Levende liv


Legg igjen en kommentar

Hvordan leve her og nå?

sanser

Hvor ofte har du ikke hørt det – at du bør leve her og nå? Man fyker rundt og har tusen tanker om gjøremål, bekymringer, tid å passe og jobb å gjøre. Timene forsvinner og dagen er over på et blunk. Mange mennesker er slitne. De sover dårlig, og føler at de henger etter. Men de bremser heller ikke opp. For hvor er bremsen i meg? Og hvordan brukes den?

Sansene og tilstedeværelse

Å leve i nuet handler om tilstedeværelse og bruk av alle sansene. Tenk deg et lite barn som kommer inn i et rom. Hva er det opptatt av? Jo, å kjenne på ting, mens de vrir og vender på det de tar på. For ikke glemme alt de lukter og smaker på. Alle barn blir også lett fasinert av både lyd og bilder. De elsker følelsen av å snurre rundt i en stol, og alt fint og rart som er å se på. Barnet tenker ikke på hva som skal skje om en time, eller hva som skjedde i går. Barnet er tilstedet med hele seg selv. Og de morer seg over de ”små” ting. Og vi voksne undrer hvorfor de ikke blir slitne med sitt tempo. Jeg lover deg at det er mer slitsomt å bekymre seg over fortid og framtid, enn å være her og nå med sin oppmerksomhet. Du har sikkert hørt uttrykket ”å være tilstede i seg selv”. Det er å kjenne sin egen kropp her og nå. Vite hvordan du og din kropp har det her og nå. Altså ikke bare tenke på fornuft og følelser, og om du ligger bra an med dagens planer.  Smak hva maten smaker, lukt på blomstene du plukker, kjenn på pelsen på katten din og beskriv følelsen for deg selv. Da lever du her og nå! Jeg anbefaler en ”timeout” for å kjenne etter med sansene. Den kan du ta i bilen, på trikken, mens du lager mat eller pusser tenner. Da vil du også antagelig legge merke til pusten din. Mange tar et dypt pust i samme øyeblikk som de faktisk tar en pause, og kjenner etter, og roer ned. Det dype pustet er en form for utlading. En god utlading for kroppen din.

Pust

Pust er ofte symbolsk med selve livet. Og livet leves ikke lenger i går, og foreløpig ikke i morgen heller, men kun NÅ. Så å gi kvalitet til pusten din kan være å gi kvalitet til livet ditt her og nå. Mennesker kan kjenne at pusten kommer kun ned til brystet, ned til mellomgulvet, eller helt ned i magen. Hvor har du din pust? Jeg hører flere som uttrykker at de knapt legger merke til sin egen pust, eller at de føler de knapt rekker å puste. Da er det heller ikke lett å leve i nuet. Du trenger å være oppmerksom på egen pust, for å kunne være tilstede i her og nå. Du kan teste deg selv ved å holde deg på magen mens du trekker pusten inn gjennom nesen, og et like langt utpust enten ut gjennom munnen, eller som i yoga, ut gjennom nesa. Det er bevist at dyp pust gir organene dine massasje, får skuldrene til å senke seg, stresshormonene reduseres, og det kan gjøre deg klartenkt, kreativ og rolig. Og dermed også mer tilstedet for å bruke sansene. Og du kan dermed lettere være her og nå med hele deg.

 

Fokus

Ønsker du å leve mer i nuet, trengs oppmerksomheten din om det som skjer i deg og rundt deg akkurat nå. Deg selv er et nødvendig fokus. Fullstendig fokus på en oppgave er noe som ofte gir en følelse av å forsvinne i tid og rom, som mange kan kjenne seg igjen i. Føler du at du glemmer saker og ting, eller hukommelsen føles kortvarig? Det er veldig vanlig for alle som lever i fortid, eller framtid med hektiske timeplaner. Følelser og tanker kan henge igjen fra noe som ble sagt eller gjort i går, eller du har lange huske og gjørelister for det som skal skje framover. Altså fokuset ditt er alle andre steder enn her og nå. Mange opplever ikke å huske om de låste døra, og må gå tilbake for å sjekke. Dette handler om hvor oppmerksomhet og fokuset ditt er. Vet du med deg selv at du ofte glemmer, kan det lønne seg for eksempel å si til seg selv: ”Nå låste jeg døra”, i samme øyeblikk som du vrir om nøkkelen. Da har du fokus. Og du slipper å gå tilbake.

