Levende liv


Legg igjen en kommentar

Den gode selvfølelsen. Den vi selv vil ha, og gi våre barn.

elsk deg selv

Jeg er stadig på jakt etter nøkkelen. Den som til tider kan ligge godt gjemt, og på forskjellige steder hos ulike personer. Nøkkelen til godfølelsen, som forteller oss at vi er bra som vi er, også uten masse prestasjoner. Mange flere enn meg er på leting etter den nøkkelen. Både barn og voksne. For den vil lede oss inn i oss selv, der vi hører hjemme, og vil akseptere oss selv for hvem vi er. Selvfølelsen som er selve roten til ekte glede og lykke, både med oss selv og andre. Den følelsen som gjør at vi står stødig i oss selv, og som gjør at vi kan reise oss igjen, når vi faller over ende, fordi livet veltet oss litt rundt. For det gjør livet i blant. Og da er en god selvfølelse bra å ha, for den hjelper oss på bena igjen. Det er også den følelsen som evner oss til å kunne unne andre, ikke misunne. Den som gjør at vi har det godt sammen med andre, og klarer å være i gode relasjoner. Er selvfølelsen på plass hjelper den oss å kjenne etter egne behov og ønsker, istedenfor å prøve å tilfredsstille alle andre. Det er lettere å vise omsorg for andre, om vi klarer å være gode mot oss selv.

Et ønske om å tilfredsstille andre før seg selv, kan handle om redsel for ikke å bli likt. Eller det kan handle om tryggheten i å være lik andre, for da kan vi gjemme oss i en gruppe. Ellers kan det være frykten for ikke å være god nok i oss selv. Når vi liker oss selv, er det lett å se andre. Da bruker vi ikke energi på å synes synd på oss selv, eller bruke tid i destruktiviteten. Da kan vi øse av oss selv til andre uten, at det handler om mangel på egne meninger og behov.  I kraft av sin egen gode selvfølelse, trengs ikke selvdyrkelse. I mange år har jeg spunnet rundt på å prøve å forstå helt hvordan vi får vårt selvbilde og selvfølelse skapt. Hva som påvirker den? Når og hvordan? Og ikke minst hvordan reparere om det skulle gå galt. For er det noe jeg tror på, så er det å reparere, utvikle, få nye forbindelser og endre.

Det er noen elementer som virker å gå igjen. Aksept er en av dem. Å akseptere det som er, kan være starten på en ro og glede uten prestasjonsangst, og følelsen av ikke å være god nok. Å akseptere trenger ikke å bety at man for alltid lener seg tilbake i latskap. Aksept er starten på en utvikling. Som å åpne første dør. Og la den være åpen. Det er stort sett hver gang at man skyver unna vonde følelser man ikke vil ha. Og hva skjer? De kommer tilbake. Om igjen og om igjen. Vil du akseptere de, så er det lettere at de forsvinner. Det er paradoksets sannhet. Og aksept fra både seg selv og sine nærmeste gir en frihetsfølelse. Som igjen kan skape kreativitet. Og vi kan få ut vårt beste potensialet.

 

Det andre elementet er sammenligning. Altså å klare å la være å sammenligne seg med andre. Men heller fokusere på  egen mestring, sin egen utvikling og sin egen læring. Da vil man se framgang, og stadig bli tryggere i seg selv. Det er selvfølgelig ikke lett i dagens konkurransesamfunn. Å se utover på andre, kan for mange oppleves som demotiverende. For vi er stort sett alltid vår egen største kritiker, og synes dermed at alle andre klarer ting bedre enn oss selv. Dette kan få engasjement og motivasjon til å dale. Vi trekker oss tilbake og føler oss dårligere. Så kunsten er å se på seg selv. Finne ut hva man ønsker? Hva skal til for meg å få til det jeg vil? Og ikke minst – hva gjør meg glad? Vi kan alltids lære av andre som er gode. Da er kunsten å ta til seg triks, kunnskap å gjøre det om til sitt eget. Ikke strebe etter å bli en annens kopi, heller din egen unike orginal.  Jeg har sett utallige av ulike konkurranser, og selv vært med på mye. Og jeg gjør det alltid dårligst og gir opp raskest om jeg hele tiden skuer bort på andre, som skal gjøre samme oppgave. Mens jeg elsker å lære av de som er gode. Høre og se, for så å trene selv. Og finne ut hva som passer meg.

Mestring og glede henger ofte sammen, og er selvfølgelig også viktige elementer i selvfølelsen. Og mestring kommer ofte om du klarer å la være å sammenligne med andre, og bestemmer deg for å nå et mål. For mange krever det mye trening, eller oppgaver som er å gå utenfor sin komfortsone. Å gjøre ting som er litt skummelt. Da blir gleden og mestringsfølelsen ekstra god etterpå.

Noe jeg ikke kommer utenom er kjærlighet. Det er viktig å være i relasjoner som gir en energi, støtte, glede og kjærlighet. Det er lett å få god selvfølelse om du trives i andres selskap, og merker at andre trives med deg. Så å omgås mennesker som gjør deg glad og god, er viktigere enn man aner. Da skjønner man selvfølgelig hvor viktig barndom og oppvekst er for selvfølelsen. For følelsen av å bli elsket av foreldre er antagelig første møte med hvordan vi sanser oss selv. Og det sanses gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

Det jeg selv har gjort for å snu negativ selvfølelse til positiv selvfølelse var å omgås stadig mer folk som støttet meg og gjorde meg glad. Samtidig trakk jeg meg unna de jeg sammenlignet meg mest med. Da klarte jeg å se mer innover og finne ut av hva jeg ønsket og ville. Så begynte jobben med å gjøre det som måtte til for å nå mål. Jeg torde etter hvert å gjøre mer og vise mer av meg selv. Jeg fulgte noen drømmer og ble stadig mer glad og kjente mestring.

Så om jeg får sammenfatte:

–          Vis ditt barn kjærlighet gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

–          Pass på å akseptere ditt barns og venner meninger selv om det ikke er like som dine egne.

–          Øve på å fokusere på egen glede, læring og utvikling – og kjenn mestring og glede.

–          Omgås mennesker som gir deg kjærlighet, støtte og aksept.

–          Vær snill mot deg selv. Kjenn etter egne behov. Da får du tilfredstilt både deg selv, men evner også å vise omsorg for andre. Samt å unne andre.


