La kjærligheten sette dere fri, for det kan holde dere sammen

Kjærligheten har mange former. Man kan oppleve kjærlighet til mye og mange. Det er vel få som er uenig i at kjærlighet er lim mellom mennesker og derfor også i samfunnet vårt. Mange har opplevd å streve etter å få kjærlighet, og dermed har mangel på kjærlighet. Eller de har opplevd noe de lenge trodde var kjærlighet, men som var veldig langt ifra kjærlighet. Kanskje var det redsel for å være alene, medlidenhet, praktisk, tvang og trusler, eller et håp.

Kjærligheten gjør mye med mennesker. Den kan få fram det beste i oss. Men den kan også gjøre oss blinde, korttenkte, og gjøre at vi mister perspektiv. Kjærlighet er forskjellig til ulike mennesker, og det er slik det skal være. Kjærlighet mellom venner og medmennesker er noe annet enn kjærlighet til dine barn. Og kjærlighet til dine barn er annerledes og vises forskjellig enn til kjærlighet til kjæreste, eller ektefelle.

Noen ganger kan jeg få opplevelsen at kjærlighet til penger og ting i vårt samfunn er viktigere prioritert, enn kjærlighet til mennesker og liv. Det kan føles slik da jeg leser i media, og ved straffeutmålelse og prioriteringer i politikk. Men jeg håper jeg tar feil. De som virkelig kjenner på dyp kjærlighet til andre mennesker, vet at det er uerstattelig, og kan ikke måles eller sammenlignes med noe annet.

Kjærligheten mellom to mennesker som er forelsket, er fantastisk og vakkert. Til tross for kjærligheten i begynnelsen av et forhold, kan føles utrygg og vaklende. Følelsene i kroppen herjer, og man kjenner seg selv knapt igjen. Alt annet blir plutselig uvesentlig. Den andre personen invaderer tankene dag og natt, på en spennende og god måte. Og alt man ønsker seg, er å bli elsket tilbake. Gjengjeldelse.

Når man viser kjærlighet gjør man seg samtidig sårbar. Det er å gi seg hen og vise seg fram. Å fortelle hva man føler for en annen, er å utsette seg selv for noe av det verste de fleste mennesker er redd for: Å bli avvist. Men for å bli elsket, for å få komme inn i kjærlighetens lykkerus, må man ofte sjanse på å gjøre seg sårbar, og naken. Det er jo akkurat det kjærligheten handler om. En ektehet uten filter. Å bli elsket for akkurat den man er, uten maske.

For meg handler kjærlighet om frihet også.  Følelsen av frihet gjør at jeg kan holde sammen. Være nær. Det å ”tvinge” et menneske til å bli hjemme hos deg, eller nær, mens personen vil ut å gjøre noe annet, kan være begynnelsen på slutten. Å oppleve tvang, dårlig samvittighet, og misforståelse i kjærligheten, er som om silkebånd som forvandles til fengselslenker. Det er få som orker å bli bundet lenge. Slipper man fri, uansett om det er til jobb, aktiviteter, eller venner, oppleves oftest forholdet trygt, og tillitsfullt. Kjærligheten unner hverandre. Kjærlighet er team. Det er følelsen av å løfte hverandre. Og samtidig vite at man er nummer en, når det virkelig gjelder. For forhold kan bli skjevt og ubalansert om det alltid er en som ønsker å prioritere hverandre, mens den andre vil prioritere helt andre ting.

Kjærlighet og forhold tenker jeg skal gi en følelse av at det er bedre å være sammen, enn alene. Da er det vesentlig at man liker seg selv sammen med den andre. Kjærligheten og din partner får fram dine beste sider. Det er som om man vet at den andre holder deg fast, selv om dere ikke er i samme rom og by. Det er friheten som får kjærlighetsbåndet til å bli sterkere. Dere gir hverandre rom til å være, og utvikle den dere er, som er den man faktisk falt for.

Slik tenker jeg om kjærlighet til venner og barn også. Hva gjør vi egentlig sammen for å få fram det beste i vår relasjon, og i oss selv? Hva skal til? Det gir ofte svar som fellesskap, opplevelse, gjensidig hjelp og støtte, respekt for våre forskjelligheter og dermed en følelse av frihet innenfor vennskapet, som igjen gjør at det er verdt å holde fast ved.