Hva får du igjen for å leve her og nå?

Og ta en ”timeout”, eller bremse for å puste, bruke sansene og fokusere er å gi deg selv tid. Tid til å være i deg selv. Det kan gi deg mange fordeler. Mange kan synes det kan virke banalt og uviktig å trene på å bruke de enkleste delene av oss. Som å gå ”back to basic”.  Men vi vet jo hvor viktig alt grunnarbeid er for den totale kvaliteten.  Å hoppe over sparklingen før maling av en vegg gir ikke holdbare og pene vegger. Og slik er det for oss mennesker også. Basisen er viktig for at tankene og følelsene dine skal fungere bra i et langt liv.  Mange forskere er sikre i sin sak. Tilstedeværelse i øyeblikket gir deg lavere blodtrykk, styrker immunforsvaret, reduserer stress og kroniske smerter. I tillegg blir man ofte gladere, empatisk og tryggere.

Du kan se på deg selv som et vitne til nåtiden. Observer det som er. Omgivelsene, kroppen din, tankene og følelsene. Bare vær I det som faktisk er, for det er det som er nåtid. Prøv ikke å dømme det. Klarer du det vil du få en bonus. Den bonusen er større aksept av deg selv i nuet. Og dermed også bedre selvbilde. Å leve i nuet handler om god helse, som både du og dine nærmeste kan nyte godt av.


Legg igjen en kommentar

Å dele opp familien iblant

Tid med en

 

Akkurat nå er far og mellomste datter på tur. Til London. Vi fant ut da de 2 yngste var bitte små, og samvittigheten holdt på å gnage meg i hjel for henne eldste, som var 7 og 9 år eldre enn sine søstre. Hun klarte seg så fint selv, forgudet sine søstre, og hjalp til med dem og var sammen med dem. Men jeg kunne se at hun også var mye alene. Hun fikk vente mye. Alt tok sånn tid. Vi måtte ta så mye hensyn til de små. Selv om det naturlig måtte være slik, gnagde det meg langt inn i hjertet. Det var da vi ble enige om at da hun yngste var ferdig med å ammes, skulle pappen ta med de to yngste til Sverige og hans familie, mens jeg og eldste ble igjen hjemme alene. Bare oss to.

Jeg var sammen med de to yngste veldig mye. Og det er klart jeg kunne stille meg spørsmålet ide de satt seg i bilen og kjørte av gårde for helgen, om det var for lenge uten meg. Men formanet meg selv at det var hun eldste som trengte meg mest nå. Og de to andre var sammen med pappaen sin, og hans foreldre som gledet seg masse til å være sammen med dem. De fikk mulighet til annen setting for seg.

Det ble en veldig verdifull helg for oss alle. Det ble en helt annen ro, og savnede behov ble dekket. Masse tid til prat. Med tid og blikkontakt. Vi koste oss masse, og følte oss nærmere igjen. Min mann fikk de to yngste selv. Han fikk gjøre alt på sin måte.

Det tok noen år før vi igjen bestemte oss for at innimellom, skulle bare en av oss foreldre ta med ett av barna på tur. Vi hadde friskt i minne hvor godt vi synes det var den helgen. Siden har vi gjort det slik iblant.  Og gjett om vi får prata, om alt mulig. Det blir en så annerledes setting. Trenger ikke tenke på andre enn bare to. For er man fem, og med ulike ønsker og behov kan det klart bli en del diskusjoner og uenigheter. Det skal være rettferdig, og det skal tas hensyn. Man må inngå kompromisser og megle. Alt dette er verdifulle utfordringer å lære seg. Konfliktløsning, drakamper, lære seg å lytte og forstå andres behov er verdifull læring man kan få med søsken, og familie.

Og innimellom er det deilig å slippe en eneste innvending. Alt bare flyter sin gang. Min mann har vært på tur med henne yngste. Bildene de tok beviser med store smil hvor godt det var å ha pappa helt for seg selv. Og det var deilig å være kun 3 hjemme. Det er større forskjell enn man kunne tro. Det er klart vi ville kose oss ekstra også.

