Alt du gjør dekker et behov

Jeg tenker at mennesker har en enorm tilpasningsevne. En iboende kraft til å overleve det utroligste. Jeg ser det hver dag. Utenfra kan man alltid undre hvorfor mennesker blir i det som kan se ut som håpløse situasjoner. Antagelig ser vi som er utenfor selve situasjonen andre valg og muligheter, enn de som faktisk står i skiten. Og vi andre bruker for det meste kun hodet og fornuft, men de som står i det tøffe, har i tillegg et lass med følelser i seg. Og det er også viktig å huske på, at vi som sitter utenfor ikke har all den informasjon om det som skjer innenfor. Heller ikke hele historien, med omgivelser og tidligere opplevelser.

Jeg tror alt vi gjør og velger dekker en funksjon. Selv de gjøremål eller relasjoner vi selv kan oppfatte som destruktive. Valgene vi tar, eller ikke tar, dekker et behov i oss. Du kjenner sikkert mange som er i vanskelige forhold, eller har jobber de bare klager over, eller livet på ulike måter virker mer vondt enn godt, og det er mye klaging. Men de blir der likevel.

Da er nysgjerrigheten min stor på hvilket behov de dekker. Og de fleste jeg vet, som får bruke litt tid å gruble på, finner grunner. De har ofte grunner som trygghet, frykt for det ukjente, økonomi, selvtillit, håp om plutselige endringer, sosialt liv, barn, manglende styrke og energi, kunnskapssvikt. Det kan i grunnen være veldig variert og veldig mye, som gjør at mennesker forblir i noe som kan virke tilsynelatende mer som ulykke enn glede.

I mitt fag sier vi ofte at det vi gjør for å overleve er en kreativ tilpasning. Vi kan gjemme oss, bli tause, sloss, lese, trene, jobbe hardt, lyve, mobbe, skryte, forsvinnei dagdrømmeri eller fantasiverden – alt for å beskytte oss mot det som virker truende, farlig, vondt eller dumt. Som barn er det ikke lett å hverken flykte eller sloss, for de er avhengig av voksne, så da finner de andre måter å overleve på. De måtene er noen ganger passende for oss rundt, andre ganger vanskelige og uforståelige. Så barna kan få stempel på seg som aggresive, urolige, vanskelige, passive etc. Mens alt kan handle om ulike måter å finne seg til rette i situasjonen, den eneste måten de klarer å bruke. Og passende for andre eller ei, så kan det være deres kreative måte å overleve på. Og kanskje ingen er der for å lære de andre måter å takle det vanskelige livet på. Da gjør de det de kan.

Vi kan alle trenge frirom, lykkestunder, finne det gode, eller kjempe med nebb og klør for å holde oss oppreist. Og mange oppdager at det finnes gode ting midt i de mest tøffe relasjoner, eller situasjoner. Det gjør at man ser at relasjonen er til å holde ut. Man har funnet sin egen mestringsstrategi. De som også kan se ut som har ingenting, har rett og slett funnet bittesmå ting, som gjør at de overlever. De finner små smutthull som stabiliserer, gir små pusterom, håp, bedøvelse eller øyeblikk som gir en form for behag, eller bare nøytralt – framfor smerte.

Men livet kan endre seg. Og det er da også mennesker kan behøve en ny tilpasning å møte verden på. Det kan være at den mestringsstrategien man valgte, og som en gang var helt nødvendig for deg, ikke lenger trengs nå. Det kan være smart å begynne å se det som ER nå, og forstå at det som en gang VAR, ikke lenger ER.  Nye kreative mønstre kan skapes for å ikke bli fiksert i gamle mønstre. De strategiene er ikke sikkert vil fungere så bra som de den gang gjorde, i dine nye nå nye relasjoner og situasjoner. De kan til og med skade.

Og selv de som har mye av så mangt, kan leve destruktivt. De kan se lykkelige ut i sin status, men ha et ekstremt usunt ekteskap. Men likevel fortsette å bli. De kan ha penger og hus og helse. Men har et par ting som stopper dem fra å gå. Mangel på jobb, selvtillit. Og dermed føle at så mange sider av livet som også er bra idag vil pulveriseres om ekteskapet brytes opp. Derfor blir man heller der. Holder hodet over vannskorpa. Nyter stunder som er mer ok enn andre. Samme gjelder jobb. Eller andre former for relasjoner. Et ordtak er: Brent barn skyr ilden. Det betyr jo akkurat det, at man har fått en erfaring, og derfor er forsiktig ut i fra den. Og klarer ikke å skille ild fra ild. Så kommer en tid hvor man kan lære at alt ikke lenger er en farlig brann, slik det en gang var. Nå kan det også være at ild er et hyggelig sankthansbål.