Legg igjen en kommentar

Å fremme empati og forståelse

two hands

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.


Legg igjen en kommentar

PT i mental og følelsesmessig styrketrening

sterkere enn du tror

Trendy og i tiden er PT. For noen år siden var det ikke mange jeg kjente som hadde personlig trener. I dag kjenner jeg mange. Til tross for at de har trent på lag, eller for seg selv i mange år, og kan enormt mye om trening, så vil de lære mer, holde ut mer, finpusse på teknikker, få hjelp og støtte. Rett og slett ønske om å oppnå bedre resultater enn de klarer på egen hånd.

Kroppen skal bli sterkere, smidigere, slankere, fastere, bedre kondisjon, friskere, raskere, mer muskuløs eller smertefri. Og det er fantastisk å få sin egen trener til å motivere, støtte, gi nye øvelser, pushe deg, så du kommer litt raskere til målet, og på en sunn og riktig måte.

Jeg har hatt personlig trener. Det var deilig å slippe å tenke på hva jeg skulle gjøre og hvilket program. Jeg ble definitivt pushet, og gjorde og klarte mer enn det jeg ville gjort på egen hånd. Treningen ble rett og slett mer morsom, og jeg nådde lettere mine mål.

Slik er det også med en terapeut, eller en PT i mental trening om du vil;)

Du kommer til en terapeut med noe du vil endre, forbedre, løse opp i. Du vil bli din beste versjon. Du vil gjøre noe nytt, annerledes og utvikles. Du kommer antagelig med mange spørsmål, kanskje både forvirring og vonde følelser, men du sitter også antagelig med de fleste svarene selv også. Jeg skal som din PT bare hjelpe deg å finne de fram. Akkurat som når du velger en PT på et helsestudio. Du kommer når noen vonde, ubehagelige symptomer viser seg for deg. Da du oppdager at det er tungt å gå i trapper, at du ikke lenger greier det du klarte lett tidligere, at du har noen smerter, har et konkret mål du vil klare, eller har lagt på deg mer enn du ønsker. Det er symptomer som viser seg i en eller annen form, og som du vil gjøre noe med. Du kanskje velger å prøve selv. Men mange vil ha drahjelp.

Slik er det med terapi også. Noen ganger vil man se om det finnes mer potensial og muligheter enn man akkurat for stunden finner helt selv. Og symptomer kan være tristhet, redsel, energiløshet, sinne – og da kan det være vanskelig å se hva som finnes bak. Hva disse symptomene egentlig forteller deg.

Å finne styrken både mentalt og følelsesmessig, kan gjøre deg i stand til å bruke nye verktøy, eller klarer å ta i bruk de som finnes der i deg, på en mer bevisst og konstruktiv måte – på egenhånd i senere anledninger, når livet butter imot.

For husk at styrken finnes der, selv om du ikke alltid ser den. Den kan bare være godt gjemt. Eller trenger å trenes opp akkurat som kondisjon og muskler. Og kanskje du selv akkurat i stunden ikke har kapasitet til å lete ordentlig godt, eller har ork til å begynne den mentale treningen. Kanskje må styrken lirkes fram sakte men sikkert. Det var kanskje ”bare” en vanskelig periode, hvor styrken la seg i dvale. Eller man rett og slett ikke klarte å bruke den styrken man hadde.

Noen ganger må man regulere sin trening etter form. Slik er det med den psykiske treningen også. Noen dager er man mer mottagelig, fleksibel, modig, åpen, energisk enn andre dager.

Det jeg ønsker å formidle er at å få hjelp utenfra uansett om det er fysisk, mentalt eller følelsesmessig, så er det hjelp til selvhjelp, og det vil kunne gjøre deg enda sterkere, motivert, nærmere deg selv og ditt eget mål. Din evne å ta imot hjelp, motivasjon, støtte, ekspertise er definitivt en styrke. Jeg har erfart det selv både fysisk og mentalt. Og det gjør også eliteidrettsutøvere daglig – både fysisk og mentalt.


Legg igjen en kommentar

Hva skjer i terapirommet?

trygghet

Jeg opplever at mange lurer på hva som skjer i terapirommet mellom terapeut og klient. Hva kan sies og gjøres som kan hjelpe et menneske ut av angst, nedstemthet, ut av sykemelding, bedre selvbilde, bedre relasjoner, klare å ta vanskelige valg, bedre kommunikasjonen, takle sorg, savn og kriser?

Jeg er Gestaltterapeut og har jobbet med klienter i terapirommet i mange år. Jeg har hatt mange klienter i den tiden. Det har vært både kvinner og menn, ungdom og barn. Noen har vært hos meg noen få timer, andre har gått hos meg i mange år. Det kommer helt an på hva de kommer for, og hvordan ”bestillingen” eller behovet kan endre seg underveis.

En første time hos meg blir vi litt mer kjent. Trygghet i vår relasjon er første nøkkel til at terapi kan fungere.  Jeg forteller litt om meg, det praktiske og noe om hvordan jeg jobber, både i forhold til Gestaltterapi og SE terapi.  Så forteller klienten litt om seg selv. Gjerne først helt formelt, så mer om hvorfor hun/han er kommet. Er det vanskelig å fortelle, kan jeg hjelpe til ved spørsmål. Vi har ikke dårlig tid, OG klient bestemmer alltid hva, hvor mye, og når hun/han vil fortelle. Første timen/timer blir også en form for kartlegging. Og jeg gir klienten en tilbakemelding på det som fortelles. Altså mine tanker, og sjekker ut om jeg forstår ting riktig. Lytter og ser.

Timene kan bestå av rene samtaler. Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser kan gi deg selv større forståelse. Og ikke minst letter det ofte på det indre trykket. Å høre egne ord, å få en støtte på det du forteller kan gjøre at du ser opplevelsen på ny måte. Du kan åpne nye dører og muligheter. Jeg kan sette det du forteller i alternative ulike sammenhenger, gi nye ord, stille spørsmål du ikke tidligere har tenkt på. Og plutselig kan du se din egen situasjon mye tydeligere. Da er det lettere å ta valg, eller forstå. Ved forståelse av deg selv, vil du lettere anerkjenne deg selv, istedenfor å dømme. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg ser terapi ofte som en strukturering, ommøblering eller oppussing. Potensialet ligger der, evnene, mulighetene, men ligger godt gjemt, har blitt slitt, oversett eller ryddet bort. Og nå skal vi finne det fram. Det er ikke nødvendig å endre alt, flytte, rive. Flytter man på litt, kan noe helt nytt komme fram. Eller gammelt bli som nytt;)

Å få forståelse og støtte kan i seg være legende. Mange kommer med noe de har båret på selv i lang tid.