Jeg og henne eldste brukte lang tid på å få til tur, men da vi plutselig fant ut at vi bare måtte ta tak i det, dro vi kun et par uker etter – til Barcelona. Luksus. Alene med en 18 åring på tur.

Akkurat nå er far og mellomste av gårde. Hun har gledet seg i et halvt år. Alle vet vi hvilken turordning vi har, og vet derfor hvem som skal reise neste gang. Og glede seg og finne ut hvor, er en del av det vi betaler for. Det kribler, og er nedtelling. Men først skal vi være sammen igjen alle. Siden eldste er så stor at hun reiser mer med venner og kjæreste nå, så er det plutselig ekstra gøy om hun kan og vil være med oss. Det er verdifullt å ha nært forhold til sine barn, og se at ulike sammensetninger av oss kan få fram ulike sider.

Det har vært herlige dager med tid, ro, prat og moro. Nå blir det godt å få mer liv og røre igjenJ


2 kommentarer

«Å være en primitiv løvemamma, eller tigerpappa»

løve

Å følge våre primitive krefter oppfattes ofte som negativt. Men kan våre primitive deler også ha noe fornuft i seg? Kan vi mennesker ha noe å lære av villdyrene, som følger sine instinkter? Eller er det kun hodet vårt, som kan utrette de smarte avgjørelsene? Eller kan kanskje hodet ta noen beslutninger som ikke er så lure, omtenksomme og gode? Ett instinkt villdyrene følger sterkt, er å beskytte sitt avkom, sine barn.

Barn klarer ikke alltid å beskytte seg selv. Naturlig nok. De er barn. Det har dyrene i villmarken skjønt. Barna deres fører slekten videre. De vil ha sterke avkom. De vil ikke være slekten som blir spist opp. Derfor beskytter de barna sine med nebb og klør. Barna skal være trygge, fram til de er store og selvstendige nok til å kjempe for seg selv. Selvstendigheten og tryggheten kommer gradvis, gjennom å se og gjøre som sine tydelige og trygge foreldre, som reagerer når noe er feil. Når noen truer dem. Enten fysisk eller psykisk.

Det er vanskelig å rømme eller sloss, når man føler seg, og er liten og svak. Det kan være at den lille kroppen ønsker å slåss, eller flykte, men forstår at det blir en umulig oppgave. Barnet blir handlingslammet. Da kan det trengs en løvemamma, eller tigerpappa til å gjøre den responsen barnet selv ikke var i stand til å utføre, i den vonde situasjonen. Det trenger heller ikke være mamma, eller pappa. Det kan være en annen voksen person, eller trygg og sterk storesøsken eller venn. Bare en som kan beskytte barnet.

Som mennesker trenger vi ikke gå til fysisk angrep, slik villdyrene gjør, men vi kan gjerne brøle mer. Vår hjerne stopper til tider de naturlige instinktene våre. Det gjør at vi blir forsiktige, argumenterende og unnvikende. Vi sier ikke tydelig nok fra når noe er riv ruskende feil. Og barna våres lærer seg heller ikke si fra. Så slik blir vi tillatende, grenseløse og oppspist. Vår megling og prat kan fort bli langtrukkent og bare ord. Innen vi er ute av samtalen, megling eller forhandling er barnet på nytt blitt revet og slitt i.

Å reagere med ”dyrebrøl”, viser en kraft i beskyttelsen, som barnet forstår. De forstår at mamma og pappa (eller annen voksen/sterk person) støtter seg.  Og det blir en styrke det er lett å bli trygg i. Og ikke minst blir ansvaret plassert der det hører hjemme – hos den som har vist urett, og angrepet og truet et barn. Og gjennom den tydelige støtten kan barnet bli fri for skyld og skam.

Forblir barna ubeskyttede, kan de lett bli offer igjen. Barna trenger noen handlekraftige rollemodeller som står opp for dem. Med styrke, kraft og volum. Rett skal være rett. Barn skal ikke lide. Vi bør på samme måte som ville dyr beskytte våre barn. Vi bør lære de at de ikke skal svelge, og tåle urett. Og da må vi gå foran å vise vei, og ikke være redd for å synes og høres. Akkurat som løvemammaer og tigerpappaer. Så vil de selv kunne bli sterke villdyr som voksne, og vite forskjell på rett og galt.

