Levende liv


Legg igjen en kommentar

Evnen til å ta imot

En liten fortelling:

Takk

”Jeg har gitt og gitt. Det har vært det jeg alltid har vært god til. Det kjennes ut som det har vært mitt kall. Altså å være hjelpsom og omsorgsfull overfor andre mennesker. Det har alltid gjort meg glad. Jeg har blitt oppdratt etter regelen ”Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad”. Og jeg har pliktoppfyllende alltid og ukritisk fulgt den regelen. Jeg har fått og sett mange smil, latter, lettelse, takk og rørte tårer. Det har alltid vært godt nok for meg. Mange har opp gjennom årene tilbudt meg hjelp, men jeg har pent takket nei. Jeg klarer meg, har jeg tenkt. Og forresten så har jeg aldri visst hvordan jeg kan ta imot. Og jeg har ikke tort å kjenne på uvante reaksjoner. Jeg har strevd med mitt til tider, og kommet meg gjennom stormene på ett vis. Hele tiden har min metode vært å se utover, om jeg har kunnet bidra eller hjulpet andre. Det er alltid noen som trenger en hjelpende hånd. Jeg ser og forstår slikt veldig raskt. Og det har vært en medisin for ikke å se så mye innover meg selv. Jeg har bidratt på ulike sett. Med praktisk, tid, prat, engasjement. Det har vært travelt til tider, men det har alltid vært verdt jobben og tiden”.
”Nå er jeg sliten. Jeg orker ikke så mye mer. Nå synes det også utenpå at jeg er syk, selv om jeg har skjult det lenge. Flere har nå villet hjelpe meg, men jeg vet de har sitt å stri med. Jeg vet alles hemmeligheter. Og jeg vil absolutt ikke være til bry. Jeg har klart meg alene. Jeg var igjen alene – inntil du kom. Du spurte aldri om jeg trengte noe hjelp. Du bare kom og satt deg ned. Du holdt min hånd, og pratet rolig med meg. Du ga meg drikke og hadde med min livrett, uten et spørsmål. Du kjenner meg. Du visste jeg ville ha takket pent nei. Du bare ga. Jeg følte meg liten og hjelpeløs. En uvant følelse for en ressurssterk og selvstendig kvinne som meg. Det var uvant. Jeg kunne ikke identifisere meg med følelsen som skyllet uvelkomment gjennom meg. Men du smilte vennlig hele tiden, som om du trivdes å være den hjelpende. Som om jeg ikke var til noe bry. Du gjorde det umulig for meg å avvise deg. Det ville være uhøflig. Og det ville være enda verre enn å ta imot. Men hvordan skal jeg ta imot? Hvordan skal jeg få takket deg bra nok? Det finnes ikke store nok ord for følelsene mine, for den takknemlighet jeg følte.  Et ”takk” kan bli så fattig. Tårene mine rant. Som de var samlet opp foran en demning som brast. Det ble strie strømmer. Jeg ble våt nedover halsen. ”Sånn ja, nå kan du kjenne på hvordan alle vi andre har kjent det med all din omtenksomhet gjennom alle år”, sa du helt uventet. Det føltes plutselig lettere for hver milliliter som tømtes fra mine tårekanaler. Det var en rørthet og glede over din uvurderlige støtte, når jeg trodde jeg kunne klare alt selv. Jeg kjente hjertet mitt vibrere, som om jeg var forelsket. Jeg lente hodet mitt usikkert på din skulder og lot meg selv ta imot. Du ga meg en varme jeg aldri før hadde tatt imot. Jeg følte jeg la hele min byrde og tyngde på deg. Og du sto like sterk og støtt. Du holdt meg oppe. Jeg slapp all min egen kraft i dine hender. Så sa du: ”Jeg har blitt sterk opp gjennom årene. For du har alltid støttet meg og hjulpet meg. Du har gitt meg alt ingen andre klarte å gi. Du ga meg håp og omsorg, når andre gikk. Men nå er jeg blitt sterk nok i meg selv, og det er en ren glede å gi deg en liten smule tilbake av alt hva du har gitt”.