Vi kan også bruke andre metoder/verktøy. Vi kan bruke metaforer og bilder, tegne, ”awarenessøvelser”, skrive, symboler, bevegelse. Uansett hva vi velger å gjøre, så er du med og bestemmer om hva du vil.

Poenget er å bevisstgjøre og tydeliggjøre. Å finne ressursene. Og lære å regulere sitt eget nervesystem, som enten kan være på høygir, eller handlingslammet. Ressursene dine kan hjelpe deg til å tåle det vanskelig. Og du kan lære å forstå hvordan du kan regulere deg selv, støtte og trygge deg selv.

Du kan stille meg spørsmål. Og jeg vil svare deg så ærlig og konkret jeg kan.

Ingen følelse er riktig eller gal. Det finnes ikke en mal som er lik for alle, på hvordan utfordrende situasjoner skal løses. Derfor tenker jeg det er viktig å vite og tørre å være i, og kjenne på hvordan det er å være der du er akkurat nå, før man raser videre. For å finne veien dit du vil, må du vite hvor du er. Det fungerer som et kart, eller GPS. Derfor bruker vi tid på å finne ut hvor du er i deg selv, med dine følelser/tanker/kropp/opplevelser akkurat nå, før vi går videre.

Jeg kan kanskje ikke  forstå 100%, fordi jeg ikke har opplevd det samme som deg. Men jeg har kjent på mange følelser i mitt liv. Så jeg vet og kan forstå sinne, avvisning, skam, skyld, overraskelse, sorg, savn, maktesløshet, og mange andre følelser. For de følelsene har jeg hatt.

Terapi kan være lettende og åpnende, men det kan også være vanskelig. Vi jobber med å tåle å stå i det sammen, til det åpner seg nye muligheter, ny styrke, økt forståelse eller smerten i kroppen avtar. Jeg er på lag med deg. Ingen problem er for små eller for store. Er det noe jeg ser jeg mangler kompetanse på, har jeg muligheter til å hjelpe deg videre. Enten til kollegaer, eller via lege.

Mange vet mye om seg selv, og mange oppdager likevel nytt om seg selv i terapi eller veiledning. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å få det slik du ønsker. Og det er lettere å forstå andre mennesker. Det er spennende å finne ut av hvordan man lar seg påvirke, og hvordan man påvirker andre. Hva i livet som har preget en, og hva som preger en i dag?

Alt du velger å gjøre i ditt liv, har en funksjon. Det dekker et behov. Enten det representerer det trygge, spenning, fornuft, andres forventninger, omsorg, ro etc. Jeg er ikke ute etter å endre deg, men hjelpe deg til å tydeliggjøre dine valg, det som ER. Så kan du selv velge om du vil fortsette å gjøre slik du gjør, være slik du er, eller jobbe mot en endring.

I parterapi ser jeg best effekt av at vi er to terapeuter som jobber sammen. Og vi får gode tilbakemeldinger fra paret om at det er spennende. Paret snakker sammen. Vi kan gi de konkrete spørsmål, som de skal diskutere og prate om. Vi som terapeuter lytter. Vi reflekterer også høyt sammen, mens paret får høre på. DET er ofte veldig givende. Vi vil tydeliggjøre dere som par, ikke ta parti. Vi vil si hva vi ser og hører av det gode, og øve på det som er vanskelig.

Med barn må ofte mer lek til. Det kan bli vanskelig å bruke bare mye ord. Men det kommer an på barnet. Noen ganger er det fint og lurt at foreldre er med. Noen ganger er det best at hele familien kommer.

Å jobbe som terapeut ser jeg også mer og mer på som en lærer oppgave. Jeg lærer ofte ut gjennom opplevelser, beskrivelser og øvelser. Jeg kan vise, forklare, sette på teori, eller sammenfatte det klienten selv har sagt. På denne måten kan det bli lettere å ta læringen med seg ut i sin egen hverdag, i sine egne situasjoner og virkelighet.

Jeg jobber fast med klienter to dager i uka, men har lagt til enkelte dager med jobb med barn, eller par utenom de dagene. I tillegg til kurs. Jeg vurderer nå om jeg skal ha en ekstra dag i uka med klienter.

Ønsker du, eller du vet om noen som kunne trenge støtte, samtale, veiledning eller terapi så er du:

Velkommen til å ta kontakt på rylander.siw@vikenfiber.no / 93 43 52 44


Legg igjen en kommentar

Lev mens du venter

Vente

Jeg vet om mange mennesker som venter på noe, eller noen. De har alltid noe å se fram til. Og det er jo veldig flott. Det er en deilig følelse, å  glede seg til noe. Men en del mistrives mens de venter. Det er en tomhet og utilfredshet i livet her og nå. De kjenner ikke på gleden i det å glede seg. For noen mennesker har ikke noe konkret de gleder seg til. De bare venter på at noe skal bli bedre, eller annerledes. Noen venter på kjærligheten, andre på drømmejobben, noen på bedre økonomi, eller bedre form, slankere kropp, at barna skal bli eldre, at sjefen skal slutte, eller noen skal ringe. Og ikke minst helgen. Det er mye mange venter på.

I mellomtiden kan dagens opplevelser føles ” halvveis”. De blir rett og slett degradert. Det kunne vært så mye bedre: om bare…. Hvis bare…. Og slik går dagene, ukene og årene.

DE dagene var livet man hadde, der og da. Dagene ble ikke tatt vare på. De ble ikke satt nok pris på, da du faktisk var der – i stunden av ditt liv. Mange angrer på alt de ventet på.  Det er når angeren kommer at man forstår hva man hadde, og at det ikke lønner seg å vente på andre dager, helger, ferier, personer, penger og helse. Men bruke dagene man er i, sammen med personene du er glad i og bryr deg om, her og nå, og gjøre det beste ut situasjonen ut fra den økonomien man har og helsa man har. Viktigheten ligger i evnen til å nyte dagene man er i prosess. Det er i øyeblikket vi kan endre og forbedre. Det er her og nå vi kan påvirke,  både stunden og til forberedelse for morgendagen.  Det er prosessen som er årene. Målet er ofte bare en liten stund. Noen minutter, før man har et nytt mål.

