Levende liv


Legg igjen en kommentar

Å fremme empati og forståelse

two hands

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.


Legg igjen en kommentar

Må jeg ha det perfekt mentalt, for å kunne hjelpe andre?

opp og ned i livet

Å jobbe med andre menneskers liv, psykiske helse, endringsprosesser og utvikling krever tilstedeværelse, omsorg, evnen til å kunne skille på ditt og mitt, empati, kreativitet og kunnskap om menneskesinnet. Det krever ikke at man selv har et perfekt liv til enhver tid.  Men jeg tror det er viktig at jeg også sitter trygt og rolig, og tør å snakke om det som er vanskelig på en tydelig måte. For å klare det kreves det en smule modighet, trygghet i faget og kommunikasjon, og ikke minst forstå at vanskeligheter ikke er farlig.
Meg selv eller omgivelsene?
Mye av livet kan man påvirke selv. Men en del faktorer ligger også i omgivelsene. Ting vi ikke kan rå over. Om det er ulykke, sykdom, oppvekstvilkår, ting som andre gjør rundt deg som påvirker deg og dine muligheter. Livet styres og påvirkes av både deg selv og alt det ytre. Og når omgivelser eller hendelser først er skjedd, så er det om og gjøre å lære seg å takle, eller leve med det på best mulig måte. Selv om det alltid vil være store forskjeller på muligheter og personligheter.  Jeg ser at det handler om å regulere seg selv. Å finne de gode tingene, menneskene, behagelige følelsene som kan gjøre det vonde litt mindre vondt, eller som kan endre noe fra gråt til latter, fra svakhet til styrke, fra tåke til tydelighet. Jeg ser det hele tiden. Disse endringene mennesker kan klare selv, eller med litt hjelp. Det er fascinerende å se at det gode og sterke kan lokkes fram i oss, selv i en ekstrem stressende situasjon, eller til tider hvor vi føler oss handlingslammede.
Gjenkjennelse av følelser, tanker og kroppsfornemmelser
At jeg selv har kjent på livets mange utfordringer gjør meg mer ydmyk. Noe som er viktig er at jeg tør å evaluere mine egne opplevelser og situasjoner nøye, selv om det er tøft. Det er slik jeg kan lære. Og jeg kan dra med lærdommen inn i min jobb. Så brutalt sett, kan mine tøffe situasjoner i livet, berike mine klienter. Jeg har lært, både gjennom bøker, forelesninger og skoler, men også gjennom egne erfaringer. Min kompetanse kommer fra ulike hold. Både profesjonelt og personlig.
Jeg tror ikke jeg må ha opplevd det samme som mine klienter for å forstå dem, eller evne å gi støtte og hjelp. Men jeg tror det er en stor fordel, kanskje nødvendig, og ha kjent på ulike følelser, tanker og kroppsfornemmelser som ofte dukker opp hos en klient i terapirommet. Det kan være sinne, redsel, sorg, savn, å sitte fast, fortvilelser, avmakt, hjelpeløshet, avsky, smerter og ubehag i kroppen, tankevirrvarr eller tomhet. Da er det så mye enklere både å kunne gjenkjenne det klienten forklarer. Jeg vil raskere kunne kjenne det igjen og forstå det min klient snakker om. Er det noe klienten har vanskelig å sette ord på, så kanskje gjennom hennes forsøk og utydelighet, så kan jeg forklare det jeg synes det høres ut som. Så vi sammen kan tydeliggjøre, eller klienten kan bekrefte det jeg forklarer, eller få hjelp til å sette ord på det hun/han opplever. Mye av terapi handler om hjelp til selvhjelp. Det handler om å bli klar over sin egen situasjon og sine egne utsikter videre. For å bli klar over sitt ståsted og videre gang, kan jeg stille gode spørsmål, som hjelper til å åpne og se nye utsiktsposter. Det er lettere å ha spørsmålene framme i hodet, om jeg har kjent på livets mot og medvind selv. Og jeg blir ikke så redd for å snakke om det tøffe. Jeg klarer lettere å noe mange klienter trenger, så er det hjelpere som tørr å snakke tydelig om det som er vanskelig. Det ufarliggjør problematikken, samtidig som det virkeliggjøres. Mange opplever å ha mennesker rundt seg som fortrenger. Og i det begynner mange og lure på om hendelsen virkelig har skjedd. De kan tvile på seg selv. Og det oppleves ofte ekstremt skremmende. Så å ha vært i storm selv, og dele det kan gi en heldig støtte og normalisering til klienten.
Ditt eller mitt
Og opplever jeg noe fælt selv, må jeg vurdere om jeg kan likevel klare å være profesjonell, og ikke blande kortene mellom meg og min klient. Ellers må jeg gå til veiledning eller terapi selv, før jeg kan gå tilbake til mine klienter. Dette kjenner du kanskje igjen også innen andre yrker. Det er hvertfall ikke sjelden jeg hører hvordan medarbeidere eller ledere projiserer egne ting over på andre. Det vil jeg påstå er veldig sårbart fra leder til medarbeider. Der hvor det allerede er en maktforskjell. Så spør du meg bør enhver leder ha jevnlig coaching/veiledning for å evne å se forskjell på sak og person, og sitt eget og en annens. Tror dessverre det er mange som overvurderer egen kapasitet og selvinnsikt på dette område.
Men jeg kjenner selv igjen at det til tider er befriende å komme på jobb, om man har egne utfordringer privat. Jobben kan bli så engasjerende og spennende at mine egne ting forsvinner med skyene. Og det er vel heller ikke sjelden at jeg da ser på den private utfordringen med nye øyne da jeg er på vei hjem fra en inspirerende jobbdag.
Selvinnsikt
Selvinnsikt er en dyd. Og den trengs å ses på fra andre ståsteder enn ditt eget. Du ser forskjellige ting om du ser på noe fra ulike vinkler. Slik er det med deg selv også. Og være terapeut, eller i en annen hjelpeposisjon for andre mennesker krever mye selvinnsikt.
Men jeg vet jo selv at jeg om jeg skal til frisøren, er det mer betryggende at hun ser fin og flott ut på håret selv, enn om hun har ekstrem ettervekst og slitte tupper. Hun trenger jo ikke ha mitt drømmehår, eller min stil i frisyre. Men jeg vil vite at hun bryr seg om faget sitt, og bruker det også på seg selv. Det handler om en ”match” mellom det som vises/sies og det som gjøres, altså konsensus/samsvar.
Så mitt liv er levende. Med opp og nedturer som alle andre. Men jeg har et brennende engasjement for psykisk helse og et godt liv. Og jeg har derfor studert det profesjonelt og personlig fra jeg var liten. Men uansett kunnskap, kommer aldri livet til å bli knirkefritt. Men kunsten er å kunne skille mellom mitt og ditt, holde seg oppdatert faglig, be om hjelp om man trenger det selv. Akkurat på samme måte som i andre yrker.