Så heia alle dere der ute som bruker sine instinktive brøl til å beskytte de som trenger detJ


Legg igjen en kommentar

Dømt til å bli mobbet uansett?

mobbing
Med utgangspunkt i noe en 15 år gammel jente skrev på si;D i aftenposten sist søndag, høres det ut som ungdom i dag er dømt til å bli mobbet uansett hvordan de er. Hun skriver at du får kallenavn, som jeg ikke tror særlig mange vil tolke positivt.  Ord som nerd, nonne, hore, taper, fake er bare noen av ordene som tydeligvis er vanlige påstander å få på seg i sine tre år på ungdomsskolen.

Blest og  programmer om mobbing
Da min eldste datter på 20 leste dette, kjente hun det igjen. Hun sa at det faktisk er slik. Nesten uansett hvordan du oppfører deg, er, kler deg, beveger deg, så finner noen et krenkende kallenavn til deg. Noen tar seg tilsynelatende ikke så nær av det,  mens andre er normale og sårbare, og synker sammen av gjentatte ganger å bli kalt forskjellige ting. Det er vondt for de fleste å få innsnevrende påstander på seg. Det er de færreste som vil kjenne seg igjen i å være ”freak”, selv om de er stille, eller ”nonne” om de er jomfru.
Så selv om skoler har mobbeprogrammer. Media skriver om mobbing. Og det florerer også av sjenerøsitet, og gode ord om toleranse blant oss, så foregår mobbingen like mye. Både direkte og på nett. De fleste skoler har temadager, og mange har Røde kors eller Barnevakten på besøk på disse dagene, for å snakke om ”ingen utenfor”, eller nettvett og mobbing på nett.
Det går historier på facebook om en jente som tok sitt liv, etter mange år med mobbing. Og ungdom, barn og voksne liker, deler og kommenterer hvor mye de er imot dette. Men likevel er det noen som blir holdt utenfor, og kalt stygge ting rett foran oss.

Benektelse, eller ikke tid og ressurser

Mange skoler nekter for at det eksisterer mobbing på sin skole, mens jeg hører den ene grusomme historien etter den andre. Og de voksne ser det ikke. Eller de bagatelliserer det, selv om barn og ungdom får magevondt, vil slutte på skolen. Og det å ikke bli trodd, eller føle at de rundt deg ser en annen vei, blir som et dobbelt svik, og en støtte til mobberne.
Det kan være at både foreldre og lærere faktisk ikke ser. De er for opptatt av fag, jobb, tid, resultater til at de ser hva som skjer. Så kanskje vi ikke alltid kan klandre de.  Lærere har ledere som sier hva de skal gjøre, og samarbeidsteam. Og løse store sosiale problemer inngår ikke med særlig mange timer der. Og å jobbe med sosiale og psykologiske store temaer som mobbing, krever ressurser og kompetanse. Ikke bare et teoretisk program. Jeg vet noen lærere som har vært flinke til å ta tak, og fått flotte endringer, og jeg vet lærere som skyver det bort, eller blir sykemeldte. De har ikke verken tid, støtte eller kapasitet. 

