Barna i dagens verden

Dette innlegget er basert en del på en workshop jeg var på med Ale Duarte, som er SE practioner, og jobber med barn over hele verden. Samt min egen praksis og observasjoner.

Det er store endringer i verden. Utviklingen ser ut til å gå raskere enn våre kropper klarer å henge med. Barn er født med helt klare basis behov, men mange voksne tar de ut fra de behovene, og vil ha de raskere til å bli eldre og klokere enn hva som er av kapasitet for barna.

De blir mer enn noen gang presset til å prestere. Og i verden generelt bruker barn mere medisiner enn noen gang før

Barn får mer og tidligere ansvar, enn de har fysisk og psykisk mulighet til å klare. Mange barn blir ofte forvirret og føler ofte skyld. Mange tror at de ikke gode nok. Med økt bruk av sosiale medier kan det for en del bli mindre fysisk kommunikasjon. Barna mister da muligheten til å lære å få og gi umiddelbar respons, fysisk respons, tenke høyt og lære kroppsspråk. De vil da i mindre grad lære å bruke sitt medfødte biologiske verktøy og dermed sin evne til å regulere seg selv i relasjon med andre, og ha et naturlig samspill ansikt til ansikt. Det sår vel ingen tvil om at kommunikasjon over nett, og ansikt til ansikt kan utspille seg meget forskjellig.

Barn er født intelligente. De forteller sine historier naturlig gjennom lek. Dessverre tar voksne de ofte ut av leken, og putter inn mer kognitivt stoff isteden, eller voksenstyrt organisering. Lek kan i visse tilfeller være like viktig som mat. I lek organiserer barna seg selv, og sammen med andre. De samarbeider og løser konflikter. Finner ut av likheter og ulikheter med andre. De lærer om seg selv og livet i sitt eget naturlige tempo.

Den naturlige flyten i løpet av livet, eller en dag, eller situasjon viser jeg gjennom en modell/punkter.
1. Ro /avslapping, så blir man
2. nysgjerrig (får økt energi), og så
3. og 4. handler man og samhandler (altså er i aktivitet alene eller sammen),
så til slutt                                                                                                                                5. intergrerer man det man har gjort.

Blir man sittende fast i en av disse fasene, kan man behøve hjelp. Vi trenger alle fasene.

En del barn idag kommer aldri til integrering, og går bare videre til neste oppgave/aktivitet uten å «lande» i mellom. Da blir det få pauser og lite med ro. Og også mindre refleksjon.

Andre barn blir stående fast i nysgjerrighet. De kan virke passive. De har vanskelig for å komme til handling. Det kan handle om at de da trenger mer tid, trygghet, evner/kunnskap eller valg. De kan da behøve hjelp fra en voksen til å støtte dem. Barn skal aldri bli presset og dyttet ut i noe. Da får de ikke tatt stegene selv, og heller ikke den optimale mestringsfølelsen, som kan gjøre at de får det raskere til neste gang.

Urolige barn (også barn med ADHD diagnosen) er ofte i nysgjerrighetsfasen og handlingsfasen det meste av sin tid. De er som i en kronisk fight/flight modus. Alltid beredt for å beskytte seg selv. De har antagelig vært i en situasjon eller flere tidligere som gjorde at de behøvde sin naturlige fight/flight respons, men så har de ikke kommet ut av dem. Dessverre er mange både voksne og barn i disse barnas omgivelser med på å forsterke denne responsen hos det urolige barnet. Eksempelvis kan dette gjøres ved å gi kollektiv straff fra lærer til alle i en klasse. Det urolige barnet blir ofte syndebukk. Dette forsterker hans/hennes nødvendighet av å være beredt. De andre barna i klassen kan også gi det urolige barnet skyld for mange ulike hendelser, som også forsterker fight responsen. Dette er selvfølgelig veldig utmattende. Og det er ikke rart det er vanskelig å konsentrere seg og holde fokus om man hele tiden må vokte rundt seg for nye uforutsigbare angrep, enten de er verbalt eller fysisk. Dermed vil barnet ta igjen, og også lett komme i krangler eller slosskamper.
Disse barna trenger hjelp til å finne ro. Dette kan de ikke klare så lenge det for dem finnes trusler rundt dem. Voksne må forstå årsaken til disse barns konstante beredskap, og hjelpe heller enn å straffe. Det kan være at hvis det er gått lang tid, at disse barna trenger mer profesjonell hjelp enn det en lærer har kapasitet til. Men voksne rundt må uansett finne og støtte de gode sider hos de urolige barna. Og aldri straffe kollektivt, eller henge ut ved høylytt kjeft, skrive navn på tavla. Dette vil bare gjøre tilstanden verre.

