Levende liv


Legg igjen en kommentar

Barna i dagens verden

balanse

Dette innlegget er basert en del på en workshop jeg var på med Ale Duarte, som er SE practioner, og jobber med barn over hele verden. Samt min egen praksis og observasjoner.

Det er store endringer i verden. Utviklingen ser ut til å gå raskere enn våre kropper klarer å henge med. Barn er født med helt klare basis behov, men mange voksne tar de ut fra de behovene, og vil ha de raskere til å bli eldre og klokere enn hva som er av kapasitet for barna.

De blir mer enn noen gang presset til å prestere. Og i verden generelt bruker barn mere medisiner enn noen gang før

Barn får mer og tidligere ansvar, enn de har fysisk og psykisk mulighet til å klare. Mange barn blir ofte forvirret og føler ofte skyld. Mange tror at de ikke gode nok. Med økt bruk av sosiale medier kan det for en del bli mindre fysisk kommunikasjon. Barna mister da muligheten til å lære å få og gi umiddelbar respons, fysisk respons, tenke høyt og lære kroppsspråk. De vil da i mindre grad lære å bruke sitt medfødte biologiske verktøy og dermed sin evne til å regulere seg selv i relasjon med andre, og ha et naturlig samspill ansikt til ansikt. Det sår vel ingen tvil om at kommunikasjon over nett, og ansikt til ansikt kan utspille seg meget forskjellig.

Barn er født intelligente. De forteller sine historier naturlig gjennom lek. Dessverre tar voksne de ofte ut av leken, og putter inn mer kognitivt stoff isteden, eller voksenstyrt organisering. Lek kan i visse tilfeller være like viktig som mat. I lek organiserer barna seg selv, og sammen med andre. De samarbeider og løser konflikter. Finner ut av likheter og ulikheter med andre. De lærer om seg selv og livet i sitt eget naturlige tempo.

Den naturlige flyten i løpet av livet, eller en dag, eller situasjon viser jeg gjennom en modell/punkter.
1. Ro /avslapping, så blir man
2. nysgjerrig (får økt energi), og så
3. og 4. handler man og samhandler (altså er i aktivitet alene eller sammen),
så til slutt                                                                                                                                5. intergrerer man det man har gjort.

Blir man sittende fast i en av disse fasene, kan man behøve hjelp. Vi trenger alle fasene.

En del barn idag kommer aldri til integrering, og går bare videre til neste oppgave/aktivitet uten å «lande» i mellom. Da blir det få pauser og lite med ro. Og også mindre refleksjon.

Andre barn blir stående fast i nysgjerrighet. De kan virke passive. De har vanskelig for å komme til handling. Det kan handle om at de da trenger mer tid, trygghet, evner/kunnskap eller valg. De kan da behøve hjelp fra en voksen til å støtte dem. Barn skal aldri bli presset og dyttet ut i noe. Da får de ikke tatt stegene selv, og heller ikke den optimale mestringsfølelsen, som kan gjøre at de får det raskere til neste gang.

Urolige barn (også barn med ADHD diagnosen) er ofte i nysgjerrighetsfasen og handlingsfasen det meste av sin tid. De er som i en kronisk fight/flight modus. Alltid beredt for å beskytte seg selv. De har antagelig vært i en situasjon eller flere tidligere som gjorde at de behøvde sin naturlige fight/flight respons, men så har de ikke kommet ut av dem. Dessverre er mange både voksne og barn i disse barnas omgivelser med på å forsterke denne responsen hos det urolige barnet. Eksempelvis kan dette gjøres ved å gi kollektiv straff fra lærer til alle i en klasse. Det urolige barnet blir ofte syndebukk. Dette forsterker hans/hennes nødvendighet av å være beredt. De andre barna i klassen kan også gi det urolige barnet skyld for mange ulike hendelser, som også forsterker fight responsen. Dette er selvfølgelig veldig utmattende. Og det er ikke rart det er vanskelig å konsentrere seg og holde fokus om man hele tiden må vokte rundt seg for nye uforutsigbare angrep, enten de er verbalt eller fysisk. Dermed vil barnet ta igjen, og også lett komme i krangler eller slosskamper.
Disse barna trenger hjelp til å finne ro. Dette kan de ikke klare så lenge det for dem finnes trusler rundt dem. Voksne må forstå årsaken til disse barns konstante beredskap, og hjelpe heller enn å straffe. Det kan være at hvis det er gått lang tid, at disse barna trenger mer profesjonell hjelp enn det en lærer har kapasitet til. Men voksne rundt må uansett finne og støtte de gode sider hos de urolige barna. Og aldri straffe kollektivt, eller henge ut ved høylytt kjeft, skrive navn på tavla. Dette vil bare gjøre tilstanden verre.