Kjærlighetslivet kan være en spennende reise. Kjærligheten kan gjøre deg så godt at den hjelper din egne personlige vei. For den kan gjøre deg sterk og glad. Å ha et annet menneske ved sin side, som heier på deg og støtter deg, er en flott definisjon på en god kjæreste, eller venn. For å klare dette er det viktig å respektere ulikhetene dere har. At dere kan ha forskjellige ønsker. Det er også viktig å vite noen av hverandres aller viktigste forventninger. Når det er viktig å bli prioritert, og hva man ønsker. Til tider må man gi slipp på noe av sitt eget for å imøtekomme den andre. Noen ganger er det viktigst. Andre ganger må man møtes på halvveien. Så gjensidig respekt og forståelse vil være to gode grunnsteiner i å slippe fri i kjærligheten, for å la båndene som holder sammen plass til å herdes og vokse.

Sjalusi – vondt for begge parter

Her beskriver jeg et lite eksempel ut ifra den sjalusien der det ikke finnes reellt utroskap. Der man ikke forsøker å få den andre sjalu. Det er beskrivelse av et forhold som er flott på mange områder, men der sjalusi blir mer og mer ødleggende.
Han:
Han visste at han var på vei til å drive henne fra seg. Rett og slett skuffe henne av gårde med sin eiertrang. Han ville jo bare være snill og god. Hun var virkelig kjærligheten i hans liv. Han kom ikke til å kunne leve uten henne. Hele han ville bare holde henne fast. Og det var også det han gjorde. Men bare så altfor fast.
Henne:
Alle rundt av både familie, kollegaer og venner anså han som en fantastisk mann. Pliktoppfyllende, arbeidsom, snill og sjarmerende. Det synes hun selv også. Det sa hun ofte. Han er virkelig mannen i hennes liv. Men kanskje kan hun ikke leve med den hun elsker. Han slår henne ikke. Men han driver henne til vanvidd. Hun er på vei til å bli paranoid. Hun føler han står rundt hvert eneste hjørne, lurer på om telefonen hennes er avlyttet. Om han kommer hjem tidligere enn han har sagt – ikke som en hyggelig overraskelse, men for å sjekke henne. Hun føler han ser på henne og overvåker henne hele tiden, til og med i drømmene hennes er han som en skygge med overalt.
Han:
Han er livredd. Skrekkslagen ved tanken på at hun skal gå. Han trives på jobben sin som lege. Han har det trygt og godt økonomisk. Han har to herlige døtre, som han forguder. Men han har en mørk side han ikke kan forklare. Den overtar alt inne i ham plutselig. Det er som en knyttneve som vris rundt, som om noen vil gjøre han vondt. Han føler at han ikke fortjener henne. Hun er for fantastisk. Helt siden han møtte henne har han følt seg forvirret over at hun sa ja til å bli hans. Kunne ikke forstå det. Siden det har han vært redd. Hver dag. For å miste henne.
Henne:
Først ble hun sjarmert. Hun følte at han tok ekstra vare på henne. Hun var heldig som var hans tydelige nummer en – foran alt annet. De hadde det så fantastisk. Forelskelsen blomstret. Så ble det sakte, men sikkert vanskeligere. Han ville kjøre henne, hente henne, sendte mange sms og ringte. Det ble for mye. De måtte snakke. Hun måtte ta denne ubehagelige utviklingen på alvor. Hun kunne ikke ha det slik. Hun kanskje mistenkte han for verre enn det var. Men det var blitt slik etter alle utspørringer, beskyldninger og usikkerhet.
Han:
Når hun ber om at de må prate, da blir han enda reddere. Da vil hun sikkert gå fra ham. Pratestunder er forbundet med fare. Store varselblinkere blender ham. Det er sirener som uler. Han får nærmest panikk. Han vet ikke om han skal skrike og holde seg for ørene og nekte å høre hva hun sier, eller om han skal gråte og be på sine knær, eller om han skal bli sint, fordi hun ikke forstår. Det eneste han vil at hun skal forstå er at han elsker henne. Hun må bli. Kan han gjøre noe mer? Setter han ikke nok pris på henne? Er han ikke god nok? Spørsmålene gnager og fortærer ham. Han føler han gjør så mye. Hvorfor ser hun ikke det?
Henne:
Hun prøver å fortelle ham at hun elsker ham, og at hun vet at han elsker henne. Men at han ikke må kvele kjærligheten de har mellom seg. Han må slippe taket, stole på henne, tro på det hun sier. Hun trenger luft og mulighet til å være blant andre mennesker uten å bli mistenkeliggjort. Det er som om luften blir tynnere og vanskeligere å puste i om hans blikk og nærvær er som klister på henne hele tiden. Hun har i siste tiden kjente på kvalme. Har tatt seg til halsen. Han har aldri vært fysisk slem, men følelsen hun nå har i kroppen er veldig fysisk. Det er smerter. Kan han ikke bare snu ryggen til, og la henne få komme etter han? Kan ikke hun få være den som ringer, eller sitter hjemme alene, mens han er ute med kamerater? Hun trenger likevekt og gjensidighet. Det kan ikke være en kamp om å elske mest etter hvor mye man ringer, holder rundt, spør, følger, henter, kysser – da hadde han vunnet lett. Men hun vet ikke lenger om hun føler seg elsket. Hun føler seg mer og mer eid, holdt og fanget. Det er ikke slik hun forbinder med å elske, selv om det er de ordene han bruker. For henne er det en ”mismatch” mellom ord og handling.  Hun kan ikke leve i et forhold hvor hun har konstant dårlig samvittighet fordi hun ikke elsker på hans måte.
Han:
Han forstår ikke hvordan hun ikke kan føle seg elsket. Han tenker på henne hele tiden. Han ville gitt henne månen om han kunne. Han føler seg misforstått, men han skjønner at det er alvor. Om han ikke slipper taket mer, så går hun. For han virker det umulig. For om han slipper kommer hun jo til å forsvinne ut, og bort fra han. Hvordan kan han la det skje? Han hører hennes ord, forstår ordene og truslene, men klarer ikke se sammenheng mellom det å slippe taket, for at hun skal komme nærmere. Det rimer ikke i hans hode. Det blir helt motsatt av alt hva kroppen hans forteller ham. Men hun sier det er siste sjanse før hun ikke har noe valg. Han må forsøke hennes måte.
Henne:
Hun merker at han forsøker. Hun ser hvor forsiktig han er. Hun kan se hans redsel, både for ikke å spørre og for å spørre. Hun vil hjelpe ham. Hun forteller uten at han trenger å spørre. Hun sender han en sms. Men hun vil ikke bli hentet. Hun merker at han ligger våken når hun kommer hjem etter venninnekveld. Hun ber han dra ut med noen kamerater, eller kollegaer. Hun ser hvordan han lider. Men hun forstår at han virkelig prøver, og det er rørende. Hun vil vise han at det kan lønne seg, så hun sender en sms og tilbyr seg å hente han da han vil hjem.
Han:
Han føler seg dårlig. Klarer så vidt å høre hva de andre snakker om. Han er kvalm. Hva gjør hun nå? Har hun besøk? Hvorfor ville hun ha han ut og bort? Det må være en annen. Han vil hjem. Men han må holde ut litt til, slik hun vil. Han må vise at han forsøker. Så ser han sms, fra henne. Hun tilbyr seg å hente han. Det er som om innvollene danser samba. Han blir så glad. Han vil ta en øl til med gutta. Han kvikner til og bestemmer seg for å la henne slippe å hente. Men han vil snart hjem. Hjem og fortelle henne hvor glad han ble.
Henne:
Hun våknet av at han gikk i døra. Skjønte at han var litt brisen. Hun lot han vite at hun var våken. Hun så at han var glad. Hun fortalte ham hvor godt det var å kunne få sjansen til å sende ham en slik melding. Og at hun følte det var nødvendig for forholdet.
Han:
Han skjønte det. Og følte det. Hun hadde rett. Men han visste at kampen mot sjalusien ikke var over. Men for første gang kjente han på kroppen hva hun mente om gjensidighet og frihet. Han var enda ikke fri, men kjente på en reell glede over å få en slik sms fra henne at den ville han kjenne på igjen. Hun smilte igjen, og han følte det var håp.

Den mentale delen av slanking eller sunnere livsstil

Følelsen av uro herjer i kroppen. Det kan handle om tristhet, ensomhet, avvisning, sinne, liten mestringsfølelse, savn, skyld eller skam. Hva om du ikke får dekket savnet, eller sinnet – da blir det som en uløst knute i kroppen. Og uroen sprer seg. Kanskje har det vært slik siden du var barn eller ungdom.  Og siden du ikke visste hvordan du skulle håndtere de ubehagelige følelsene og ingen hjalp deg, så fant du ett annet stimuli. Du oppdaget mat.