Fra lek til alvor, og tilbake igjen

Jeg er over 40 år. Og endelig slapper jeg mer av i meg selv. Det er som om jeg har skjønt hva små barn gjør klokt, og tatt det mer tilbake igjen som voksen.

Det er ingen som er så gode til tilstedeværelse, være i nuet og bruke sansene som barn. De lukter, smaker, kjenner, hører og ser på alt som kommer i dere vei i øyeblikkene. De utforsker og er tilstedet med hele seg i sin nåværende situasjon. De griper øyeblikket og legger merke til masse detaljer. Og inn til en viss alder har de heller ikke fordommer, og de tør å være seg selv. De gjør det som er naturlig for dem. Det jeg mer og mer forstår er det friskeste. Det er som en helt naturlig flyt.

Så kommer mer og mer den kognitive delen og setter ting i sammenheng, og man forstår mer av mulige konsekvenser. Barna lærer av voksenpersonene rundt seg, og av eget liv og erfaringer. De ser mer utover, ser mer av verden, mennesker, dyr, natur. Leser og hører og opplever. Det former barn til voksne med holdninger, bekymringer, fordommer, angst og redsler, og selvfølgelig også klokskap, forståelse, samvittighet, gleder, ambisjoner og mange andre evner og trekk.

Vi lever i et samfunn med ekstremt mange muligheter, og derfor forventer vi også mye av hverandre, og oss selv, til å utnytte alle disse fantastiske fristelser, som kanskje kan bli til gull. Det blir også beinhard konkurranse om både karakterer, status, jobb, materialistiske ting, antall venner, utseende, helse, idrett, kunst – og vi blir så opptatt av å være flinke og gode, at mange slutter å kjenne etter andre behov. Det er kun det bestemte målet, som blir viktig. Hodet og tankene får oftest mest kreditt, og blir mest verdisatt. Kropp og følelser må bare henge med. Det mentale skal også kunne påvirke følelsene. Men slik fungerer det ikke alltid. Vi kun pushe, dytte, streve, holde ut, skjerpe oss, stå på, men det hjelper ikke i lengden, om livsgleden og energien siger ut. Når livet ikke lenger er gøy, vi trives ikke lenger i jobb, vil skilles, blir syke, finner ikke igjen gledene man engang hadde, da klarer ikke hodet og positive tanker å pushe den utslitte kroppen lenger. Og heller ikke motivasjonen og gleden.

Jeg vet hvor viktig leken er for barn, både for bearbeidelse, samhørighet, forstå seg selv, og ren og skjær glede. Derfor synes jeg det er ekstremt viktig at ikke alt i mennesket skal handle om det kognitive og mentale. Og vi voksne trenger å niholde på frilek, lekenhet, prosesser uten mål, stoppe opp oftere, legge merke til detaljer, kjenne etter i kroppen hvordan den har det, og ikke minst kjenne etter hvor det er godt. Både for oss selv, og barna våre. Det er ikke sjelden jeg har sett skuldre senke seg, og pusten endelig gå helt ned i magen ved bare å gi støtte, og bruke tid.

I de siste par år prøver jeg virkelig å velge ut hva som er verdt å ta på vei for. Hva som er viktig for meg? Viktig i den store sammenheng. Jeg tar det mer med ro. Klarer det stadig vekk bedre på flere arenaer. Jeg bruker kostbar tid på å kjenne etter, ikke bare tenke og handle. Jeg tror mer på kroppen min enn før. Den er klokere enn jeg har skjønt tidligere. Jeg velger engasjement, og aktivitet. Og det er fremdeles en herlig energi og kraft i det å ha et mål og en mening. Noe som driver meg opp og fram. Men det er i forhold til hva jeg trives med, og ikke hva som for andre mener er lurt. Og mange venner vet hvor leken jeg kan være, når jeg kommer med alle temafester, leker, konkurranser.  Det får ofte fram det uformelle, samtidig et fellesskap og latter.

Jeg tror noen ganger en omvei i dag, kan gi meg mer i slutten, av glede og lykke, enn hele tiden å være rask, glemme, overse, snuble. Eller løpe fram og vinne, og dermed ikke har sett og kjent noe på hele veien fram til mål.

Det kan virke meningsløst å kikke på farger, på blader, stoppe opp å minne seg selv på å kjenne etter, når man er på vei til noe man anser som svært viktig. Men jeg lover deg, at kroppen din vil takke deg. Og du klarer mer av det mentale og kognitive også. Det som er lurt for kroppen, er også ofte lurt for resten av deg, tankene, styrken, viljen, utholdenheten.

Og husk humor og lekenhet på veien. Smil, lytt, by på deg selv. Mye i livet er alvorlig, så krydre det med lek i form av konkurranser, spill, lek med barna, kreativitet, latter og humor, fortellinger og kommentarer. Det er viktig for helsa. Både den fysiske og psykiske.

Ha en leken og fin dag og uke;)

Typisk meg, eller deg.

