Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

Alt du gjør dekker et behov

Jeg tenker at mennesker har en enorm tilpasningsevne. En iboende kraft til å overleve det utroligste. Jeg ser det hver dag. Utenfra kan man alltid undre hvorfor mennesker blir i det som kan se ut som håpløse situasjoner. Antagelig ser vi som er utenfor selve situasjonen andre valg og muligheter, enn de som faktisk står i skiten. Og vi andre bruker for det meste kun hodet og fornuft, men de som står i det tøffe, har i tillegg et lass med følelser i seg. Og det er også viktig å huske på, at vi som sitter utenfor ikke har all den informasjon om det som skjer innenfor. Heller ikke hele historien, med omgivelser og tidligere opplevelser.

Jeg tror alt vi gjør og velger dekker en funksjon. Selv de gjøremål eller relasjoner vi selv kan oppfatte som destruktive. Valgene vi tar, eller ikke tar, dekker et behov i oss. Du kjenner sikkert mange som er i vanskelige forhold, eller har jobber de bare klager over, eller livet på ulike måter virker mer vondt enn godt, og det er mye klaging. Men de blir der likevel.

Da er nysgjerrigheten min stor på hvilket behov de dekker. Og de fleste jeg vet, som får bruke litt tid å gruble på, finner grunner. De har ofte grunner som trygghet, frykt for det ukjente, økonomi, selvtillit, håp om plutselige endringer, sosialt liv, barn, manglende styrke og energi, kunnskapssvikt. Det kan i grunnen være veldig variert og veldig mye, som gjør at mennesker forblir i noe som kan virke tilsynelatende mer som ulykke enn glede.

I mitt fag sier vi ofte at det vi gjør for å overleve er en kreativ tilpasning. Vi kan gjemme oss, bli tause, sloss, lese, trene, jobbe hardt, lyve, mobbe, skryte, forsvinnei dagdrømmeri eller fantasiverden – alt for å beskytte oss mot det som virker truende, farlig, vondt eller dumt. Som barn er det ikke lett å hverken flykte eller sloss, for de er avhengig av voksne, så da finner de andre måter å overleve på. De måtene er noen ganger passende for oss rundt, andre ganger vanskelige og uforståelige. Så barna kan få stempel på seg som aggresive, urolige, vanskelige, passive etc. Mens alt kan handle om ulike måter å finne seg til rette i situasjonen, den eneste måten de klarer å bruke. Og passende for andre eller ei, så kan det være deres kreative måte å overleve på. Og kanskje ingen er der for å lære de andre måter å takle det vanskelige livet på. Da gjør de det de kan.

Vi kan alle trenge frirom, lykkestunder, finne det gode, eller kjempe med nebb og klør for å holde oss oppreist. Og mange oppdager at det finnes gode ting midt i de mest tøffe relasjoner, eller situasjoner. Det gjør at man ser at relasjonen er til å holde ut. Man har funnet sin egen mestringsstrategi. De som også kan se ut som har ingenting, har rett og slett funnet bittesmå ting, som gjør at de overlever. De finner små smutthull som stabiliserer, gir små pusterom, håp, bedøvelse eller øyeblikk som gir en form for behag, eller bare nøytralt – framfor smerte.

Men livet kan endre seg. Og det er da også mennesker kan behøve en ny tilpasning å møte verden på. Det kan være at den mestringsstrategien man valgte, og som en gang var helt nødvendig for deg, ikke lenger trengs nå. Det kan være smart å begynne å se det som ER nå, og forstå at det som en gang VAR, ikke lenger ER.  Nye kreative mønstre kan skapes for å ikke bli fiksert i gamle mønstre. De strategiene er ikke sikkert vil fungere så bra som de den gang gjorde, i dine nye nå nye relasjoner og situasjoner. De kan til og med skade.

Og selv de som har mye av så mangt, kan leve destruktivt. De kan se lykkelige ut i sin status, men ha et ekstremt usunt ekteskap. Men likevel fortsette å bli. De kan ha penger og hus og helse. Men har et par ting som stopper dem fra å gå. Mangel på jobb, selvtillit. Og dermed føle at så mange sider av livet som også er bra idag vil pulveriseres om ekteskapet brytes opp. Derfor blir man heller der. Holder hodet over vannskorpa. Nyter stunder som er mer ok enn andre. Samme gjelder jobb. Eller andre former for relasjoner. Et ordtak er: Brent barn skyr ilden. Det betyr jo akkurat det, at man har fått en erfaring, og derfor er forsiktig ut i fra den. Og klarer ikke å skille ild fra ild. Så kommer en tid hvor man kan lære at alt ikke lenger er en farlig brann, slik det en gang var. Nå kan det også være at ild er et hyggelig sankthansbål.