Jeg har nylig lest at vi kan vente oss at yoga og mindfullness vil komme på skoletimeplanen etterhvert. Dette kan hjelpe mange til å finne verktøy til ro. Vi trenger alle pauser innimellom. Yoga og mindfullness vil hjelpe mange til både å komme i fase 1 – ro/avslapping, samt fase 5 – integrering.

En annen ting jeg bruker stadig mer i min jobb, er å relatere følelser og tanker til kropp. Det er viktig å bli kjent med kroppens signaler. Kroppen juger aldri. Den forteller når noe er fint, og når noe er vanskelig. Ved å kjenne kroppens signaler, kan du bli kjent med egne behov. Barn er ofte flinkere enn vi tror til å beskrive kroppsfornemmelser. De kan bruke beskrivelser som f.eks: sommerfugler, kribling, spenning, rolig, varm, bølger, kløe, uro. Ut ifra dette kan man spørre om det er behagelig eller ubehagelig. Er det ubehagelig, kan man sammen prøve å finne ut hva som trengs for at det skal bli annerledes. Mange barn responderer godt på berøring. Det kan være lett på skuldrene, armene. Eller ved at man bare setter seg nærmere. Eller gjør en aktivitet, eller ser seg rundt og beskriver det man ser. Ut fra dette kan nye sensasjoner poppe opp. Ved at de blir kjent med sine egne sensasjoner og evner å både akseptere og endre, vil de få mestringsfølelse.

Så for å intergrere og avslutte det jeg har skrevet over tenker jeg at om vi voksne forstår at vi trenger alle disse fasene, og klarer å hjelpe oss selv gjennom de, med både ro, nysgjerrighet, handling, samhandling og intergrering, vil vi også kunne hjelpe våre barn. De ser på oss og lærer av oss. Klarer vi ikke det selv, bør vi lære det av noen som kan. Og så lære barna. Det er forståelig at ikke lærere kan klare å hjelpe urolige og passive barn, særlig om de har flere i en klasse, og samtidig som de skal gjøre jobben sin – lære ut fagene. Jeg sitter med ett og ett barn i mange timer. Og vi er også noen ganger to. Og jeg har studert psykologi og jobbet med mennesker terapeutisk i tilsammen 20 år. Mennesker er komplekse, og det finnes ingen mal. Men noe hos oss er universelt likevel. Jeg håper i tillegg til yoga og mindfullness, at skolen og politikere vil støtte lærere, barn og verden med å bruke profesjonelle på akkurat barn og mental helse også i skolen. Det gjør læring av fag så mye enklere. Og best av alt, vi får glade, aktive, trygge og rolige barn:)

Balansekunst i hverdagen

 

Tendensen er tydelig. ADHD diagnosene øker. Og andre avarter av den. Medisinbruk øker. Beroligende midler. Psykiske lidelser og sykemeldinger pga. av utbrenthet, stress og angst øker. Urolige barn, passivitet og aggresjon. Kroppene våre sier fra. De gir signaler ved å gi oss hodepine, magevondt, søvnproblemer, rygg og nakke, svimmelhet, nedsatt immunforsvar, energiløshet, rastløshet. Men vi har ikke tid til å ta signalene på alvor, eller ta hensyn. Må kjøre på. Full gass. Har mye å rekke. Det kan føles som om samfunnet krever det av oss, og vi har ikke mot, ork eller vilje til å protestere. Her og nå kjennes det ut som det er lettere å følge strømmen, enn å gå inn i seg selv. Vi skal være PÅ 24/7. Da snakker jeg ikke bare om tilgjengelighet med nett og mobiler. Men også alle våre muligheter med vår økonomi og alt som finnes rundt oss av fristelser. Konkurransesamfunnet vårt øker. På mange arenaer. På skolen puttes det stadig inn mer kognitivt stoff, framfor det å takle livet. På idrettslaget toppes det tidlig. Det meste vi gjør er mer synlig og blir vurdert. Som om vi er i konstant ”eksamensmodus”.

