«Det er sånn jeg er»

Denne uttalelsen høres ut som en blanding av stahet og stolthet. Jeg kan tolke det til noe som er positivt, en form for klar beskjed: ”Det er slik jeg er, og det er jeg glad for. Jeg er glad i meg selv. Så du får ikke endre meg”. Jeg har alltid vært slik, og det er den måten jeg kan.

Eller det kan også høres ut som mer stolt enn glad: ”Det er slik jeg er nå, har alltid vært og kommer alltid til å bli. Derfor umulig å endre. Jeg vet ikke om jeg kan endre meg, men heller ikke interessert i å vite det. Du får ta meg slik jeg er, eller gå! Tar du meg slik jeg er, vet du hva du får, og du trenger aldri å klage, for du har valgt meg på tross av mine negative sider. Og jeg har sagt hele tiden, at det er slik jeg er! Dermed basta”!

Det er flott å være glad for den man er. OG være stolt av seg selv. Det er det altfor lite av i vårt samfunn. Janteloven lever fremdeles. Selvfølgelig, er det noen som har fått en stor kvote selvtillit blant oss. Noen på en god og flott måte, og andre på en mer arrogant og selvhevdende måte. Og det å stå for seg selv og si at ”det er slik jeg er” kan føles som en seier og styrke. Noe modig. Som om man tør å være upopulær, eller annerledes. Det er herlig. Kanskje man aldri har klart det tidligere i livet. Endelig tør man rive seg løs fra andre, og synes i kraft av sin egen person med sterke og svake sider. Altså helt menneskelig.

Men jeg vil påstå at det er en begrensende måte å tenke på, uansett hvor fornøyd man er om man uttaler: ”Det er sånn jeg er”. Ordene sammen blir konstante. Det sies som om det ikke finnes noe utviklingspotensialet, eller at man er seg selv helt lik uansett tid og sted. Og heller ikke tror på at man som menneske kan endres. Det er noe statisk i uttalelsen. Og kan også oppfattes som om andre mennesker rundt ikke er viktige. Og det kan selvfølgelig også bli brukt mot deg senere. For selv om du er fornøyd i dag, med den du er, så kan du jo utvikles i en eller annen retning, fordi du lever videre med ny dager og situasjoner.

De fleste mennesker er disponible til å endre seg underveis i livet. Det er naturlig å utvikle seg i takt med tid, jobb, ny innsikt, mennesker rundt deg. Og har man sider/trekk i seg som andre mennesker man bryr seg om, gjentatt reagerer negativt på, kan det være lurt å vende og vri litt i seg selv for å vurdere å endre noe. Reflektere og stille seg spørsmål. Ikke fordi at andre nødvendigvis har rett, men for å være ærlig og på den sikre siden. Og i så fall bekrefte for seg selv, at du trives med den du er selv om andre ikke liker det. Finner du ut i din refleksjon, at andre nære kanskje har en sannhet i sine uttalelser, eller mening om deg, som ikke er så flatterende, så vil du kanskje endre noe. For du vil være så god du kan. Er det vanskelig selv, kan man få hjelp. Man trenger ikke endre seg for andre sin skyld, men fordi det kan være positivt og lurt for en selv.

”Det er sånn jeg er akkurat NÅ”. Da får meningen en helt annen betydning. Det blir også å stå for seg selv med styrke og stolthet. Men i tillegg legges det til at man er åpen for endring, om det kan lønne seg, eller falle seg naturlig.

Jeg tror definitivt jeg har noen trekk i meg som er ganske like nå, som da jeg var liten. Men jeg vet også at mange sider ved meg er endret. Jeg har fremmet ulike sider, og jeg har holdt tilbake. Ettersom hva jeg har vært fornøyd med helt selv, hva som er lurt og hyggelig i forhold til andre mennesker jeg omgås. Jeg prøver å bruke noen sider mer, og trekke andre mer tilbake. Noen ganger går dette lettere enn jeg hadde trodd. Noen sider og trekk er vanskeligere å rokke ved. Mens noen sider bruker jeg aktivt til ulike settinger. Og noen mennesker trigger ulike sider hos meg, enten positive eller negative. Da får jeg bare velge om jeg vil temme disse sidene, la det stå til, trekke meg tilbake fra enkelte, eller gledes over det som kommer fram i meg og mellom oss.