Noen ganger vil jeg gjemme meg, andre ganger trives jeg i sentrum. Noen ganger er jeg misfornøyd over å se meg i speilet, andre ganger kan jeg gi meg selv tommel opp. Noen ganger er jeg lat og slapp, andre ganger aktiv og effektiv. Noen ganger ser jeg på såpeserier, andre ganger debatt og dokumentarer. Noen ganger kan jeg nyte enkle sykkelturer i regnvær med kakao, mens andre ganger er det paraply drinker eller champagne som gjelder i solskinn og utenlands. Noen ganger er jeg positiv og optimistisk, andre ganger mer begrensende. Noen ganger nyter jeg listepop, andre ganger viser, jazz eller klassisk. Noen ganger dasser jeg rundt i myke klær, andre ganger i høye sko og mye make up. Noen ganger søker jeg ut og vil være supersosial, andre ganger er alenetid aller best. Noen ganger liker jeg å ligge lenge å dra meg på morgenen, andre ganger er jeg morgenfugl. Noen ganger er jeg aktivt med i diskusjoner, andre ganger vil jeg bare lytte. Noen ganger liker jeg best å planlegge i detalj, andre ganger være impulsiv. Noen ganger tar jeg sjanser, andre ganger er trygghet det aller beste. Noen ganger kjenner jeg stress, andre ganger vinner roen.

Ikke lett å plassere meg i en bås, for jeg kan være så mangt. Så det er lenge siden jeg sluttet å lete etter en MEG som er statisk. Og jeg må si jeg misliker når andre uttrykker hva som er typisk meg, når de bare har sett en liten flik. Eller ikke sett endringen siden de omgikk meg sist. Å si «Det er så typisk deg», kommer ofte i en tone, som er veldig lett å tolke negativt. Som om det er dumt eller galt.

Hvordan er det med deg? Er du deg selv lik til enhver tid?

Husk at du har alltid mer informasjon om deg selv enn det andre har om deg. Du omgås deg selv 24 timer i døgnet. Og de fleste friske mennesker endrer seg med tid, omgivelser og utvikling. Kanskje har du en kjerneselv, noe du kjenner igjen hos deg selv opp gjennom hele livet. Men jeg tipper også at du kan endre deg ut ifra  hva som skjer rundt deg og i deg. Rett og slett i forhold til situasjon, form, humør, mennesker.

Mange er gode til å dømme personer ut ifra hva de har sett en gang eller to, eller noe de tror ut i fra andre situasjoner. Men du kan vite bedre om du har litt selvrefleksjon. Da kan du også kanskje klappe deg selv på skulderen av forståelse, for hvorfor du gjør som du gjør. Å ikke være så hard mot deg selv. Men se på egen historie, egen dag og forstå deg selv.

La kjærligheten sette dere fri, for det kan holde dere sammen

Kjærligheten har mange former. Man kan oppleve kjærlighet til mye og mange. Det er vel få som er uenig i at kjærlighet er lim mellom mennesker og derfor også i samfunnet vårt. Mange har opplevd å streve etter å få kjærlighet, og dermed har mangel på kjærlighet. Eller de har opplevd noe de lenge trodde var kjærlighet, men som var veldig langt ifra kjærlighet. Kanskje var det redsel for å være alene, medlidenhet, praktisk, tvang og trusler, eller et håp.

Kjærligheten gjør mye med mennesker. Den kan få fram det beste i oss. Men den kan også gjøre oss blinde, korttenkte, og gjøre at vi mister perspektiv. Kjærlighet er forskjellig til ulike mennesker, og det er slik det skal være. Kjærlighet mellom venner og medmennesker er noe annet enn kjærlighet til dine barn. Og kjærlighet til dine barn er annerledes og vises forskjellig enn til kjærlighet til kjæreste, eller ektefelle.

Noen ganger kan jeg få opplevelsen at kjærlighet til penger og ting i vårt samfunn er viktigere prioritert, enn kjærlighet til mennesker og liv. Det kan føles slik da jeg leser i media, og ved straffeutmålelse og prioriteringer i politikk. Men jeg håper jeg tar feil. De som virkelig kjenner på dyp kjærlighet til andre mennesker, vet at det er uerstattelig, og kan ikke måles eller sammenlignes med noe annet.

Kjærligheten mellom to mennesker som er forelsket, er fantastisk og vakkert. Til tross for kjærligheten i begynnelsen av et forhold, kan føles utrygg og vaklende. Følelsene i kroppen herjer, og man kjenner seg selv knapt igjen. Alt annet blir plutselig uvesentlig. Den andre personen invaderer tankene dag og natt, på en spennende og god måte. Og alt man ønsker seg, er å bli elsket tilbake. Gjengjeldelse.