Kreativ tilpasning

Det ble en overlevelsesmakanisme. Din måte å trøste deg selv på, når ingen annen trøstet deg. Det ble din egenomsorg, når du ikke fikk omsorg eller medfølelse av dine nærmeste. Og det ble en måte å rømme fra prestasjon, når du ikke orket press. Du kunne gjemme bort både følelser og deg selv, bak maten og godiset. Det hjalp for en stund. Du ble rolig. Uten roen føles det som du mister kontroll. Det kunne blitt rus, for å sløve ned følelsen av uro, eller å spise minimalt for å ha kontroll på noe, eller trene voldsomt mye for å bruke energien i uroen. Men det ble mat – mye mat, eller godis. Det ble som en kreativ tilpasning. Det var det du klarte å hjelpe deg selv med, når du ikke kunne håndtere følelsene på mer direkte måter.

Veien til en bedre form og slankere kropp er sunt kosthold og økt aktivitet. Regnestykket er i prinsippet enkelt. Du må bruke flere kalorier pr. dag enn det du tar inn. Men kunnskap om kosthold og trening er ikke alltid nok. Det er mental styrke, nye vaner og forståelse for hvordan mat brukes for deg, utenom ved sult, som må til for mange.

Å finne sitt hvorfor?

Min erfaring etter nøyere analyser av klienter jeg har jobbet med som strever med overvekt er at dette er veldig komplekst. Det skal som sagt en god porsjon utholdenhet, viljestyrke, endring av vaner til. Og ikke minst er de nødt til å finne sitt hvorfor? De kan ha skapt kreative overlevelses mekanismer fra de var små. Mange har hatt vanskelige hendelser i livet de ikke har visst hvordan de skal løse. De har tøffe følelser som ikke får utløp for, og mat er da en ting som stagger de vonde følelsene for en stund. Akkurat som andre rusmidler også kan gjøre. Så blir alt bare verre med tiden. Et fellestrekk hos mange som bruker mat til å dekke et behov av følelser, er uro. Og når mat er et stimuli de kjenner til som hjelper der og da, og de ikke vet om noe annet alternativ, er det begrenset hvor lenge en slankekur kan vedvare når de ikke har gått i dybden på hvordan de kan få tilfredsstilt sine udekkede følelser. De trenger å finne sin dypeste indre motivasjon, og forstå hvordan de bruker mat. Ellers vil de fort begynne å slå seg i hodet igjen når slankekuren sprekker og de igjen ikke klarte det. Og selvfølelsen blir enda lavere. Og da er det ikke lett å mestre videre. En ting er hvordan de brukte mat for å dekke trøst, sorg, tap, følelse av mislykkethet, ensomhet før, men om de lærer at det er andre ting som kan hjelpe med å trøste, sørge enn mat, ja, da vil det bli lettere å reparere de uløste problemene, samtidig som mat ikke lenger trenger å bli misbrukt. Det er veldig interessant å finne ut av uansett om du har mange kilo å miste eller noen få, om du bruker mat på andre måter enn ved sult, eller i sosiale sammenkomster.

Tankeøvelser og ulike årsaker

Jeg har lekt med tanken sammen med noen av mine klienter om hvordan de ville følt det i kroppen om de var på vei til å overspise, og jeg ville stoppet dem. Svaret har vært at de nærmeste ville følt et snev av panikk, eller aggresjon. Det blir en uro de ikke vet hvor de skal gjøre av. Så de trenger rett og slett å tåle å være urolige, eller de trenger å finne ut hva annet som kan stagge uroen. Og best av alt hva uroen egentlig kommer av. Det er ikke farlig å være urolig.

Et annet spørsmål for virkelig å sjekke ut motivasjonen, er å spørre hva man taper ved å bli slank, eller få en sunnere livsstil? Mange svarer overraskende: at mens de har vært tykke har de nærmest ingen forventninger på seg. Ingen tror de kan klare noe særlig. Så de slipper all form for press. Blir de slanke kan det bli slutt på de lave forventninger. Noen føler også at de vil miste identiteten sin, de vil ikke lenger være spesielle, den tykkeste. De vil ha følelsen av å miste seg selv.

