Levende liv


Legg igjen en kommentar

Mobbing og kommunikasjon

mobbing

Hun gråter den ene dagen, lider i det stille den neste. Men det synes på øynene hennes at hun er trist. Hun er redd. Hun vil hjem. Hun vil være alene. Der ingen kan være slemme mot henne. Der ingen kan si noe stygt. Hun tør ikke ta igjen. Vet ikke hva hun kan si og gjøre for å få de til å slutte. Hun trenger en venn. En å snakke med, være sammen med. Hun er i ferd med å synke sammen. Til en liten klump uten verdi. Lurer på selv om hun er helt håpløs, stygg, kjedelig og rar? Kanskje har de rett med alt det stygge de sier til henne? Kanskje det er best at hun holder seg alene? Men det gjør så vondt. River inne i brystet. Gjør vondt i magen. Å være helt alene er vondt. Og det er trygt.

Ansvar:

Skolen har anti- mobbing kampanjer. Ledere på skolen tar ofte tak i mobbingen. Barna deltar aktivt i hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. De skriver plakater, diskuterer og lager rollespill. Lærere engasjerer, og det er flott. Det er foredrag, artikler og debatter om mobbing, men likevel eksisterer mobbingen videre. Mobbing var tema da jeg var liten, og det er tema nå når mine barn er små. Det skjer videre i det skjulte, eller det kommer nye mobbere til. Og vi må fortsette kampanjene.  Dessverre er det mange som forblir et offer videre inn på deres neste arena også, på høyskole og på jobb. Mobbingen kan her ha en annen innpakning.

Slik er det ofte. Man forblir et offer. Stort sett alle artikler jeg har lest, debatter jeg har hørt tar for seg mobberen. Mobberen bør straffes, mobberen bør få bedre oppfølging, mobberen bør få bedre selvbilde, mobberen bør vite hvordan det føles ved hjelp av ulike kampanjer og informasjon. Og jeg håper debatter, engasjement og ulike aktiviteter fra skolene sin side fortsetter. Hjelper det ett menneske, er det verdt det. Men hva kan den som blir mobbet selv gjøre? Vente på at mobberne forsvinner, vente til mobberne blir omsorgsfulle mennesker med bedre oppdragelse og mer empati?

Offerrollen:

Mobberne bør fremdeles ansvarliggjøres.  Men den ene metoden utelukker ikke det andre.  Vi kan også ha kampanjer, kurs i selvbildetrening, kommunikasjon og psykologi for å hjelpe ofrene til å komme ut av sin smertefulle situasjon. Jeg er enig i at mobberne bør ansvarliggjøres for smerten de påfører, eller de bør lære seg empati. Men hva når det hele tiden kommer nye mobbere uten empati, og med et slikt dårlig selvbilde at de har behov for å rakke ned på andre for å heve seg selv? Er det ikke da lurt og selv kunne vende trenden med å være offer?  Hvorfor vente, om du selv kan ta tak i din situasjon her og nå? I tillegg til ikke lenger å være offer, vil man oppleve mestringsfølelse og økt selvtillit. Som mobbeoffer synker selvbilde. De fleste vil gjøre seg små og usynlige, samtidig som de lengter etter venner og sosialt liv som alle andre. Det er en naturlig forsvarsmekanisme å ønske å  gjemme seg når man er offer. Man ser ofte ned, håper at ingen legger merke til en. Da er det ikke lett for noen å ta initiativ til prat og vennskap heller. Ser man ned og gjør seg liten, ser det ut som de ønsker å være alene. Enda det er helt motsatt.

Kommunikasjon:

Da jeg var barn, la jeg ofte merke til de som ikke lot seg mobbe. Hva gjorde de? Hva sa de? Flere kunne få en stygg bemerkning, eller kommentar som kunne blitt starten på mobbing. Men de var kjappe i replikken. De hadde smarte svar tilbake. Noen ganger med humor, andre ganger med ironi, eller med selvsikkerhet. Selv om jeg ikke tror alle var like selvsikre, så lot de som.  Og det fungerte. Jeg var fasinert. Jeg skulle ønske jeg kunne svare så bra, så kjapt. De som ikke hadde denne formen for respons reagerte med benektelse, gråt, sinne og trusler, eller tok igjen med samme mobbekommentar tilbake. Ingen av delene fungerte. Den onde sirkelen begynte. Mobberne hadde funnet sine offer.

