Levende liv


Legg igjen en kommentar

La motbakkene gi deg vekst

hei verden

Av motgang blir man sterk er det et ordtak som heter. Og som oftest stemmer det, om du både reflekterer, evaluerer og bearbeider din vonde opplevelse. Hvis ikke kan alt som er smertefullt gjøre deg bitter og ensom, og langt ifra sterk.

Jeg hørte en historie en gang som viser akkurat dette.

Det var to gamle menn som begge hadde vært fanger i konsentrasjonsleir under krigen. Den ene mannen var svært bitter på samfunnet, som han mente behandlet ham urettferdig i forhold til sin innsats under 2. verdenskrig. Han ble også lite forståelsesfull overfor andre menneskers vonde opplevelser. Han mente de ikke ante hva virkelig smerte var. Han hadde hatt det verst av alle, så ingen andre burde klage over livet.

Den andre gamle mannen som også hadde vært fanget i konsentrasjonsleir, var svært takknemlig for at han hadde overlevd i det hele tatt. Og om han ikke var fornøyd med kompensasjonen fra samfunnet, tok han ansvar for livet sitt ut ifra sine muligheter og begrensninger og gjorde det beste ut av livet sitt videre. Han formidlet sine erfaringer videre, og han visste mye om smerte. Han hadde full forståelse med andres vanskelige opplevelser. Han følte med dem.

Den første mannen hadde ikke mye besøk på sine eldre dager. Han ble stadig mer alene og ensom. Og ikke minst bitter. Det var en vanskelig mann å være rundt. Den andre mannen var svært sosial og omgjengelig. Han var glad for å kunne leve videre. Og folk elsket å være rundt ham.

Begge opplevde mye av det samme. Men har forskjellig innstilling til livet i etterkant, og bruker erfaringene sine totalt forskjellig.  Den ene mannen forblir i de vonde hendelsene og kommer ikke ut av smertene og bitterheten og derfor ikke videre i livet sitt. Han forblir et offer i eget liv. Den andre blir i smertene akkurat så lenge at han rekker å reflektere, kjenne og lære, for så å gjøre livet bra videre.

Fysiske eller psykiske smerter kan ligge som en skygge over alt annet godt som skjer i livet, og det kan gjøre at du ikke ser andre mennesker så godt. Det kan gjøre deg negativ til det meste, også deg selv. Det kan være vanskelig å snu om.  Men det er mulig. For å komme ut av skyggen og inn i sola, må man dra lærdom av sine strevsomheter i motbakker. Helt bokstavelig gjelder det å tørre å kikke utover på andre mennesker og omgivelsene, samt framover i eget liv. Da kan du se at det finnes mer enn bare vondt. Du kan utvide din horisont. Og du kan garantert bruke dine smertefulle erfaringer på en positiv måte videre.

Det finnes ofte en kraft og energi i det å ha det tøft. Da kan nye impulser, ideer, handlingskraft, økt forståelse og mot komme fram i deg. Og det kan gi en drivkraft til å løfte seg selv ut av det vanskelige. Man kan plutselig se alt framover i et nytt perspektiv.

Ofte finner mennesker nye retninger, prioriteringer og jobb etter de har vært gjennom tøffe perioder i sine liv. Hele prosessen de har gjennomgått har gitt en ny tro og håp videre. Mange ønsker å dele av sine erfaringer videre og hjelpe andre som kan være i lignende livskriser.  Og det kan være en så stor berikelse, at man opplever det verdt all smerte som har vært. Uten den hadde ikke den nye berikelsen kommet.

Selv er jeg aldri så lykkelig som når gode ting skjer etter noe tøft og utfordrende. Da er jeg mer åpen for alle mennesker rundt meg. Og alle gledene føles ekstra sterke. Men jeg er aldri så egosentrisk som da jeg er nedstemt. Da kjennes min smerte størst ut av alle. Og jeg løfter knapt blikket bort fra meg selv.

Så jeg vil utfordre deg til å se på nyttigheten av dine motbakker i livet. Se på de som stormer du skal ri gjennom og gledes over senere. Det er som en storm du kan være stolt over å ha kjempet, og som du kan dele med andre.

Jeg vet at noen smerter og følelser er så grusomme, at man heller ville vært svakere, og vært opplevelsene foruten. Rett i etterkant av noe vondt, føler man seg sjelden sterk. Heller svakere enn noen gang. Men det er prosessen og bearbeidelsen fra det smertefulle har skjedd, og videre som er veien som kan bygge deg opp igjen.  Men at man heller ville da ville vært opplevelsene foruten  skjønner jeg godt. Vi lever jo ikke dagen i dag i håp om at noe vondt skal skje, for at man etterpå skal få utvikling og bli sterkere. Men vonde opplevelser kan vi ikke alltid rå over. Det skjer uforutsette ting i livene til de fleste mennesker, uansett hvor forberedt vi er, og hvilke forhåndsregler vi tar i livet. Så poenget er at når ”ulykken” først har skjedd, er det jo flott om det er mulig å dra nytte av det vonde, og snu det til noe du kan lære av, forstå mer av, bli sterkere av, hjelpe andre eller få en egenutvikling av.

Dette er det som kan kalles post traumatisk vekst, som jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.


Legg igjen en kommentar

Mobbing og kommunikasjon

mobbing

Hun gråter den ene dagen, lider i det stille den neste. Men det synes på øynene hennes at hun er trist. Hun er redd. Hun vil hjem. Hun vil være alene. Der ingen kan være slemme mot henne. Der ingen kan si noe stygt. Hun tør ikke ta igjen. Vet ikke hva hun kan si og gjøre for å få de til å slutte. Hun trenger en venn. En å snakke med, være sammen med. Hun er i ferd med å synke sammen. Til en liten klump uten verdi. Lurer på selv om hun er helt håpløs, stygg, kjedelig og rar? Kanskje har de rett med alt det stygge de sier til henne? Kanskje det er best at hun holder seg alene? Men det gjør så vondt. River inne i brystet. Gjør vondt i magen. Å være helt alene er vondt. Og det er trygt.

