Den gode selvfølelsen. Den vi selv vil ha, og gi våre barn.

Jeg er stadig på jakt etter nøkkelen. Den som til tider kan ligge godt gjemt, og på forskjellige steder hos ulike personer. Nøkkelen til godfølelsen, som forteller oss at vi er bra som vi er, også uten masse prestasjoner. Mange flere enn meg er på leting etter den nøkkelen. Både barn og voksne. For den vil lede oss inn i oss selv, der vi hører hjemme, og vil akseptere oss selv for hvem vi er. Selvfølelsen som er selve roten til ekte glede og lykke, både med oss selv og andre. Den følelsen som gjør at vi står stødig i oss selv, og som gjør at vi kan reise oss igjen, når vi faller over ende, fordi livet veltet oss litt rundt. For det gjør livet i blant. Og da er en god selvfølelse bra å ha, for den hjelper oss på bena igjen. Det er også den følelsen som evner oss til å kunne unne andre, ikke misunne. Den som gjør at vi har det godt sammen med andre, og klarer å være i gode relasjoner. Er selvfølelsen på plass hjelper den oss å kjenne etter egne behov og ønsker, istedenfor å prøve å tilfredsstille alle andre. Det er lettere å vise omsorg for andre, om vi klarer å være gode mot oss selv.

Et ønske om å tilfredsstille andre før seg selv, kan handle om redsel for ikke å bli likt. Eller det kan handle om tryggheten i å være lik andre, for da kan vi gjemme oss i en gruppe. Ellers kan det være frykten for ikke å være god nok i oss selv. Når vi liker oss selv, er det lett å se andre. Da bruker vi ikke energi på å synes synd på oss selv, eller bruke tid i destruktiviteten. Da kan vi øse av oss selv til andre uten, at det handler om mangel på egne meninger og behov.  I kraft av sin egen gode selvfølelse, trengs ikke selvdyrkelse. I mange år har jeg spunnet rundt på å prøve å forstå helt hvordan vi får vårt selvbilde og selvfølelse skapt. Hva som påvirker den? Når og hvordan? Og ikke minst hvordan reparere om det skulle gå galt. For er det noe jeg tror på, så er det å reparere, utvikle, få nye forbindelser og endre.

Det er noen elementer som virker å gå igjen. Aksept er en av dem. Å akseptere det som er, kan være starten på en ro og glede uten prestasjonsangst, og følelsen av ikke å være god nok. Å akseptere trenger ikke å bety at man for alltid lener seg tilbake i latskap. Aksept er starten på en utvikling. Som å åpne første dør. Og la den være åpen. Det er stort sett hver gang at man skyver unna vonde følelser man ikke vil ha. Og hva skjer? De kommer tilbake. Om igjen og om igjen. Vil du akseptere de, så er det lettere at de forsvinner. Det er paradoksets sannhet. Og aksept fra både seg selv og sine nærmeste gir en frihetsfølelse. Som igjen kan skape kreativitet. Og vi kan få ut vårt beste potensialet.

 

Det andre elementet er sammenligning. Altså å klare å la være å sammenligne seg med andre. Men heller fokusere på  egen mestring, sin egen utvikling og sin egen læring. Da vil man se framgang, og stadig bli tryggere i seg selv. Det er selvfølgelig ikke lett i dagens konkurransesamfunn. Å se utover på andre, kan for mange oppleves som demotiverende. For vi er stort sett alltid vår egen største kritiker, og synes dermed at alle andre klarer ting bedre enn oss selv. Dette kan få engasjement og motivasjon til å dale. Vi trekker oss tilbake og føler oss dårligere. Så kunsten er å se på seg selv. Finne ut hva man ønsker? Hva skal til for meg å få til det jeg vil? Og ikke minst – hva gjør meg glad? Vi kan alltids lære av andre som er gode. Da er kunsten å ta til seg triks, kunnskap å gjøre det om til sitt eget. Ikke strebe etter å bli en annens kopi, heller din egen unike orginal.  Jeg har sett utallige av ulike konkurranser, og selv vært med på mye. Og jeg gjør det alltid dårligst og gir opp raskest om jeg hele tiden skuer bort på andre, som skal gjøre samme oppgave. Mens jeg elsker å lære av de som er gode. Høre og se, for så å trene selv. Og finne ut hva som passer meg.