Det er ikke meningen å krisemaksimere. Jeg bare vil bevisstgjøre, og være realistisk. Det er først da vi kan endre. Jeg er ikke så redd for å høres negativ ut. For positiviteten er alltid like under. Min tro, mitt håp, energi og engasjement. Det er også derfor jeg skriver. Men jeg vil ikke stikke hodet i sanden og late som jeg ikke ser det jeg faktisk ser, og leser og hører hver dag. Jeg tror steinhardt på at endring er mulig, reparasjon er mulig, og forebygging. Så dette er bare et hjertesukk, som jeg likevel håper kan så noen få frø til noen. Jeg vil så noen frø, så ”dimmeren” i oss kan få plass. Vi kan mer enn å skru enten ”PÅ”, eller ”AV”.

Vi er inne i en ny tid, en tid som krever mye selvdisiplin, mye energi og evnen til å forstå sitt eget beste. Vi har knapt tid til å sove, for da kan vi bli forbigått. I tillegg er det mer og mer som er åpent alle dager hele døgnet. Det er som om hele samfunnet nekter noen gang å roe ned. Noen tenker på det som valgfrihet og fleksibilitet, og det er det jo også. Det er bare ikke alle som takler det. Det ser ut som de er i ett konstant maratonløp for å holde tritt. Hvis de saktner farten, føler de seg dårlige. De sammenligner seg med alle som er bedre, og klarer mer, hvertfall akkurat her og nå. De strever med å se innover i seg selv, for å finne sine egne muligheter og begrensninger, sine egne gleder, energi og behov, uten at det er sammenligning.

Det er vanskelig å vite sin egen grense før man har forsøkt. Særlig om man ikke evner å kjenne etter i sin egen kropp. Og da kan grensen plutselig være der. Kroppen nekter å lystre det ambisiøse hodet. Hm, og hvor ble det av den mentale styrken?? Dette ligner da ikke på meg?? Jeg har alltid klart dette før. Hm….. Kanskje akkurat derfor. Du har brukt opp ”kvoten”. ”PÅ-knappen” er kaputt. Så da gikk vi fra 100 til 0, og skjønner ingenting.

Jeg oppfordrer alle til å kjøpe og installere og bruke dimmer. Det er balanseknappen i kroppen. Det finnes mye mellom av og på. Det er mange farger mellom hvit og svart. Det er ok å legge bort mobil noen timer og være utilgjengelig hver dag. Det er sunt å være usunn iblant. Det kan være bra å kjede seg. Det er ofte da kreativiteten dukker opp.

Det er slitsomt å være ”På” hele tiden. Yte sitt beste, se ut på sitt beste, smile, være positiv og henge med. Mange føler at om de ikke henger med, så faller de ut. Ikke litt, men totalt. Det er enten innafor, eller utafor. Det ender med at alle ser ut som hyperaktive. Ikke engang voksne tåler å kjede seg, så hvordan skal barna lære det da? De lærer av oss.

Selv har jeg veldig aktive barn, og et aktivt liv selv. Vi trives alle med det. Men jeg har også min ”hellige tid”, da jeg gjør rolige ting. Yoga, leser, har massasjetog med mine barn, sitter lenge rundt middagsbordet, legger bort mobil helt. TV står i kjeller, så vi ikke skal ha den på konstant. Jeg prøver å så små frø, og hjelpe barna og hjelpe seg selv.Vi gjør små ting som jeg tror lader oss. Iblant blir vi tatt av en virvelvind av action. Mye skjer på likt. Da planlegger vi ofte en rolig stund som vi ser fram til. Da er det lettere. Det er også viktig å legge merke til de små stunder. Selv om de kan virke FOR korte, kan de være veldig verdifulle. Å legge merke til de gylne små øyeblikk av ro, kan gi utpust, som gir mer balanse. Jeg har utfordret flere siste tid bare på å gå saktere og snakke saktere. Det er utrolig hvilken effekt det har hatt. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på ringeffekter.

Så da utfordrer jeg videre til å være i et rom og bil uten masse lyder, stoppe opp, se deg rundt, gå sakte. Sovne uten TV. Legg bort data og mobil. Vend blikket innover. Hør på kroppen din. Prøv mindfullness, yoga, meditasjon, som en nødvendig motvekt til alt som går fort. Bruk sanser.  Du som voksen må lære det først. Barna hermer etter oss.

Ønsker deg en balansert og fin dag videre,

Klem Siw