Ansvar:

Skolen har anti- mobbing kampanjer. Ledere på skolen tar ofte tak i mobbingen. Barna deltar aktivt i hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. De skriver plakater, diskuterer og lager rollespill. Lærere engasjerer, og det er flott. Det er foredrag, artikler og debatter om mobbing, men likevel eksisterer mobbingen videre. Mobbing var tema da jeg var liten, og det er tema nå når mine barn er små. Det skjer videre i det skjulte, eller det kommer nye mobbere til. Og vi må fortsette kampanjene.  Dessverre er det mange som forblir et offer videre inn på deres neste arena også, på høyskole og på jobb. Mobbingen kan her ha en annen innpakning.

Slik er det ofte. Man forblir et offer. Stort sett alle artikler jeg har lest, debatter jeg har hørt tar for seg mobberen. Mobberen bør straffes, mobberen bør få bedre oppfølging, mobberen bør få bedre selvbilde, mobberen bør vite hvordan det føles ved hjelp av ulike kampanjer og informasjon. Og jeg håper debatter, engasjement og ulike aktiviteter fra skolene sin side fortsetter. Hjelper det ett menneske, er det verdt det. Men hva kan den som blir mobbet selv gjøre? Vente på at mobberne forsvinner, vente til mobberne blir omsorgsfulle mennesker med bedre oppdragelse og mer empati?

Offerrollen:

Mobberne bør fremdeles ansvarliggjøres.  Men den ene metoden utelukker ikke det andre.  Vi kan også ha kampanjer, kurs i selvbildetrening, kommunikasjon og psykologi for å hjelpe ofrene til å komme ut av sin smertefulle situasjon. Jeg er enig i at mobberne bør ansvarliggjøres for smerten de påfører, eller de bør lære seg empati. Men hva når det hele tiden kommer nye mobbere uten empati, og med et slikt dårlig selvbilde at de har behov for å rakke ned på andre for å heve seg selv? Er det ikke da lurt og selv kunne vende trenden med å være offer?  Hvorfor vente, om du selv kan ta tak i din situasjon her og nå? I tillegg til ikke lenger å være offer, vil man oppleve mestringsfølelse og økt selvtillit. Som mobbeoffer synker selvbilde. De fleste vil gjøre seg små og usynlige, samtidig som de lengter etter venner og sosialt liv som alle andre. Det er en naturlig forsvarsmekanisme å ønske å  gjemme seg når man er offer. Man ser ofte ned, håper at ingen legger merke til en. Da er det ikke lett for noen å ta initiativ til prat og vennskap heller. Ser man ned og gjør seg liten, ser det ut som de ønsker å være alene. Enda det er helt motsatt.

Kommunikasjon:

Da jeg var barn, la jeg ofte merke til de som ikke lot seg mobbe. Hva gjorde de? Hva sa de? Flere kunne få en stygg bemerkning, eller kommentar som kunne blitt starten på mobbing. Men de var kjappe i replikken. De hadde smarte svar tilbake. Noen ganger med humor, andre ganger med ironi, eller med selvsikkerhet. Selv om jeg ikke tror alle var like selvsikre, så lot de som.  Og det fungerte. Jeg var fasinert. Jeg skulle ønske jeg kunne svare så bra, så kjapt. De som ikke hadde denne formen for respons reagerte med benektelse, gråt, sinne og trusler, eller tok igjen med samme mobbekommentar tilbake. Ingen av delene fungerte. Den onde sirkelen begynte. Mobberne hadde funnet sine offer.

I min jobb som privatpraktiserende terapeut gjennom mange år, er det mange voksne mennesker som ønsker konkrete råd og tips om hvordan de kan svare og kommentere på andres spørsmål og påstander. Det føles så godt å kunne si ting som stemmer med det en føler inni seg, eller at man klarer å si det en har bestemt seg for å si. Etterpå – når hele situasjonen er over, da kommer man ofte på alt man kunne ha sagt. Smart kommunikasjon kan hjelpe deg som offer, og da hjelper du også mobberen. Hvorfor ikke for en gangs skyld prøve å starte der?

En vanlig respons fra barn som blir ertet eller mobbet er å ta igjen med samme mynt. De sier det samme tilbake. Dette gir erfaringsmessig bare mer ved til bålet. Det blir en kamp om å si de mest sårende og stygge ting. Gråt gir dessverre også ofte en ønsket respons fra mobberne. De har overtaket.

Konkrete verktøy:

Gjentatte ganger har jeg gjennom de siste årene forsøkt en metode i å lære ut konkrete svar på typiske mobbekommentarer. De fleste vet ofte hva de blir mobbet for, eller kan tenke seg til et par ulike alternativer for hva en mobber kommer til å si. Dette har vært råd til både egne barn, andres barn, og også voksne mennesker i terapi eller coaching. Dette er en ”JA” metode, eller svare med undring og nysgjerrighet. Bare svarene i seg selv viser en selvsikkerhet som gjør at mobberen ofte ikke sjanser på å gå videre med sine stygge påstander.

Konkrete eksempler som er tatt fra virkeligheten:

Mobber: ”Se på deg a, du kan jo ikke kle deg ”. Offer: Med et smil: ”Jeg er litt enig med deg, jeg føler meg ikke veldig fin i dag. Må nok prøve å gjøre noe med det til i morgen”. Eller  ”Jeg er ikke helt enig med deg. Vi har bare helt forskjellig stil du og jeg”. Fremdeles med et smil!

Eller: Mobber: ”Du har veldig rar og stygg lue på deg”.  Offer: ”Ja, den er kjemperar, men den er så varm, at jeg får heller se rar ut”.

Eller: Mobber: ”Du er så teit og sier så mye dumt”. Offer: ”Ja, antagelig er jeg den teiteste du vet om”. (Ironi funker ofte)!

Eller: Mobber: ”Jeg er sikker på at du ikke kan regne dette enkle mattestykket engang”. Offer: ”Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan hoppe fra 5 meteren”.

Eller: Mobber: ”Du tror du er så kul du, tror du er noe”. Offer – ”Hm, rart du sier det. Har aldri hørt noen andre mene det, selv om jeg har kjent de i mange år”.

Eller: Mobber: ”Du er så sur du”. Offer: ”Ja, det stemmer at jeg er sur i dag. Og i går var jeg superglad hele dagen”.