Når man viser kjærlighet gjør man seg samtidig sårbar. Det er å gi seg hen og vise seg fram. Å fortelle hva man føler for en annen, er å utsette seg selv for noe av det verste de fleste mennesker er redd for: Å bli avvist. Men for å bli elsket, for å få komme inn i kjærlighetens lykkerus, må man ofte sjanse på å gjøre seg sårbar, og naken. Det er jo akkurat det kjærligheten handler om. En ektehet uten filter. Å bli elsket for akkurat den man er, uten maske.

For meg handler kjærlighet om frihet også.  Følelsen av frihet gjør at jeg kan holde sammen. Være nær. Det å ”tvinge” et menneske til å bli hjemme hos deg, eller nær, mens personen vil ut å gjøre noe annet, kan være begynnelsen på slutten. Å oppleve tvang, dårlig samvittighet, og misforståelse i kjærligheten, er som om silkebånd som forvandles til fengselslenker. Det er få som orker å bli bundet lenge. Slipper man fri, uansett om det er til jobb, aktiviteter, eller venner, oppleves oftest forholdet trygt, og tillitsfullt. Kjærligheten unner hverandre. Kjærlighet er team. Det er følelsen av å løfte hverandre. Og samtidig vite at man er nummer en, når det virkelig gjelder. For forhold kan bli skjevt og ubalansert om det alltid er en som ønsker å prioritere hverandre, mens den andre vil prioritere helt andre ting.

Kjærlighet og forhold tenker jeg skal gi en følelse av at det er bedre å være sammen, enn alene. Da er det vesentlig at man liker seg selv sammen med den andre. Kjærligheten og din partner får fram dine beste sider. Det er som om man vet at den andre holder deg fast, selv om dere ikke er i samme rom og by. Det er friheten som får kjærlighetsbåndet til å bli sterkere. Dere gir hverandre rom til å være, og utvikle den dere er, som er den man faktisk falt for.

Slik tenker jeg om kjærlighet til venner og barn også. Hva gjør vi egentlig sammen for å få fram det beste i vår relasjon, og i oss selv? Hva skal til? Det gir ofte svar som fellesskap, opplevelse, gjensidig hjelp og støtte, respekt for våre forskjelligheter og dermed en følelse av frihet innenfor vennskapet, som igjen gjør at det er verdt å holde fast ved.

Kjærlighetslivet kan være en spennende reise. Kjærligheten kan gjøre deg så godt at den hjelper din egne personlige vei. For den kan gjøre deg sterk og glad. Å ha et annet menneske ved sin side, som heier på deg og støtter deg, er en flott definisjon på en god kjæreste, eller venn. For å klare dette er det viktig å respektere ulikhetene dere har. At dere kan ha forskjellige ønsker. Det er også viktig å vite noen av hverandres aller viktigste forventninger. Når det er viktig å bli prioritert, og hva man ønsker. Til tider må man gi slipp på noe av sitt eget for å imøtekomme den andre. Noen ganger er det viktigst. Andre ganger må man møtes på halvveien. Så gjensidig respekt og forståelse vil være to gode grunnsteiner i å slippe fri i kjærligheten, for å la båndene som holder sammen plass til å herdes og vokse.

Den gode selvfølelsen. Den vi selv vil ha, og gi våre barn.

Jeg er stadig på jakt etter nøkkelen. Den som til tider kan ligge godt gjemt, og på forskjellige steder hos ulike personer. Nøkkelen til godfølelsen, som forteller oss at vi er bra som vi er, også uten masse prestasjoner. Mange flere enn meg er på leting etter den nøkkelen. Både barn og voksne. For den vil lede oss inn i oss selv, der vi hører hjemme, og vil akseptere oss selv for hvem vi er. Selvfølelsen som er selve roten til ekte glede og lykke, både med oss selv og andre. Den følelsen som gjør at vi står stødig i oss selv, og som gjør at vi kan reise oss igjen, når vi faller over ende, fordi livet veltet oss litt rundt. For det gjør livet i blant. Og da er en god selvfølelse bra å ha, for den hjelper oss på bena igjen. Det er også den følelsen som evner oss til å kunne unne andre, ikke misunne. Den som gjør at vi har det godt sammen med andre, og klarer å være i gode relasjoner. Er selvfølelsen på plass hjelper den oss å kjenne etter egne behov og ønsker, istedenfor å prøve å tilfredsstille alle andre. Det er lettere å vise omsorg for andre, om vi klarer å være gode mot oss selv.

Et ønske om å tilfredsstille andre før seg selv, kan handle om redsel for ikke å bli likt. Eller det kan handle om tryggheten i å være lik andre, for da kan vi gjemme oss i en gruppe. Ellers kan det være frykten for ikke å være god nok i oss selv. Når vi liker oss selv, er det lett å se andre. Da bruker vi ikke energi på å synes synd på oss selv, eller bruke tid i destruktiviteten. Da kan vi øse av oss selv til andre uten, at det handler om mangel på egne meninger og behov.  I kraft av sin egen gode selvfølelse, trengs ikke selvdyrkelse. I mange år har jeg spunnet rundt på å prøve å forstå helt hvordan vi får vårt selvbilde og selvfølelse skapt. Hva som påvirker den? Når og hvordan? Og ikke minst hvordan reparere om det skulle gå galt. For er det noe jeg tror på, så er det å reparere, utvikle, få nye forbindelser og endre.

