Å fremme empati og forståelse

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.

Livslyst – som god apetitt

Lyst forbindes ofte med glede, lykke, mening, energi – ja slike gode ord, som gjør at man kjenner på de gode følelsene i kroppen, og som gir positive og glade tanker. Å ha en lyst på livet. Hvordan kan det vise seg, eller fås fram om den mangler? Det er et av de eksistensielle spørsmålene mange stiller seg flere ganger i løpet av livet.

Det motsatte av livslyst, trenger ikke være en depresjonsdiagnose. Det kan være at man har innfunnet seg med livet. Rett og slett fordi man er født, er det forutbestemt at man skal leve til man dør naturlig. Det kan også være at man lever av plikt og hensyn til andre kjære og nære.  Så nå når man er her i verden og uten særlig livslyst – hva da? Hvordan kan du fylle livet ditt med glede, godhet og mening?

For noen mennesker er lysten tydelig framme mesteparten av tiden. For andre kommer ikke lysten like lett og naturlig frem. Den må lokkes fram. Jeg har en grunntro om at man selv må fylle livet sitt med lyst og glede. Lete etter gledene. Det kan handle om å tørre å gjøre noe nytt, velge å engasjere seg, være aktiv og omgås mennesker som får glede fram i deg. Det trenger ikke være så voldsomt og stort. Det kan være mening her og nå. Ta innover deg det som er fint og hyggelig i deg, og rundt deg, uten at det trenger å bety noe mer enn den nytelsen der og da. Det kan være de små ting som er deg helt nærmest, detaljer som spiller en stor rolle, fordi det får deg til å smile, kjenne varme, sitre eller forsterke dine sanser. Å la deg selv tørre å rive med og kjenne på gode reaksjoner.

Å fylle livet med livslyst kan for noen fortone seg som en smule tvang til og begynne med. En tvang som handler om å ta ansvar for å fylle livet sitt med mening. Tvang til å gjøre noe. Enten noe som tidligere ga deg glede, eller noe nytt du kunne tenke deg å prøve. Jeg advarer mot å starte med å lete etter poenget ved å gjøre, fylle inn og lete etter livslyst og glede. For det er som regel ikke i den enden livslysten starter. Begynn heller med en aktivitet, for så å se hva som skjer i kroppen. Let etter varme, ro, bevegelser, gode sitringer, smil, våkenhet, energi – som alle kan være tegn på at noe godt skjer i nervesystemet ditt. Det kan kreve øvelse. Er du først kommet, og eventuelt vært lenge i mismot, nedstemthet, likegyldighet kan det kreve øvelse å kjenne etter noe annet i kroppen og omgivelsene som gir deg noe annet enn tomhet, smerter, ubehag etc.

Jo større fleksibilitet det finnes i deg for faktisk å ta imot og romme de følelsene som kommer, jo sterkere følelser vil du kunne kjenne på. Begge veier. Holder du tilbake og fortrenger alt vondt, og samtidig ikke kjenner noe glede, blir livet ofte tomt og flatt. Verken dårlig, eller bra. Å ha rom og fleksibilitet blir som et toleransevindu for følelser. Dette vindu kan gjøres større ved å gjøre nye ting, møte nye mennesker, utfordre deg selv på nye områder, åpne sansene for de små ting og rett og slett regulere deg selv.

Jeg vil bruke livslyst, som en sammenligning om apetitt på mat. Hvis appetitten er dårlig, kan det hjelpe å åpne nye kokebøker, invitere på middag, gå i en ny matbutikk, spise ute, spise hos en venn, være mer fysisk aktiv  eller gå et kokkekurs. Det blir som å lete etter apetitten ved litt tvang, ved å åpne sansene, øke kunnskap, omgås folk for å utforske andre retter, eller bringe inn elementer av det sosiale rundt appetitten. Slik kan vi gjøre med livslyst også. Små nye biter, en av gangen. Og ikke forvente mer enn at det skal smake godt her og nå. Altså ikke generelt mer apetitt hver dag… Det gjelder å ta ett steg om gangen, og la det få fordøye. Kun her og nå – og nyte. Det er denne dagen med livsglede – en time her, noen minutter der. Så kan alle disse små stundene av lykke kobles sammen, og livet kan se generelt lysere ut. Det kan gi håp og glede for livet videre.

