i kroppen som for en som presser seg selv til å hoppe i strikk. Men fordi de fleste mennesker tør å klappe hunder, applauderer vi ikke for den prestasjonen. Derfor blir det fort en mal for modighet i forhold til hva de gjennomsnittlige mennesker tør.

Å konkurrere med seg selv

For å drive seg selv framover og ut av små eller større redsler, er man nødt til å konkurrere kun med seg selv. Uten å se seg for mye rundt. Sammenligner du deg med andre som tør så mye mer, kan man raskt miste motet. Og man gir opp før man har begynt. Det blir viktig å finne ut hvor du står i dag, i forhold til hva du ønsker å gjøre, men som du ikke gjør. Hva er det som stopper deg i livet ditt? Hvilken form for modighet trenger du, for å nå mål eller drømmer, eller rett og slett leve et liv uten for mange vanskelige hindre? Når du vet det, kan konkurransen med deg selv begynne. Det kan handle om små eller større ting. Det kan være å tørre å ringe mer til folk, eller prate i forsamlinger/møter/presentasjoner, det kan være å tørre å gå på ski, fylle bensin, være i samme hus som en hund, tørre å bytte jobb, si fra om noe ubehagelig til ektemann/kone/sjefen/ansatt, spørre om noe, lage noen nye retter, invitere folk, gå i butikken, eller kjøre i tunneler. Det er så fort gjort å si: ”Jeg klarer ikke”. Og da har du jo allerede tapt konkurransen. Da er det mer muligheter i å spørre deg selv:

Hva skal til?

Det har jeg erfart har vært et nyttig spørsmål for i det hele tatt å vurdere å finne fram motet sitt og gå til kamp mot sine redsler, eller hindre. Jeg har en klient som ikke torde å gå på kino. Det ble plagsomt. Selv om hun kunne se filmene senere hjemme på DVD, så påvirket det henne alltid å si nei når venner spurte om hun ville bli med på kino. Det første som hjalp min klient var å fortelle en venninne om problemet. Det andre som var viktig ble da jeg spurte om hva som skulle til? Hun tenkte lenge og vel og fant ut at om det i det hele tatt kunne blir aktuelt var det at hun måtte sitte ytterst på en rad, og nær en utgang. Og hun ville også gå med venninnen som kjente til problemet.

Jeg tror ikke på å kaste seg ubetenksom inn i en situasjon man er redd for, bare for å tvinge seg. Jeg ser hvor viktig det er å trygge seg selv. Jeg har sett så mange klare å klatre over sine hindre, og det er en fryd å se hvordan kroppsholdningen hever seg av glede. De ser nye muligheter, og blir mer klar for å brette opp armene for nye kamper. De vil ikke lenger flykte. De vil kjempe.

Har du noen hindre og kamper du vil ta tak i? Jeg heier på degJ

Ha en fin kveld.

PS!

Trenger du mer hjelp enn du kan klare på egenhånd, vil også Siv Gitsø og jeg holde kurs i det å finne fram motet i seg. Vi har samlet våre mest fungerende verktøy i et kurs med eksempler, øvelser og foredrag. Se min hjemmeside, eller mail din interesseJ


Legg igjen en kommentar

Hvordan få barn til å spise sunt og variert?

