Levende liv


Legg igjen en kommentar

«Hver gang vi møtes»

Hver  gang vi møtes

Det er lørdag og jeg er klar for å bli berørt. Det er ingen tvil. Jeg skal se ”Hver gang vi møtes”. Og som Lene Marlin sa: ”jeg håper det treffer meg midt i ansiktet og hjertet” – Og det gjør det. Hver lørdag. Jeg vet jeg kommer til å gråte. Men det er en god gråt. Og jeg vil smile, og nikke gjenkjennene, og bli overrasket. Dette er programmet som spiller på så mange strenger.
Disse profilerte artistene, som jeg vet så lite om,  gir meg herlig musikk hjem i stua. Ikke bare nyter jeg musikken, men jeg gråter også over de vakre tolkningene. Det er så beskrivende og skjøre ord, med tilhørende nydelige og perfekte toner. Jeg hører oppmerksomt på deres ukjente historier. Deres egne versjon av sitt liv. Ikke ”Se og hør”. Jeg får kanskje tilfredsstilt en nysgjerrighet. Jeg smiler og ler, og kjenner fryden i magen av deres aktiviteter og lekenhet. Jeg ser hvordan de kan være akkurat som meg selv, og mange andre jeg kjenner. Både med og uten konkurranseinstinkt. Det er godt å se dem i andre ”settinger” enn på scener. De blir så enda mye mer enn gode artister. Jeg synker ned i sofaen, som jeg vet så mange andre også gjør. (Det står på facebook;)). Og jeg lar meg fange av hvordan de forteller historiene sine, om sin framgang, tanker og følelser bak låtene, nedturer og artistlivet. De forteller ikke bare om yrende kreativitet, musikalitet, suksess, glitter og glamour. Men også om angst, stress, utbrenthet, medias jakt på dem, fly og hotell og stort press. Det blir så mye mer menneskelig og enda mer beundringsverdig – i det de gjør og får til, når vi hører om begge sider av medaljen. Og det er rørende. Og så sterkt!
Vi mennesker elsker andres historier. De synes på ukebladsalg, reality serier, dokumentarer og stadig større kjendishysteri. Så nå tar jeg meg den frihet og generalisere til å si VI. (Men er du ikke en av dem, så kan du lese DE.) Jeg er alltid nysgjerrig på hva det er som får oss til å berøre, påvirke, gledes, gremmes etc. Jeg tror det er som en fan av Lene Marlin fortalte henne: Det kjennes ut som du synger om meg. Vi kan gjenkjenne oss i historier eller tekstene. Og med musikk, lyrikk og rytme bak, så blir det nært. Det blir et fellesskap og tilhørighet. Når deres tekster blir formidlet, og vi kjenner oss igjen, blir vi mindre alene. Og vi lærer oss låta, og kan alle synge og nynne med. Ikke minst sprer musikken deres også glede, energi og gode stemninger. Den kan gi assosiasjoner til gode hendelser i livet. Eller få i gang dansefoten og vår egen stemme. Tekstene kan gi nye ord på følelser, sammenhenger og tanker. Den kan forklare verdier vi setter høyt. Og melodiene kan i seg selv bevege oss, og gi oss kraft eller trøst.
De synger om sine tanker og følelser, uansett om det handler om kjærlighet, sorg, vennskap, frustrasjon, så setter de ord og toner på sitt eller andres liv. Både topper og daler. Og ”disse kjendisene” blir veldig normale. Lik deg og meg.
Så hvordan kan de inspirere oss?  Jeg tenker at det de viser av sin menneskelighet, ikke kun status, penger, ekstrem musikalitet og suksess, men også at de forteller hvordan de har investert tiden sin med å spille og skrive, de har satset på drømmen sin, de har levd gjennom motgang, og de har truffet på mennesker som har hatt troen på dem. Det inspirerer. Kanskje det kan smitte over på oss andre? Deres pågangsmot, åpenhet, modighet.