Er det helt umulig å klare å lokke fram livslysten selv, kan det være tyngre grunner til at lykke ikke kan få plass i deg. Du har kanskje noen forsvarsmekanismer som var nødvendig en gang, og som sitter fast fremdeles. Da kan mer hjelp trenges. For vonde opplevelser kan sitte hardt som knuter i kroppen, og da er det ikke så lett for tankene å manipulere de vekk med en morsom aktivitet, eller hyggelige mennesker. Det kan være fint der og da, men hele tiden blir lysten så kortvarig, og du klarer kanskje ikke å koble sammen flere gode ting.

Har man fått mange slag i livet er det lett å dra ned forventninger, holde opp garden eller trekke seg tilbake. Noen mennesker har mer problemer med å føle lykke enn med alvor og drama. De føler de ikke fortjener lykke. De er redd for fallhøyden, eller de rett og slett klarer ikke identifisere seg med å være lykkelige mennesker med stor livsapetitt. Da vet de ikke hvem de skal være. Eller noen evner ikke å se lykken, for den er for godt gjemt bak all elendighet. Eller de er redd for å bli avvist, eller å miste lykken. Det er det de er vant til.

For meg er engasjement et nøkkelord. Det handler for meg om tilstedeværelse i relasjoner. Jeg tillater også meg selv å være alvorlig, sur og lei. For da tar jeg meg selv på alvor, og jeg blir tro mot meg selv, og det som faktisk ER. Det gjør meg levende og oftest veldig gladJ

Fysisk nærhet kan gjøre deg god

For å bli god i noe kreves ofte engasjement. Engasjement gjør deg våken og tilstedeværende. Noe som kreves for å ta inn ny informasjon. Du trenger å høre og se det som læres ut, og da trenger du å være skjerpet og konsentrert om det som foregår.  Jeg har for mange år siden lest i en av mine psykologibøker at det er vitenskapelig undersøkt, at de som sitter på de første radene på skolen er de som oftest har best resultater. Så jo nærmere du er læreren og det som skjer på tavla, jo mer tilstedet og skjerpet blir du.

Bakerste rad

Jeg vet av egen erfaring at både jeg selv og flere med meg ville sitte gladelig på bakerste rad på skolen. Der var vi lengre fra læreren, og kunne lettere fikle med andre ting uten å bli oppdaget. Vi synes ikke like godt bak de andre hodene. Og vi hørtes ikke like godt om vi hvisket og tisket. Så å sitte bakerst ga muligheter til å ikke følge med på det faglige, men fokusere på andre ting. Slik viser det seg ofte med andre ting også. De som stiller seg på første rad på konserter er de som er mest engasjerte. De har det morsomst, de kan alle tekster og får kanskje blikk kontakt med sitt store idol, som igjen løfter konserten mange hakk. De som stiller seg bakerst i gruppesalen på treningssenter vil ofte gjerne gjemme seg. De kan føle seg mindre flinke enn andre, med den konsekvens at de ikke ser instruktør og trinn like godt, og derfor forblir usikre eller ikke tar ut øvelsene fullt ut.   De som står foran følger ekstra godt med. Instruktøren ser de tydeligst. De vet også at de kan bli fulgt med på av de bak seg. De tar derfor ofte ut øvelsene fult ut, og får mest ut av treningen.

