Levende liv


Legg igjen en kommentar

Den dårlige samvittigheten

image

Skulle jeg funnet opp ett eneste middel som hadde hjulpet ekstremt mange mennesker, så kunne det vært mot dårlig samvittighet.

Mange får den, og altfor ofte. Jeg vil si særlig kvinner. Så fort de ikke får gjort alt perfekt, så kommer følelsen av utilstrekkelighet, og den dårlige samvittigheten snikende som en pest. Selvfølgelig får også flere menn dårlig samvittighet. Men min erfaring er at mange menn bruker andre beskrivelser. De kan si: «Det er veldig mye nå», eller «Jeg rekker ikke alt jeg skal», eller «Det er hektisk», som alle kan ha samme innvendig følelse av utilstrekkelighet eller «ikke bra nok».

Den dårlige samvittigheten kan ofte komme i veien for å gjøre ting akkurat NÅ bra. Fordi man er så opptatt av den ubehagelige følelsen, så er det vanskelig å vie sin oppmerksomhet med det man gjør nå. Dårlig samvittighet suger energi. Den koster mye, som du kan bruke på annet. Så da kan den dårlige samvittigheten bare øke, for det blir stadig noe nytt man ikke rekker, eller får til. En ond sirkel. Den dårlige samvittigheten er ofte ikke realistisk i forhold til virkelighetens alvor eller konsekvenser. Det handler ofte om bekymringer, eller perfeksjonisme. Og også sammenligning med andre. Det perfekte er uansett ikke særlig bra. Det er umenneskelig, kortvarig, udefinerbart og ofte umulig. Så da står vi foran – kanskje spesielt barna våre, med en samvittighet for ett eller annet vi føler vi burde gjort annerledes eller bedre, og kaster bort fin mulig tid her og nå.

I min utdannelse i traumer nå, så har vi også hatt om tilknytning og traumer i barndom. Lærerene kan ta opp eksempler via case eller film. Vi blir ofte advart om at vi kan se noe vi ikke liker av konsekvenser for barn, og vi kan kjenne oss igjen som foreldre. Dermed kommer den dårlige samvittigheten. Den får vi beskjed om å kaste til sjøs. Den er ikke viktig. Vi vil ikke ha den i rommet. Den vil kunne komme i veien for læring. Og det er viktig å vite at det trenger ikke være snakk om dårlig foreldreskap. Vi gjør det vi tror er riktig. Og det som er viktig er det du KAN gjøre NÅ og framover. Det er alltid mulig å reparere. Og det gjør foreldre hele tiden, selv om ikke alltid bevisst. Derfor er det mange barn som klarer seg helt utmerket. Man kan ha foreldre som har gjort noe dumt, sagt noe dumt, eller burde sagt eller gjort noe de ikke gjorde. Barnet ble lei seg, ikke forstått, eller blitt trist. Men livet med foreldrene går videre, med kjærlighet og varme, gode valg og opplevelser, til tross for «dumme» enkelt hendelser. Men det er ikke mulig å gjøre alt feilfritt. Da ville vi alle vært skjøre og redde, uten noen form for motstandsdyktighet. Det er bra for både barn og voksne å se feil og mangler, det gjør det ufarlig for oss alle.

Det er likevel forståelig at vi alle sikter etter å bli så gode foreldre som mulig. Og leve generellt mest mulig etter våre verdier og ønsker. Men når det blir så mye på så mange områder kan det bli halvveis her og der. Vi kan trenge å være mer «laid back», selv om venner og familie gjør noe bra. Vi må ikke gjøre som alle andre. Det er ikke en lik mal. Vi må tåle å tråkke feil, uten å dømme så hardt. Vi er alle unike mennesker uten bruksanvisning for oppførsel. De fleste gjør så godt de kan ut fra egen situasjon. Det finnes selvfølgelig unntak, der det er lovbrudd, som overgrep og omsorgssvikt. Men det er ikke de tilfellene jeg snakker om her.

Den dagligdagse dårlige samvittigheten kan hemme oss og stjele energi, om du ikke bekjemper den bevisst. Det kan dreie seg om at du har glemt noe, ikke vært med på noe, ikke ringt, spiser ikke sunt nok, trener for lite, planlegger dårlig, besøker for sjelden, sint for ofte, legger deg for sent bla bla bla.
Jeg har til tider bedt noen av mine klientet skrive ned på et A4 ark alt de må, bør og skal. Arket blir ofte helt fullt. Enten forventningene og kravene kommer innenfra eller fra andre er det utrolig hvilke supermennesker de forventer. Det finnes faktisk ikke nok timer, dager eller måneder.

Så den dårlige samvittigheten er ikke til noen nytte. Så hva kan man konkret gjøre:
Prioriter hva som er det aller viktigste for deg. Og hva som er viktigst innenfor de punktene. Dette kan handle om å sette grenser. Si nei når du er sliten i kropp, eller hodet. Du trenger ikke forklare alle dine nei. Da kan du bare lage rom for motargumenter. Si f.eks: «Det kan jeg ikke». Eller » Det passer dessverre ikke».
Vær realistisk i forhold til tid.
Klapp deg selv anerkjennende på skulderen ofte for hver gang du gjør noe bra, føler det godt. Har gode stunder med dine kjæreste.
Godta at ikke alt går etter planen. Da kan du gjerne bruke selvsnakk. La fornuft og logikk prate med følelsene. Vit at det meste går å reparere.

Lykke til.


Legg igjen en kommentar

Bekymrer du deg mye?