Det er også fantastisk å se hvordan de roser hverandre. De takker, klemmer, setter pris på og applauderer hverandre. Det er nydelig å se på. Og vi trenger det alle sammen. Programmet viser drømmer som har blitt virkelighet. De er mennesker som kan leve av det de elsker mest å gjøre. Men de forteller også om bratte bakker, sårhet og kamper både med seg selv og andre. Men viser at de er enda sterkere i dag, etter hva de har gjennomlevd. Det kan gi ethvert menneske håp og lys. Her er det ingen som blir stemt ut. Her blir alle stemt opp og fram. Det er så mye omsorg og glede at det er umulig å ikke la seg påvirke – på en sunn og god måte.
Har du andre tanker om programmet, hvordan du blir påvirket, eller annet- så kommenter gjerne;)


Legg igjen en kommentar

Å gi faen, eller tenke at den som har det morsomst vinner

Plikter, krav, stress, press og forventinger både fra andre og seg selv. De fleste vil både være ærlige og gode personer, samt sin beste versjon i konkurranse og på jobb. Å gjøre sitt beste til enhver tid er slitsomt. Det tapper. Men det kan også gi en herlig premie, som gjør at du synes det var verdt strevet. Men orker du det i lengden? Hva vil skje om du gir faen iblant? Hva er det verste som kan skje?
Er flink det samme som perfekt?
Jeg har veldig ”flinke” barn. De er veldig pliktoppfyllende. Men betyr det perfekt? Nei, jeg blir til tider bekymret over deres høye ambisjoner.  Og jeg må si jeg blir bekymret over at flinkhet skal gå på bekostning av glede. At det rett og slett blir for mye. De kan fort bli skuffet om de får 2 feil på en prøve. Eller ikke klarer alt til beste karakter og resultat uansett om det er skole, jobb, oppgave, trening, oppvisninger, framføringer og kamper. De evalueres jo over alt. De får karakterer, ros og tilbakemeldinger, de får beskjed om de rykker opp til et høyere parti/lag, og de vinner eller taper. Om det blir hele gleden, hvor blir gleden i selve aktiviteten og læringen av da? Å ha det bra med seg selv og ha det hyggelig og gøy imellom alle krav om gode resultater tror jeg mer på.
Et eget eksempel – Tjuvstart
Da min eldste datter svømte aktivt, så vi hvordan det slet på å kjenne på press for å vinne eller perse på ulike øvelser. Det var mange timer trening i uka. Og nå skulle det vises på resultatet. Men det er mye som skal stemme. Og det ble en del skuffelser blant perser og pokaler. Det ble en glede som mer og mer gikk på resultater, og ikke på det å svømme, ha mål lengre framme, være aktiv, treningen, det sosiale. Og som foreldre er det lett å la seg rive med i konkurransejaget. Det er gøy å vinne. Men jeg ser det ikke som en seier om  barna blir mer og mer nervøse og mistrives mer og mer. Da forsvinner motivasjonen sakte, men sikkert. Så da hun igjen sto klar for et nytt stevne og nervøsiteten var i høyspenn, ville vi fortelle henne at vi ikke hadde press på henne. Så vi sa:
”I dag synes vi du skal tjuvstarte”.

Hun så dumt på oss, ”hææ? Men da blir jeg jo diska”.

”Ja, så bli diska da. Det er jo ikke så farlig. Du er på stevner veldig ofte. Men da kan du jo bare svømme for gøy alt du kan. Gi f…”.