Er det mennesker man har kjent lenge, vet jeg mange føler at rollene er stabile livet gjennom. Noen er komfortable med det, men andre vil gjerne ha en annen rolle enn den man tidligere har hatt. Det kan være en tøff jobb, men det er mulig.

Ha en fin-fin kveld med deg selv og andre, slik du er akkurat NÅJ

Typisk meg, eller deg.

Noen ganger vil jeg gjemme meg, andre ganger trives jeg i sentrum. Noen ganger er jeg misfornøyd over å se meg i speilet, andre ganger kan jeg gi meg selv tommel opp. Noen ganger er jeg lat og slapp, andre ganger aktiv og effektiv. Noen ganger ser jeg på såpeserier, andre ganger debatt og dokumentarer. Noen ganger kan jeg nyte enkle sykkelturer i regnvær med kakao, mens andre ganger er det paraply drinker eller champagne som gjelder i solskinn og utenlands. Noen ganger er jeg positiv og optimistisk, andre ganger mer begrensende. Noen ganger nyter jeg listepop, andre ganger viser, jazz eller klassisk. Noen ganger dasser jeg rundt i myke klær, andre ganger i høye sko og mye make up. Noen ganger søker jeg ut og vil være supersosial, andre ganger er alenetid aller best. Noen ganger liker jeg å ligge lenge å dra meg på morgenen, andre ganger er jeg morgenfugl. Noen ganger er jeg aktivt med i diskusjoner, andre ganger vil jeg bare lytte. Noen ganger liker jeg best å planlegge i detalj, andre ganger være impulsiv. Noen ganger tar jeg sjanser, andre ganger er trygghet det aller beste. Noen ganger kjenner jeg stress, andre ganger vinner roen.

Ikke lett å plassere meg i en bås, for jeg kan være så mangt. Så det er lenge siden jeg sluttet å lete etter en MEG som er statisk. Og jeg må si jeg misliker når andre uttrykker hva som er typisk meg, når de bare har sett en liten flik. Eller ikke sett endringen siden de omgikk meg sist. Å si «Det er så typisk deg», kommer ofte i en tone, som er veldig lett å tolke negativt. Som om det er dumt eller galt.

Hvordan er det med deg? Er du deg selv lik til enhver tid?

Husk at du har alltid mer informasjon om deg selv enn det andre har om deg. Du omgås deg selv 24 timer i døgnet. Og de fleste friske mennesker endrer seg med tid, omgivelser og utvikling. Kanskje har du en kjerneselv, noe du kjenner igjen hos deg selv opp gjennom hele livet. Men jeg tipper også at du kan endre deg ut ifra  hva som skjer rundt deg og i deg. Rett og slett i forhold til situasjon, form, humør, mennesker.

Mange er gode til å dømme personer ut ifra hva de har sett en gang eller to, eller noe de tror ut i fra andre situasjoner. Men du kan vite bedre om du har litt selvrefleksjon. Da kan du også kanskje klappe deg selv på skulderen av forståelse, for hvorfor du gjør som du gjør. Å ikke være så hard mot deg selv. Men se på egen historie, egen dag og forstå deg selv.

Lev mens du venter

Jeg vet om mange mennesker som venter på noe, eller noen. De har alltid noe å se fram til. Og det er jo veldig flott. Det er en deilig følelse, å  glede seg til noe. Men en del mistrives mens de venter. Det er en tomhet og utilfredshet i livet her og nå. De kjenner ikke på gleden i det å glede seg. For noen mennesker har ikke noe konkret de gleder seg til. De bare venter på at noe skal bli bedre, eller annerledes. Noen venter på kjærligheten, andre på drømmejobben, noen på bedre økonomi, eller bedre form, slankere kropp, at barna skal bli eldre, at sjefen skal slutte, eller noen skal ringe. Og ikke minst helgen. Det er mye mange venter på.

I mellomtiden kan dagens opplevelser føles ” halvveis”. De blir rett og slett degradert. Det kunne vært så mye bedre: om bare…. Hvis bare…. Og slik går dagene, ukene og årene.

