Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

Ethvert menneskes liv er verdt en roman

Føler du at livet ditt er ”helt normalt”?  At det ikke er spennende nok til en roman, film, krim, komedie eller annet kunstnerisk uttrykk? Det tror jeg!  De flestes menneskers liv er fylt med hverdagsdramatikk, hverdagsglede, lykke, overraskelser, irritasjon, savn, sorg, redsel sammen med jobb, familie, venner, foreldre, barn, studier eller alenehet. Og det kan uttrykkes. Og det kan vises. De fleste elsker å lese, se og høre om andres liv. Det gjør at vi kan skjønne mer av oss selv. Enten det er å ta avstand fra, eller nærme seg et annet menneskes historie.
Påstanden om at ethvert menneskes liv er verdt en roman leste jeg i en bok av Irvin Yalom. Han har i mine øyne skrevet så utrolig mye klokt og spennende. Enhver fagbok leses som en roman, og han lager roman ut av fag.  Hans påstand om hvor spennende, interessant eller dramatisk et menneskeliv er, stemmer så utrolig godt ut ifra mine observasjoner også. Mye handler om språket du bruker for å beskrive hendelsene i ditt liv. Hvilket perspektiv og uttrykk du bruker. Det finnes romaner i alle sjangre, som er spennende, tragiske, triste, dramatiske, romantiske,  tøffe, fantastiske eller interessante. Ut ifra en hendelse i ditt liv kan man lage en roman med en eller flere tiltrekkende momenter.  Det handler om å gå inn i detaljene, forløp og konsekvenser. Små hendelser i ditt liv kan ha hatt store konsekvenser. Mye i ditt liv kan være gjenkjennende for andre. Og de fleste av oss liker å kunne identifisere seg med andre. Vi liker følelsen av å ikke være alene. Den gode fellesskapsfølelsen, uansett om det er noe tragisk eller flott. Og derfor er det også spennende å lese og se andres historier. Vi kan lære om oss selv i relasjon med andre. Og av å høre og se om andres liv, valg, begrensninger og muligheter. Og vi kan like å se alt det som er forskjellig fra oss selv. Det vi ikke vet og kan noe om – både for å lære, men også for å la oss imponere, sette egne verdier, lage avstand, inspirere. Og for å rømme fra alt det vante inn i det som er helt annerledes. Andres liv og små hendelser kan virke som eventyr på oss. Det får oss til å le, gråte, frykte og føle oss levende.
Å lage sin egen biografi, skrive dagbok eller gjenfortelle enkelte historier fra ditt liv kan bli til en fargerik roman. En fortelling som andre kan få hjelp av, bli fasinert av, inspirert av eller sint av. Ditt liv kan vekke følelser hos andre. Og det er minst like viktig å lage romaner ut av det ”normale”, som det ”unormale” – hva nå enn det er. Det som er spennende er at du antagelig vil bli veldig overrasket over hvor mye ditt ”normale” liv kan være spennende på ulike nivåer hos andre. Og jeg opplever at de fleste mennesker jeg har jobbet med blir veldig stolte av livet sitt når vi går inn i ulike hendelser, evner og opplevelser. Det er som om de plutselig ser flere sammenhenger, forstår seg selv bedre. De blir rett og slett mer fornøyde, og de liker at jeg blir fasinert og interessert. De liker å ha et lite publikum. Det gjør hendelsene mer virkelige for dem. Og de blir mer brukbare og lærerike for nåtiden.
Det er noe jeg gjerne vil ha kurs i. Hvordan bruke historien din på en morsom, spennende, interessant måte for deg. Hadde du villet lage din egen biografi?