I min jobb som privatpraktiserende terapeut gjennom mange år, er det mange voksne mennesker som ønsker konkrete råd og tips om hvordan de kan svare og kommentere på andres spørsmål og påstander. Det føles så godt å kunne si ting som stemmer med det en føler inni seg, eller at man klarer å si det en har bestemt seg for å si. Etterpå – når hele situasjonen er over, da kommer man ofte på alt man kunne ha sagt. Smart kommunikasjon kan hjelpe deg som offer, og da hjelper du også mobberen. Hvorfor ikke for en gangs skyld prøve å starte der?

En vanlig respons fra barn som blir ertet eller mobbet er å ta igjen med samme mynt. De sier det samme tilbake. Dette gir erfaringsmessig bare mer ved til bålet. Det blir en kamp om å si de mest sårende og stygge ting. Gråt gir dessverre også ofte en ønsket respons fra mobberne. De har overtaket.

Konkrete verktøy:

Gjentatte ganger har jeg gjennom de siste årene forsøkt en metode i å lære ut konkrete svar på typiske mobbekommentarer. De fleste vet ofte hva de blir mobbet for, eller kan tenke seg til et par ulike alternativer for hva en mobber kommer til å si. Dette har vært råd til både egne barn, andres barn, og også voksne mennesker i terapi eller coaching. Dette er en ”JA” metode, eller svare med undring og nysgjerrighet. Bare svarene i seg selv viser en selvsikkerhet som gjør at mobberen ofte ikke sjanser på å gå videre med sine stygge påstander.

Konkrete eksempler som er tatt fra virkeligheten:

Mobber: ”Se på deg a, du kan jo ikke kle deg ”. Offer: Med et smil: ”Jeg er litt enig med deg, jeg føler meg ikke veldig fin i dag. Må nok prøve å gjøre noe med det til i morgen”. Eller  ”Jeg er ikke helt enig med deg. Vi har bare helt forskjellig stil du og jeg”. Fremdeles med et smil!

Eller: Mobber: ”Du har veldig rar og stygg lue på deg”.  Offer: ”Ja, den er kjemperar, men den er så varm, at jeg får heller se rar ut”.

Eller: Mobber: ”Du er så teit og sier så mye dumt”. Offer: ”Ja, antagelig er jeg den teiteste du vet om”. (Ironi funker ofte)!

Eller: Mobber: ”Jeg er sikker på at du ikke kan regne dette enkle mattestykket engang”. Offer: ”Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan hoppe fra 5 meteren”.

Eller: Mobber: ”Du tror du er så kul du, tror du er noe”. Offer – ”Hm, rart du sier det. Har aldri hørt noen andre mene det, selv om jeg har kjent de i mange år”.

Eller: Mobber: ”Du er så sur du”. Offer: ”Ja, det stemmer at jeg er sur i dag. Og i går var jeg superglad hele dagen”.

Ved de fleste av disse situasjonene og lignende vil mobberen bli mer eller mindre overrasket over svaret og derfor ”satt ut” av sitt eget spill. Antagelig vil personen snu og gå, bortforklare seg, eller prate om noe annet. Men mest og best av alt – viser ”offeret” at han/hun ikke er noe offer. Offeret blir en person som tåler å gå med rar lue eller klær, vet at han/ hun ikke kan alt, kan være både sur og glad og teit. Mobbekommentarene faller til grunn.

Voksne som barn kan lære:

Dette gjelder også voksne som får en ubehagelig påstand på seg. Det er ikke sjelden jeg har fått tilbakemelding på at dette fungerer. Og klare å komme ut av en mobbe situasjon ved ord, det gir deg styrke, mestring og definitivt økt selvfølelse. Og også selvstendighet. Vi viser at vi ikke vil bli satt i en bestemt bås. Vi er ikke konstante, men i bevegelse og utvikling. Vi er varierende og i endring. Vi kan gå med rare klær og fine klær, være sure og glade, være dårlig i matte og flink i noe annet. Og akkurat det kan mer bli en klapp på skulderen til oss selv, enn la de mobbende kommentarene bli en selvoppfyllende profeti som andre påfører oss. Den seieren et barn føler om han/hun kan mestre med egne ord at mobbingen forsvinner eller aldri kommer skikkelig i gang blir en stor konsekvens ut av små ord. Og mobberen slipper kanskje å bli en mobber. Det blir vinn – vinn situasjon. Og i mine øyne både forebyggende og reparerende for mobbing.  Da trenger ingen å føle at det ikke finnes håp om du selv har dårlig selvfølelse, eller har barn som har dårlig selvfølelse. Det er mulig å komme ut av likevel. Det er i mange situasjoner mulig å lære seg ikke å la seg mobbe.