DE dagene var livet man hadde, der og da. Dagene ble ikke tatt vare på. De ble ikke satt nok pris på, da du faktisk var der – i stunden av ditt liv. Mange angrer på alt de ventet på.  Det er når angeren kommer at man forstår hva man hadde, og at det ikke lønner seg å vente på andre dager, helger, ferier, personer, penger og helse. Men bruke dagene man er i, sammen med personene du er glad i og bryr deg om, her og nå, og gjøre det beste ut situasjonen ut fra den økonomien man har og helsa man har. Viktigheten ligger i evnen til å nyte dagene man er i prosess. Det er i øyeblikket vi kan endre og forbedre. Det er her og nå vi kan påvirke,  både stunden og til forberedelse for morgendagen.  Det er prosessen som er årene. Målet er ofte bare en liten stund. Noen minutter, før man har et nytt mål.

I radio, og ellers mange rundt, roper støtt og stadig: ”endelig fredag, endelig helg”. Jeg synes det er litt trist jeg. Ikke helgen generelt. Men at det virker som mange lever for kun få dager i uka. Når mandag begynner, er det bare å begynne venting og nedtelling til helgen igjen. Da blir det mange dager med venting.

Så mye tid, som kan fylles inn med kos, moro, lærdom, ro, oppgaver, folk – hva som helst, som beriker stunden. Jeg elsker helger, og ferier- misforstå meg rett. Jeg verdsetter virkelig turer, ingen vekkerklokke, familien, venner og min fritid. Men jeg elsker også jobben min, trening, rutiner, fotballkamper til datter, dansetreninger til annen datter. Jeg liker helt vanlige dager. Og prøver virkelig å se etter noe godt i hver dag, og kjenne etter. Jeg venter også, på mye. Men ettersom selvutviklingen har fått sin virkning, ser jeg etter det gode i her og nå. Til tider er det vanskelig, men oppmerksomhet og trening på det har hjulpet masse.

I dag var jeg effektiv med oppgavene jeg skulle gjøre. Det gir meg en tilfredshet. Jeg hadde lunsj ute i sola, og jeg nøt hagearbeid fra helgen. Jeg så fotballkamp med datter, og så hvordan hun eldste jobbet med inspirasjon til eksamen. Jeg liker det. Restemiddagen ble laget i en fei, og ble kjempegod. Jeg kjøpte meg et blad, og satt en halvtime i ro og nøt.

Det er viktig å ta tak i tiden. Bruke den, legge merke til det som skjer i den og sette pris på den. Ikke bare vente på at noe skal bli enda bedre. Det beste er kanskje akkurat nå. Så nyt dagen og øyeblikket. Kanskje det er akkurat dette øyeblikkets tilstedeværelse og glede, som gir deg inspirasjon til nye muligheter, endring og forbedring. Da kan du få både pose og sekk, nyte nuet OG glede deg til flere gode tider.

Ha en strålende dag.

Hvem er du, hvem er jeg og hvem er vi sammen?

 (Alle mine innlegg er anonymisert, om jeg skriver i jeg form, eller historier fra andre. De er så forvandlet at det er umulig å kjenne igjen personer. De temaene jeg skriver om er kjent for mange, og tror mange vil identifisere seg. )

Jeg kom til et punkt i livet mitt hvor jeg ikke lenger visste hvem jeg var. Jeg følte at jeg hadde mistet all min substans. Alt bare fløt rundt. Folk spurte hva jeg ville, men jeg ante ikke svaret. Jeg visste knapt om jeg hadde lyst på te eller kaffe. Jeg visste ikke lenger hva jeg likte, hvem jeg likte, hvordan jeg likte at ting skulle være. Hvor hadde Jeg blitt av? Lå jeg igjen i min hjemby, på skolen min, hos eks kjæresten min, på barselavdelingen, på min forrige jobb, hos mine foreldre? Jeg aner rett og slett ikke hvor jeg var i meg selv og hvor jeg var på vei.

Mange snakker om mål. Men hvordan kunne jeg vite i hvilken retning jeg skulle gå, når jeg ikke engang visste hvor jeg sto akkurat nå. Jeg trengte et kart. Et kart over mitt indre landskap. Jeg skjønte plutselig at jeg måtte se innover for å finne meg selv igjen, og ikke utover på alle andre. Først måtte jeg finne ut hvor jeg var akkurat nå. Og jeg trengte også en forståelse av hvordan jeg hadde kommet hit. For jeg ville lære av mine feil, og skulle heretter være mer aktiv, ansvarlig, og tilstede i mine egne valg av veier.

