Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

«Det er sånn jeg er»

Denne uttalelsen høres ut som en blanding av stahet og stolthet. Jeg kan tolke det til noe som er positivt, en form for klar beskjed: ”Det er slik jeg er, og det er jeg glad for. Jeg er glad i meg selv. Så du får ikke endre meg”. Jeg har alltid vært slik, og det er den måten jeg kan.

Eller det kan også høres ut som mer stolt enn glad: ”Det er slik jeg er nå, har alltid vært og kommer alltid til å bli. Derfor umulig å endre. Jeg vet ikke om jeg kan endre meg, men heller ikke interessert i å vite det. Du får ta meg slik jeg er, eller gå! Tar du meg slik jeg er, vet du hva du får, og du trenger aldri å klage, for du har valgt meg på tross av mine negative sider. Og jeg har sagt hele tiden, at det er slik jeg er! Dermed basta”!

Det er flott å være glad for den man er. OG være stolt av seg selv. Det er det altfor lite av i vårt samfunn. Janteloven lever fremdeles. Selvfølgelig, er det noen som har fått en stor kvote selvtillit blant oss. Noen på en god og flott måte, og andre på en mer arrogant og selvhevdende måte. Og det å stå for seg selv og si at ”det er slik jeg er” kan føles som en seier og styrke. Noe modig. Som om man tør å være upopulær, eller annerledes. Det er herlig. Kanskje man aldri har klart det tidligere i livet. Endelig tør man rive seg løs fra andre, og synes i kraft av sin egen person med sterke og svake sider. Altså helt menneskelig.

Men jeg vil påstå at det er en begrensende måte å tenke på, uansett hvor fornøyd man er om man uttaler: ”Det er sånn jeg er”. Ordene sammen blir konstante. Det sies som om det ikke finnes noe utviklingspotensialet, eller at man er seg selv helt lik uansett tid og sted. Og heller ikke tror på at man som menneske kan endres. Det er noe statisk i uttalelsen. Og kan også oppfattes som om andre mennesker rundt ikke er viktige. Og det kan selvfølgelig også bli brukt mot deg senere. For selv om du er fornøyd i dag, med den du er, så kan du jo utvikles i en eller annen retning, fordi du lever videre med ny dager og situasjoner.

De fleste mennesker er disponible til å endre seg underveis i livet. Det er naturlig å utvikle seg i takt med tid, jobb, ny innsikt, mennesker rundt deg. Og har man sider/trekk i seg som andre mennesker man bryr seg om, gjentatt reagerer negativt på, kan det være lurt å vende og vri litt i seg selv for å vurdere å endre noe. Reflektere og stille seg spørsmål. Ikke fordi at andre nødvendigvis har rett, men for å være ærlig og på den sikre siden. Og i så fall bekrefte for seg selv, at du trives med den du er selv om andre ikke liker det. Finner du ut i din refleksjon, at andre nære kanskje har en sannhet i sine uttalelser, eller mening om deg, som ikke er så flatterende, så vil du kanskje endre noe. For du vil være så god du kan. Er det vanskelig selv, kan man få hjelp. Man trenger ikke endre seg for andre sin skyld, men fordi det kan være positivt og lurt for en selv.

”Det er sånn jeg er akkurat NÅ”. Da får meningen en helt annen betydning. Det blir også å stå for seg selv med styrke og stolthet. Men i tillegg legges det til at man er åpen for endring, om det kan lønne seg, eller falle seg naturlig.

Jeg tror definitivt jeg har noen trekk i meg som er ganske like nå, som da jeg var liten. Men jeg vet også at mange sider ved meg er endret. Jeg har fremmet ulike sider, og jeg har holdt tilbake. Ettersom hva jeg har vært fornøyd med helt selv, hva som er lurt og hyggelig i forhold til andre mennesker jeg omgås. Jeg prøver å bruke noen sider mer, og trekke andre mer tilbake. Noen ganger går dette lettere enn jeg hadde trodd. Noen sider og trekk er vanskeligere å rokke ved. Mens noen sider bruker jeg aktivt til ulike settinger. Og noen mennesker trigger ulike sider hos meg, enten positive eller negative. Da får jeg bare velge om jeg vil temme disse sidene, la det stå til, trekke meg tilbake fra enkelte, eller gledes over det som kommer fram i meg og mellom oss.