Mestring og glede henger ofte sammen, og er selvfølgelig også viktige elementer i selvfølelsen. Og mestring kommer ofte om du klarer å la være å sammenligne med andre, og bestemmer deg for å nå et mål. For mange krever det mye trening, eller oppgaver som er å gå utenfor sin komfortsone. Å gjøre ting som er litt skummelt. Da blir gleden og mestringsfølelsen ekstra god etterpå.

Noe jeg ikke kommer utenom er kjærlighet. Det er viktig å være i relasjoner som gir en energi, støtte, glede og kjærlighet. Det er lett å få god selvfølelse om du trives i andres selskap, og merker at andre trives med deg. Så å omgås mennesker som gjør deg glad og god, er viktigere enn man aner. Da skjønner man selvfølgelig hvor viktig barndom og oppvekst er for selvfølelsen. For følelsen av å bli elsket av foreldre er antagelig første møte med hvordan vi sanser oss selv. Og det sanses gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

Det jeg selv har gjort for å snu negativ selvfølelse til positiv selvfølelse var å omgås stadig mer folk som støttet meg og gjorde meg glad. Samtidig trakk jeg meg unna de jeg sammenlignet meg mest med. Da klarte jeg å se mer innover og finne ut av hva jeg ønsket og ville. Så begynte jobben med å gjøre det som måtte til for å nå mål. Jeg torde etter hvert å gjøre mer og vise mer av meg selv. Jeg fulgte noen drømmer og ble stadig mer glad og kjente mestring.

Så om jeg får sammenfatte:

–          Vis ditt barn kjærlighet gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

–          Pass på å akseptere ditt barns og venner meninger selv om det ikke er like som dine egne.

–          Øve på å fokusere på egen glede, læring og utvikling – og kjenn mestring og glede.

–          Omgås mennesker som gir deg kjærlighet, støtte og aksept.

–          Vær snill mot deg selv. Kjenn etter egne behov. Da får du tilfredstilt både deg selv, men evner også å vise omsorg for andre. Samt å unne andre.

Jeg er trist, eller er jeg sint?