Ved de fleste av disse situasjonene og lignende vil mobberen bli mer eller mindre overrasket over svaret og derfor ”satt ut” av sitt eget spill. Antagelig vil personen snu og gå, bortforklare seg, eller prate om noe annet. Men mest og best av alt – viser ”offeret” at han/hun ikke er noe offer. Offeret blir en person som tåler å gå med rar lue eller klær, vet at han/ hun ikke kan alt, kan være både sur og glad og teit. Mobbekommentarene faller til grunn.

Voksne som barn kan lære:

Dette gjelder også voksne som får en ubehagelig påstand på seg. Det er ikke sjelden jeg har fått tilbakemelding på at dette fungerer. Og klare å komme ut av en mobbe situasjon ved ord, det gir deg styrke, mestring og definitivt økt selvfølelse. Og også selvstendighet. Vi viser at vi ikke vil bli satt i en bestemt bås. Vi er ikke konstante, men i bevegelse og utvikling. Vi er varierende og i endring. Vi kan gå med rare klær og fine klær, være sure og glade, være dårlig i matte og flink i noe annet. Og akkurat det kan mer bli en klapp på skulderen til oss selv, enn la de mobbende kommentarene bli en selvoppfyllende profeti som andre påfører oss. Den seieren et barn føler om han/hun kan mestre med egne ord at mobbingen forsvinner eller aldri kommer skikkelig i gang blir en stor konsekvens ut av små ord. Og mobberen slipper kanskje å bli en mobber. Det blir vinn – vinn situasjon. Og i mine øyne både forebyggende og reparerende for mobbing.  Da trenger ingen å føle at det ikke finnes håp om du selv har dårlig selvfølelse, eller har barn som har dårlig selvfølelse. Det er mulig å komme ut av likevel. Det er i mange situasjoner mulig å lære seg ikke å la seg mobbe.


Legg igjen en kommentar

Hvordan leve her og nå?

sanser

Hvor ofte har du ikke hørt det – at du bør leve her og nå? Man fyker rundt og har tusen tanker om gjøremål, bekymringer, tid å passe og jobb å gjøre. Timene forsvinner og dagen er over på et blunk. Mange mennesker er slitne. De sover dårlig, og føler at de henger etter. Men de bremser heller ikke opp. For hvor er bremsen i meg? Og hvordan brukes den?

Sansene og tilstedeværelse

Å leve i nuet handler om tilstedeværelse og bruk av alle sansene. Tenk deg et lite barn som kommer inn i et rom. Hva er det opptatt av? Jo, å kjenne på ting, mens de vrir og vender på det de tar på. For ikke glemme alt de lukter og smaker på. Alle barn blir også lett fasinert av både lyd og bilder. De elsker følelsen av å snurre rundt i en stol, og alt fint og rart som er å se på. Barnet tenker ikke på hva som skal skje om en time, eller hva som skjedde i går. Barnet er tilstedet med hele seg selv. Og de morer seg over de ”små” ting. Og vi voksne undrer hvorfor de ikke blir slitne med sitt tempo. Jeg lover deg at det er mer slitsomt å bekymre seg over fortid og framtid, enn å være her og nå med sin oppmerksomhet. Du har sikkert hørt uttrykket ”å være tilstede i seg selv”. Det er å kjenne sin egen kropp her og nå. Vite hvordan du og din kropp har det her og nå. Altså ikke bare tenke på fornuft og følelser, og om du ligger bra an med dagens planer.  Smak hva maten smaker, lukt på blomstene du plukker, kjenn på pelsen på katten din og beskriv følelsen for deg selv. Da lever du her og nå! Jeg anbefaler en ”timeout” for å kjenne etter med sansene. Den kan du ta i bilen, på trikken, mens du lager mat eller pusser tenner. Da vil du også antagelig legge merke til pusten din. Mange tar et dypt pust i samme øyeblikk som de faktisk tar en pause, og kjenner etter, og roer ned. Det dype pustet er en form for utlading. En god utlading for kroppen din.

Pust

Pust er ofte symbolsk med selve livet. Og livet leves ikke lenger i går, og foreløpig ikke i morgen heller, men kun NÅ. Så å gi kvalitet til pusten din kan være å gi kvalitet til livet ditt her og nå. Mennesker kan kjenne at pusten kommer kun ned til brystet, ned til mellomgulvet, eller helt ned i magen. Hvor har du din pust? Jeg hører flere som uttrykker at de knapt legger merke til sin egen pust, eller at de føler de knapt rekker å puste. Da er det heller ikke lett å leve i nuet. Du trenger å være oppmerksom på egen pust, for å kunne være tilstede i her og nå. Du kan teste deg selv ved å holde deg på magen mens du trekker pusten inn gjennom nesen, og et like langt utpust enten ut gjennom munnen, eller som i yoga, ut gjennom nesa. Det er bevist at dyp pust gir organene dine massasje, får skuldrene til å senke seg, stresshormonene reduseres, og det kan gjøre deg klartenkt, kreativ og rolig. Og dermed også mer tilstedet for å bruke sansene. Og du kan dermed lettere være her og nå med hele deg.

 

Fokus

Ønsker du å leve mer i nuet, trengs oppmerksomheten din om det som skjer i deg og rundt deg akkurat nå. Deg selv er et nødvendig fokus. Fullstendig fokus på en oppgave er noe som ofte gir en følelse av å forsvinne i tid og rom, som mange kan kjenne seg igjen i. Føler du at du glemmer saker og ting, eller hukommelsen føles kortvarig? Det er veldig vanlig for alle som lever i fortid, eller framtid med hektiske timeplaner. Følelser og tanker kan henge igjen fra noe som ble sagt eller gjort i går, eller du har lange huske og gjørelister for det som skal skje framover. Altså fokuset ditt er alle andre steder enn her og nå. Mange opplever ikke å huske om de låste døra, og må gå tilbake for å sjekke. Dette handler om hvor oppmerksomhet og fokuset ditt er. Vet du med deg selv at du ofte glemmer, kan det lønne seg for eksempel å si til seg selv: ”Nå låste jeg døra”, i samme øyeblikk som du vrir om nøkkelen. Da har du fokus. Og du slipper å gå tilbake.

Hva får du igjen for å leve her og nå?