Er det mennesker man har kjent lenge, vet jeg mange føler at rollene er stabile livet gjennom. Noen er komfortable med det, men andre vil gjerne ha en annen rolle enn den man tidligere har hatt. Det kan være en tøff jobb, men det er mulig.

Ha en fin-fin kveld med deg selv og andre, slik du er akkurat NÅJ

PT i mental og følelsesmessig styrketrening

Trendy og i tiden er PT. For noen år siden var det ikke mange jeg kjente som hadde personlig trener. I dag kjenner jeg mange. Til tross for at de har trent på lag, eller for seg selv i mange år, og kan enormt mye om trening, så vil de lære mer, holde ut mer, finpusse på teknikker, få hjelp og støtte. Rett og slett ønske om å oppnå bedre resultater enn de klarer på egen hånd.

Kroppen skal bli sterkere, smidigere, slankere, fastere, bedre kondisjon, friskere, raskere, mer muskuløs eller smertefri. Og det er fantastisk å få sin egen trener til å motivere, støtte, gi nye øvelser, pushe deg, så du kommer litt raskere til målet, og på en sunn og riktig måte.

Jeg har hatt personlig trener. Det var deilig å slippe å tenke på hva jeg skulle gjøre og hvilket program. Jeg ble definitivt pushet, og gjorde og klarte mer enn det jeg ville gjort på egen hånd. Treningen ble rett og slett mer morsom, og jeg nådde lettere mine mål.

Slik er det også med en terapeut, eller en PT i mental trening om du vil;)

Du kommer til en terapeut med noe du vil endre, forbedre, løse opp i. Du vil bli din beste versjon. Du vil gjøre noe nytt, annerledes og utvikles. Du kommer antagelig med mange spørsmål, kanskje både forvirring og vonde følelser, men du sitter også antagelig med de fleste svarene selv også. Jeg skal som din PT bare hjelpe deg å finne de fram. Akkurat som når du velger en PT på et helsestudio. Du kommer når noen vonde, ubehagelige symptomer viser seg for deg. Da du oppdager at det er tungt å gå i trapper, at du ikke lenger greier det du klarte lett tidligere, at du har noen smerter, har et konkret mål du vil klare, eller har lagt på deg mer enn du ønsker. Det er symptomer som viser seg i en eller annen form, og som du vil gjøre noe med. Du kanskje velger å prøve selv. Men mange vil ha drahjelp.

Slik er det med terapi også. Noen ganger vil man se om det finnes mer potensial og muligheter enn man akkurat for stunden finner helt selv. Og symptomer kan være tristhet, redsel, energiløshet, sinne – og da kan det være vanskelig å se hva som finnes bak. Hva disse symptomene egentlig forteller deg.

Å finne styrken både mentalt og følelsesmessig, kan gjøre deg i stand til å bruke nye verktøy, eller klarer å ta i bruk de som finnes der i deg, på en mer bevisst og konstruktiv måte – på egenhånd i senere anledninger, når livet butter imot.

For husk at styrken finnes der, selv om du ikke alltid ser den. Den kan bare være godt gjemt. Eller trenger å trenes opp akkurat som kondisjon og muskler. Og kanskje du selv akkurat i stunden ikke har kapasitet til å lete ordentlig godt, eller har ork til å begynne den mentale treningen. Kanskje må styrken lirkes fram sakte men sikkert. Det var kanskje ”bare” en vanskelig periode, hvor styrken la seg i dvale. Eller man rett og slett ikke klarte å bruke den styrken man hadde.

Noen ganger må man regulere sin trening etter form. Slik er det med den psykiske treningen også. Noen dager er man mer mottagelig, fleksibel, modig, åpen, energisk enn andre dager.

Det jeg ønsker å formidle er at å få hjelp utenfra uansett om det er fysisk, mentalt eller følelsesmessig, så er det hjelp til selvhjelp, og det vil kunne gjøre deg enda sterkere, motivert, nærmere deg selv og ditt eget mål. Din evne å ta imot hjelp, motivasjon, støtte, ekspertise er definitivt en styrke. Jeg har erfart det selv både fysisk og mentalt. Og det gjør også eliteidrettsutøvere daglig – både fysisk og mentalt.