I radio, og ellers mange rundt, roper støtt og stadig: ”endelig fredag, endelig helg”. Jeg synes det er litt trist jeg. Ikke helgen generelt. Men at det virker som mange lever for kun få dager i uka. Når mandag begynner, er det bare å begynne venting og nedtelling til helgen igjen. Da blir det mange dager med venting.

Så mye tid, som kan fylles inn med kos, moro, lærdom, ro, oppgaver, folk – hva som helst, som beriker stunden. Jeg elsker helger, og ferier- misforstå meg rett. Jeg verdsetter virkelig turer, ingen vekkerklokke, familien, venner og min fritid. Men jeg elsker også jobben min, trening, rutiner, fotballkamper til datter, dansetreninger til annen datter. Jeg liker helt vanlige dager. Og prøver virkelig å se etter noe godt i hver dag, og kjenne etter. Jeg venter også, på mye. Men ettersom selvutviklingen har fått sin virkning, ser jeg etter det gode i her og nå. Til tider er det vanskelig, men oppmerksomhet og trening på det har hjulpet masse.

I dag var jeg effektiv med oppgavene jeg skulle gjøre. Det gir meg en tilfredshet. Jeg hadde lunsj ute i sola, og jeg nøt hagearbeid fra helgen. Jeg så fotballkamp med datter, og så hvordan hun eldste jobbet med inspirasjon til eksamen. Jeg liker det. Restemiddagen ble laget i en fei, og ble kjempegod. Jeg kjøpte meg et blad, og satt en halvtime i ro og nøt.

Det er viktig å ta tak i tiden. Bruke den, legge merke til det som skjer i den og sette pris på den. Ikke bare vente på at noe skal bli enda bedre. Det beste er kanskje akkurat nå. Så nyt dagen og øyeblikket. Kanskje det er akkurat dette øyeblikkets tilstedeværelse og glede, som gir deg inspirasjon til nye muligheter, endring og forbedring. Da kan du få både pose og sekk, nyte nuet OG glede deg til flere gode tider.

Ha en strålende dag.


Legg igjen en kommentar

La motbakkene gi deg vekst

hei verden

Av motgang blir man sterk er det et ordtak som heter. Og som oftest stemmer det, om du både reflekterer, evaluerer og bearbeider din vonde opplevelse. Hvis ikke kan alt som er smertefullt gjøre deg bitter og ensom, og langt ifra sterk.

Jeg hørte en historie en gang som viser akkurat dette.

Det var to gamle menn som begge hadde vært fanger i konsentrasjonsleir under krigen. Den ene mannen var svært bitter på samfunnet, som han mente behandlet ham urettferdig i forhold til sin innsats under 2. verdenskrig. Han ble også lite forståelsesfull overfor andre menneskers vonde opplevelser. Han mente de ikke ante hva virkelig smerte var. Han hadde hatt det verst av alle, så ingen andre burde klage over livet.

Den andre gamle mannen som også hadde vært fanget i konsentrasjonsleir, var svært takknemlig for at han hadde overlevd i det hele tatt. Og om han ikke var fornøyd med kompensasjonen fra samfunnet, tok han ansvar for livet sitt ut ifra sine muligheter og begrensninger og gjorde det beste ut av livet sitt videre. Han formidlet sine erfaringer videre, og han visste mye om smerte. Han hadde full forståelse med andres vanskelige opplevelser. Han følte med dem.

Den første mannen hadde ikke mye besøk på sine eldre dager. Han ble stadig mer alene og ensom. Og ikke minst bitter. Det var en vanskelig mann å være rundt. Den andre mannen var svært sosial og omgjengelig. Han var glad for å kunne leve videre. Og folk elsket å være rundt ham.

Begge opplevde mye av det samme. Men har forskjellig innstilling til livet i etterkant, og bruker erfaringene sine totalt forskjellig.  Den ene mannen forblir i de vonde hendelsene og kommer ikke ut av smertene og bitterheten og derfor ikke videre i livet sitt. Han forblir et offer i eget liv. Den andre blir i smertene akkurat så lenge at han rekker å reflektere, kjenne og lære, for så å gjøre livet bra videre.

Fysiske eller psykiske smerter kan ligge som en skygge over alt annet godt som skjer i livet, og det kan gjøre at du ikke ser andre mennesker så godt. Det kan gjøre deg negativ til det meste, også deg selv. Det kan være vanskelig å snu om.  Men det er mulig. For å komme ut av skyggen og inn i sola, må man dra lærdom av sine strevsomheter i motbakker. Helt bokstavelig gjelder det å tørre å kikke utover på andre mennesker og omgivelsene, samt framover i eget liv. Da kan du se at det finnes mer enn bare vondt. Du kan utvide din horisont. Og du kan garantert bruke dine smertefulle erfaringer på en positiv måte videre.

Det finnes ofte en kraft og energi i det å ha det tøft. Da kan nye impulser, ideer, handlingskraft, økt forståelse og mot komme fram i deg. Og det kan gi en drivkraft til å løfte seg selv ut av det vanskelige. Man kan plutselig se alt framover i et nytt perspektiv.

Ofte finner mennesker nye retninger, prioriteringer og jobb etter de har vært gjennom tøffe perioder i sine liv. Hele prosessen de har gjennomgått har gitt en ny tro og håp videre. Mange ønsker å dele av sine erfaringer videre og hjelpe andre som kan være i lignende livskriser.  Og det kan være en så stor berikelse, at man opplever det verdt all smerte som har vært. Uten den hadde ikke den nye berikelsen kommet.

Selv er jeg aldri så lykkelig som når gode ting skjer etter noe tøft og utfordrende. Da er jeg mer åpen for alle mennesker rundt meg. Og alle gledene føles ekstra sterke. Men jeg er aldri så egosentrisk som da jeg er nedstemt. Da kjennes min smerte størst ut av alle. Og jeg løfter knapt blikket bort fra meg selv.

Så jeg vil utfordre deg til å se på nyttigheten av dine motbakker i livet. Se på de som stormer du skal ri gjennom og gledes over senere. Det er som en storm du kan være stolt over å ha kjempet, og som du kan dele med andre.