Legg igjen en kommentar

Hva synes egentlig andre om meg, og skal jeg bry meg om det?

Det kan handle om å ta plass, tørre å vise seg fram. For jo mer du viser deg fram, jo mer kan du regne med å få av tilbakemeldinger fra andre. Noen kommer direkte til deg med de, andre kan tale bak din rygg. Dette gjør også at mange mennesker ikke vil eksponere seg. De velger  ikke å si så mye, i hvert fall ikke i store settinger, eller sammen med mennesker de ikke kjenner veldig godt. Heller ikke sammen med mennesker med veldig sterke meninger. De er redd for ikke bli likt.
Tåle ikke å bli likt av alle
Jeg tror det er universelt at alle mennesker vil bli likt. Av noen. Noen mennesker er det mer viktig for deg å bli likt av, enn andre. Naturlig nok. Andre påstår at det ikke er så viktig for dem å bli likt av folk rundt dem. De tør å vise hvem de er, så får folk like dem eller ei. Noen av disse personene er såpass sikre på at de er greie og ærlige, så derfor tør de å uttrykke seg på en slik direkte måte.  De har mange venner og bekjente. Andre kan si at de ikke bryr seg  for å beskytte seg selv, de bruker en pålagt selvsikkerhet som skjold. Så alle negative kommentarer vil flerre av. En del velger heller å snu ryggen til alle personer som kommer med kommentarer som kan tolkes i negativ retning. Jeg vet også at mange velger å være stille eller jatte med for å slippe uenighet og konflikter, i redsel for ikke å bli likt.
Jeg husker når jeg gikk på aerobicutdannelsen min i Sverige for ca. 15 år siden. Da fortalte våre instruktører og lærere veldig nøye, at alle kommer ikke til å like deg og din time. Som instruktør eksponerer du deg og du skal vise fram mange sider av deg selv.  Jeg husker godt en time som tydelig ikke falt i smak hos mange. Flere forlot salen midt i timen, og flere fortalte i resepsjon, og til gruppeleder hvor dårlig jeg var. Jeg ville slutte! Min leder overtalte meg, og minnet meg på det jeg hadde hørt på utdannelsen. Dette skjer de fleste instruktører, og du blir først ordentlig god etter du har opplevd en slik motstand, men ikke gir opp. Jeg lærte mye av den timen min, og om meg selv. Men jeg ble, og har blitt i 15 år. Jeg har mange faste tilhengere, og stadig noen nye, men det kommer alltid til å være noen som ikke liker min form og stil. Akkurat som jeg selv har mine favoritter. Det trenger ikke være vondt og slemt ment. Vi bare liker ulike stiler og former.
Konkrete tilbakemeldinger
Det er normalt å bry seg om hva andre mener om en. Og jeg har virkelig forstått hvor mange som aldri får tilbakemeldinger på hvordan de oppfattes. Og hvor viktig det er å få en oppfatning utenfor en selv, av hvordan man påvirker og er overfor andre. For det er mange i mitt terapirom som vil vite hva JEG synes om dem som personer etter vi har hatt en del timer. Jeg sitter ikke med noe fasitsvar på hvordan de er. Jeg kan  kun si hva som skjer med meg sammen med dem ,og hvordan jeg oppfatter dem. Det er også viktig å si at ingenting er riktig eller feil. Det er individuelle opplevelser. Men det er ganske ofte at tilbakemeldinger kan virke gjenkjennende for en selv, eller at man har hørt lignende fra andre tidligere. Det kan være:
”Jeg opplever deg veldig smart, du argumenterer logisk, viser til mye kunnskap og forstår raskt nye perspektiver. Og jeg kjenner at jeg blir skjerpet sammen med deg. Det er spennende for meg å jobbe sammen med deg. Vi trenger ikke å jobbe så mye med dine tanker, for de fungerer aldeles utmerket. Men kanskje vi skal fokusere mer på bevisstheten din på følelser og kropp”. Eller til en annen: ”Jeg hører at du bryr deg veldig mye om andre mennesker rundt deg. Du har fortalt meg hva og hvordan du bruker tid og omtenksomhet på din familie og venner. Du virker veldig hjelpsom. Og jeg merker at du blir ansvarsfull her i timen også, passer tiden, og spør hvordan jeg har det. Jeg opplever deg som et omsorgsfullt menneske. Du trenger heller å lære mer å finne ut av egne behov og ta hensyn til dem. Og kanskje tåle å si nei”.
Men jo mer konkrete tilbakemeldinger man får jo lettere er det å ta dem imot. Det virker mer ekte med å konkretisere enn å si noe generelt.  Etter jeg har sagt mine tilbakemeldinger spør jeg også alltid hvordan de opplevde å høre det, og om de kjenner seg igjen.
Vondt å ikke bli likt
Jeg har vært i venninnegjenger og ulike klasser i mange år, og vet at baksnakking foregår. Det er rett og slett bare å innse. Det er normalt å bli lei seg . Men selv  har jeg vennet meg til tanken og inngått en avtale med meg selv. Om jeg tror noen snakker stygt om meg, men likevel inviterer meg, omgås meg, tar kontakt og kommer når jeg inviterer, så kan det ikke være så ille likevel. Du er den som har aller mest informasjon om deg selv. Og kanskje har de andre kun sett en liten bit, og dømt hele deg ut fra det. Ingen er ikke perfekte, og de fleste har sikkert sagt og gjort mange dumme ting. Og om enkeltfeil skal få skyve bort det fine, vel da er det de som går glipp av vennskap. Jeg tror det er viktig å evne å skille mellom sak og person. Noen kan velge å ikke like den ene tingen du gjorde, men klare å se så mye mer av deg, slik at han/hun liker deg som person likevel. Men å ikke bli likt av mennesker du bryr deg om, og komme i en konflikt hvor vennskap snur til uvennskap er uansett vondt. Vondt å miste det gode man hadde, som man trodde skulle fortsette. Det kan føles som svik, misforståelser eller ren sorg.
Et menneske er mer enn sine tanker, mer enn sine handlinger og mer enn sine følelser. Vi er en del av en historie, en del av en større helhet og kultur. Vi har verdier og holdninger. Hvem vi er kommer både an på deg selv, de vi omgås og det som skjer mellom oss. Jeg tror alle mennesker har noe godt i seg. Men det betyr ikke at vi liker alle like godt, og det kan igjen komme av forskjellighet på slike verdier som er veldig grunnleggende for oss selv. Det viktigste for meg er å være tro mot meg selv, og være så god jeg bare klarer mot mine nærmeste. Og et godt medmenneske mot de jeg møter på min vei. Og ut fra dette vil noen mennesker forsvinne, noen nye komme til og andre har vært hos meg lenge og vil forbli resten av livet.