Det er mange utfordringer med å ha barn, i tillegg til alle gledene.  Og det er lurt å velge sine kamper. Vi valgte to saker som ekstra viktige i tillegg til nærhet og kjærlighet. Det var søvn og mat. Vil påstå å si at vi har lykkes ganske så bra i forhold til hvordan vi tenkte. Barn er forskjellige. Det er våre 3 også.  Smaker er også forskjellig. Og det er ikke vanlig at alle liker alt.
Hvorfor søvn og mat?
Det er flere grunner. Vi tror på at uten gode søvnrutiner og noenlunde jevnt blodsukker, så er det vanskelig å holde humør stabilt, konsentrasjonen oppe, som igjen påvirker en hel familie og mestringsfølelsen til barnet på flere områder. Jeg ville også lære barna å spise sunt fordi jeg tror om de får inn det som en rutine i livet sitt som små, så er det enklere å følge som voksen. Og det er rett og slett forebyggende for en del livsstil sykdommer det finnes mange av i dag.  Vår filosofi har også vært å fokusere på å lære hvorfor det er bra å spise sunt. Og har valgt å fokusere mye på energi, konsentrasjon, immunforsvar, helse for kropp og tenner, hud og hår. Ikke på vekt. Jeg tror av egen erfaring at motivasjonen holdes lengre om den baserer seg på andre faktorer enn utseende. I tillegg er vi selv veldig opptatt av mat. Absolutt ikke bare sunn mat, men både det å lage god mat, ha gjester som samles rundt gode og lange måltider, og restaurantbesøk. Så derfor ble det også viktig å lære barna å sette pris på det samme, så det kunne bli noe hyggelig og felles for hele familien.
Starten
Helt fra begynnelsen av så har vi ikke tilpasset mye spesielt for barna. Vi har laget mat vi har synes vært god, og de har fått det samme. Vi har ikke brukt tvang eller trusler til å måtte spise ting de virkelig ikke har likt. Men de har alltid måtte smake. Og de har ikke lov til å si æsj. Det er ren respekt for den som har laget maten. Og kanskje litt med tanke på at vi skal være glad vi har mat. Min eldste datter fikk en tid for seg at hun ikke ville ha grønnsaker. Og vi har grønnsaker til stort sett alle måltider, hvertfall middager og de fleste lunsjer. Det ble et prosjekt hvor vi sa hun måtte spise en type grønnsak. Hun valgte agurk. Det ble mye agurk i første måned. Da måtte hun innføre en grønnsak til. Hun valgte paprika. Slik fortsatte vi. Til hun i dag er veldig glad i rå grønnsaker, men ikke like glad i kokte eller stekte. Men kan spise det. Når vi har vært ute på restaurant har vi flere ganger ikke presentert barnemenyen. De har heller delt en voksenmeny. Og dermed fått smakt mye mer. Og vi har også valgt restauranter vi har villet gå på til å begynne med. De har synes det har vært kjempestas. De får jo dessert. Og de får velge maten sin selv ut ifra menyen. Og de har lært seg at spagetti bologneser smaker forskjellig på ulike steder. Vi har brukt mange positive ord rundt matbordet. Spennende, smakrikt, sterkt, deilig, saftig, mørt, crispi, sprøtt. Vi har passet på egen ordbruk. Og håpet at de har blitt påvirket av det. Vi har også venner som har hatt barn som har vært svært så kresen på mat. Men etter lite mas om det, men likevel ikke spesialbehandling, så spiser nå barnet veldig mye forskjellig.
Forbilder, grønnsaker og fisk
Noe jeg også tror er viktig, er at de også får velge og bestemme til tider. Men absolutt ikke mange ganger i uka. Da blir det ofte bare favorittmat. Det går nemlig an å spise mat man ikke synes er fantastisk også. Vi voksne spiser vel heller ikke bare favorittmat hele uka. Selv om jeg vet voksne sliter med både matlaging, og er kresne selv. Og da kan man kanskje ikke forvente mer av barna heller. Men til de voksne som er opptatt av variert og sunn og spennende mat, så tror jeg det er mulig for barna og bli det også. Barna lærer av det vi gjør, mer enn det vi sier.
Hvis de alltid får egen mat og tilpasset mat, vil de ikke behøve å prøve å utvide sine smaksløker. De sier hva de vil ha og får det. På samme måte som mye annet her i livet man kjemper for, så koster det litt jobb, standhaftighet og lirking. Jeg tror også mange barn spiser med øynene. De har sagt at de ikke liker grønnsaker og dermed ser de mystisk på alle farger i maten. Hadde de spist med bind for øynene hadde de kanskje synes mer var godt. Jeg har også vært god på å rive grønnsaker inn i kjøttsauser, for å få enda større porsjon grønnsaker.
Og det finnes nesten like mange fiskeretter som kjøttretter. Så å si at man ikke liker fisk, synes jeg er et meget merkelig utsagn. Det finnes jo tusenvis av ulike smaker, konsistenser, typer av fisk. Min eldste datter (igjen) sa ofte før at hun ikke var glad i fisk. Og hver gang vi hadde fisk, så sa hun: ”Mmm, dette var godt!”  I dag har jeg barn som elsker fisk, blåskjell, krydret mat, asiatisk mat, vilt og egentlig det meste. Og er det enkelte ting de ikke liker, så er det jo helt forståelig og naturlig.
Så våre nøkkelord er godord rundt bordet, forklaringer vs. Formaninger, glede seg over smaker, og hva som er bra for kroppen.
Dette er hvordan vi har gjort det. Kanskje du har en annen måte som har fungert bra? Del gjerne.