1 kommentar

«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

hund med skilt

Det er vel slik vi ønsker oss det – at familien skal være oss aller nærmest. Både i medgang og motgang. Familien som har samme blodsbånd, gener, oppvekst, eller er i slektsrelasjon med. De forventer vi at stiller opp for oss, særlig når det røyner på i livet. De feirer vi familiære sammenkomster og tradisjoner med. Familien vil vi ha en felles forståelse og historie med. Og kanskje familiehemmeligheter.

Mange  har det som et uforbeholdent prinsipp – at blod er tykkere enn vann. Jeg har hørt det ofte. Som en forklaring, eller unnskyldning for at man velger side i en sak, mellom familie og venn. Det er slik det bør være, og derfor er det slik, uansett verdier man har i seg selv, sakens eller situasjonens kjerne. Så uansett om man ser urimeligheter, eller dumme handlinger i sine nærmeste, så støtter man dem. Dermed basta.

OG jeg har hørt alt for ofte at det faktisk ikke alltid er slik, at blod oppleves som tykkere enn vann. Man trodde det var slik, men oppdaget plutselig noe annet. Det er ikke alltid familien som stiller opp for deg, når motstanden trykker på hardt. Når familien plutselig trengs på en omfattende måte, kan du bli møtt med overraskende valg fra dine kjære. Som ikke alltid går i din favør. Jeg har jeg sett venner stille opp, der familien taus og stille trekker seg tilbake.

Dessverre er det ofte slik at du kjenner folk først skikkelig, om du opplever noe vanskelig, eller om det blir en konflikt. Det er da sider man kanskje aldri har behøvd å se før, kommer fram. De fleste mennesker kan være fine og samarbeidsvillige så lenge det flyter framover, eller det er mindre uenigheter som enkelt kan løses. Med en gang det går på penger, eller det å stille opp med mye tid og omsorg, som kan gå på bekostning av egne behov og ønsker, har jeg sett hvordan mange har fått sine store skuffelser.

Jeg hørte nylig om en kvinne som er døende syk. Det ble et familieråd om en del viktige beslutninger både for barna hennes, og hjelp til henne. Hun hadde stor familie, som alle var tilstede i møte, samt noen venninner. Den syke kvinnen måtte forlate rommet flere ganger. Hun var så ekstremt lei seg og skuffet over hvor lite familien hennes ville stille opp både for henne, i hennes siste levemåneder og for hennes barn. Det ble venninnene som tilbød seg både ferieturer med barna, og turnusordninger med hjelp. De måtte nærmest tvinge familiemedlemmer å hjelpe barna en del helger, og med noen praktiske gjøremål, for ikke ta på seg alt selv. Og familiemedlemmene hadde heller ingen hemninger med å fortelle om sine reiseplaner og treningstider, rett foran den syke kvinnen, som gjorde at de ikke kunne stille opp.

Det er trist å vite at dette eksempelet er det altfor mange av. Og det er godt å vite at man har venner som stiller opp når det butter imot. Venner velger du selv. Familie er du født inn i, og har ikke valgt. Så det er ingen skam å ta vare på seg selv i forhold til omgang med familie, som tapper en og gjør en vondt. Man må gjøre seg fortjent til sin rolle som favorittante, eller far – for den sakens skyld. Barn skal ikke behøve å kalle noen ”mamma, eller pappa” om det ikke føles at det er det de er for dem. Å lage barn, og bli biologiske foreldre er for de fleste veldig enkelt. Men årene etterpå med oppdragelse, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er en ære og en oppgave. Så er det en annen enn de biologiske foreldre som er den nærmeste omsorgsperson, bør barna selv få ta valget om de vil kalle dem ”mamma og pappa/mor eller far”.

Selv er jeg enebarn, og har savnet søsken hele mitt liv. Har definitivt savnet gode og nære søskenrelasjoner, slik jeg har sett hos flere i min omgangskrets. Det har vært en drøm, og et ønske hele mitt liv. Jeg ser at det ikke er så nære og flott bestandig. Mange søsken har knapt kontakt. Det kommer vel ikke alltid an på hvor nære slektsbånd man har, om hvem som sjelelig og vennskapelig er deg nærmest. Jeg har definitivt vært heldig med en del veldig gode og nære venner. Vi har nok noen bånd som er tykkere, og mer stabile og trygge enn blod.

