Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

Meg selv som klient

Jeg husker hvordan jeg grudde meg til min første terapitime. Det var skummelt, samtidig som jeg var nysgjerrig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg håpet hun hjalp meg i gang. Jeg trodde selv jeg hadde noe å ta tak i, men følte meg likevel usikker. Det var som om jeg ville være ”en god nok klient”.
Første time

Det ble veldig godt møte. Hun gjorde meg rolig. Hun viste seg interessert i meg som person, uansett hva jeg fortalte. Hun virket oppriktig.  I ettertid har jeg skjønt hvor mye den gode kontakten oss imellom betydde for meg som klient. Både at hun er tilstedeværende, interessert og oppriktig. Jeg gikk derfra og følte ” dette blir bra, og jeg føler meg bra”. Hun hadde gitt meg bekreftelser på egne tanker, og hun ga meg nye ting å tenke på. Og det viktigste – jeg følte meg trygg, og ville fortsette. Så jeg skjønner også at uansett hvor dyktig hun hadde vært på sitt felt, hadde hun ikke nådd inn til meg med sin kunnskap om vi ikke hadde fått den gode kontakten oss imellom.
Jeg har også dessverre vært med på den motsatte følelsen – i parterapi. Der tok den kvinnelige familieterapeuten  parti med min mann. Det føltes ubehagelig og uproft. Min mann kjente det samme som meg, og istedenfor å heve seg selv til den som hadde rett, klarte han å se at dette ikke ville redde oss. Det ville bare skyve oss enda lengre fra hverandre.  Det eneste som kom godt ut av det, var at min mann og jeg ble mer et team, mot henne. Men vi måtte gå videre til en annen som skjønte vår utfordring bedre. En som så oss som et par, ikke så på hver og en av oss.
Nye perspektiver
Studie i Gestaltterapi krever mange timer med egenterapi. Både i gruppe og individuelt. Man skal vite hvordan det er å sitte i klientstolen, og man skal kjenne seg selv før man begynner å gå dypere inn hos andre. Det er viktig å skille mellom mine og dine utfordringer. Noen timer visste jeg eksakt hva jeg ville snakke om, andre ganger følte jeg ikke for å gå til timene. Behovet var ikke tilstede der og da. Jeg så etterpå hvor ulikt mitt humør og dagsform kunne påvirke timene, og hvordan jeg kunne påvirkes på ulike plan.  En gang var jeg i hodet og fornuft, og andre ganger i kropp eller følelser. Det ga ulikt utgangspunkt for timene.  Det var opplevelser i livet jeg  lenge lurte på om jeg torde å ta opp. Det føltes ubehagelig. Jeg følte skyld og skam. Men min terapeuts egne holdninger kom ikke til syne. Det var befriende å få alternativer. Jeg hadde plutselig flere perspektiver på egne opplevelser, som gjorde at jeg følte de på en annen og ny måte. Både på grunn av økt forståelse og fordi jeg plutselig følte og tenkte ut fra en annen vinkel.
Terapi kan være ”aha eller au”
Det er utrolig deilig å lære seg selv å kjenne. Det føles trygt. Og det merker jeg også i sosiale sammenhenger. Jeg blir mindre redd av å være med andre mennesker, i ukjente situasjoner. Jeg kan synes at situasjoner jeg skal inn i er skumle, men jeg føler jeg står støtt i meg selv, og da føles det mer som noe spennende på en positiv måte. Noe av det beste jeg har lært er at ingen følelser, tanker og opplevelser er statiske,  riktige, eller feil. Det har gjort meg selv mer fri. Jeg tenker på terapi som en reise i seg selv, uansett grunn til man starter. Jeg har sittet i gjørme og trengt drahjelp til å komme opp, jeg har vært i kriser som jeg har fått hjelp til å forstå og kommet meg ut av, jeg har fått svar på spørsmål, jeg har lært å forstå hvorfor jeg er der jeg er i dag. Jeg har blitt ærligere med meg selv, selv om det til tider har gjort vondt.  Jeg har lært å sette tydeligere ord på tanker og følelser, jeg har lært mye om hva som påvirker meg og hvordan jeg påvirker andre. Jeg kan like det jeg oppdager, eller mislike det. Jeg kan la det være som det er, eller jeg kan endre det. Det er opp til meg. Jeg har gått ut fra mine terapitimer med ny aha opplevelser, eller med en utfordring jeg har fått, jeg har gått ut med nye spørsmål, frustrasjon, bekreftelser eller tomhet. Men alt har vært tegn på at noe nytt har skjedd. Jeg er et hakk videre i dypet på meg selv. Og da er jeg i en utvikling. Og nærmere den personen jeg vil være.