Kompetanse og tilstedeværelse
Det må settes av kompetente mennesker på hver eneste skole til aktivt å jobbe med barna på disse områdene. Det handler om høflighet, respekt, selvtillit, selvverd, kommunikasjon, empati. Og det må pågå kontinuerlig. Barna endrer seg, nye kommer til, andre flytter. Det er stadig nye gruppesammensetninger, og utvikling i barna som gjør at de trenger voksne til å lære de, forstå og støtte i hvordan være sin beste versjon. Det holder ikke med et kurs eller foredrag med mange kloke og ”riktige” ord om mobbing og sosial kompetanse. Det holder heller ikke med en sosial lærer, som er for det meste ute i undervisning, og har noen timer til klassesammensetninger. Heller ikke med en helsesøster, som ikke jobber heltid. Men er mest tilstede ved veiing, måling og vaksiner. Kanskje noen dager hvor barn og ungdom kan oppsøke de ved problemer. Og det er flott. Mange av de oppsøkende barna kan få hjelp der. Men mye mobbing foregår i det skjulte, så fort en voksen snur ryggen til. Det holder ikke med skippertak og utseendemessig flotte stunt. Det kreves tilstedeværelse. Skikkelig årvåkenhet midt blant barna, tror jeg. Som er der for dem, og med dem. Ikke for å moralisere og straffe!
Mobbere er ofte usikre og redde. Men de utgir seg for det totalt motsatte. De trenger hjelp og støtte til å tørre å være seg selv, uten å måtte hevde seg gjennom å trykke andre ned. Og mobbeofre kommer ofte i uheldige mønstre, som å gå med senket hode og tilbaketrukkethet, som gjør at de kan bli utsatt igjen og igjen. De trenger også hjelp. De trenger ikke være så ulike som det kan se ut som – mobberen og mobbeoffer.
Jeg er for mer psykologi i skolen. Hvor barna lærer mer om selvbilde, kommunikasjon,  empati og relasjoner. Og at en voksen skal være ansatt til å være kontinuerlig blant barna som en støtte, hjelp og samtalepartner.
Det beste med en slik ressurs for skolene, ville være at det hadde frigjort tid for lærere til å kunne utøve sitt fag enda bedre. Det ville blitt færre klagesaker til skoler og ledelser. Og best av alt – å ha det godt sosialt gjør det enklere å lære. Det blir vinn-vinn-vinn det. For både lærere, ledelse og barna.


Legg igjen en kommentar

Hvordan få barn til å spise sunt og variert?