Og ta en ”timeout”, eller bremse for å puste, bruke sansene og fokusere er å gi deg selv tid. Tid til å være i deg selv. Det kan gi deg mange fordeler. Mange kan synes det kan virke banalt og uviktig å trene på å bruke de enkleste delene av oss. Som å gå ”back to basic”.  Men vi vet jo hvor viktig alt grunnarbeid er for den totale kvaliteten.  Å hoppe over sparklingen før maling av en vegg gir ikke holdbare og pene vegger. Og slik er det for oss mennesker også. Basisen er viktig for at tankene og følelsene dine skal fungere bra i et langt liv.  Mange forskere er sikre i sin sak. Tilstedeværelse i øyeblikket gir deg lavere blodtrykk, styrker immunforsvaret, reduserer stress og kroniske smerter. I tillegg blir man ofte gladere, empatisk og tryggere.

Du kan se på deg selv som et vitne til nåtiden. Observer det som er. Omgivelsene, kroppen din, tankene og følelsene. Bare vær I det som faktisk er, for det er det som er nåtid. Prøv ikke å dømme det. Klarer du det vil du få en bonus. Den bonusen er større aksept av deg selv i nuet. Og dermed også bedre selvbilde. Å leve i nuet handler om god helse, som både du og dine nærmeste kan nyte godt av.


1 kommentar

«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

hund med skilt

Det er vel slik vi ønsker oss det – at familien skal være oss aller nærmest. Både i medgang og motgang. Familien som har samme blodsbånd, gener, oppvekst, eller er i slektsrelasjon med. De forventer vi at stiller opp for oss, særlig når det røyner på i livet. De feirer vi familiære sammenkomster og tradisjoner med. Familien vil vi ha en felles forståelse og historie med. Og kanskje familiehemmeligheter.

Mange  har det som et uforbeholdent prinsipp – at blod er tykkere enn vann. Jeg har hørt det ofte. Som en forklaring, eller unnskyldning for at man velger side i en sak, mellom familie og venn. Det er slik det bør være, og derfor er det slik, uansett verdier man har i seg selv, sakens eller situasjonens kjerne. Så uansett om man ser urimeligheter, eller dumme handlinger i sine nærmeste, så støtter man dem. Dermed basta.

OG jeg har hørt alt for ofte at det faktisk ikke alltid er slik, at blod oppleves som tykkere enn vann. Man trodde det var slik, men oppdaget plutselig noe annet. Det er ikke alltid familien som stiller opp for deg, når motstanden trykker på hardt. Når familien plutselig trengs på en omfattende måte, kan du bli møtt med overraskende valg fra dine kjære. Som ikke alltid går i din favør. Jeg har jeg sett venner stille opp, der familien taus og stille trekker seg tilbake.

Dessverre er det ofte slik at du kjenner folk først skikkelig, om du opplever noe vanskelig, eller om det blir en konflikt. Det er da sider man kanskje aldri har behøvd å se før, kommer fram. De fleste mennesker kan være fine og samarbeidsvillige så lenge det flyter framover, eller det er mindre uenigheter som enkelt kan løses. Med en gang det går på penger, eller det å stille opp med mye tid og omsorg, som kan gå på bekostning av egne behov og ønsker, har jeg sett hvordan mange har fått sine store skuffelser.

Jeg hørte nylig om en kvinne som er døende syk. Det ble et familieråd om en del viktige beslutninger både for barna hennes, og hjelp til henne. Hun hadde stor familie, som alle var tilstede i møte, samt noen venninner. Den syke kvinnen måtte forlate rommet flere ganger. Hun var så ekstremt lei seg og skuffet over hvor lite familien hennes ville stille opp både for henne, i hennes siste levemåneder og for hennes barn. Det ble venninnene som tilbød seg både ferieturer med barna, og turnusordninger med hjelp. De måtte nærmest tvinge familiemedlemmer å hjelpe barna en del helger, og med noen praktiske gjøremål, for ikke ta på seg alt selv. Og familiemedlemmene hadde heller ingen hemninger med å fortelle om sine reiseplaner og treningstider, rett foran den syke kvinnen, som gjorde at de ikke kunne stille opp.

Det er trist å vite at dette eksempelet er det altfor mange av. Og det er godt å vite at man har venner som stiller opp når det butter imot. Venner velger du selv. Familie er du født inn i, og har ikke valgt. Så det er ingen skam å ta vare på seg selv i forhold til omgang med familie, som tapper en og gjør en vondt. Man må gjøre seg fortjent til sin rolle som favorittante, eller far – for den sakens skyld. Barn skal ikke behøve å kalle noen ”mamma, eller pappa” om det ikke føles at det er det de er for dem. Å lage barn, og bli biologiske foreldre er for de fleste veldig enkelt. Men årene etterpå med oppdragelse, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er en ære og en oppgave. Så er det en annen enn de biologiske foreldre som er den nærmeste omsorgsperson, bør barna selv få ta valget om de vil kalle dem ”mamma og pappa/mor eller far”.

Selv er jeg enebarn, og har savnet søsken hele mitt liv. Har definitivt savnet gode og nære søskenrelasjoner, slik jeg har sett hos flere i min omgangskrets. Det har vært en drøm, og et ønske hele mitt liv. Jeg ser at det ikke er så nære og flott bestandig. Mange søsken har knapt kontakt. Det kommer vel ikke alltid an på hvor nære slektsbånd man har, om hvem som sjelelig og vennskapelig er deg nærmest. Jeg har definitivt vært heldig med en del veldig gode og nære venner. Vi har nok noen bånd som er tykkere, og mer stabile og trygge enn blod.

Vil bare si at vennskap kan være din største støtte og nødvendighet, om familien ikke er slik du håpet og trodde. Er familien din også dine venner, og største støttespillere i tøffe tider, så ta godt vare på de, og vær takknemlig. Det er ingen selvfølgelighet.


