Fra lek til alvor, og tilbake igjen

Jeg er over 40 år. Og endelig slapper jeg mer av i meg selv. Det er som om jeg har skjønt hva små barn gjør klokt, og tatt det mer tilbake igjen som voksen.

Det er ingen som er så gode til tilstedeværelse, være i nuet og bruke sansene som barn. De lukter, smaker, kjenner, hører og ser på alt som kommer i dere vei i øyeblikkene. De utforsker og er tilstedet med hele seg i sin nåværende situasjon. De griper øyeblikket og legger merke til masse detaljer. Og inn til en viss alder har de heller ikke fordommer, og de tør å være seg selv. De gjør det som er naturlig for dem. Det jeg mer og mer forstår er det friskeste. Det er som en helt naturlig flyt.

Så kommer mer og mer den kognitive delen og setter ting i sammenheng, og man forstår mer av mulige konsekvenser. Barna lærer av voksenpersonene rundt seg, og av eget liv og erfaringer. De ser mer utover, ser mer av verden, mennesker, dyr, natur. Leser og hører og opplever. Det former barn til voksne med holdninger, bekymringer, fordommer, angst og redsler, og selvfølgelig også klokskap, forståelse, samvittighet, gleder, ambisjoner og mange andre evner og trekk.

Vi lever i et samfunn med ekstremt mange muligheter, og derfor forventer vi også mye av hverandre, og oss selv, til å utnytte alle disse fantastiske fristelser, som kanskje kan bli til gull. Det blir også beinhard konkurranse om både karakterer, status, jobb, materialistiske ting, antall venner, utseende, helse, idrett, kunst – og vi blir så opptatt av å være flinke og gode, at mange slutter å kjenne etter andre behov. Det er kun det bestemte målet, som blir viktig. Hodet og tankene får oftest mest kreditt, og blir mest verdisatt. Kropp og følelser må bare henge med. Det mentale skal også kunne påvirke følelsene. Men slik fungerer det ikke alltid. Vi kun pushe, dytte, streve, holde ut, skjerpe oss, stå på, men det hjelper ikke i lengden, om livsgleden og energien siger ut. Når livet ikke lenger er gøy, vi trives ikke lenger i jobb, vil skilles, blir syke, finner ikke igjen gledene man engang hadde, da klarer ikke hodet og positive tanker å pushe den utslitte kroppen lenger. Og heller ikke motivasjonen og gleden.

Jeg vet hvor viktig leken er for barn, både for bearbeidelse, samhørighet, forstå seg selv, og ren og skjær glede. Derfor synes jeg det er ekstremt viktig at ikke alt i mennesket skal handle om det kognitive og mentale. Og vi voksne trenger å niholde på frilek, lekenhet, prosesser uten mål, stoppe opp oftere, legge merke til detaljer, kjenne etter i kroppen hvordan den har det, og ikke minst kjenne etter hvor det er godt. Både for oss selv, og barna våre. Det er ikke sjelden jeg har sett skuldre senke seg, og pusten endelig gå helt ned i magen ved bare å gi støtte, og bruke tid.

I de siste par år prøver jeg virkelig å velge ut hva som er verdt å ta på vei for. Hva som er viktig for meg? Viktig i den store sammenheng. Jeg tar det mer med ro. Klarer det stadig vekk bedre på flere arenaer. Jeg bruker kostbar tid på å kjenne etter, ikke bare tenke og handle. Jeg tror mer på kroppen min enn før. Den er klokere enn jeg har skjønt tidligere. Jeg velger engasjement, og aktivitet. Og det er fremdeles en herlig energi og kraft i det å ha et mål og en mening. Noe som driver meg opp og fram. Men det er i forhold til hva jeg trives med, og ikke hva som for andre mener er lurt. Og mange venner vet hvor leken jeg kan være, når jeg kommer med alle temafester, leker, konkurranser.  Det får ofte fram det uformelle, samtidig et fellesskap og latter.

Jeg tror noen ganger en omvei i dag, kan gi meg mer i slutten, av glede og lykke, enn hele tiden å være rask, glemme, overse, snuble. Eller løpe fram og vinne, og dermed ikke har sett og kjent noe på hele veien fram til mål.

Det kan virke meningsløst å kikke på farger, på blader, stoppe opp å minne seg selv på å kjenne etter, når man er på vei til noe man anser som svært viktig. Men jeg lover deg, at kroppen din vil takke deg. Og du klarer mer av det mentale og kognitive også. Det som er lurt for kroppen, er også ofte lurt for resten av deg, tankene, styrken, viljen, utholdenheten.