Mange har heller ikke lært selvdisiplin på mat. De har kunnet i all tid spise det de har hatt lyst på uten å tenke på hva kroppen trenger og ikke. De har ikke lært å være fornuftige, eller lært konsekvenser. De har bare fått kjenne på dem i ettertid. Flere forteller om skamming rundt mat som liten, de fikk beskjed om ikke å være griske, utakknemlige eller at de måtte passe på vekta. Da er det lett å spise når ingen andre ser det senere i livet. Ingen kan lenger stoppe dem. De har penger selv. Og de gjemmer seg, så ingen lenger kan skamme dem. De skal ta igjen det tapte.

Noen er oppvokst med store familier og har ikke hatt nok mat. De har opplevd sult flere ganger. Eller de har hatt mange søsken, og alt skal deles likt. Det har ikke vært nok til å spise seg mett. Igjen skal de ta igjen den tapte sultfølelsen. De skal bestemme selv.

Andre fokus

Selv tror jeg nå også at det er viktig å fokusere på at kroppen er mye mer enn vekt. Og også bærer av gode følelser. Mange kan fortelle meg hvor alle vonde og vanskelige følelser sitter i kroppen, og hvordan det kjennes ut. De fleste kan forklare frykt og redsel, sinne, tristhet etc. med kroppsbeskrivelser. Men når jeg spør hvor og hvordan stolthet, glede, energi, rørthet sitter, så er det mye vanskeligere å beskrive. Det kan øves på. Og det er lurt. Da vil kroppen din være en frembringer av gode følelser også, og det er lettere ikke bare å beskrive kroppen ut ifra utseende, eller vonde følelser.

Å spise bort noe vondt er en av de få tingene som ikke er bra ved bare å være her og nå. Det blir en umiddelbar og kortsiktig løsning. Hvis du derimot ber deg selv vente en time med å spise, eller dropper godiset den torsdagen helt, har du klart å bevege deg inn i framtiden, som stemmer overens med ditt mål. Og finn ut hva du egentlig trenger. Eller hvilke andre sunne erstatninger som kan dekke din uro, eller vonde følelser. Det kan være en samtale, en armkrok, frisk luft, økt forståelse for seg selv, en klem, en treningsøkt, profesjonell hjelp, fritidsaktivitet, et pledd og en kopp te, en bok eller noe annet som kan dekke de følelsene du har eller får når du begynner å planlegge innkjøp, eller gå i skuffer og skap.

Lidenskap og vold

Det er hjertet mitt som forteller deg denne historien. Ikke vent deg noe logikk. Ikke spør hvorfor jeg ikke gikk før? Du har kanskje hørt lignende historier før. Men de kan fortelles igjen. Kanskje er målet en utvidet forståelse?
(Og før du leser videre minner jeg om at slike historier er helt anonymisert uansett form den er skrevet i! Kjenner du deg eller en annen igjen, er det helt tilfeldig, eller fordi mange kan ha opplevd lignende)

Historien er vidunderlig og vakker. Og den er noe dritt!

Fra ingenting til alt

Jeg hadde en følelse av verdiløshet før jeg traff ham. Jeg var ingenting. Usynlig og følte meg stygg og fæl. Så ble jeg alt. Jeg ble virkelig hele verden for en person. Og han fikk hele meg. Jeg gav ham nøkkelen til mitt hjerte, min kropp og mine tanker. Jeg hadde ikke lenger nøkkel selv. Han fikk åpne og lukke som han ville. For han gav meg blikk, oppmerksomhet, nærhet og omsorg.  Jeg var sulteforet på kjærlighet. Jeg følte meg desperat, og ble glupsk og grisk da jeg fikk ham.  Og han tok imot alt. Han forandret mitt liv. Jeg gikk fra fattigdom til å bli styrtrik. Jeg svevde på rosa sky. Jeg var rett og slett uberegnelig.