Legg igjen en kommentar

Å dele opp familien iblant

Tid med en

 

Akkurat nå er far og mellomste datter på tur. Til London. Vi fant ut da de 2 yngste var bitte små, og samvittigheten holdt på å gnage meg i hjel for henne eldste, som var 7 og 9 år eldre enn sine søstre. Hun klarte seg så fint selv, forgudet sine søstre, og hjalp til med dem og var sammen med dem. Men jeg kunne se at hun også var mye alene. Hun fikk vente mye. Alt tok sånn tid. Vi måtte ta så mye hensyn til de små. Selv om det naturlig måtte være slik, gnagde det meg langt inn i hjertet. Det var da vi ble enige om at da hun yngste var ferdig med å ammes, skulle pappen ta med de to yngste til Sverige og hans familie, mens jeg og eldste ble igjen hjemme alene. Bare oss to.

Jeg var sammen med de to yngste veldig mye. Og det er klart jeg kunne stille meg spørsmålet ide de satt seg i bilen og kjørte av gårde for helgen, om det var for lenge uten meg. Men formanet meg selv at det var hun eldste som trengte meg mest nå. Og de to andre var sammen med pappaen sin, og hans foreldre som gledet seg masse til å være sammen med dem. De fikk mulighet til annen setting for seg.

Det ble en veldig verdifull helg for oss alle. Det ble en helt annen ro, og savnede behov ble dekket. Masse tid til prat. Med tid og blikkontakt. Vi koste oss masse, og følte oss nærmere igjen. Min mann fikk de to yngste selv. Han fikk gjøre alt på sin måte.

Det tok noen år før vi igjen bestemte oss for at innimellom, skulle bare en av oss foreldre ta med ett av barna på tur. Vi hadde friskt i minne hvor godt vi synes det var den helgen. Siden har vi gjort det slik iblant.  Og gjett om vi får prata, om alt mulig. Det blir en så annerledes setting. Trenger ikke tenke på andre enn bare to. For er man fem, og med ulike ønsker og behov kan det klart bli en del diskusjoner og uenigheter. Det skal være rettferdig, og det skal tas hensyn. Man må inngå kompromisser og megle. Alt dette er verdifulle utfordringer å lære seg. Konfliktløsning, drakamper, lære seg å lytte og forstå andres behov er verdifull læring man kan få med søsken, og familie.

Og innimellom er det deilig å slippe en eneste innvending. Alt bare flyter sin gang. Min mann har vært på tur med henne yngste. Bildene de tok beviser med store smil hvor godt det var å ha pappa helt for seg selv. Og det var deilig å være kun 3 hjemme. Det er større forskjell enn man kunne tro. Det er klart vi ville kose oss ekstra også.

Jeg og henne eldste brukte lang tid på å få til tur, men da vi plutselig fant ut at vi bare måtte ta tak i det, dro vi kun et par uker etter – til Barcelona. Luksus. Alene med en 18 åring på tur.

Akkurat nå er far og mellomste av gårde. Hun har gledet seg i et halvt år. Alle vet vi hvilken turordning vi har, og vet derfor hvem som skal reise neste gang. Og glede seg og finne ut hvor, er en del av det vi betaler for. Det kribler, og er nedtelling. Men først skal vi være sammen igjen alle. Siden eldste er så stor at hun reiser mer med venner og kjæreste nå, så er det plutselig ekstra gøy om hun kan og vil være med oss. Det er verdifullt å ha nært forhold til sine barn, og se at ulike sammensetninger av oss kan få fram ulike sider.

Det har vært herlige dager med tid, ro, prat og moro. Nå blir det godt å få mer liv og røre igjenJ


Legg igjen en kommentar

Ektehet gjør meg glad

Let it be

Jeg får ofte høre at jeg er så positiv og glad, og har mye energi og engasjement. Og det er for det meste sant. Jeg er hvertfall mer positiv og glad, enn sur og negativ. Det kan føles litt paradoksalt når jeg nesten hver dag er langt nede i sjeledypet av angst, sorg, savn og andre vanskeligheter. Jeg leser gjerne bøker om mordere, overgrep og annen elendighet. Men helt ærlig, så tror jeg min glede handler om at jeg tør å være i det vonde også. Uten i enhver situasjon å påtvinge smil, og positive tanker. Det har ikke alltid vært slik, men i dag lar jeg smil og latter komme av seg selv, og jeg er bedre på å gråte også.

Jeg er så glad over det ekte og realistiske jeg er så heldig å få jobbe med, og ta del i. Det store spennet fra den ene ytterkanten til den andre. Det blir en ærlighet i livet, som er blitt viktig for meg. En virkelighet som er lett å forholde seg til, tross smerter. Personlig ser jeg ofte livet fra den lyse siden, og tankene mine går ofte til mulighetene. Men det er nok først og fremst, når situasjonen ikke oppleves veldig alvorlig. Jeg føler meg, mye takket være mine klienter, og egenutvikling gjennom terapi, nysgjerrighet på mennesker at jeg også tør å kjenne etter mer av det ubehaglige, og smile midt i det vanskelige. Alt trenger ikke lenger være enten eller. Jeg kan ha flere motstridende følelser og tanker i meg på likt. Jeg kan se humor i det tragiske (ikke av det tragiske), men i elementer rundt. Og jeg kan legge merke til små fine ting som blir viktigere enn man kan ane, i en ellers større tøffere situasjon.

Jeg snakker tydelig om helvetes vonde følelser, om selvmordstanker og smertefulle opplevelser. Når jeg med samme person også kan snakke om hverdagslykke, ferietur, venner og familie, ja, da blir det en kompleks helhet, som er ærlig og ekte. De blir et menneske som rommer både opp og nedturer, som prøver så godt de kan. Jeg blir fylt med trygghet og energi av mennesker, som modig står, eller vingler i livet sitt. Men likevel tør å snakke om det vonde, uten å være redd for at mørket skal overvinne alt, og da ta bort all gleden, selv om tristhet får ta plass.