Jeg vet at noen smerter og følelser er så grusomme, at man heller ville vært svakere, og vært opplevelsene foruten. Rett i etterkant av noe vondt, føler man seg sjelden sterk. Heller svakere enn noen gang. Men det er prosessen og bearbeidelsen fra det smertefulle har skjedd, og videre som er veien som kan bygge deg opp igjen.  Men at man heller ville da ville vært opplevelsene foruten  skjønner jeg godt. Vi lever jo ikke dagen i dag i håp om at noe vondt skal skje, for at man etterpå skal få utvikling og bli sterkere. Men vonde opplevelser kan vi ikke alltid rå over. Det skjer uforutsette ting i livene til de fleste mennesker, uansett hvor forberedt vi er, og hvilke forhåndsregler vi tar i livet. Så poenget er at når ”ulykken” først har skjedd, er det jo flott om det er mulig å dra nytte av det vonde, og snu det til noe du kan lære av, forstå mer av, bli sterkere av, hjelpe andre eller få en egenutvikling av.

Dette er det som kan kalles post traumatisk vekst, som jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.


Legg igjen en kommentar

Mobbing og kommunikasjon

mobbing

Hun gråter den ene dagen, lider i det stille den neste. Men det synes på øynene hennes at hun er trist. Hun er redd. Hun vil hjem. Hun vil være alene. Der ingen kan være slemme mot henne. Der ingen kan si noe stygt. Hun tør ikke ta igjen. Vet ikke hva hun kan si og gjøre for å få de til å slutte. Hun trenger en venn. En å snakke med, være sammen med. Hun er i ferd med å synke sammen. Til en liten klump uten verdi. Lurer på selv om hun er helt håpløs, stygg, kjedelig og rar? Kanskje har de rett med alt det stygge de sier til henne? Kanskje det er best at hun holder seg alene? Men det gjør så vondt. River inne i brystet. Gjør vondt i magen. Å være helt alene er vondt. Og det er trygt.

Ansvar:

Skolen har anti- mobbing kampanjer. Ledere på skolen tar ofte tak i mobbingen. Barna deltar aktivt i hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. De skriver plakater, diskuterer og lager rollespill. Lærere engasjerer, og det er flott. Det er foredrag, artikler og debatter om mobbing, men likevel eksisterer mobbingen videre. Mobbing var tema da jeg var liten, og det er tema nå når mine barn er små. Det skjer videre i det skjulte, eller det kommer nye mobbere til. Og vi må fortsette kampanjene.  Dessverre er det mange som forblir et offer videre inn på deres neste arena også, på høyskole og på jobb. Mobbingen kan her ha en annen innpakning.

Slik er det ofte. Man forblir et offer. Stort sett alle artikler jeg har lest, debatter jeg har hørt tar for seg mobberen. Mobberen bør straffes, mobberen bør få bedre oppfølging, mobberen bør få bedre selvbilde, mobberen bør vite hvordan det føles ved hjelp av ulike kampanjer og informasjon. Og jeg håper debatter, engasjement og ulike aktiviteter fra skolene sin side fortsetter. Hjelper det ett menneske, er det verdt det. Men hva kan den som blir mobbet selv gjøre? Vente på at mobberne forsvinner, vente til mobberne blir omsorgsfulle mennesker med bedre oppdragelse og mer empati?

Offerrollen:

Mobberne bør fremdeles ansvarliggjøres.  Men den ene metoden utelukker ikke det andre.  Vi kan også ha kampanjer, kurs i selvbildetrening, kommunikasjon og psykologi for å hjelpe ofrene til å komme ut av sin smertefulle situasjon. Jeg er enig i at mobberne bør ansvarliggjøres for smerten de påfører, eller de bør lære seg empati. Men hva når det hele tiden kommer nye mobbere uten empati, og med et slikt dårlig selvbilde at de har behov for å rakke ned på andre for å heve seg selv? Er det ikke da lurt og selv kunne vende trenden med å være offer?  Hvorfor vente, om du selv kan ta tak i din situasjon her og nå? I tillegg til ikke lenger å være offer, vil man oppleve mestringsfølelse og økt selvtillit. Som mobbeoffer synker selvbilde. De fleste vil gjøre seg små og usynlige, samtidig som de lengter etter venner og sosialt liv som alle andre. Det er en naturlig forsvarsmekanisme å ønske å  gjemme seg når man er offer. Man ser ofte ned, håper at ingen legger merke til en. Da er det ikke lett for noen å ta initiativ til prat og vennskap heller. Ser man ned og gjør seg liten, ser det ut som de ønsker å være alene. Enda det er helt motsatt.

Kommunikasjon:

Da jeg var barn, la jeg ofte merke til de som ikke lot seg mobbe. Hva gjorde de? Hva sa de? Flere kunne få en stygg bemerkning, eller kommentar som kunne blitt starten på mobbing. Men de var kjappe i replikken. De hadde smarte svar tilbake. Noen ganger med humor, andre ganger med ironi, eller med selvsikkerhet. Selv om jeg ikke tror alle var like selvsikre, så lot de som.  Og det fungerte. Jeg var fasinert. Jeg skulle ønske jeg kunne svare så bra, så kjapt. De som ikke hadde denne formen for respons reagerte med benektelse, gråt, sinne og trusler, eller tok igjen med samme mobbekommentar tilbake. Ingen av delene fungerte. Den onde sirkelen begynte. Mobberne hadde funnet sine offer.

I min jobb som privatpraktiserende terapeut gjennom mange år, er det mange voksne mennesker som ønsker konkrete råd og tips om hvordan de kan svare og kommentere på andres spørsmål og påstander. Det føles så godt å kunne si ting som stemmer med det en føler inni seg, eller at man klarer å si det en har bestemt seg for å si. Etterpå – når hele situasjonen er over, da kommer man ofte på alt man kunne ha sagt. Smart kommunikasjon kan hjelpe deg som offer, og da hjelper du også mobberen. Hvorfor ikke for en gangs skyld prøve å starte der?

En vanlig respons fra barn som blir ertet eller mobbet er å ta igjen med samme mynt. De sier det samme tilbake. Dette gir erfaringsmessig bare mer ved til bålet. Det blir en kamp om å si de mest sårende og stygge ting. Gråt gir dessverre også ofte en ønsket respons fra mobberne. De har overtaket.