Det er mange utfordringer med å ha barn, i tillegg til alle gledene.  Og det er lurt å velge sine kamper. Vi valgte to saker som ekstra viktige i tillegg til nærhet og kjærlighet. Det var søvn og mat. Vil påstå å si at vi har lykkes ganske så bra i forhold til hvordan vi tenkte. Barn er forskjellige. Det er våre 3 også.  Smaker er også forskjellig. Og det er ikke vanlig at alle liker alt.
Hvorfor søvn og mat?
Det er flere grunner. Vi tror på at uten gode søvnrutiner og noenlunde jevnt blodsukker, så er det vanskelig å holde humør stabilt, konsentrasjonen oppe, som igjen påvirker en hel familie og mestringsfølelsen til barnet på flere områder. Jeg ville også lære barna å spise sunt fordi jeg tror om de får inn det som en rutine i livet sitt som små, så er det enklere å følge som voksen. Og det er rett og slett forebyggende for en del livsstil sykdommer det finnes mange av i dag.  Vår filosofi har også vært å fokusere på å lære hvorfor det er bra å spise sunt. Og har valgt å fokusere mye på energi, konsentrasjon, immunforsvar, helse for kropp og tenner, hud og hår. Ikke på vekt. Jeg tror av egen erfaring at motivasjonen holdes lengre om den baserer seg på andre faktorer enn utseende. I tillegg er vi selv veldig opptatt av mat. Absolutt ikke bare sunn mat, men både det å lage god mat, ha gjester som samles rundt gode og lange måltider, og restaurantbesøk. Så derfor ble det også viktig å lære barna å sette pris på det samme, så det kunne bli noe hyggelig og felles for hele familien.
Starten
Helt fra begynnelsen av så har vi ikke tilpasset mye spesielt for barna. Vi har laget mat vi har synes vært god, og de har fått det samme. Vi har ikke brukt tvang eller trusler til å måtte spise ting de virkelig ikke har likt. Men de har alltid måtte smake. Og de har ikke lov til å si æsj. Det er ren respekt for den som har laget maten. Og kanskje litt med tanke på at vi skal være glad vi har mat. Min eldste datter fikk en tid for seg at hun ikke ville ha grønnsaker. Og vi har grønnsaker til stort sett alle måltider, hvertfall middager og de fleste lunsjer. Det ble et prosjekt hvor vi sa hun måtte spise en type grønnsak. Hun valgte agurk. Det ble mye agurk i første måned. Da måtte hun innføre en grønnsak til. Hun valgte paprika. Slik fortsatte vi. Til hun i dag er veldig glad i rå grønnsaker, men ikke like glad i kokte eller stekte. Men kan spise det. Når vi har vært ute på restaurant har vi flere ganger ikke presentert barnemenyen. De har heller delt en voksenmeny. Og dermed fått smakt mye mer. Og vi har også valgt restauranter vi har villet gå på til å begynne med. De har synes det har vært kjempestas. De får jo dessert. Og de får velge maten sin selv ut ifra menyen. Og de har lært seg at spagetti bologneser smaker forskjellig på ulike steder. Vi har brukt mange positive ord rundt matbordet. Spennende, smakrikt, sterkt, deilig, saftig, mørt, crispi, sprøtt. Vi har passet på egen ordbruk. Og håpet at de har blitt påvirket av det. Vi har også venner som har hatt barn som har vært svært så kresen på mat. Men etter lite mas om det, men likevel ikke spesialbehandling, så spiser nå barnet veldig mye forskjellig.
Forbilder, grønnsaker og fisk
Noe jeg også tror er viktig, er at de også får velge og bestemme til tider. Men absolutt ikke mange ganger i uka. Da blir det ofte bare favorittmat. Det går nemlig an å spise mat man ikke synes er fantastisk også. Vi voksne spiser vel heller ikke bare favorittmat hele uka. Selv om jeg vet voksne sliter med både matlaging, og er kresne selv. Og da kan man kanskje ikke forvente mer av barna heller. Men til de voksne som er opptatt av variert og sunn og spennende mat, så tror jeg det er mulig for barna og bli det også. Barna lærer av det vi gjør, mer enn det vi sier.
Hvis de alltid får egen mat og tilpasset mat, vil de ikke behøve å prøve å utvide sine smaksløker. De sier hva de vil ha og får det. På samme måte som mye annet her i livet man kjemper for, så koster det litt jobb, standhaftighet og lirking. Jeg tror også mange barn spiser med øynene. De har sagt at de ikke liker grønnsaker og dermed ser de mystisk på alle farger i maten. Hadde de spist med bind for øynene hadde de kanskje synes mer var godt. Jeg har også vært god på å rive grønnsaker inn i kjøttsauser, for å få enda større porsjon grønnsaker.
Og det finnes nesten like mange fiskeretter som kjøttretter. Så å si at man ikke liker fisk, synes jeg er et meget merkelig utsagn. Det finnes jo tusenvis av ulike smaker, konsistenser, typer av fisk. Min eldste datter (igjen) sa ofte før at hun ikke var glad i fisk. Og hver gang vi hadde fisk, så sa hun: ”Mmm, dette var godt!”  I dag har jeg barn som elsker fisk, blåskjell, krydret mat, asiatisk mat, vilt og egentlig det meste. Og er det enkelte ting de ikke liker, så er det jo helt forståelig og naturlig.
Så våre nøkkelord er godord rundt bordet, forklaringer vs. Formaninger, glede seg over smaker, og hva som er bra for kroppen.
Dette er hvordan vi har gjort det. Kanskje du har en annen måte som har fungert bra? Del gjerne.


Legg igjen en kommentar

Når ulykken rammer kan perspektiv endres

Et par dager nå har jeg satt pris på ting jeg vanligvis kan irritere meg over, eller ikke legger merke til.  Det har vært normalt stressende morgener, med trøtte barn og voksne. Det har vært kø til badet, frokoster, rot på benken, matpakker som skal lages og siste avtaler for ettermiddagen skal ordnes. Og det har vært supert! Akkurat slik det skal være. Liv og røre av en slik art man kan forvente med 5 i familien.

Kraftig støkk

Grunnen til at jeg er så glad over det normale er pga. mandagsmorgenen. Da vi uten forvarsel fikk forvandlet morgenen til dramatikk og redsel. Vår yngste datter besvimte og ble livløs uten at vi kjente pusten hennes, uten at vi skjønte noe i forkant. Vi rakk å tenke mange katastrofetanker om alt som kan være galt i løpet av få sekunder. Ambulansen kom. Og alle andre ”viktige” avtaler ble kansellert. Ingenting annet ble viktig. Kun henne. Det går bra med nå, men det har gitt oss, et kraftig støkk. Og det minner oss på hva som er det aller viktigste i livet. Og det går noen dager da vi er ”flinke” til å skille mellom bagateller og kriser. Og hele dagen har jeg vært så mye mer opptatt av menneskenes tilstand versus tingenes tilstand. Og jeg tenker på alle som har opplevelser hvor det ikke endte bra, hvor støkket får sitte i lenge.