Det er noen elementer som virker å gå igjen. Aksept er en av dem. Å akseptere det som er, kan være starten på en ro og glede uten prestasjonsangst, og følelsen av ikke å være god nok. Å akseptere trenger ikke å bety at man for alltid lener seg tilbake i latskap. Aksept er starten på en utvikling. Som å åpne første dør. Og la den være åpen. Det er stort sett hver gang at man skyver unna vonde følelser man ikke vil ha. Og hva skjer? De kommer tilbake. Om igjen og om igjen. Vil du akseptere de, så er det lettere at de forsvinner. Det er paradoksets sannhet. Og aksept fra både seg selv og sine nærmeste gir en frihetsfølelse. Som igjen kan skape kreativitet. Og vi kan få ut vårt beste potensialet.

 

Det andre elementet er sammenligning. Altså å klare å la være å sammenligne seg med andre. Men heller fokusere på  egen mestring, sin egen utvikling og sin egen læring. Da vil man se framgang, og stadig bli tryggere i seg selv. Det er selvfølgelig ikke lett i dagens konkurransesamfunn. Å se utover på andre, kan for mange oppleves som demotiverende. For vi er stort sett alltid vår egen største kritiker, og synes dermed at alle andre klarer ting bedre enn oss selv. Dette kan få engasjement og motivasjon til å dale. Vi trekker oss tilbake og føler oss dårligere. Så kunsten er å se på seg selv. Finne ut hva man ønsker? Hva skal til for meg å få til det jeg vil? Og ikke minst – hva gjør meg glad? Vi kan alltids lære av andre som er gode. Da er kunsten å ta til seg triks, kunnskap å gjøre det om til sitt eget. Ikke strebe etter å bli en annens kopi, heller din egen unike orginal.  Jeg har sett utallige av ulike konkurranser, og selv vært med på mye. Og jeg gjør det alltid dårligst og gir opp raskest om jeg hele tiden skuer bort på andre, som skal gjøre samme oppgave. Mens jeg elsker å lære av de som er gode. Høre og se, for så å trene selv. Og finne ut hva som passer meg.

Mestring og glede henger ofte sammen, og er selvfølgelig også viktige elementer i selvfølelsen. Og mestring kommer ofte om du klarer å la være å sammenligne med andre, og bestemmer deg for å nå et mål. For mange krever det mye trening, eller oppgaver som er å gå utenfor sin komfortsone. Å gjøre ting som er litt skummelt. Da blir gleden og mestringsfølelsen ekstra god etterpå.

Noe jeg ikke kommer utenom er kjærlighet. Det er viktig å være i relasjoner som gir en energi, støtte, glede og kjærlighet. Det er lett å få god selvfølelse om du trives i andres selskap, og merker at andre trives med deg. Så å omgås mennesker som gjør deg glad og god, er viktigere enn man aner. Da skjønner man selvfølgelig hvor viktig barndom og oppvekst er for selvfølelsen. For følelsen av å bli elsket av foreldre er antagelig første møte med hvordan vi sanser oss selv. Og det sanses gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

Det jeg selv har gjort for å snu negativ selvfølelse til positiv selvfølelse var å omgås stadig mer folk som støttet meg og gjorde meg glad. Samtidig trakk jeg meg unna de jeg sammenlignet meg mest med. Da klarte jeg å se mer innover og finne ut av hva jeg ønsket og ville. Så begynte jobben med å gjøre det som måtte til for å nå mål. Jeg torde etter hvert å gjøre mer og vise mer av meg selv. Jeg fulgte noen drømmer og ble stadig mer glad og kjente mestring.

Så om jeg får sammenfatte:

–          Vis ditt barn kjærlighet gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

–          Pass på å akseptere ditt barns og venner meninger selv om det ikke er like som dine egne.

–          Øve på å fokusere på egen glede, læring og utvikling – og kjenn mestring og glede.

–          Omgås mennesker som gir deg kjærlighet, støtte og aksept.

–          Vær snill mot deg selv. Kjenn etter egne behov. Da får du tilfredstilt både deg selv, men evner også å vise omsorg for andre. Samt å unne andre.

Å fremme empati og forståelse

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.

PT i mental og følelsesmessig styrketrening

Trendy og i tiden er PT. For noen år siden var det ikke mange jeg kjente som hadde personlig trener. I dag kjenner jeg mange. Til tross for at de har trent på lag, eller for seg selv i mange år, og kan enormt mye om trening, så vil de lære mer, holde ut mer, finpusse på teknikker, få hjelp og støtte. Rett og slett ønske om å oppnå bedre resultater enn de klarer på egen hånd.