Hun trodde nok vi ikke var helt vel bevart den dagen. Men hun smilte. Og det rett før start.
Og i dag ser jeg det på fotballbanen også. De som har det morsomst med å spille fotball er ofte de som vinner. For om de skulle tape, er det fortsatt gøy. De tenkte ikke like mye på resultatet, og derfor tenkte mer på det de har lært på trening. De spiller og har det gøy. Om de gir faen i resultatet mens de spiller, så kan det likevel bli det beste resultat. Virkelig omvendt psykologi.
Frihetsfølelse
Det er ikke sjelden jeg hører voksne også more seg over å gi faen. De er drittlei og er skikkelig fornøyde med å for en gang skyld gi F! Det er viktig å bemerke her at dette ikke gjelder de som stort sett gir faen hele tiden. De trenger helt andre utfordringer.
Det å gi f… kan gi en frihetsfølelse. Å sette fri kan gjøre at du vil bli, i det du holder på med. Og når du ikke gir du deg, blir det mer øvelse og du har du også mulighet til å vinne. Utholdenhet og motivasjon kan spire på nytt. Dette betyr ikke at det å være flink og mestre ikke betyr noe. For mestring og det å vinner er gøy for de aller fleste. Jeg tror bare fokuset blir litt vel ensidig på resultater til tider. Og da kan man miste både gleden ved selveste aktiviteten og læring, samt mange talenter. Tror det er derfor det er så deilig for mange å være ute i naturen. Mange beskriver det som et fristed i forhold til press og forventninger. Det eneste å tenke på er å holde seg varm og mett, og hvor du setter bena.
Test av å bryte tradisjonen – nok et eget eksempel
Vi har med vilje brutt de vanlige tradisjoner til jul iblant. Ikke for at vi absolutt ikke liker tradisjoner, men for å teste ut hvor viktig de er, eller for å se og oppleve at andre ting også kan være like flott. Så kan de også uttale for seg selv hva de likte mest. Et år seilet vi i Thailand og Malaysia med en vennefamilie. På julaften morgen var det knallvær. Vi voksne pyntet masten med noen julekuler og nisser. Vi hadde to pakker hver til barna og en til de voksne. Vi lå på stranda, snorklet og koste oss. Vi lagde grøt og hadde en pakkelek. Så var det vannkrig med nye vannpistoler. Vi spiste ute på restaurant på kvelden. Barna ville ha pizza og vi voksne delte på tapas. Det var stor stemning på restauranten. Og vi var enige om at vi hadde hatt en topp julaften. Da vi spurte hva barna foretrakk, jula hjemme, eller jula slik vi hadde gjort klarte de ikke å svare. De elsker jula hjemme, og de hadde hatt en perfekt dag den dagen.
Noen ganger tror jeg vi trenger å rokkere om på det vi tror er den eneste måten å gjøre ting på. Slippe løs, gi f… , ha det gøy, gå imot det vante.
Det samme kan det være med 7 sorter, vask av tak, vegger og skap, stryking av duker til jul. Hva er det som er viktigst for deg og din familie? Kanskje dere kan gi litt f… sammen og bare spille spill, bake det dere har lyst på, lese bøker, gå på ski og ake. Og tenke at dere vant jula. For dere hadde det så gøy, på tross av skrukkete duker og ingen kaker,  kun konfekt og karameller.


Legg igjen en kommentar

Med fokus på lykke

happy

For meg handler lykke oftest om øyeblikk, eller lykkestunder. Det er øyeblikk da alt annet forsvinner enn akkurat det fantastiske jeg har fokus på, og kjenner i hele meg. Det kan være følelser som stolthet, glede, forelskelse, nærhet, kjærlighet, ro, balanse, positiv overraskelse,  eller mestring. Det er en følelse av å være totalt tilstede med opplevelsen og meg selv. Som om hele verden ellers rundt meg forsvinner. Det er noe overveldende som fyller hele meg. Det kan kjennes i magen og  brystet spesielt, og kjennes som pirring, gledestårer, latter, smil, varme som brer seg, letthet, totalt ro etc. Sansene er skjerpet, det kan være noe vakkert jeg hører, noe fantastisk jeg ser, noe behagelig jeg kjenner, som gir meg gode følelser og får meg til å glemme alt annet. Så kan det også opphøre plutselig, eller langsomt. Og jeg vil endre min tilstand til: bra. Eller ok. Eller jeg kan komme på noe som er vanskelig, og kjenne på tristhet. Det er sjelden jeg har blitt i lykkefølelsen over veldig lang tid. Virkeligheten med sine omgivelser innhenter meg. Så for å skape meg flest mulig lykkestunder vet jeg for min del at jeg må gjøre ting jeg liker, være med de som gjør meg glad og leve meg inn i øyeblikket med skjerpede sanser, og ikke være redd for å vise meg fram med følelser som er i ytterkantene av det vanlige. Følelser som synes. Som kan gi meg farge i kinnene, tårer som renner, smil og latter, selv når ingen andre kjenner det på samme måte. For lykke kan også gjøre deg mer synlig.  Om du er lykkelig, kan fallhøyden og skuffelser bli større, når du plutselig opplever noe vanskelig, eller om du forventer at lykken skal vare i lang tid. Men om du ser lykkestundene som påfyll av energi, som nødvendighet for å forstå alle motsatte følelser, eller bare en nytelse der og da, vil du ta imot lykken med viten om at den gir deg nyanser og ydmykhet til livet. Og jeg vil  påstå at den også kan gjøre deg helsemessig friskere. Det er lettere å få relasjoner, da folk trekkes mot deg. Lykkestunder er som energiboost og ressursforsterker og helt naturlig «antidepressiva».