De nærmeste evaluerer deg best

Jeg har også holdt en workshop som tydelig støtter denne påstanden. Etter en hel dag med foredrag, øvelser og case om: ”hvordan få til en fruktbar medarbeidersamtale”, hadde vi for det meste sittet i en sirkel.  Jeg og en kollega satt ved siden av hverandre på samme sted hele dagen og tilbakemeldingene viste tydelig at alle de som satt nærmest oss ga oss best tilbakemeldinger, og følte de hadde fått mye igjen av workshopen. De kan ha vært mest engasjerte fra før vi startet, men de som satt lengst unna har også vanskeligere med å få fram sitt eget engasjement, og eventuelt endre sin kritiske innstilling, eller holde på sitt begynnende engasjement. Jeg har selvfølgelig lært masse av dette, og har endret sitteplass, beveget meg mer rundt når jeg senere har gjort noe i større grupper. Og jeg har aldri fått slike tydelige og forskjellige tilbakemeldinger siden.

Et valg om å forsøke

En sport jeg ikke har klart å engasjere meg særlig i på TV er håndball. Vet ikke helt hva det kommer av, men synes ikke det har vært så spennende. Min mann derimot ser det meste av sport og ville gjerne ha med meg foran TV til en håndballkamp. Jeg bestemte meg for å gi det et forsøk til. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle få få dette til å bli gøy? For det første måtte jeg holde med et lag. For om det ble det samme for meg hvilket lag som scoret visste jeg at det ikke ville bli særlig engasjerende. Jeg fant ut hvilket lag jeg håpet skulle vinne. Og jeg ville sitte oppreist å se kampen. Ikke ligge ned. Bare slike små fysiske detaljer gjorde at engasjementet mitt til kampen økte. Jeg fulgte meg og merket meg at jeg begynte å få meninger om spillerne. Og det ble absolutt den beste håndballkampen jeg har sett. Så da lærte jeg at jeg kan finne fram godviljen med å bli mer tilstede i engasjement ved å velge favorittlag og sitte opp.

I terapirommet

Med noen klienter har jeg opplevd at det føles som om jeg kunne gått ut av rommet uten at de ville merke noe. De prater og prater, men ser ut av vinduet, på bilder, i gulvet, men aldri på meg som de faktisk forteller noe viktig til. De virker som er i sin egen verden, og ikke forholder seg til noe i sine omgivelser. Jeg har i slike tilfeller forsøkt å stoppe de ved å forsiktig stille noen spørsmål. De har enten svart lenge og vel på spørsmålet, men fremdeles er det som de snakker med seg selv. Jeg tenker da at de har få muligheter til å komme ut av det vonde de er i. De maler om det samme, og de forsterker alt det vanskelige ved å repetere, og si alt høyt. De er kommet for å få hjelp. Men klarer samtidig ikke å relatere seg til noen andre. De har forsvunnet inn i seg selv og har vanskelig med å se utover. Da har jeg kommet på tanken om den fysiske nærheten som ofte krever mer tilstedeværelse i nuet. Jeg har forsiktig flyttet stolen min noen centimeter nærmere klienten. Da har de stoppet å prate og plutselig SER de meg.  Det er ofte da de selv kommer på at de ikke har sett noen andre på lang tid. De har kun sett innover i seg selv, og sett sin egen smerte eller vanskelige valg. Fra der har vi kunnet begynt å jobbe videre, og klienten har kunnet se mer av omgivelser og annen virkelighet, som igjen har gitt nye perspektiver og klar framgang i det han/hun har kommet for.

Sammen med barn

Samme prinsipp gjelder ofte sammen med barn. Om du snakker til dem fra et rom til et annet hører de deg ikke, eller velger ikke å høre. De trenger din nærhet og tilstedeværelse for å ta imot det du ber om. Om du dermed setter deg på huk, nære barnet, og gir beskjed eller spør om noe, får du både raskere respons og mer kontakt. Dette vil selvfølgelig gi bedre samspill, bedre kommunikasjon og igjen mer læring.

Så vil du lære mer og raskere, eller skjerpe sanser og engasjement så flytt deg nærmere der det skjer.