Kroppen skal bli sterkere, smidigere, slankere, fastere, bedre kondisjon, friskere, raskere, mer muskuløs eller smertefri. Og det er fantastisk å få sin egen trener til å motivere, støtte, gi nye øvelser, pushe deg, så du kommer litt raskere til målet, og på en sunn og riktig måte.

Jeg har hatt personlig trener. Det var deilig å slippe å tenke på hva jeg skulle gjøre og hvilket program. Jeg ble definitivt pushet, og gjorde og klarte mer enn det jeg ville gjort på egen hånd. Treningen ble rett og slett mer morsom, og jeg nådde lettere mine mål.

Slik er det også med en terapeut, eller en PT i mental trening om du vil;)

Du kommer til en terapeut med noe du vil endre, forbedre, løse opp i. Du vil bli din beste versjon. Du vil gjøre noe nytt, annerledes og utvikles. Du kommer antagelig med mange spørsmål, kanskje både forvirring og vonde følelser, men du sitter også antagelig med de fleste svarene selv også. Jeg skal som din PT bare hjelpe deg å finne de fram. Akkurat som når du velger en PT på et helsestudio. Du kommer når noen vonde, ubehagelige symptomer viser seg for deg. Da du oppdager at det er tungt å gå i trapper, at du ikke lenger greier det du klarte lett tidligere, at du har noen smerter, har et konkret mål du vil klare, eller har lagt på deg mer enn du ønsker. Det er symptomer som viser seg i en eller annen form, og som du vil gjøre noe med. Du kanskje velger å prøve selv. Men mange vil ha drahjelp.

Slik er det med terapi også. Noen ganger vil man se om det finnes mer potensial og muligheter enn man akkurat for stunden finner helt selv. Og symptomer kan være tristhet, redsel, energiløshet, sinne – og da kan det være vanskelig å se hva som finnes bak. Hva disse symptomene egentlig forteller deg.

Å finne styrken både mentalt og følelsesmessig, kan gjøre deg i stand til å bruke nye verktøy, eller klarer å ta i bruk de som finnes der i deg, på en mer bevisst og konstruktiv måte – på egenhånd i senere anledninger, når livet butter imot.

For husk at styrken finnes der, selv om du ikke alltid ser den. Den kan bare være godt gjemt. Eller trenger å trenes opp akkurat som kondisjon og muskler. Og kanskje du selv akkurat i stunden ikke har kapasitet til å lete ordentlig godt, eller har ork til å begynne den mentale treningen. Kanskje må styrken lirkes fram sakte men sikkert. Det var kanskje ”bare” en vanskelig periode, hvor styrken la seg i dvale. Eller man rett og slett ikke klarte å bruke den styrken man hadde.

Noen ganger må man regulere sin trening etter form. Slik er det med den psykiske treningen også. Noen dager er man mer mottagelig, fleksibel, modig, åpen, energisk enn andre dager.

Det jeg ønsker å formidle er at å få hjelp utenfra uansett om det er fysisk, mentalt eller følelsesmessig, så er det hjelp til selvhjelp, og det vil kunne gjøre deg enda sterkere, motivert, nærmere deg selv og ditt eget mål. Din evne å ta imot hjelp, motivasjon, støtte, ekspertise er definitivt en styrke. Jeg har erfart det selv både fysisk og mentalt. Og det gjør også eliteidrettsutøvere daglig – både fysisk og mentalt.

Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.

Hva skjer i terapirommet?

Jeg opplever at mange lurer på hva som skjer i terapirommet mellom terapeut og klient. Hva kan sies og gjøres som kan hjelpe et menneske ut av angst, nedstemthet, ut av sykemelding, bedre selvbilde, bedre relasjoner, klare å ta vanskelige valg, bedre kommunikasjonen, takle sorg, savn og kriser?

Jeg er Gestaltterapeut og har jobbet med klienter i terapirommet i mange år. Jeg har hatt mange klienter i den tiden. Det har vært både kvinner og menn, ungdom og barn. Noen har vært hos meg noen få timer, andre har gått hos meg i mange år. Det kommer helt an på hva de kommer for, og hvordan ”bestillingen” eller behovet kan endre seg underveis.

En første time hos meg blir vi litt mer kjent. Trygghet i vår relasjon er første nøkkel til at terapi kan fungere.  Jeg forteller litt om meg, det praktiske og noe om hvordan jeg jobber, både i forhold til Gestaltterapi og SE terapi.  Så forteller klienten litt om seg selv. Gjerne først helt formelt, så mer om hvorfor hun/han er kommet. Er det vanskelig å fortelle, kan jeg hjelpe til ved spørsmål. Vi har ikke dårlig tid, OG klient bestemmer alltid hva, hvor mye, og når hun/han vil fortelle. Første timen/timer blir også en form for kartlegging. Og jeg gir klienten en tilbakemelding på det som fortelles. Altså mine tanker, og sjekker ut om jeg forstår ting riktig. Lytter og ser.