Det var som om jeg levde i en klissete roman fullt av kjærlighetsklisjeer. Og jeg følte meg vakker. Jeg smilte og glødet. Det gjorde at jeg plutselig ikke bare var interessant for min kjære. Men også andre gutter og menn kastet blikk, snakket til meg og viste interesse. Det falt ikke i god jord. Fra å bli kalt elskling, baby, min, snuppa, kjære ble jeg kjerring, hore, tøs, ludder. Men han gikk ikke. Han holdt meg hardere. Hele natten gjennom holdt han rundt meg. Jeg ble smigret. Jeg ville bli holdt. Jeg ville bare være hans. Dessverre trodde han meg ikke. Så fra å være sosiale, takket vi nå pent nei til invitasjoner. Vi ble mer isolert. Var vi ute blant folk, holdt han hånden min. Kysset meg ofte og viste verden at jeg var hans. Jeg la merke til noen varsellys blinke i det fjerne, men han fikk meg til å føle noe jeg aldri i mitt liv hadde følt før, og som jeg fryktet at jeg aldri kunne kjenne. Jeg kjente meg verdifull for et annet menneske, og jeg kjente meg attraktiv og kvinnelig. Lidenskapen flammet i meg. Jeg hadde en lyst i meg jeg ikke visste at fantes. Så jeg fortsatte å gnistre. Jeg hadde en takknemlighetsgjeld å betale. Det var et løfte om å bli hans for alltid.

Voldsom kjærlighet

Han endret seg. Fikk humørsvingninger. Så kom første slag, og andre. Jeg fikk blåmerker og sprukken leppe. Og et dypt skår i lykken. Han forsvant fra meg mens jeg lå som et sammenkrøpet foster på gulvet. Jeg tenkte aldri på å gå. Bare at han skulle komme tilbake. Han kom. Gråtende. Vi ble elskende igjen. Hele forholdet ble enda mer intenst, enda vakrere, OG enda verre. Det ble oftere til at vold måtte til for at det skulle bli lidenskap etterpå. Etter hvert ble det mer vold enn lidenskap. Prisen gikk opp. Jeg følte meg på salg. Jeg gikk fra å stråle til å visne. Men det var på en annen måte enn før jeg møtte han. Nå hadde jeg noe å miste. Og jeg hadde tyngre bagasje. Ville jeg klare å bære den alene. Ville jeg klare å gå fra litt lidenskap til ingenting? Jeg klarte ikke å ta valget. Isteden ble jeg handlingslammet. Det ble det samme som å bli. Jeg hadde ikke krefter til å gå. For det ville ikke bli lett, det ville bli en kamp. Og hvor skulle jeg gå. Jeg hadde jo ingen andre. Da jeg fikk ham, evnet jeg bare å elske en. Kunne ikke bruke tid på noen andre. Nå var de andre borte.

Forståelse

Det var barnet i magen som hjalp meg bort. Barnet styrket meg. Ga meg et klarere blikk. Et blikk utover og framover, vekk fra vår hule. Kanskje klarte jeg ikke å gå før jeg hadde en annen å ta vare på, for JEG var ikke nok for meg selv. Kanskje måtte jeg ha med meg en bit av ham? Det kan virke sykt å bli, men for meg var jeg enda sykere uten ham. Før ham var livet bare eksistens. Da foretrakk jeg heller berg og dalbane. Det har aldri vært synd på meg, og i ettertid føler jeg meg heller ikke dum. Bare rikere. Det er kanskje farlig å si. Det kan høres ut som jeg måtte ha det vondt for å få det godt. At jeg måtte ha den grusomme opplevelsen for å finne annen lykke og mening i livet senere. Men det er ikke på grunn av opplevelsene i seg det har blitt så bra, men på grunn av bearbeidelsene i ettertid. Jeg forstår mer av livet og kjærligheten. Og jeg skjønner at ingen andre kan bære min lykke videre. Den må jeg ta tak i selv.Og det er godt å ikke lenger være sint eller bitter. Hverken på meg selv eller ham.

Er forholdet deres bare flatt, eller helt dødt?

Ingenting føles mer grusomt enn når kjærligheten i forholdet svinner hen, særlig om den ene parten fremdeles elsker, mens for den andre part er de varme følelsene borte. Og ikke lenger bli elsket av den du trodde skulle stå ved din side til siste pust er ubeskrivelig vondt. Og skulle fortelle din partner, som du trodde du skulle elske for alltid, at følelsene er borte er fælt.

Mange for sent i terapi

Dessverre er det mange ekte- og samboer par som kommer alt for sent i terapi. De kommer da med forskjellig agenda. Den ene kommer for å få et ryddig og rolig brudd, den andre for å lappe sammen forholdet. Det er vondt å se desperasjonen til den som vil kjempe videre. Og det er vondt å høre hvordan den som vil gå har forsøkt i lang tid. Terapi kan også ha vært nevnt mellom dem tidligere, men ingen har tatt initiativ, og de vil helst klare det selv.