Legg igjen en kommentar

Med fokus på lykke

happy

For meg handler lykke oftest om øyeblikk, eller lykkestunder. Det er øyeblikk da alt annet forsvinner enn akkurat det fantastiske jeg har fokus på, og kjenner i hele meg. Det kan være følelser som stolthet, glede, forelskelse, nærhet, kjærlighet, ro, balanse, positiv overraskelse,  eller mestring. Det er en følelse av å være totalt tilstede med opplevelsen og meg selv. Som om hele verden ellers rundt meg forsvinner. Det er noe overveldende som fyller hele meg. Det kan kjennes i magen og  brystet spesielt, og kjennes som pirring, gledestårer, latter, smil, varme som brer seg, letthet, totalt ro etc. Sansene er skjerpet, det kan være noe vakkert jeg hører, noe fantastisk jeg ser, noe behagelig jeg kjenner, som gir meg gode følelser og får meg til å glemme alt annet. Så kan det også opphøre plutselig, eller langsomt. Og jeg vil endre min tilstand til: bra. Eller ok. Eller jeg kan komme på noe som er vanskelig, og kjenne på tristhet. Det er sjelden jeg har blitt i lykkefølelsen over veldig lang tid. Virkeligheten med sine omgivelser innhenter meg. Så for å skape meg flest mulig lykkestunder vet jeg for min del at jeg må gjøre ting jeg liker, være med de som gjør meg glad og leve meg inn i øyeblikket med skjerpede sanser, og ikke være redd for å vise meg fram med følelser som er i ytterkantene av det vanlige. Følelser som synes. Som kan gi meg farge i kinnene, tårer som renner, smil og latter, selv når ingen andre kjenner det på samme måte. For lykke kan også gjøre deg mer synlig.  Om du er lykkelig, kan fallhøyden og skuffelser bli større, når du plutselig opplever noe vanskelig, eller om du forventer at lykken skal vare i lang tid. Men om du ser lykkestundene som påfyll av energi, som nødvendighet for å forstå alle motsatte følelser, eller bare en nytelse der og da, vil du ta imot lykken med viten om at den gir deg nyanser og ydmykhet til livet. Og jeg vil  påstå at den også kan gjøre deg helsemessig friskere. Det er lettere å få relasjoner, da folk trekkes mot deg. Lykkestunder er som energiboost og ressursforsterker og helt naturlig «antidepressiva».

Hva er lykke for deg? Jeg har oppdaget at mange har veldig høye krav til livet. De forventer å være lykkelige mesteparten av tiden, og de tror veldig mange andre rundt seg er lykkelige hele tiden. Ja, til tider kan det jo se slik ut. For mange er det lettest å flagge hva de gjør,  skal gjøre, og har gjort som er spennende og gøy. Det kommer ut og fram i samtaler og ikke minst facebook, eller andre sosiale medier.  Men jeg kan love dere at alle som forteller om fine og flotte ting også har dårlige dager. De vil bare ikke snakke like høyt om det, og ikke like ofte. Mange vil fôre det positive, i håp om at det skal vokse. Eller ved å snakke og fokusere på det bra, så legger de også selv merke til hvor mye bra de har det, og vil dermed ikke ta det negative til store dimensjoner. De som fokuserer på det gode, har også lett tilgang til sine ressurser, og vet lett hva som gjør de glade, og kan bruke det som «medisin» på dårligere dager.

Hvordan kjenner du at du er lykkelig? Kan du beskrive hvordan det kjennes ut? Det er for mange lettere å beskrive sinne og frykt, enn lykke. Men kroppen vår er også bærer av følelsen lykke. Tror det faktisk er viktig å plassere det og kunne beskrive det. For da vil du lettere kjenne det igjen, og legge merke til det, og notere deg det. Og igjen få en opplevelse av at lykke stikker fram oftere enn du tror. Og om du kjenner hva lykke gjør med kroppen din, vil helheten av deg med både følelser og tanker også påvirkes positivt.

Personlig er jeg fornøyd med livet også om jeg har det godt og bra.  Jeg må ikke være i ekstase av lykke for å kunne bekrefte at livet er fint. Det er jo tross alt fordi vi kjenner forskjell på: dårlig, ok, bra, lykkelig at vi kan være med å påvirke vår egen situasjon. Vi kan gjøre de tingene vi vet vil lette oss, og påvirke oss på en god måte. Men nyansene er viktig. Det ville bli slitsomt å kjenne seg, fra seg av lykke, til en hver tid. Det er intens følelse på samme måte som ulykkelighet. Både lykkelighet og ulykkelighet er i ytterkanter av følelsesskalaen, og det kan tappe energien i lengden. Det er sunt og godt for kroppen og også ha det ok, bra, ro eller følelse av balanse. Ofte kan de fleste av oss ha det både bra og dårlig på samme tid.  Enkelte områder i livet som er helt topp, og andre som er dårlige. For eksempel et skille mellom jobb og kjærlighet. Noen er flinkere enn andre til å skille, og noen drar med seg problemer fra en arena i livet inn i en annen. På samme måte som stor lykke på en arena kan gjøre livet lettere på andre områder i livet også.

Vet du hva som gjør deg lykkelig? Og hvordan kjenner du det?