Det er allerede for mange som er redde for å si et pip, eller spørre om det som kan være vondt, for mange i vår verden vil bare ha positivitet og glede. Kanskje verdens elendighet, fattigdom, terror og naturkatastrofer holder mer enn nok. De orker kanskje ikke mer av elendigheten, enn gjennom det som avisoverskrifter presser på. Alle trenger vi å beskytte oss. Alle har vi forskjellige grenser for hva vi orker og vil. Det finnes ingen lik mal for alle. Jeg snakker heller ikke her om lysten til å grave seg ned i traumer og elendighet. Jeg snakker heller ikke om å tåle usunn destruktivitet, men å tåle å se på det som faktisk er! Det man kjenner i hele seg, uten å rømme, fortrenge eller grave ned uten å ha fått snakke om det som så åpenlyst preger en person her og nå. Å late som, eller bortfokusere, kan gjøre at mennesker føler at det de har opplevd ikke er virkelig. De kan føle seg bortkommen, og ikke tatt på alvor. Det kan også da bli vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg har hatt flere klienter som har opplevd tap av nære, som andre etterpå ikke vil snakke om. Det har gjort at noen år etterpå, kan de føle som om personen aldri har eksistert. For ingen snakker. Ingen viser og deler det de kjenner på av savn og sorg.

Så hipp hurra, smilefjes og tommel opp for ærlig lykke og glad kropp, som får lov av seg selv og andre til å være sur, trist og lei iblant. Det er min oppskrift på ekte positivitet, glede og energi. Jeg lever i dag i en virkelighet med alle følelser tillattJ Og jeg vil gjerne både ha lov til å klage litt, og hører gjerne på andre, enten det er alvorlig, eller ei.


1 kommentar

Livslyst – som god apetitt

livslyst

Lyst forbindes ofte med glede, lykke, mening, energi – ja slike gode ord, som gjør at man kjenner på de gode følelsene i kroppen, og som gir positive og glade tanker. Å ha en lyst på livet. Hvordan kan det vise seg, eller fås fram om den mangler? Det er et av de eksistensielle spørsmålene mange stiller seg flere ganger i løpet av livet.

Det motsatte av livslyst, trenger ikke være en depresjonsdiagnose. Det kan være at man har innfunnet seg med livet. Rett og slett fordi man er født, er det forutbestemt at man skal leve til man dør naturlig. Det kan også være at man lever av plikt og hensyn til andre kjære og nære.  Så nå når man er her i verden og uten særlig livslyst – hva da? Hvordan kan du fylle livet ditt med glede, godhet og mening?

For noen mennesker er lysten tydelig framme mesteparten av tiden. For andre kommer ikke lysten like lett og naturlig frem. Den må lokkes fram. Jeg har en grunntro om at man selv må fylle livet sitt med lyst og glede. Lete etter gledene. Det kan handle om å tørre å gjøre noe nytt, velge å engasjere seg, være aktiv og omgås mennesker som får glede fram i deg. Det trenger ikke være så voldsomt og stort. Det kan være mening her og nå. Ta innover deg det som er fint og hyggelig i deg, og rundt deg, uten at det trenger å bety noe mer enn den nytelsen der og da. Det kan være de små ting som er deg helt nærmest, detaljer som spiller en stor rolle, fordi det får deg til å smile, kjenne varme, sitre eller forsterke dine sanser. Å la deg selv tørre å rive med og kjenne på gode reaksjoner.

Å fylle livet med livslyst kan for noen fortone seg som en smule tvang til og begynne med. En tvang som handler om å ta ansvar for å fylle livet sitt med mening. Tvang til å gjøre noe. Enten noe som tidligere ga deg glede, eller noe nytt du kunne tenke deg å prøve. Jeg advarer mot å starte med å lete etter poenget ved å gjøre, fylle inn og lete etter livslyst og glede. For det er som regel ikke i den enden livslysten starter. Begynn heller med en aktivitet, for så å se hva som skjer i kroppen. Let etter varme, ro, bevegelser, gode sitringer, smil, våkenhet, energi – som alle kan være tegn på at noe godt skjer i nervesystemet ditt. Det kan kreve øvelse. Er du først kommet, og eventuelt vært lenge i mismot, nedstemthet, likegyldighet kan det kreve øvelse å kjenne etter noe annet i kroppen og omgivelsene som gir deg noe annet enn tomhet, smerter, ubehag etc.

Jo større fleksibilitet det finnes i deg for faktisk å ta imot og romme de følelsene som kommer, jo sterkere følelser vil du kunne kjenne på. Begge veier. Holder du tilbake og fortrenger alt vondt, og samtidig ikke kjenner noe glede, blir livet ofte tomt og flatt. Verken dårlig, eller bra. Å ha rom og fleksibilitet blir som et toleransevindu for følelser. Dette vindu kan gjøres større ved å gjøre nye ting, møte nye mennesker, utfordre deg selv på nye områder, åpne sansene for de små ting og rett og slett regulere deg selv.

Jeg vil bruke livslyst, som en sammenligning om apetitt på mat. Hvis appetitten er dårlig, kan det hjelpe å åpne nye kokebøker, invitere på middag, gå i en ny matbutikk, spise ute, spise hos en venn, være mer fysisk aktiv  eller gå et kokkekurs. Det blir som å lete etter apetitten ved litt tvang, ved å åpne sansene, øke kunnskap, omgås folk for å utforske andre retter, eller bringe inn elementer av det sosiale rundt appetitten. Slik kan vi gjøre med livslyst også. Små nye biter, en av gangen. Og ikke forvente mer enn at det skal smake godt her og nå. Altså ikke generelt mer apetitt hver dag… Det gjelder å ta ett steg om gangen, og la det få fordøye. Kun her og nå – og nyte. Det er denne dagen med livsglede – en time her, noen minutter der. Så kan alle disse små stundene av lykke kobles sammen, og livet kan se generelt lysere ut. Det kan gi håp og glede for livet videre.

Er det helt umulig å klare å lokke fram livslysten selv, kan det være tyngre grunner til at lykke ikke kan få plass i deg. Du har kanskje noen forsvarsmekanismer som var nødvendig en gang, og som sitter fast fremdeles. Da kan mer hjelp trenges. For vonde opplevelser kan sitte hardt som knuter i kroppen, og da er det ikke så lett for tankene å manipulere de vekk med en morsom aktivitet, eller hyggelige mennesker. Det kan være fint der og da, men hele tiden blir lysten så kortvarig, og du klarer kanskje ikke å koble sammen flere gode ting.