Dødt eller flatt

De fleste forhold har sine opp- og nedturer. Noen har heller et stabilt ”greit” forhold.  Vi kan alle ha forskjellige krav til hvordan forholdet skal være. Noen setter mer pris på trygghet og vennskap, mens andre vil ha mer lidenskap og spenning. Noen ganger har kravene vært like, men så endrer de seg underveis. Det er likevel viktig å kjenne etter om følelsene bare er som flatt batteri og kan lades ved hjelp av bedre kommunikasjon, mer fysisk nærhet, flere felles opplevelser, klargjøring av økonomi, fornyet tillit , kompromisser eller bedre teamwork? Eller er følelsene helt døde? Flere opplever at parten med følelsene plutselig skjønner alvoret da time hos terapeut er bestilt, og går i gang med mange positive endringer. Da kan det oppleves som patetisk, fordi de ikke gjør det ikke for seg selv, men kun for at partneren skal bli. Da hjelper det ikke engang å hente månen. De vil rett og slett ikke være i nærheten av sin partner lenger. Den som vil gå har gått løypa fra kjærlighet via lengsel til oppgitthet, og til avsmak.

Ensomhet i tosomheten

Mange føler de har prøvd alt. De har skreket, grått, truet, bedt, spurt, pratet, vært stille. Men eneste respons er avvisning i ulike former. Det blir ensomhet i tosomhet. Det blir et praktisk og overfladisk forhold. Så erkjennes det at en må leve uten kjærligheten man hadde håpet. Lysten på den andre forsvinner. Og mange tror lysten er helt borte, for alltid. Så kan en treffe på en som gjør at lysten vekkes. Det blir en oppvåkning. Og en vil ikke lenger degradere seg til å være en som ikke blir verdsatt, eller klarer å verdsette. Og leve uten å elske mer. Det er heller ikke bra for barna. Husk den beste gaven et barn kan få, er at pappa elsker mamma, og mamma elsker pappa. Hvordan et ekteskap bør være, er også noe barn lærer av dere og tar med seg videre. Er det et usunn relasjon, som er mer vond enn god for flere parter, er det kanskje ikke verdt det. Alle fortjener å bli elsket og elske.

Hva hjelper?

Det finnes ingen fasitsvar. Men en god start er å øve på å være nysgjerrig på den andre, lytte, og prøve å forstå. Lat som det er din beste venn/venninne som sitter og forteller om sine savn eller problemer i forholdet. Da ville du antagelig både forstått og prøvd å hjelpe. Husk at dere som par er et team. Sjekk ut hva din partner forventer. Mange har fått noen overraskelser her. Fordi de trodde de visste hva den andre ville. Finn ut hva dere elsket ved hverandre i begynnelsen, og snakk om gode minner. Ofte kommer smil og latter fram, og det er lettere å føle nærhet, og lettere å føre samtalen videre. Gi hverandre komplimenter. Og det krever selvfølgelig at du ser på partneren din, ikke bare ha øynene i hennes/hans retning. Gjør hyggelige ting sammen, som krever mer aktivitet enn å sitte i samme sofa. Send hyggelige sms, ta på hverandre uten at det trenger å gå til sex. Små endringer kan gi store konsekvenser. Har dere prøvd selv flere ganger uten å lykkes over lengre tid, så  gå i terapi mens de varme følelsene fremdeles finnes hos dere begge. Hos en god terapeut vil det ikke holdes parti, det vil sees på hva som skjer mellom dere. Det vil også fokuseres på hva som fungerer bra, og hva som kan utvikles. Og dere vil antagelig se dere selv som par mer utenfra, og selv se klarere hva som skal til for å skape glød mellom dere igjen. Dere kan også få noen triks til hvordan lytte, hvordan spørre som gjør at det blir lettere.

Det er en fryd å se på forhold som får kjærlighetsbatteriene ladet opp igjen. De kom for å investere i forholdet sitt. De ville rette opp de små gnissingene. De torde å stå i det som var ubehagelig uten å være redd for at det skulle gjøre noe verre. De møtte utfordringene istedenfor å løpe fra dem.

Klem fra Siw