Jeg har nylig lest at vi kan vente oss at yoga og mindfullness vil komme på skoletimeplanen etterhvert. Dette kan hjelpe mange til å finne verktøy til ro. Vi trenger alle pauser innimellom. Yoga og mindfullness vil hjelpe mange til både å komme i fase 1 – ro/avslapping, samt fase 5 – integrering.

En annen ting jeg bruker stadig mer i min jobb, er å relatere følelser og tanker til kropp. Det er viktig å bli kjent med kroppens signaler. Kroppen juger aldri. Den forteller når noe er fint, og når noe er vanskelig. Ved å kjenne kroppens signaler, kan du bli kjent med egne behov. Barn er ofte flinkere enn vi tror til å beskrive kroppsfornemmelser. De kan bruke beskrivelser som f.eks: sommerfugler, kribling, spenning, rolig, varm, bølger, kløe, uro. Ut ifra dette kan man spørre om det er behagelig eller ubehagelig. Er det ubehagelig, kan man sammen prøve å finne ut hva som trengs for at det skal bli annerledes. Mange barn responderer godt på berøring. Det kan være lett på skuldrene, armene. Eller ved at man bare setter seg nærmere. Eller gjør en aktivitet, eller ser seg rundt og beskriver det man ser. Ut fra dette kan nye sensasjoner poppe opp. Ved at de blir kjent med sine egne sensasjoner og evner å både akseptere og endre, vil de få mestringsfølelse.

Så for å intergrere og avslutte det jeg har skrevet over tenker jeg at om vi voksne forstår at vi trenger alle disse fasene, og klarer å hjelpe oss selv gjennom de, med både ro, nysgjerrighet, handling, samhandling og intergrering, vil vi også kunne hjelpe våre barn. De ser på oss og lærer av oss. Klarer vi ikke det selv, bør vi lære det av noen som kan. Og så lære barna. Det er forståelig at ikke lærere kan klare å hjelpe urolige og passive barn, særlig om de har flere i en klasse, og samtidig som de skal gjøre jobben sin – lære ut fagene. Jeg sitter med ett og ett barn i mange timer. Og vi er også noen ganger to. Og jeg har studert psykologi og jobbet med mennesker terapeutisk i tilsammen 20 år. Mennesker er komplekse, og det finnes ingen mal. Men noe hos oss er universelt likevel. Jeg håper i tillegg til yoga og mindfullness, at skolen og politikere vil støtte lærere, barn og verden med å bruke profesjonelle på akkurat barn og mental helse også i skolen. Det gjør læring av fag så mye enklere. Og best av alt, vi får glade, aktive, trygge og rolige barn:)


1 kommentar

Livslyst – som god apetitt

livslyst

Lyst forbindes ofte med glede, lykke, mening, energi – ja slike gode ord, som gjør at man kjenner på de gode følelsene i kroppen, og som gir positive og glade tanker. Å ha en lyst på livet. Hvordan kan det vise seg, eller fås fram om den mangler? Det er et av de eksistensielle spørsmålene mange stiller seg flere ganger i løpet av livet.

Det motsatte av livslyst, trenger ikke være en depresjonsdiagnose. Det kan være at man har innfunnet seg med livet. Rett og slett fordi man er født, er det forutbestemt at man skal leve til man dør naturlig. Det kan også være at man lever av plikt og hensyn til andre kjære og nære.  Så nå når man er her i verden og uten særlig livslyst – hva da? Hvordan kan du fylle livet ditt med glede, godhet og mening?

For noen mennesker er lysten tydelig framme mesteparten av tiden. For andre kommer ikke lysten like lett og naturlig frem. Den må lokkes fram. Jeg har en grunntro om at man selv må fylle livet sitt med lyst og glede. Lete etter gledene. Det kan handle om å tørre å gjøre noe nytt, velge å engasjere seg, være aktiv og omgås mennesker som får glede fram i deg. Det trenger ikke være så voldsomt og stort. Det kan være mening her og nå. Ta innover deg det som er fint og hyggelig i deg, og rundt deg, uten at det trenger å bety noe mer enn den nytelsen der og da. Det kan være de små ting som er deg helt nærmest, detaljer som spiller en stor rolle, fordi det får deg til å smile, kjenne varme, sitre eller forsterke dine sanser. Å la deg selv tørre å rive med og kjenne på gode reaksjoner.