Å klare selv, eller «kvinne i nød»

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å skulle klare alt selv. Både som barn, ungdom og tidlig voksen, så jeg på det å være uavhengig og selvstendig som den beste styrke. Så det førte til at jeg fikset mye selv, og har vært mye selvstendig. Og det har til tider vært veldig trygt og godt. Men det har også blitt mange rare løsninger. For jeg er ikke god på alt. Så når jeg skulle gjøre ting jeg faktisk ikke hadde noe greie på, ble det fantasifulle resultater. Antagelig verken pent eller praktisk. Så da fikk min stolte ”klare selv” holdning en liten knekk. Men ikke noe alvorlig. For jeg evnet raskt å si ”pytt pytt”, og enda senere – å le av meg selv. I dag har jeg ikke noe problem med å innrømme at jeg ikke er god på saker og ting. Det ble egentlig en lettelse, når jeg engang ikke synes oppgavene var noe gøy å gjøre. Da kunne det jo rett og slett være utrolig deilig med hjelp.

Det har som sagt, ikke alltid vært like lett å be om hjelp. Det har nok vært en følelse av svakhet for meg. Og så har jeg vært så opptatt av at den som skal hjelpe virkelig ønsker selv å hjelpe. Det skal ikke være noe ork. Slik er jeg nok enda. Det som hjelper er å være veldig takknemlig. Jo mer jeg kjenner på takknemlighet, og uttrykker det, jo bedre ser det ut som hjelperen er fornøyd og stolt. Akkurat som han/hun fortjener.

Jeg oppdaget en gang når jeg skulle skifte dekk på bilen, at jeg virkelig kunne spille ”kvinne i nød”. Jeg fikk da rask og fin hjelp av en mann som ønsket å være dagens helt. Og det ble han ogsåJ Det ble en vinn-vinn situasjon. Siden den gangen har jeg nok kanskje utnyttet meg av min hjelpesløshet til tider, og funnet ut av jo mer bedende og hjelpeløs jeg virker, jo lettere er det å få hjelp. Hvertfall av den praktiske og maskuline sorten. Det er kanskje da de føler de gjør en ekstra god gjerning. Men det har lært meg at mange mennesker virkelig ønsker å være til hjelp også. Det er nok en viktig læring for de som er redd for å være til bry.

Jeg liker nå mer tanken på at vi lever sammen, og driver verden framover sammen. Og gi og ta imot hjelp er nødvendig samarbeid og fellesskap mer enn det ”ren” selvstendighet er. Vi er gode på ulike arenaer, og på sluttsummen tror jeg ofte at mange har gitt og fått like mye.

For en stund tilbake holdt de på med omfattende og langvarig veiarbeid i vår gate. Det vil si at vi ikke kunne kjøre vår bil inn og ut til huset og garasjen. Vi måtte parkere lengre bort i en sidegate. Da hadde jeg en bil hvor dørene frøs ofte fast. Dette gjorde hver morgen til et h……Og jula og handleposene begynte å bli større og tyngre. Da jeg spurte arbeiderne hvor lang tid til de hadde igjen, trodde de ikke at de ble ferdig før jul. Jeg nærmest ba på mine knær og lovet en haug med vafler og kaffe på 22. desember det året om de kunne bli ferdige. Og gjett hva: jeg stekte vafler til store gullmedaljen og de ble klare.

Mange vil være til hjelp og støtte for andre. Men de vet ikke alltid hvordan. Og de vil kanskje også bli satt pris på. Så å be om konkret hjelp, tror jeg kan øke sjansen for en glad hjelpende hånd. Og å ta imot hjelp betyr ikke at man mister sin selvstendighet. Det er bare å være realistisk i at man ikke kan alt i verden like bra. Og jeg mener også at evnen til å be om hjelp, er en form for selvstendighet. Og å være/spille ”kvinne i nød”, kan hjelpe en annen til å få lov til å hjelpe med noe de kan godt, og de blir samtidig en helt for en dag.