Konkrete verktøy:

Gjentatte ganger har jeg gjennom de siste årene forsøkt en metode i å lære ut konkrete svar på typiske mobbekommentarer. De fleste vet ofte hva de blir mobbet for, eller kan tenke seg til et par ulike alternativer for hva en mobber kommer til å si. Dette har vært råd til både egne barn, andres barn, og også voksne mennesker i terapi eller coaching. Dette er en ”JA” metode, eller svare med undring og nysgjerrighet. Bare svarene i seg selv viser en selvsikkerhet som gjør at mobberen ofte ikke sjanser på å gå videre med sine stygge påstander.

Konkrete eksempler som er tatt fra virkeligheten:

Mobber: ”Se på deg a, du kan jo ikke kle deg ”. Offer: Med et smil: ”Jeg er litt enig med deg, jeg føler meg ikke veldig fin i dag. Må nok prøve å gjøre noe med det til i morgen”. Eller  ”Jeg er ikke helt enig med deg. Vi har bare helt forskjellig stil du og jeg”. Fremdeles med et smil!

Eller: Mobber: ”Du har veldig rar og stygg lue på deg”.  Offer: ”Ja, den er kjemperar, men den er så varm, at jeg får heller se rar ut”.

Eller: Mobber: ”Du er så teit og sier så mye dumt”. Offer: ”Ja, antagelig er jeg den teiteste du vet om”. (Ironi funker ofte)!

Eller: Mobber: ”Jeg er sikker på at du ikke kan regne dette enkle mattestykket engang”. Offer: ”Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan hoppe fra 5 meteren”.

Eller: Mobber: ”Du tror du er så kul du, tror du er noe”. Offer – ”Hm, rart du sier det. Har aldri hørt noen andre mene det, selv om jeg har kjent de i mange år”.

Eller: Mobber: ”Du er så sur du”. Offer: ”Ja, det stemmer at jeg er sur i dag. Og i går var jeg superglad hele dagen”.

Ved de fleste av disse situasjonene og lignende vil mobberen bli mer eller mindre overrasket over svaret og derfor ”satt ut” av sitt eget spill. Antagelig vil personen snu og gå, bortforklare seg, eller prate om noe annet. Men mest og best av alt – viser ”offeret” at han/hun ikke er noe offer. Offeret blir en person som tåler å gå med rar lue eller klær, vet at han/ hun ikke kan alt, kan være både sur og glad og teit. Mobbekommentarene faller til grunn.

Voksne som barn kan lære:

Dette gjelder også voksne som får en ubehagelig påstand på seg. Det er ikke sjelden jeg har fått tilbakemelding på at dette fungerer. Og klare å komme ut av en mobbe situasjon ved ord, det gir deg styrke, mestring og definitivt økt selvfølelse. Og også selvstendighet. Vi viser at vi ikke vil bli satt i en bestemt bås. Vi er ikke konstante, men i bevegelse og utvikling. Vi er varierende og i endring. Vi kan gå med rare klær og fine klær, være sure og glade, være dårlig i matte og flink i noe annet. Og akkurat det kan mer bli en klapp på skulderen til oss selv, enn la de mobbende kommentarene bli en selvoppfyllende profeti som andre påfører oss. Den seieren et barn føler om han/hun kan mestre med egne ord at mobbingen forsvinner eller aldri kommer skikkelig i gang blir en stor konsekvens ut av små ord. Og mobberen slipper kanskje å bli en mobber. Det blir vinn – vinn situasjon. Og i mine øyne både forebyggende og reparerende for mobbing.  Da trenger ingen å føle at det ikke finnes håp om du selv har dårlig selvfølelse, eller har barn som har dårlig selvfølelse. Det er mulig å komme ut av likevel. Det er i mange situasjoner mulig å lære seg ikke å la seg mobbe.


Legg igjen en kommentar

Hvordan leve her og nå?

sanser

Hvor ofte har du ikke hørt det – at du bør leve her og nå? Man fyker rundt og har tusen tanker om gjøremål, bekymringer, tid å passe og jobb å gjøre. Timene forsvinner og dagen er over på et blunk. Mange mennesker er slitne. De sover dårlig, og føler at de henger etter. Men de bremser heller ikke opp. For hvor er bremsen i meg? Og hvordan brukes den?

Sansene og tilstedeværelse

Å leve i nuet handler om tilstedeværelse og bruk av alle sansene. Tenk deg et lite barn som kommer inn i et rom. Hva er det opptatt av? Jo, å kjenne på ting, mens de vrir og vender på det de tar på. For ikke glemme alt de lukter og smaker på. Alle barn blir også lett fasinert av både lyd og bilder. De elsker følelsen av å snurre rundt i en stol, og alt fint og rart som er å se på. Barnet tenker ikke på hva som skal skje om en time, eller hva som skjedde i går. Barnet er tilstedet med hele seg selv. Og de morer seg over de ”små” ting. Og vi voksne undrer hvorfor de ikke blir slitne med sitt tempo. Jeg lover deg at det er mer slitsomt å bekymre seg over fortid og framtid, enn å være her og nå med sin oppmerksomhet. Du har sikkert hørt uttrykket ”å være tilstede i seg selv”. Det er å kjenne sin egen kropp her og nå. Vite hvordan du og din kropp har det her og nå. Altså ikke bare tenke på fornuft og følelser, og om du ligger bra an med dagens planer.  Smak hva maten smaker, lukt på blomstene du plukker, kjenn på pelsen på katten din og beskriv følelsen for deg selv. Da lever du her og nå! Jeg anbefaler en ”timeout” for å kjenne etter med sansene. Den kan du ta i bilen, på trikken, mens du lager mat eller pusser tenner. Da vil du også antagelig legge merke til pusten din. Mange tar et dypt pust i samme øyeblikk som de faktisk tar en pause, og kjenner etter, og roer ned. Det dype pustet er en form for utlading. En god utlading for kroppen din.

Pust

Pust er ofte symbolsk med selve livet. Og livet leves ikke lenger i går, og foreløpig ikke i morgen heller, men kun NÅ. Så å gi kvalitet til pusten din kan være å gi kvalitet til livet ditt her og nå. Mennesker kan kjenne at pusten kommer kun ned til brystet, ned til mellomgulvet, eller helt ned i magen. Hvor har du din pust? Jeg hører flere som uttrykker at de knapt legger merke til sin egen pust, eller at de føler de knapt rekker å puste. Da er det heller ikke lett å leve i nuet. Du trenger å være oppmerksom på egen pust, for å kunne være tilstede i her og nå. Du kan teste deg selv ved å holde deg på magen mens du trekker pusten inn gjennom nesen, og et like langt utpust enten ut gjennom munnen, eller som i yoga, ut gjennom nesa. Det er bevist at dyp pust gir organene dine massasje, får skuldrene til å senke seg, stresshormonene reduseres, og det kan gjøre deg klartenkt, kreativ og rolig. Og dermed også mer tilstedet for å bruke sansene. Og du kan dermed lettere være her og nå med hele deg.