Sammenligning med andre

Jeg får mange klienter inn i mitt rom, hvor de føler at de opptar min viktige tid, som de mener jeg heller burde brukt på en annen med et større problem. De kan ha slitt i lang tid før de kom, og når de plutselig sitter der, føler de sine problemer små. Jeg som terapeut kan ikke sammenligne en utfordring med en annens. Alle lever hvert sitt liv med sin bagasje, sin nåtid og sine drømmer og mål. Alles liv er viktige uansett. Men jeg vet at mange sammenligner seg med andre. Noen ganger gjør det bare vondt. Enten i form av at man får dårlig samvittighet, fordi man selv har det bra. Eller fordi man føler man burde gjort mer for andre. Eller sammenligning kan gjøre at du føler deg dårlig fordi andre får til mer. Den gode form for sammenligning er den som gir perspektiv og læring. Den som gjør deg ydmyk til andre menneskers historie. Det går an å føle seg selv heldig, og samtidig gjøre godt for andre. Det går an å ha flere motstridende følelser i kroppen på likt. Det kan faktisk være ok å føle seg både glad og trist på en gang. Vi mennesker rommer mange tanker og følelser.

Perspektiv

Jeg tror jeg selv kommer tilbake til å kunne klage over småting, eller irritere meg over bagateller ganske snart. Alt blir normalisert, og vi går videre fra vår grusomme morgen. Men det er ikke sjelden vi har lest om personer som har opplevd noe grusomt, og når de kommer seg ut av krisen ser de på livet med nye øyne. Det er andre ting som blir viktige. De kan bytte jobb, deres humør kan endres, de legger merke til helt andre ting enn tidligere. Alt kan bli klarere skille mellom det som er viktig og ikke. Og det er når mennesker som har kommet dit, at de også ser en personlig vekst etter sine forferdelige opplevelser. Selv om man skulle vært opplevelsene foruten. Det kan være lett å forstå det. Med hodet.  Det er enda lettere å forstå det, om man har kjent det på kroppen. Kjent på maktesløsheten, frykten, handlingslammelse, kaos, skjelven, kvalme, hysteri, apati eller hvilken følelse som dukker opp i forbindelse med det tøffe vi opplever.

Hverdagslivet

Innimellom kan jeg bruke andres vonde opplevelser for å skjerpe min egen klaging, eller for å utvide mitt eget perspektiv. Og det kan hjelpe meg til raskere å gå videre. Livet mitt blir lettere da. Andre ganger er jeg helt i min verden og mitt liv, og klarer ikke sammenligne meg. Alt er så forskjellig, så det blir umulig. Ingen av delene trenger å være feil. Jeg vil jo ta mitt liv og mine utfordringer alvorlig, samtidig vil jeg kunne utvide min horisont og kunne se større på livet. Og mest av alt vil jeg følge opp mine egne verdier over hva som er viktig, og ikke la mindre ting ta over for det. Og jeg ønsker å bry meg om, og forstå andre mennesker.

Mandag

Mandag var en slik dag da alt ble snudd på hodet og livet fikk ekstreme kontraster. Fra totalt panikk til ekstrem lettelse.

Vår datter kan komme til å besvime igjen, men da vet vi at det er noen triggere som ikke er farlige som utløser det. Og vi vet at hun puster, og våkner igjen. Men den verste frykten i livet føltes så nær i noen sekunder og minutter at jeg tenker det er normalt at det sitter igjen i kroppen en god stund. Og midt i de ubehagelige minnene av henne liggende på kjøkkengulvet, minner det meg på noen verdier jeg liker å ha i livet mitt. Jeg kan få påminnelser over det som er viktigst i mitt liv også via ekstremt gode opplevelser og øyeblikk, via andre menneskers historier og ved å spørre meg selv spørsmål om livet.

Har du opplevd noe som har gitt deg et annet perspektiv på livet? Har du følt deg styrket eller svekket?

Hvordan klarer du å minne deg selv på det som er viktig i ditt liv, midt i alt det normale, hektiske og blant ”mindre” utfordringer?