Min fortvilelse og mine gode kollegaer

Jeg tror ikke mennesker ER, jeg tror mennesker BLIR. Vi blir et ”produkt” av vår fortid, og vi endres med våre opplevelser, relasjoner og ny kunnskap. Og med den grunnholdningen tror jeg på menneskers iboende kompetanse til endring og utvikling. Jeg har opplevd og sett endring hos mange. Men noen ganger så sitter vi bom fast, og klarer ikke finne kraften selv, og ser ikke selv potensialet for endring. Vi kan trenge hjelp.
Dyre konsekvenser
Jeg blir fortvilet når jeg hører om de lange køene for å få psykologisk hjelp. Jeg blir redd når jeg leser om hvordan mennesker kan bli oversett, forsømt og sviktet av foreldre, lærere, ledelser, psykiatrien, rettsvesen og politikere. Alle som blir forsømt i dag, kan bli en last for enkeltpersoner, familier, grupper, samfunnets helse og økonomi senere. Det er da vi må betale dyrt. Selv når det er store tragedier for hele samfunnsgrupper, som for eksempel 22. Juli, så klarer ikke samfunnet å hjelpe nok. Enda behovet tydelig blir uttalt. Og  det finnes profesjonelle hjelpere klare.
Alle trenger å bli sett og hørt, forstått og få hjelp til det de ikke kan hamle opp med på en sunn måte selv, ellers lagres det i kroppen. Og det vil piple, eller strømme ut senere i form av fysisk sykdom, psykisk sykdom, rus, avhengighet, aggresjon og vold senere. Det er begrenset hvor lenge en kropp kan tåle å bli avvist, bli oversett, urettferdig behandlet, sviktet, overgrepet uten å få noen konsekvenser.
Kompetansen finnes
Jeg har jobbet med mennesker i mange år. Jeg har truffet mange mennesker på min vei både privat og profesjonelt. Jeg prater med mange om mye. Og jeg møter mennesker hvor jeg ser positive endringer fra vondt til godt, fra hat til kjærlighet, fra stillstand til bevegelse, fra gråt til smil.
Jeg har møtt mange mennesker med ulike fagbakgrunner innen psykisk helse. Og det er så mye kompetanse der ute, det er så mange engasjerte folk, som elsker jobben sin. Og som ikke minst vil samarbeide. Jo mer jeg lærer, jo mer ydmyk blir jeg. Det finnes ikke en vei som er den beste. Vi er alle så unike. Og vi trenger hverandres ulike perspektiver, erfaringer og lærdom for å hjelpe de som trenger å komme videre. JA, til enda mer tverrfaglighet.
Om det gjelder barn som blir mobbet, skoler som trenger å lære mer om psykologi, mennesker som opplever kriser og sorg, voksne som sliter med senskader, om du har angst, depresjon, eller det er gammelt rusk som påvirker selvtilliten din av ulike årsaker, så finnes det gode folk. Det er bare ikke helt enkelt å vite hvem som passer for deg. Og hvor skal du lete for å finne? Det blir dessverre heller ikke økonomisk satset mye på antall stillinger, eller støtteordninger for andre enn psykiatere, leger og psykologer. Enda mange av dem jeg jobber med, studerer med, samarbeider med eller kjenner til, har spesialisert seg, de har hatt flere hundre klienter, de elsker det de jobber med. Det er så mange der ute med en enorm kompetanse som ikke blir brukt godt nok. Det er fortvilende å se og høre om.
Håpet
Jeg håper en dag det blir en endring og at dørene åpnes mer, enn kun for de profesjoner med de tradisjonelle skolene. Og jeg håper politikere og andre som tar beslutninger begynner å se større sammenhenger mellom menneskers psykiske helse og hvilket samfunn det kan gi, om de ikke får hjelp. Også de som er psykisk syke, eller er i en krise er en ressurs for samfunnet, som vi mister. Så vi både mister personens evne til å være en samfunnsspiller, og personen kan utvikles til å bli en last.
Synes rett og slett at vi skal ta vare på menneskers tilstand før tingenes tilstand. Og vi bør satse mer på de som trenger støtte og hjelp. De friske og sterke klarer seg jo.

Ha en strålende Tirsdag.

Klem Siw