Hva er lykke for deg? Jeg har oppdaget at mange har veldig høye krav til livet. De forventer å være lykkelige mesteparten av tiden, og de tror veldig mange andre rundt seg er lykkelige hele tiden. Ja, til tider kan det jo se slik ut. For mange er det lettest å flagge hva de gjør,  skal gjøre, og har gjort som er spennende og gøy. Det kommer ut og fram i samtaler og ikke minst facebook, eller andre sosiale medier.  Men jeg kan love dere at alle som forteller om fine og flotte ting også har dårlige dager. De vil bare ikke snakke like høyt om det, og ikke like ofte. Mange vil fôre det positive, i håp om at det skal vokse. Eller ved å snakke og fokusere på det bra, så legger de også selv merke til hvor mye bra de har det, og vil dermed ikke ta det negative til store dimensjoner. De som fokuserer på det gode, har også lett tilgang til sine ressurser, og vet lett hva som gjør de glade, og kan bruke det som «medisin» på dårligere dager.

Hvordan kjenner du at du er lykkelig? Kan du beskrive hvordan det kjennes ut? Det er for mange lettere å beskrive sinne og frykt, enn lykke. Men kroppen vår er også bærer av følelsen lykke. Tror det faktisk er viktig å plassere det og kunne beskrive det. For da vil du lettere kjenne det igjen, og legge merke til det, og notere deg det. Og igjen få en opplevelse av at lykke stikker fram oftere enn du tror. Og om du kjenner hva lykke gjør med kroppen din, vil helheten av deg med både følelser og tanker også påvirkes positivt.

Personlig er jeg fornøyd med livet også om jeg har det godt og bra.  Jeg må ikke være i ekstase av lykke for å kunne bekrefte at livet er fint. Det er jo tross alt fordi vi kjenner forskjell på: dårlig, ok, bra, lykkelig at vi kan være med å påvirke vår egen situasjon. Vi kan gjøre de tingene vi vet vil lette oss, og påvirke oss på en god måte. Men nyansene er viktig. Det ville bli slitsomt å kjenne seg, fra seg av lykke, til en hver tid. Det er intens følelse på samme måte som ulykkelighet. Både lykkelighet og ulykkelighet er i ytterkanter av følelsesskalaen, og det kan tappe energien i lengden. Det er sunt og godt for kroppen og også ha det ok, bra, ro eller følelse av balanse. Ofte kan de fleste av oss ha det både bra og dårlig på samme tid.  Enkelte områder i livet som er helt topp, og andre som er dårlige. For eksempel et skille mellom jobb og kjærlighet. Noen er flinkere enn andre til å skille, og noen drar med seg problemer fra en arena i livet inn i en annen. På samme måte som stor lykke på en arena kan gjøre livet lettere på andre områder i livet også.

Vet du hva som gjør deg lykkelig? Og hvordan kjenner du det?