 

Fokus

Ønsker du å leve mer i nuet, trengs oppmerksomheten din om det som skjer i deg og rundt deg akkurat nå. Deg selv er et nødvendig fokus. Fullstendig fokus på en oppgave er noe som ofte gir en følelse av å forsvinne i tid og rom, som mange kan kjenne seg igjen i. Føler du at du glemmer saker og ting, eller hukommelsen føles kortvarig? Det er veldig vanlig for alle som lever i fortid, eller framtid med hektiske timeplaner. Følelser og tanker kan henge igjen fra noe som ble sagt eller gjort i går, eller du har lange huske og gjørelister for det som skal skje framover. Altså fokuset ditt er alle andre steder enn her og nå. Mange opplever ikke å huske om de låste døra, og må gå tilbake for å sjekke. Dette handler om hvor oppmerksomhet og fokuset ditt er. Vet du med deg selv at du ofte glemmer, kan det lønne seg for eksempel å si til seg selv: ”Nå låste jeg døra”, i samme øyeblikk som du vrir om nøkkelen. Da har du fokus. Og du slipper å gå tilbake.

Hva får du igjen for å leve her og nå?

Og ta en ”timeout”, eller bremse for å puste, bruke sansene og fokusere er å gi deg selv tid. Tid til å være i deg selv. Det kan gi deg mange fordeler. Mange kan synes det kan virke banalt og uviktig å trene på å bruke de enkleste delene av oss. Som å gå ”back to basic”.  Men vi vet jo hvor viktig alt grunnarbeid er for den totale kvaliteten.  Å hoppe over sparklingen før maling av en vegg gir ikke holdbare og pene vegger. Og slik er det for oss mennesker også. Basisen er viktig for at tankene og følelsene dine skal fungere bra i et langt liv.  Mange forskere er sikre i sin sak. Tilstedeværelse i øyeblikket gir deg lavere blodtrykk, styrker immunforsvaret, reduserer stress og kroniske smerter. I tillegg blir man ofte gladere, empatisk og tryggere.

Du kan se på deg selv som et vitne til nåtiden. Observer det som er. Omgivelsene, kroppen din, tankene og følelsene. Bare vær I det som faktisk er, for det er det som er nåtid. Prøv ikke å dømme det. Klarer du det vil du få en bonus. Den bonusen er større aksept av deg selv i nuet. Og dermed også bedre selvbilde. Å leve i nuet handler om god helse, som både du og dine nærmeste kan nyte godt av.


Legg igjen en kommentar

Ektehet gjør meg glad

Let it be

Jeg får ofte høre at jeg er så positiv og glad, og har mye energi og engasjement. Og det er for det meste sant. Jeg er hvertfall mer positiv og glad, enn sur og negativ. Det kan føles litt paradoksalt når jeg nesten hver dag er langt nede i sjeledypet av angst, sorg, savn og andre vanskeligheter. Jeg leser gjerne bøker om mordere, overgrep og annen elendighet. Men helt ærlig, så tror jeg min glede handler om at jeg tør å være i det vonde også. Uten i enhver situasjon å påtvinge smil, og positive tanker. Det har ikke alltid vært slik, men i dag lar jeg smil og latter komme av seg selv, og jeg er bedre på å gråte også.

Jeg er så glad over det ekte og realistiske jeg er så heldig å få jobbe med, og ta del i. Det store spennet fra den ene ytterkanten til den andre. Det blir en ærlighet i livet, som er blitt viktig for meg. En virkelighet som er lett å forholde seg til, tross smerter. Personlig ser jeg ofte livet fra den lyse siden, og tankene mine går ofte til mulighetene. Men det er nok først og fremst, når situasjonen ikke oppleves veldig alvorlig. Jeg føler meg, mye takket være mine klienter, og egenutvikling gjennom terapi, nysgjerrighet på mennesker at jeg også tør å kjenne etter mer av det ubehaglige, og smile midt i det vanskelige. Alt trenger ikke lenger være enten eller. Jeg kan ha flere motstridende følelser og tanker i meg på likt. Jeg kan se humor i det tragiske (ikke av det tragiske), men i elementer rundt. Og jeg kan legge merke til små fine ting som blir viktigere enn man kan ane, i en ellers større tøffere situasjon.

Jeg snakker tydelig om helvetes vonde følelser, om selvmordstanker og smertefulle opplevelser. Når jeg med samme person også kan snakke om hverdagslykke, ferietur, venner og familie, ja, da blir det en kompleks helhet, som er ærlig og ekte. De blir et menneske som rommer både opp og nedturer, som prøver så godt de kan. Jeg blir fylt med trygghet og energi av mennesker, som modig står, eller vingler i livet sitt. Men likevel tør å snakke om det vonde, uten å være redd for at mørket skal overvinne alt, og da ta bort all gleden, selv om tristhet får ta plass.

Det er allerede for mange som er redde for å si et pip, eller spørre om det som kan være vondt, for mange i vår verden vil bare ha positivitet og glede. Kanskje verdens elendighet, fattigdom, terror og naturkatastrofer holder mer enn nok. De orker kanskje ikke mer av elendigheten, enn gjennom det som avisoverskrifter presser på. Alle trenger vi å beskytte oss. Alle har vi forskjellige grenser for hva vi orker og vil. Det finnes ingen lik mal for alle. Jeg snakker heller ikke her om lysten til å grave seg ned i traumer og elendighet. Jeg snakker heller ikke om å tåle usunn destruktivitet, men å tåle å se på det som faktisk er! Det man kjenner i hele seg, uten å rømme, fortrenge eller grave ned uten å ha fått snakke om det som så åpenlyst preger en person her og nå. Å late som, eller bortfokusere, kan gjøre at mennesker føler at det de har opplevd ikke er virkelig. De kan føle seg bortkommen, og ikke tatt på alvor. Det kan også da bli vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg har hatt flere klienter som har opplevd tap av nære, som andre etterpå ikke vil snakke om. Det har gjort at noen år etterpå, kan de føle som om personen aldri har eksistert. For ingen snakker. Ingen viser og deler det de kjenner på av savn og sorg.