Jeg kjenner mange som bekymrer seg mye. For barna sine, for jobben, for økonomien, for sykdommer, for egen prestasjon, for været, for transportmidler, for ekteskapet. Det er virkelig mye man kan bekymre seg for. Ja, for det er jo mye farlig eller dumt som kan skje. Vi hører jo om det daglig. I media, på film, i bøker, blant naboer, kollegaer og venner. Verden kan virke skremmende, og den er det også. Men skal vi la oss skremme hver eneste dag? Det skremmende og skumle selger i media, kunst og drama. Og det er lett å ta med seg denne verden inn i egen stue og inn i egen kropp i hverdagen. Og det er da det kan bli ekstra bekymringsfullt.
Kjærlighetens sabotør
Finn Skårderud mener at bekymringer er kjærlighetens sabotør. Jeg har tenkt en del på det, og forsøkt å sette det sammen med det jeg kan om bekymringer fra før. Jeg ser at bekymringer kan stoppe mennesker fra å leve livet sitt fullt ut. Det kan gjøre at du trekker i håndbremsen hele tiden, og kanskje ikke bare for deg selv, men også for barna dine. Mange forbinder bekymring for andre med omsorg. At man er redd for noen, betyr at man bryr seg. Og det er jo naturlig at man kan være bekymret for at det skal skje noe vondt, med noen av sine nærmeste. Men er det bare bekymring for den andre? Det er nok også en stor porsjon egen  frykt. For hva skjer med deg og ditt liv om en av dine nærmeste blir skadet? Derfor vil man til tider også bremse andres liv og utfoldelse. For vår egen lykke kan være avhengig av andre.
Det er forskjell på å være bekymret for det ”minste”, altså for alt som kanskje kan skje, eller ikke skje, til å være bekymret en gang i blant. Noe her i livet er jo mer farlig enn annet. Å være totalt fryktløs vil antagelig gjøre en respektløs for livet. Jeg vet om noen som har utfordret livet mange ganger. Levd på kanten. De elsker frykten. Det er det som gjør at de kjenner livet. Mens andre vil synes at disse menneskene er dumdristige.
Å leve livet sitt fullt ut, er også å ha kjærlighet til livet. Å kjenne på lyst, glede, nysgjerrighet, utforske. Og bekymringer kan stoppe deg fra å oppleve denne form for kjærlighet til livet.  Så i den form er jeg enig i at bekymring kan være kjærlighetens sabotør.
Det er i nåtiden du styrker framtiden
Hvis du kjenner deg igjen i bekymringens makt, så vet du også at den kan få deg til ikke å bry deg om nåtiden. Du legger ikke merke til det som skjer utenfor din bekymring. Din bekymring bestemmer ditt fokus, dine gjøremål, din retning og din tid. Og er det ekstra ille, så vil din bekymring kunne nekte deg, å la noen hjelpe deg ut av bekymringens sterke hånd. Det er som om du ikke vil bli forstyrret i dine bekymringer.
Om du vil utfordre deg til å samle opp og skrive ned alle dine jevnlige bekymringer, også fra tidligere. Så kan du se hvor mange av dem har blitt til virkelighet? Jeg vil tro at det ikke er så mange. Det er da du kanskje skjønner at du kan gå glipp av selve livet mens du bruker tiden på bekymring. Det finnes mange måter å tvinge seg ut av bekymringens makt på.
Eksempler
Jeg er bekymret for noen ting. Men jeg har bestemt meg for at det ikke skal stoppe meg i livet mitt, om det er ting som er viktig for meg. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg bruker det jeg kan, og som er lurt for å trygge meg mest mulig, uten at det skal gå utover friheten til meg selv og mine barn. Jeg vil ikke nekte mitt barn til å gå til en venninne alene fordi jeg er redd for henne. Men jeg kan be henne ta med mobil, og jeg kan be henne ringe når hun er fremme. På den måten får hun utvikle seg, ta ansvar, samtidg som jeg begrenser tiden med min bekymring. Jeg er ikke overbegeistret for å fly, men elsker å reise. Jeg bruker bok, musikk og samtaler for å nyte turen. Og blir jeg bekymret, så ser jeg på flyvertinnene som ser ut som alltid. Like rolige. De smitter meg. Og jeg blir litt mindre bekymret og kommer meg på mange turer. Jeg vet også de som er bekymret for å gå på kino. Men så har vi brukt tid på å finne ut hva som skal til. De må sitte ytterst, nær en utgang og gå med en god venninne. Så alt vi klarer å få til i dag, styrker oss videre og gir oss frihet og muligheter.
Gå fra hode til kropp
Jo mer man tenker og dyrker sine bekymringer, med fantasier, vonde bilder og minner fra det man har lest og hørt jo verre blir bekymringene og jo større blir frykten. Det jeg gjerne vil lære deg, er å bevege deg fra hode og ned til kroppen din. Eller ut i rommet du er i. Om du kan beskrive noe behagelig i kroppen eller finne noe i rommet som er ok å se på. Så bruk god til å utbrodere de beskrivelsene. Det gir deg ”frikvarter” fra bekymringer, og det gjør at du utvikler noen gode holdepunkter og ressurser som kan hjelpe deg å tåle mer av bekymringer. For de blir ikke enerådende. Bekymringen får en kamp og motstand i det gode og behagelige som også finnes i og rundt deg. Min datter er nok et godt eksempel på hvordan dette kan fungere. Hun var redd for lyden av ambulanse. Jeg spurte hva hun heller ville høre. Hun ville høre fuglekvitter. Jeg spurte om det var mange fugler, hvilken type, og hvor nære vinduet hun ville ha fuglene. Hun hørte nå kun fuglekvitter og har ikke hørt ambulanse siden. Kan høres for enkelt ut. Men det må gjøres, og oppleves og tas kontroll over og gis tid. Og kanskje trenger du hjelp til det. Men det er det verdt, for å slippe bekymring som kan stoppe deg fra å leve det livet du vil leve.