Har man fått mange slag i livet er det lett å dra ned forventninger, holde opp garden eller trekke seg tilbake. Noen mennesker har mer problemer med å føle lykke enn med alvor og drama. De føler de ikke fortjener lykke. De er redd for fallhøyden, eller de rett og slett klarer ikke identifisere seg med å være lykkelige mennesker med stor livsapetitt. Da vet de ikke hvem de skal være. Eller noen evner ikke å se lykken, for den er for godt gjemt bak all elendighet. Eller de er redd for å bli avvist, eller å miste lykken. Det er det de er vant til.

For meg er engasjement et nøkkelord. Det handler for meg om tilstedeværelse i relasjoner. Jeg tillater også meg selv å være alvorlig, sur og lei. For da tar jeg meg selv på alvor, og jeg blir tro mot meg selv, og det som faktisk ER. Det gjør meg levende og oftest veldig gladJ


2 kommentarer

«Å være en primitiv løvemamma, eller tigerpappa»

løve

Å følge våre primitive krefter oppfattes ofte som negativt. Men kan våre primitive deler også ha noe fornuft i seg? Kan vi mennesker ha noe å lære av villdyrene, som følger sine instinkter? Eller er det kun hodet vårt, som kan utrette de smarte avgjørelsene? Eller kan kanskje hodet ta noen beslutninger som ikke er så lure, omtenksomme og gode? Ett instinkt villdyrene følger sterkt, er å beskytte sitt avkom, sine barn.

Barn klarer ikke alltid å beskytte seg selv. Naturlig nok. De er barn. Det har dyrene i villmarken skjønt. Barna deres fører slekten videre. De vil ha sterke avkom. De vil ikke være slekten som blir spist opp. Derfor beskytter de barna sine med nebb og klør. Barna skal være trygge, fram til de er store og selvstendige nok til å kjempe for seg selv. Selvstendigheten og tryggheten kommer gradvis, gjennom å se og gjøre som sine tydelige og trygge foreldre, som reagerer når noe er feil. Når noen truer dem. Enten fysisk eller psykisk.

Det er vanskelig å rømme eller sloss, når man føler seg, og er liten og svak. Det kan være at den lille kroppen ønsker å slåss, eller flykte, men forstår at det blir en umulig oppgave. Barnet blir handlingslammet. Da kan det trengs en løvemamma, eller tigerpappa til å gjøre den responsen barnet selv ikke var i stand til å utføre, i den vonde situasjonen. Det trenger heller ikke være mamma, eller pappa. Det kan være en annen voksen person, eller trygg og sterk storesøsken eller venn. Bare en som kan beskytte barnet.

Som mennesker trenger vi ikke gå til fysisk angrep, slik villdyrene gjør, men vi kan gjerne brøle mer. Vår hjerne stopper til tider de naturlige instinktene våre. Det gjør at vi blir forsiktige, argumenterende og unnvikende. Vi sier ikke tydelig nok fra når noe er riv ruskende feil. Og barna våres lærer seg heller ikke si fra. Så slik blir vi tillatende, grenseløse og oppspist. Vår megling og prat kan fort bli langtrukkent og bare ord. Innen vi er ute av samtalen, megling eller forhandling er barnet på nytt blitt revet og slitt i.

Å reagere med ”dyrebrøl”, viser en kraft i beskyttelsen, som barnet forstår. De forstår at mamma og pappa (eller annen voksen/sterk person) støtter seg.  Og det blir en styrke det er lett å bli trygg i. Og ikke minst blir ansvaret plassert der det hører hjemme – hos den som har vist urett, og angrepet og truet et barn. Og gjennom den tydelige støtten kan barnet bli fri for skyld og skam.

Forblir barna ubeskyttede, kan de lett bli offer igjen. Barna trenger noen handlekraftige rollemodeller som står opp for dem. Med styrke, kraft og volum. Rett skal være rett. Barn skal ikke lide. Vi bør på samme måte som ville dyr beskytte våre barn. Vi bør lære de at de ikke skal svelge, og tåle urett. Og da må vi gå foran å vise vei, og ikke være redd for å synes og høres. Akkurat som løvemammaer og tigerpappaer. Så vil de selv kunne bli sterke villdyr som voksne, og vite forskjell på rett og galt.

Så heia alle dere der ute som bruker sine instinktive brøl til å beskytte de som trenger detJ


Legg igjen en kommentar

En god latter forlenger livet…..

tumblr_misdddlDfU1r4fzjio1_500_large

Forskere kan visst ikke helt bevise om det er tilfellet. Men latteren gjør mye med kroppen som kan tilsi at livet blir både lystigere, gir bedre helse og derfor kan forlenge livet.

Å le for meg er en befriende følelse. Enten om noe vondt sitter fast, eller humøret er flatt, så kjennes det ut som det vanskelige får en letthet som åpner kroppen mer, og gir mer plass. Det blir lettere å tåle tristhet med latteren lett tilgjengelig i meg.

Det finnes mange typer latter. Av humor, ved fysisk berøring, som kiling, ondskapsfull latter eller latter som smittes fra andres latter, eller også ved redsel. Her snakker jeg videre om den gode latteren.

Selv ler jeg mye. Jeg evner å se det komiske i mye. Ser for meg bilder lett.  Jeg er glad i hverdagshumoren. De små kommentarene. Identifisering av mine eller andres ”typiske” sider, som blir ekstremgjort av komikere. Eller andres selvironi. Det er så herlig sjenerøst å by på seg selv, å tørre å vise mer enn perfektheten. Andres latter smitter meg, noen mer enn andres. Det er fantastisk. Jeg trenger ikke vite hva de ler av, det er bare lydene, gleden i andre som sprer seg. Slik ligger latteren og smilet lett tilgjengelig. Jeg oppsøker det morsomme og glade – både i meg og rundt meg. Av ord, bilder og situasjoner.

I den senere tid har jeg jobbet mye med temaer som er tunge, traumer, angst, sinne, skam og selvmord. Det kan høres tøft og slitsomt ut. For meg er det i tillegg andre dimensjoner og beskrivelser, enn bare tøft. Det er interessant. Det vekker nysgjerrighet i hvordan mennesker takler, tenker og føler. Og midt i alle disse arenaene, opplever jeg ekstremt mye latter. Det letter på trykk. Det lader batterier. Det kan regulere kroppen tilbake til balanse. Det gir lykkefølelse og fellesskapsfølelse. For meg øker også kjærlighet, sammen med latter. Både blant kollegaer, blant venner og hjemme. Det å le sammen, søke etter humor, gjør at vi kommer nærmere hverandre. Vi ser noe på samme måte. Latteren gir oss glimten i øyet, gode blikk til andre.