Så hipp hurra, smilefjes og tommel opp for ærlig lykke og glad kropp, som får lov av seg selv og andre til å være sur, trist og lei iblant. Det er min oppskrift på ekte positivitet, glede og energi. Jeg lever i dag i en virkelighet med alle følelser tillattJ Og jeg vil gjerne både ha lov til å klage litt, og hører gjerne på andre, enten det er alvorlig, eller ei.


1 kommentar

Livslyst – som god apetitt

livslyst

Lyst forbindes ofte med glede, lykke, mening, energi – ja slike gode ord, som gjør at man kjenner på de gode følelsene i kroppen, og som gir positive og glade tanker. Å ha en lyst på livet. Hvordan kan det vise seg, eller fås fram om den mangler? Det er et av de eksistensielle spørsmålene mange stiller seg flere ganger i løpet av livet.

Det motsatte av livslyst, trenger ikke være en depresjonsdiagnose. Det kan være at man har innfunnet seg med livet. Rett og slett fordi man er født, er det forutbestemt at man skal leve til man dør naturlig. Det kan også være at man lever av plikt og hensyn til andre kjære og nære.  Så nå når man er her i verden og uten særlig livslyst – hva da? Hvordan kan du fylle livet ditt med glede, godhet og mening?

For noen mennesker er lysten tydelig framme mesteparten av tiden. For andre kommer ikke lysten like lett og naturlig frem. Den må lokkes fram. Jeg har en grunntro om at man selv må fylle livet sitt med lyst og glede. Lete etter gledene. Det kan handle om å tørre å gjøre noe nytt, velge å engasjere seg, være aktiv og omgås mennesker som får glede fram i deg. Det trenger ikke være så voldsomt og stort. Det kan være mening her og nå. Ta innover deg det som er fint og hyggelig i deg, og rundt deg, uten at det trenger å bety noe mer enn den nytelsen der og da. Det kan være de små ting som er deg helt nærmest, detaljer som spiller en stor rolle, fordi det får deg til å smile, kjenne varme, sitre eller forsterke dine sanser. Å la deg selv tørre å rive med og kjenne på gode reaksjoner.

Å fylle livet med livslyst kan for noen fortone seg som en smule tvang til og begynne med. En tvang som handler om å ta ansvar for å fylle livet sitt med mening. Tvang til å gjøre noe. Enten noe som tidligere ga deg glede, eller noe nytt du kunne tenke deg å prøve. Jeg advarer mot å starte med å lete etter poenget ved å gjøre, fylle inn og lete etter livslyst og glede. For det er som regel ikke i den enden livslysten starter. Begynn heller med en aktivitet, for så å se hva som skjer i kroppen. Let etter varme, ro, bevegelser, gode sitringer, smil, våkenhet, energi – som alle kan være tegn på at noe godt skjer i nervesystemet ditt. Det kan kreve øvelse. Er du først kommet, og eventuelt vært lenge i mismot, nedstemthet, likegyldighet kan det kreve øvelse å kjenne etter noe annet i kroppen og omgivelsene som gir deg noe annet enn tomhet, smerter, ubehag etc.

Jo større fleksibilitet det finnes i deg for faktisk å ta imot og romme de følelsene som kommer, jo sterkere følelser vil du kunne kjenne på. Begge veier. Holder du tilbake og fortrenger alt vondt, og samtidig ikke kjenner noe glede, blir livet ofte tomt og flatt. Verken dårlig, eller bra. Å ha rom og fleksibilitet blir som et toleransevindu for følelser. Dette vindu kan gjøres større ved å gjøre nye ting, møte nye mennesker, utfordre deg selv på nye områder, åpne sansene for de små ting og rett og slett regulere deg selv.

Jeg vil bruke livslyst, som en sammenligning om apetitt på mat. Hvis appetitten er dårlig, kan det hjelpe å åpne nye kokebøker, invitere på middag, gå i en ny matbutikk, spise ute, spise hos en venn, være mer fysisk aktiv  eller gå et kokkekurs. Det blir som å lete etter apetitten ved litt tvang, ved å åpne sansene, øke kunnskap, omgås folk for å utforske andre retter, eller bringe inn elementer av det sosiale rundt appetitten. Slik kan vi gjøre med livslyst også. Små nye biter, en av gangen. Og ikke forvente mer enn at det skal smake godt her og nå. Altså ikke generelt mer apetitt hver dag… Det gjelder å ta ett steg om gangen, og la det få fordøye. Kun her og nå – og nyte. Det er denne dagen med livsglede – en time her, noen minutter der. Så kan alle disse små stundene av lykke kobles sammen, og livet kan se generelt lysere ut. Det kan gi håp og glede for livet videre.

Er det helt umulig å klare å lokke fram livslysten selv, kan det være tyngre grunner til at lykke ikke kan få plass i deg. Du har kanskje noen forsvarsmekanismer som var nødvendig en gang, og som sitter fast fremdeles. Da kan mer hjelp trenges. For vonde opplevelser kan sitte hardt som knuter i kroppen, og da er det ikke så lett for tankene å manipulere de vekk med en morsom aktivitet, eller hyggelige mennesker. Det kan være fint der og da, men hele tiden blir lysten så kortvarig, og du klarer kanskje ikke å koble sammen flere gode ting.

Har man fått mange slag i livet er det lett å dra ned forventninger, holde opp garden eller trekke seg tilbake. Noen mennesker har mer problemer med å føle lykke enn med alvor og drama. De føler de ikke fortjener lykke. De er redd for fallhøyden, eller de rett og slett klarer ikke identifisere seg med å være lykkelige mennesker med stor livsapetitt. Da vet de ikke hvem de skal være. Eller noen evner ikke å se lykken, for den er for godt gjemt bak all elendighet. Eller de er redd for å bli avvist, eller å miste lykken. Det er det de er vant til.

For meg er engasjement et nøkkelord. Det handler for meg om tilstedeværelse i relasjoner. Jeg tillater også meg selv å være alvorlig, sur og lei. For da tar jeg meg selv på alvor, og jeg blir tro mot meg selv, og det som faktisk ER. Det gjør meg levende og oftest veldig gladJ