Åååå, jeg gråter og raser om hverandre. Klarer ikke å sortere verken tanker eller følelser. Ene øyeblikket er jeg trist og innesluttet, og i det neste skriker jeg og slamrer med dører og alt som kan skape høye lyder. Jeg er forvirret og frustrert. Jeg klarer ikke sortere en eneste tanke. Hele meg er kaos.
Frustrasjon
Når jeg gråter, er jeg bare trist da? Mange sier at jeg sikkert er sint. Gjemmer jeg sinnet bak tristhet? Det er lettere å gråte enn å skrike og være forbannet. Kanskje det har med at jeg er jente, og fikk beskjed om å roe meg når jeg ble sint som liten? Men jeg kan bli sint også. Akkurat nå er jeg kjenner jeg meg trist fordi mitt kjærlighetsforhold har tatt slutt. Men jeg kjenner igjen følelsene fra andre episoder i livet mitt også. Jeg fokuserer på alt det bra jeg nå har mistet.  Jeg savner og lengter. Det gjør vondt. Veldig vondt. Det kjennes i magen, i hjertet, i hodet – overalt. Alt annet som før var viktig, virker nå flatt og kjedelig. Kjenner meg helt fiksert på det som er over og slutt. Klarer ikke å glede meg over andre ting, som jeg pleier å like. Og så blir jeg plutselig sint. Sint på meg selv for at jeg kan være så trist. Hvordan kunne jeg la meg selv bli så selvutslettende at jeg hvilte all lykke på en person? Jeg har jo sett på meg selv som sterk. Hvor er det blitt av den styrken nå? Åhh, jeg blir forbanna også. Vil knuse noe, skrike til noen. Kan jeg det? Hjelper det? Hvordan kunne det bli så feil? Tusen spørsmål snurrer i hodet. Og jeg føler at det klikker. Kan jeg bli helt gal av dette? Vil jeg bli meg selv igjen? Jeg blir sint på alle bedrevitere, som skal vite hva som er til det beste for meg. De vil sikkert bare vel, men jeg vil ikke høre det! Ikke nå. Jeg er ikke klar. Jeg er trist, eller sint. Jeg vet ikke. Følelsene roter det til for meg. De roter til tankene mine. De gjør kroppen min anspent og sliten. Jeg vil sove. Eller kanskje løpe noen mil. Eller bokse. Vet ikke hva som er best. Og vet ikke om jeg vil gjøre det som er best heller. Jeg vet ingenting!
Aksept
Hvordan kommer jeg ut av dette virrvarret av følelser? Det føles ikke kun som kjærlighetssorg. Det føles som jeg er sint på ekspartner for mer enn slutten, jeg er sint på meg selv for dårlig vurderingsevne. Jeg er sint på folk rundt meg. Aner ikke hvorfor. Det bare er sånn akkurat nå. Det ene har ført til det andre i en negativ spiral, og det føles som veien opp igjen er lang og kronglete. Men f… heller. Jeg skal ikke bli her!!! Jeg skal tilbake. Og JA, jeg kan ha flere følelser i kroppen og tanker i hodet på en gang. Jeg er både trist og sint. Både for forståelige hendelser og for mindre forståelige ting. Men sånn er det! Det er ikke så rart kroppen min reagerer. Den er jo bærer for både følelser og tanker. Jeg trenger å sortere og akseptere. Jeg er lei meg for at håpet om kjærligheten jeg trodde skulle bli fint er borte. Ikke så rart vel. Jeg er sint for at jeg ikke så signaler, at jeg ikke hørte på fornuften i meg litt tidligere. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Jeg kan bare lære. Men jeg kjenner at det er forløsende å gråte. Og det er deilig å tillate seg å få vise sinne. Jeg har jo ikke skadet noen. Og det er en som en ny kraft får plass i meg, når jeg har fått ut det jeg har følt. Det er som å lande. Og nå kan jeg ta av til et nytt sted.
Jeg kjenner hvilken energi jeg brukte på å holde alt tilbake. Det var som om kroppen ble bærer og avfallsplass for alt det vonde. Og det tok opp all plass til det som kunne vært godt. Derfor avviste jeg alle gode opplevelser og gode råd. Jeg hadde ikke fått utspill og vært tro mot de følelsene jeg faktisk hadde. Når jeg endelig aksepterte at jeg var sint og trist, og lot meg selv få være der, så endret det seg. Da så jeg nye muligheter. Jeg fikk bedre plass i meg selv.
Gradering av utbrudd
Om noen rundt deg ikke vet hva de skal gjøre, så kan du be de akseptere at du er sint og trist. Du kan be de støtte deg, kanskje ved å bare være sammen med deg. Det kan være beste hjelpen til å komme ut av det. For det er menneskelig og naturlig å ønske venner ut av det som er vondt. Så gode råd er det naturlige å gi, selv om det kan virke mot sin hensikt. Men om du kan hjelpe de til å hjelpe deg, ved å si at du kun trenger en som tåler å se deg trist og sint. Da kan mye være gjort.
Ofte kan redselen for å ta ut følelser være å miste kontroll. Og det kan jo være et reelt problem. Men igjen tror jeg bevissthet rundt sine egne følelser vil hjelpe deg til å ikke vise sinne i form av noe som kan skade andre. Om du kjenner på lyst til noe voldsomt, se om du kan gradere den handlingen noen hakk ned. Istedenfor å slå en person, kan du ut å løpe, slå på en pute eller gå inn i skogen å skrike. Eller skrive ned hvor sint du er. Jeg har sett og opplevd hvilken god effekt det kan ha. Man får utløp for følelser som kan være skamfulle, men som likevel er reelle i deg. Men får du dem ut på en kontrollerende måte, så slipper du skam, og blir samtidig tro mot deg selv.