Mange forskere tror at det lages endorfiner (kroppens eget smertestillende middel) når vi ler. Blodtrykk og puls øker, men etter lattersalvene så blir blodtrykk og puls lavere enn tidligere. Andre forskere tror også at slimhinnene får mer immunstoff ved latter, og derfor øker immunforsvaret mot bakterier og virus. Og stresshormonene reduseres, og vi blir mer rolige og harmoniske.

Det er vell også innlysende at smil virker mer tiltrekkende i seg selv, enn sure ansikt. Så smil og latter kan gjøre det lettere å omgås andre mennesker, og skape kontakt. Latteren øker blodtilførsel i ansiktet, og gir mer mimikk, som gjør ansiktet mer levende.

Det føles som om når jeg evner å bli mye i stoff som er trist og tøft, så blir rommet i meg selv større. Dermed kan også latteren og gleden få ekte og stor plass. Er jeg veldig ”flat” i humøret. Alt er ok, eller greit, blir det som om ingen følelser på yttersidene av følelsesskalaen får plass. Verken tristhet eller glede. Så jo mer jeg tillater alle følelser å komme fram, jo større blir mitt repertoar.

Så oppsøk de gledesfulle og humoristiske i deg, i andre, i ord og bilder, samt morsomme situasjonerJ

Og la oss ha en dag hvor latteren kan få ligge på lur uansett humør.


Legg igjen en kommentar

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Følelsen spiser meg opp. Alt fokus snevres inn. Kroppen kjennes tydelig. Kvalme, uro, varme og virr varr i hodet – om jeg lar tankene få lov å flyte fritt. Da går tankene til alt som kan gå galt, og alt som er vanskelig.

Redd for hva?

Jeg har hatt mye prestasjonsangst i mitt liv. Til eksamener, prøver, evalueringer, intervjuer, taler, foredrag, aerobictimer, nye jobber og kurs. Når jeg sorterer tankene vet jeg angsten handler om at jeg vil gjøre noe bra. Jeg vil få til, mestre, og vise meg fra min beste side. Jeg er redd for alt fra å stamme, svare feil, eller bli stum, ikke bli likt, jernteppe eller til og med besvime.

Jeg har ambisjoner. Jeg vil gjøre det så bra jeg kan. Og det må ikke bare være bra nok for meg selv, men også for de rundt meg. Nesten perfekt faktisk. Det føles umulig å skulle score topp hos alle.

Vil utfordre meg

Nå skal jeg snart holde kurs, et kurs jeg ikke har holdt før. Det kjennes. MEN det er noe som er veldig bra med denne prestasjonsangsten. Jeg skjerper meg.  Jeg vet etter mange år med disse følelsene herjende i kroppen, en del om hva som skal til for å roe ned 10 hakk. Slik at det blir levelig, og ikke stopper meg fra faktisk å gjøre oppgaver som er skummelt, eller utfordrene. Jeg vil lære nytt, jeg vil gjøre ting jeg ikke har gjort før, og jeg vil jobbe med mennesker. Og jobber jeg med mennesker risikerer jeg også ikke å bli likt, eller at de ikke liker akkurat den tingen som jeg sa, eller gjorde.

Å trygge meg

Min største trygghet ligger i å forberede meg. Har jeg forberedt meg godt, så vet jeg med meg selv at jeg kan det jeg skal framføre. Da blir det mer orden og struktur i hodet, og jeg er overbevist om at det vil gå bra. (Akkurat som alle venner rundt megJ). Men kroppen er ikke like rolig. For kroppen hjelper det å gjøre andre ting også, trene, fokusere på andre ting, ta en god pause fra forberedelsene innimellom.

Erfaringsmessig blir jeg mer skjerpet i øyeblikket oppgaven skal framføres, om jeg har prestasjonsangst. Jeg har bestemt meg for å se på dem jeg snakker til, finne et vennlig ansikt å vende tilbake til. Jeg skal gjøre det jeg selv liker at andre gjør, når de framfører noe. Jeg skal tørre å snakke tydelig og rolig, og ta pauser. Selv om jeg gjerne vil rase gjennom fort for å bli ferdig. Nei, jeg skal ikke la meg skremme av min egen kritiker som til tider titter fram over skulderen min. Heller ikke av alvorlige ansiktsuttrykk. Jeg vet at de ansiktsuttrykkene kan bety så mye mer enn alvor, eller misfornøydhet. Jeg tror faktisk at de fleste mennesker vil meg vell, selv om noen kan være kritiske. Det er bare sunt. Det skaper dynamikk, og ofte gode og utviklende diskusjoner, som levendegjør kurset enda mer, enn om alle sitter å nikker samtykkende på hodet.

Pine og nødvendighet

Denne gangen har jeg planen klar. Jeg er forberedt med hjelpekort, fargekoder, manual og sett gjennom alt av presentasjoner. Jeg har to gode kollegaer, jeg skal pakke alt klart på forhånd, være tidlig ute og vite hvordan jeg skal snakke. Da gjør jeg mitt beste. Så kan jeg sikkert etterpå komme på noe jeg kan gjøre enda bedre neste gang. Eller at jeg glemte noe. Da skal jeg tenke pytt pytt, og glede meg over det jeg gjorde bra. Og minne meg på det jeg glemte til neste gang. Noen ting kan jeg ikke vite om er bra eller dumt, før jeg faktisk har gjennomført det en gang.

Prestasjonsangsten får bare komme og være her hos meg. Den er en pine, men også en nødvendighet for mitt fokus og engasjement. Den skal aldri få stoppe meg til å gjøre ting som kjenner at jeg lever, som utfordrer meg og inspirerer meg.

Uten prestasjonsangst tror jeg at jeg blir likegyldig til mitt oppdrag. Jeg undervurderer kravene til de jeg skal gjøre noe for. Nei, da får jeg heller leve med prestasjonsangsten. Den er en nødvendighet for mine krav til meg selv, for at jeg skal bli fornøyd.