Timene kan bestå av rene samtaler. Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser kan gi deg selv større forståelse. Og ikke minst letter det ofte på det indre trykket. Å høre egne ord, å få en støtte på det du forteller kan gjøre at du ser opplevelsen på ny måte. Du kan åpne nye dører og muligheter. Jeg kan sette det du forteller i alternative ulike sammenhenger, gi nye ord, stille spørsmål du ikke tidligere har tenkt på. Og plutselig kan du se din egen situasjon mye tydeligere. Da er det lettere å ta valg, eller forstå. Ved forståelse av deg selv, vil du lettere anerkjenne deg selv, istedenfor å dømme. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg ser terapi ofte som en strukturering, ommøblering eller oppussing. Potensialet ligger der, evnene, mulighetene, men ligger godt gjemt, har blitt slitt, oversett eller ryddet bort. Og nå skal vi finne det fram. Det er ikke nødvendig å endre alt, flytte, rive. Flytter man på litt, kan noe helt nytt komme fram. Eller gammelt bli som nytt;)

Å få forståelse og støtte kan i seg være legende. Mange kommer med noe de har båret på selv i lang tid.

Vi kan også bruke andre metoder/verktøy. Vi kan bruke metaforer og bilder, tegne, ”awarenessøvelser”, skrive, symboler, bevegelse. Uansett hva vi velger å gjøre, så er du med og bestemmer om hva du vil.

Poenget er å bevisstgjøre og tydeliggjøre. Å finne ressursene. Og lære å regulere sitt eget nervesystem, som enten kan være på høygir, eller handlingslammet. Ressursene dine kan hjelpe deg til å tåle det vanskelig. Og du kan lære å forstå hvordan du kan regulere deg selv, støtte og trygge deg selv.

Du kan stille meg spørsmål. Og jeg vil svare deg så ærlig og konkret jeg kan.

Ingen følelse er riktig eller gal. Det finnes ikke en mal som er lik for alle, på hvordan utfordrende situasjoner skal løses. Derfor tenker jeg det er viktig å vite og tørre å være i, og kjenne på hvordan det er å være der du er akkurat nå, før man raser videre. For å finne veien dit du vil, må du vite hvor du er. Det fungerer som et kart, eller GPS. Derfor bruker vi tid på å finne ut hvor du er i deg selv, med dine følelser/tanker/kropp/opplevelser akkurat nå, før vi går videre.

Jeg kan kanskje ikke  forstå 100%, fordi jeg ikke har opplevd det samme som deg. Men jeg har kjent på mange følelser i mitt liv. Så jeg vet og kan forstå sinne, avvisning, skam, skyld, overraskelse, sorg, savn, maktesløshet, og mange andre følelser. For de følelsene har jeg hatt.

Terapi kan være lettende og åpnende, men det kan også være vanskelig. Vi jobber med å tåle å stå i det sammen, til det åpner seg nye muligheter, ny styrke, økt forståelse eller smerten i kroppen avtar. Jeg er på lag med deg. Ingen problem er for små eller for store. Er det noe jeg ser jeg mangler kompetanse på, har jeg muligheter til å hjelpe deg videre. Enten til kollegaer, eller via lege.

Mange vet mye om seg selv, og mange oppdager likevel nytt om seg selv i terapi eller veiledning. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å få det slik du ønsker. Og det er lettere å forstå andre mennesker. Det er spennende å finne ut av hvordan man lar seg påvirke, og hvordan man påvirker andre. Hva i livet som har preget en, og hva som preger en i dag?

Alt du velger å gjøre i ditt liv, har en funksjon. Det dekker et behov. Enten det representerer det trygge, spenning, fornuft, andres forventninger, omsorg, ro etc. Jeg er ikke ute etter å endre deg, men hjelpe deg til å tydeliggjøre dine valg, det som ER. Så kan du selv velge om du vil fortsette å gjøre slik du gjør, være slik du er, eller jobbe mot en endring.

I parterapi ser jeg best effekt av at vi er to terapeuter som jobber sammen. Og vi får gode tilbakemeldinger fra paret om at det er spennende. Paret snakker sammen. Vi kan gi de konkrete spørsmål, som de skal diskutere og prate om. Vi som terapeuter lytter. Vi reflekterer også høyt sammen, mens paret får høre på. DET er ofte veldig givende. Vi vil tydeliggjøre dere som par, ikke ta parti. Vi vil si hva vi ser og hører av det gode, og øve på det som er vanskelig.