Jeg er en utålmodig sjel, og gikk på mange ”smeller” i letingen. Jeg ville være i fortid og framtid, men ikke her og nå. Det gjorde for vondt å vite så lite om meg selv. Det var vondt å kjenne på kropp og følelser. Det var lettere å være rasjonell, se hva andre gjorde, ta imot kloke råd og slippe å ta ansvar. Da ble det kræsj igjen. Jeg var på ville veier, og andres veier. Mistet helt retning igjen. Da var det å vende innover – igjen.

Jeg var nødt til å lære å stoppe opp. Være for meg selv. Og stille meg selv tydelige spørsmål. Og gi meg ærlige svar. Jeg selv ble mitt eget verktøy.

Jeg lærte underveis at jeg var en person med mange sider. Jeg utviklet meg og endret meg. Jeg hadde ulike behov på ulike dager. Jeg opplevde meg selv forskjellig sammen med ulike mennesker. Jeg kunne ikke bare si: ”Sånn er jeg”. Jeg måtte legge til et par ord. ”Slik er jeg akkurat nå”. Det var faktisk en befrielse. Jeg ble fleksibel med denne anerkjennelsen. Da jeg oppdaget at jeg er meg selv like mye, selv om jeg er forskjellig i ulike situasjoner gav det meg håp. Håp og tro på menneskers evner til endring, læring og utvikling. Jeg oppdaget også at det er en rekke mennesker jeg er veldig lik sammen med.  Jeg har noen sider i meg som sitter hardt, og som jeg favoriserer, og noen jeg er trygg på. Derfor blir de også mer synlige med flere. Timing er også viktig har jeg forstått. Noen ganger må jeg kun ta hensyn til meg selv, min helse, mens andre ganger tar jeg hensyn til etikk og moral, andre mennesker og omgivelsene jeg er i.

Vi har alle en bagasje med ulike historier av relasjoner med oss. Det er et faktum at noen personer  slapper vi mer av med, ler mer med, er mer på vakt ovenfor, hjelper mer, eller liker/misliker mer. De kan minne oss om personer vi tidligere har kjent eller kjenner. Så viktige spørsmål jeg har lært meg å bruke:

–          Hva er mitt behov akkurat nå? (Hva eller hvem er viktige?)

–          Hvordan lar du meg påvirke deg?

–          Hvordan lar jeg meg påvirke av deg?

–          Hvem/Hva blir jeg sammen med…………………….(navn på person(er))?

(Eks: Jeg blir avvisende, liten, megler, mor, publikum, morsom, arrogant, glad, trygg, trist, alvorlig, bestemt, misunnelig, konkurrerende)

Jeg oppdaget underveis med disse spørsmålene at det ikke alltid var den andre jeg mislikte eller likte. Jeg fant til tider ut at jeg ikke likte meg selv sammen med visse personer. Det kom fram sider i meg som jeg projiserte over på den andre, da det egentlig handlet om meg selv. Det var ikke så god følelse. Men oppdagelsen gav meg mulighet til endring. Så når jeg møtte denne personen igjen kunne jeg møte ham/henne med en annen respons enn tidligere. Jeg fikk andre svar. Og vi fikk en annen og bedre relasjon. Samme gjelder også om gode sider.

–          Hvorfor elsker du din kone/mann/venn/venninne? Er ikke det også fordi du liker deg selv sammen med han/henne?  Og hans/hennes gode sider påvirker deg? Dine beste sider kommer fram.

Jeg skal leve meg med selv 24 timer i døgnet. Da er det veldig bra å like seg selv. Jeg var nødt til å ta denne reisen for å finne ut av hvor jeg var i meg selv, for da var det lettere å orientere meg i egne omgivelser av bosted, karriere, helse, min rolle som mor, kone, datter, venninne etc.

Nå har jeg også satt mål, og min indre GPS er på. Jeg ser at det støtt og stadig blir noen småveier og omveier. Og jeg havner til tider både i dype daler, gjørme, storm og ulent terreng. Men noen ganger må jeg gjennom det for å komme til fjelltoppen, solnedgangen, stranda og de gode steder. For meg er prosessen blitt så spennende og morsom, så den er også blitt et eget mål på veien til de andre målene.

Vet du hvor og hvem du er i ditt indre kart akkurat nå, i forhold til deg selv og de du har rundt deg?

Klem fra Siw