Og husk humor og lekenhet på veien. Smil, lytt, by på deg selv. Mye i livet er alvorlig, så krydre det med lek i form av konkurranser, spill, lek med barna, kreativitet, latter og humor, fortellinger og kommentarer. Det er viktig for helsa. Både den fysiske og psykiske.

Ha en leken og fin dag og uke;)

PT i mental og følelsesmessig styrketrening

Trendy og i tiden er PT. For noen år siden var det ikke mange jeg kjente som hadde personlig trener. I dag kjenner jeg mange. Til tross for at de har trent på lag, eller for seg selv i mange år, og kan enormt mye om trening, så vil de lære mer, holde ut mer, finpusse på teknikker, få hjelp og støtte. Rett og slett ønske om å oppnå bedre resultater enn de klarer på egen hånd.

Kroppen skal bli sterkere, smidigere, slankere, fastere, bedre kondisjon, friskere, raskere, mer muskuløs eller smertefri. Og det er fantastisk å få sin egen trener til å motivere, støtte, gi nye øvelser, pushe deg, så du kommer litt raskere til målet, og på en sunn og riktig måte.

Jeg har hatt personlig trener. Det var deilig å slippe å tenke på hva jeg skulle gjøre og hvilket program. Jeg ble definitivt pushet, og gjorde og klarte mer enn det jeg ville gjort på egen hånd. Treningen ble rett og slett mer morsom, og jeg nådde lettere mine mål.

Slik er det også med en terapeut, eller en PT i mental trening om du vil;)

Du kommer til en terapeut med noe du vil endre, forbedre, løse opp i. Du vil bli din beste versjon. Du vil gjøre noe nytt, annerledes og utvikles. Du kommer antagelig med mange spørsmål, kanskje både forvirring og vonde følelser, men du sitter også antagelig med de fleste svarene selv også. Jeg skal som din PT bare hjelpe deg å finne de fram. Akkurat som når du velger en PT på et helsestudio. Du kommer når noen vonde, ubehagelige symptomer viser seg for deg. Da du oppdager at det er tungt å gå i trapper, at du ikke lenger greier det du klarte lett tidligere, at du har noen smerter, har et konkret mål du vil klare, eller har lagt på deg mer enn du ønsker. Det er symptomer som viser seg i en eller annen form, og som du vil gjøre noe med. Du kanskje velger å prøve selv. Men mange vil ha drahjelp.

Slik er det med terapi også. Noen ganger vil man se om det finnes mer potensial og muligheter enn man akkurat for stunden finner helt selv. Og symptomer kan være tristhet, redsel, energiløshet, sinne – og da kan det være vanskelig å se hva som finnes bak. Hva disse symptomene egentlig forteller deg.

Å finne styrken både mentalt og følelsesmessig, kan gjøre deg i stand til å bruke nye verktøy, eller klarer å ta i bruk de som finnes der i deg, på en mer bevisst og konstruktiv måte – på egenhånd i senere anledninger, når livet butter imot.

For husk at styrken finnes der, selv om du ikke alltid ser den. Den kan bare være godt gjemt. Eller trenger å trenes opp akkurat som kondisjon og muskler. Og kanskje du selv akkurat i stunden ikke har kapasitet til å lete ordentlig godt, eller har ork til å begynne den mentale treningen. Kanskje må styrken lirkes fram sakte men sikkert. Det var kanskje ”bare” en vanskelig periode, hvor styrken la seg i dvale. Eller man rett og slett ikke klarte å bruke den styrken man hadde.

Noen ganger må man regulere sin trening etter form. Slik er det med den psykiske treningen også. Noen dager er man mer mottagelig, fleksibel, modig, åpen, energisk enn andre dager.

Det jeg ønsker å formidle er at å få hjelp utenfra uansett om det er fysisk, mentalt eller følelsesmessig, så er det hjelp til selvhjelp, og det vil kunne gjøre deg enda sterkere, motivert, nærmere deg selv og ditt eget mål. Din evne å ta imot hjelp, motivasjon, støtte, ekspertise er definitivt en styrke. Jeg har erfart det selv både fysisk og mentalt. Og det gjør også eliteidrettsutøvere daglig – både fysisk og mentalt.