Med barn må ofte mer lek til. Det kan bli vanskelig å bruke bare mye ord. Men det kommer an på barnet. Noen ganger er det fint og lurt at foreldre er med. Noen ganger er det best at hele familien kommer.

Å jobbe som terapeut ser jeg også mer og mer på som en lærer oppgave. Jeg lærer ofte ut gjennom opplevelser, beskrivelser og øvelser. Jeg kan vise, forklare, sette på teori, eller sammenfatte det klienten selv har sagt. På denne måten kan det bli lettere å ta læringen med seg ut i sin egen hverdag, i sine egne situasjoner og virkelighet.

Jeg jobber fast med klienter to dager i uka, men har lagt til enkelte dager med jobb med barn, eller par utenom de dagene. I tillegg til kurs. Jeg vurderer nå om jeg skal ha en ekstra dag i uka med klienter.

Ønsker du, eller du vet om noen som kunne trenge støtte, samtale, veiledning eller terapi så er du:

Velkommen til å ta kontakt på rylander.siw@vikenfiber.no / 93 43 52 44

Lev mens du venter

Jeg vet om mange mennesker som venter på noe, eller noen. De har alltid noe å se fram til. Og det er jo veldig flott. Det er en deilig følelse, å  glede seg til noe. Men en del mistrives mens de venter. Det er en tomhet og utilfredshet i livet her og nå. De kjenner ikke på gleden i det å glede seg. For noen mennesker har ikke noe konkret de gleder seg til. De bare venter på at noe skal bli bedre, eller annerledes. Noen venter på kjærligheten, andre på drømmejobben, noen på bedre økonomi, eller bedre form, slankere kropp, at barna skal bli eldre, at sjefen skal slutte, eller noen skal ringe. Og ikke minst helgen. Det er mye mange venter på.

I mellomtiden kan dagens opplevelser føles ” halvveis”. De blir rett og slett degradert. Det kunne vært så mye bedre: om bare…. Hvis bare…. Og slik går dagene, ukene og årene.

DE dagene var livet man hadde, der og da. Dagene ble ikke tatt vare på. De ble ikke satt nok pris på, da du faktisk var der – i stunden av ditt liv. Mange angrer på alt de ventet på.  Det er når angeren kommer at man forstår hva man hadde, og at det ikke lønner seg å vente på andre dager, helger, ferier, personer, penger og helse. Men bruke dagene man er i, sammen med personene du er glad i og bryr deg om, her og nå, og gjøre det beste ut situasjonen ut fra den økonomien man har og helsa man har. Viktigheten ligger i evnen til å nyte dagene man er i prosess. Det er i øyeblikket vi kan endre og forbedre. Det er her og nå vi kan påvirke,  både stunden og til forberedelse for morgendagen.  Det er prosessen som er årene. Målet er ofte bare en liten stund. Noen minutter, før man har et nytt mål.

I radio, og ellers mange rundt, roper støtt og stadig: ”endelig fredag, endelig helg”. Jeg synes det er litt trist jeg. Ikke helgen generelt. Men at det virker som mange lever for kun få dager i uka. Når mandag begynner, er det bare å begynne venting og nedtelling til helgen igjen. Da blir det mange dager med venting.

Så mye tid, som kan fylles inn med kos, moro, lærdom, ro, oppgaver, folk – hva som helst, som beriker stunden. Jeg elsker helger, og ferier- misforstå meg rett. Jeg verdsetter virkelig turer, ingen vekkerklokke, familien, venner og min fritid. Men jeg elsker også jobben min, trening, rutiner, fotballkamper til datter, dansetreninger til annen datter. Jeg liker helt vanlige dager. Og prøver virkelig å se etter noe godt i hver dag, og kjenne etter. Jeg venter også, på mye. Men ettersom selvutviklingen har fått sin virkning, ser jeg etter det gode i her og nå. Til tider er det vanskelig, men oppmerksomhet og trening på det har hjulpet masse.

I dag var jeg effektiv med oppgavene jeg skulle gjøre. Det gir meg en tilfredshet. Jeg hadde lunsj ute i sola, og jeg nøt hagearbeid fra helgen. Jeg så fotballkamp med datter, og så hvordan hun eldste jobbet med inspirasjon til eksamen. Jeg liker det. Restemiddagen ble laget i en fei, og ble kjempegod. Jeg kjøpte meg et blad, og satt en halvtime i ro og nøt.

Det er viktig å ta tak i tiden. Bruke den, legge merke til det som skjer i den og sette pris på den. Ikke bare vente på at noe skal bli enda bedre. Det beste er kanskje akkurat nå. Så nyt dagen og øyeblikket. Kanskje det er akkurat dette øyeblikkets tilstedeværelse og glede, som gir deg inspirasjon til nye muligheter, endring og forbedring. Da kan du få både pose og sekk, nyte nuet OG glede deg til flere gode tider.

Ha en strålende dag.