Jeg savner han hver dag. Han skulle ikke forlate meg – vi var jo ett lag. Ofte ser jeg skyggen hans, en svak siluett. Jeg strekker ut armene, han blir svakere med ett. Jeg ber han bli, så jeg ikke glemmer detaljene i hans bevegelser og smil. Men han forsvinner sakte som en lekkende sil. Bilder av han overalt – jeg kan ikke stå alene, det er FOR ensomt og kaldt. Han kjempet for livets gnist og glede, men fant bare meningsløshet, redsel og vrede. Bagasjen hans ble for tung å bære, selv om han hadde noen nære og kjære. Bakteppe fanget ham og tok ham med. Det var mye sterkere enn noen kunne se. Jeg skriker til skyggen som tok min mann. Mister kontrollen, den synker i sand. Jeg hadde troen og håpet for ham. Han trodde meg lenge – men han følte seg mer og mer nummen, nesten lam.
Nå kjenner jeg de samme følelsene som ham – jeg er så lei, men jeg skal kjempe videre – jeg skal ikke samme vei! Jeg vet ikke hva godt som kan skje om en stund. Men det er verdt å vente, og jeg vil ha ord som tro, håp og kjærlighet i min munn. Jeg vet at det finnes, og er verdt å se. Jeg oppdager jo oftere, at jeg igjen kan le. Et blikk, et smil, vennskap og glede. Det blir verdt det, på tross av mye sårhet og vrede. Jeg velger livet, og kjemper og leter, og opplever mestring og små lykkestunder i stadig større enheter. En klem, en dans, skog og hav – sansenes oppturer er verdt litt kav. Og jeg evner å be om trøst og støtte, og ut av det en gnistrende mulighet jeg møtte. Det har gitt meg ny giv, så nå skal jeg leve fult og helt mitt nye liv.
Levende liv 