Å fylle livet med livslyst kan for noen fortone seg som en smule tvang til og begynne med. En tvang som handler om å ta ansvar for å fylle livet sitt med mening. Tvang til å gjøre noe. Enten noe som tidligere ga deg glede, eller noe nytt du kunne tenke deg å prøve. Jeg advarer mot å starte med å lete etter poenget ved å gjøre, fylle inn og lete etter livslyst og glede. For det er som regel ikke i den enden livslysten starter. Begynn heller med en aktivitet, for så å se hva som skjer i kroppen. Let etter varme, ro, bevegelser, gode sitringer, smil, våkenhet, energi – som alle kan være tegn på at noe godt skjer i nervesystemet ditt. Det kan kreve øvelse. Er du først kommet, og eventuelt vært lenge i mismot, nedstemthet, likegyldighet kan det kreve øvelse å kjenne etter noe annet i kroppen og omgivelsene som gir deg noe annet enn tomhet, smerter, ubehag etc.

Jo større fleksibilitet det finnes i deg for faktisk å ta imot og romme de følelsene som kommer, jo sterkere følelser vil du kunne kjenne på. Begge veier. Holder du tilbake og fortrenger alt vondt, og samtidig ikke kjenner noe glede, blir livet ofte tomt og flatt. Verken dårlig, eller bra. Å ha rom og fleksibilitet blir som et toleransevindu for følelser. Dette vindu kan gjøres større ved å gjøre nye ting, møte nye mennesker, utfordre deg selv på nye områder, åpne sansene for de små ting og rett og slett regulere deg selv.

Jeg vil bruke livslyst, som en sammenligning om apetitt på mat. Hvis appetitten er dårlig, kan det hjelpe å åpne nye kokebøker, invitere på middag, gå i en ny matbutikk, spise ute, spise hos en venn, være mer fysisk aktiv  eller gå et kokkekurs. Det blir som å lete etter apetitten ved litt tvang, ved å åpne sansene, øke kunnskap, omgås folk for å utforske andre retter, eller bringe inn elementer av det sosiale rundt appetitten. Slik kan vi gjøre med livslyst også. Små nye biter, en av gangen. Og ikke forvente mer enn at det skal smake godt her og nå. Altså ikke generelt mer apetitt hver dag… Det gjelder å ta ett steg om gangen, og la det få fordøye. Kun her og nå – og nyte. Det er denne dagen med livsglede – en time her, noen minutter der. Så kan alle disse små stundene av lykke kobles sammen, og livet kan se generelt lysere ut. Det kan gi håp og glede for livet videre.

Er det helt umulig å klare å lokke fram livslysten selv, kan det være tyngre grunner til at lykke ikke kan få plass i deg. Du har kanskje noen forsvarsmekanismer som var nødvendig en gang, og som sitter fast fremdeles. Da kan mer hjelp trenges. For vonde opplevelser kan sitte hardt som knuter i kroppen, og da er det ikke så lett for tankene å manipulere de vekk med en morsom aktivitet, eller hyggelige mennesker. Det kan være fint der og da, men hele tiden blir lysten så kortvarig, og du klarer kanskje ikke å koble sammen flere gode ting.

Har man fått mange slag i livet er det lett å dra ned forventninger, holde opp garden eller trekke seg tilbake. Noen mennesker har mer problemer med å føle lykke enn med alvor og drama. De føler de ikke fortjener lykke. De er redd for fallhøyden, eller de rett og slett klarer ikke identifisere seg med å være lykkelige mennesker med stor livsapetitt. Da vet de ikke hvem de skal være. Eller noen evner ikke å se lykken, for den er for godt gjemt bak all elendighet. Eller de er redd for å bli avvist, eller å miste lykken. Det er det de er vant til.

For meg er engasjement et nøkkelord. Det handler for meg om tilstedeværelse i relasjoner. Jeg tillater også meg selv å være alvorlig, sur og lei. For da tar jeg meg selv på alvor, og jeg blir tro mot meg selv, og det som faktisk ER. Det gjør meg levende og oftest veldig gladJ