Vil bare si at vennskap kan være din største støtte og nødvendighet, om familien ikke er slik du håpet og trodde. Er familien din også dine venner, og største støttespillere i tøffe tider, så ta godt vare på de, og vær takknemlig. Det er ingen selvfølgelighet.


2 kommentarer

«Å være en primitiv løvemamma, eller tigerpappa»

løve

Å følge våre primitive krefter oppfattes ofte som negativt. Men kan våre primitive deler også ha noe fornuft i seg? Kan vi mennesker ha noe å lære av villdyrene, som følger sine instinkter? Eller er det kun hodet vårt, som kan utrette de smarte avgjørelsene? Eller kan kanskje hodet ta noen beslutninger som ikke er så lure, omtenksomme og gode? Ett instinkt villdyrene følger sterkt, er å beskytte sitt avkom, sine barn.

Barn klarer ikke alltid å beskytte seg selv. Naturlig nok. De er barn. Det har dyrene i villmarken skjønt. Barna deres fører slekten videre. De vil ha sterke avkom. De vil ikke være slekten som blir spist opp. Derfor beskytter de barna sine med nebb og klør. Barna skal være trygge, fram til de er store og selvstendige nok til å kjempe for seg selv. Selvstendigheten og tryggheten kommer gradvis, gjennom å se og gjøre som sine tydelige og trygge foreldre, som reagerer når noe er feil. Når noen truer dem. Enten fysisk eller psykisk.

Det er vanskelig å rømme eller sloss, når man føler seg, og er liten og svak. Det kan være at den lille kroppen ønsker å slåss, eller flykte, men forstår at det blir en umulig oppgave. Barnet blir handlingslammet. Da kan det trengs en løvemamma, eller tigerpappa til å gjøre den responsen barnet selv ikke var i stand til å utføre, i den vonde situasjonen. Det trenger heller ikke være mamma, eller pappa. Det kan være en annen voksen person, eller trygg og sterk storesøsken eller venn. Bare en som kan beskytte barnet.

Som mennesker trenger vi ikke gå til fysisk angrep, slik villdyrene gjør, men vi kan gjerne brøle mer. Vår hjerne stopper til tider de naturlige instinktene våre. Det gjør at vi blir forsiktige, argumenterende og unnvikende. Vi sier ikke tydelig nok fra når noe er riv ruskende feil. Og barna våres lærer seg heller ikke si fra. Så slik blir vi tillatende, grenseløse og oppspist. Vår megling og prat kan fort bli langtrukkent og bare ord. Innen vi er ute av samtalen, megling eller forhandling er barnet på nytt blitt revet og slitt i.

Å reagere med ”dyrebrøl”, viser en kraft i beskyttelsen, som barnet forstår. De forstår at mamma og pappa (eller annen voksen/sterk person) støtter seg.  Og det blir en styrke det er lett å bli trygg i. Og ikke minst blir ansvaret plassert der det hører hjemme – hos den som har vist urett, og angrepet og truet et barn. Og gjennom den tydelige støtten kan barnet bli fri for skyld og skam.

Forblir barna ubeskyttede, kan de lett bli offer igjen. Barna trenger noen handlekraftige rollemodeller som står opp for dem. Med styrke, kraft og volum. Rett skal være rett. Barn skal ikke lide. Vi bør på samme måte som ville dyr beskytte våre barn. Vi bør lære de at de ikke skal svelge, og tåle urett. Og da må vi gå foran å vise vei, og ikke være redd for å synes og høres. Akkurat som løvemammaer og tigerpappaer. Så vil de selv kunne bli sterke villdyr som voksne, og vite forskjell på rett og galt.

Så heia alle dere der ute som bruker sine instinktive brøl til å beskytte de som trenger detJ


Legg igjen en kommentar

En god latter forlenger livet…..

tumblr_misdddlDfU1r4fzjio1_500_large

Forskere kan visst ikke helt bevise om det er tilfellet. Men latteren gjør mye med kroppen som kan tilsi at livet blir både lystigere, gir bedre helse og derfor kan forlenge livet.

Å le for meg er en befriende følelse. Enten om noe vondt sitter fast, eller humøret er flatt, så kjennes det ut som det vanskelige får en letthet som åpner kroppen mer, og gir mer plass. Det blir lettere å tåle tristhet med latteren lett tilgjengelig i meg.

Det finnes mange typer latter. Av humor, ved fysisk berøring, som kiling, ondskapsfull latter eller latter som smittes fra andres latter, eller også ved redsel. Her snakker jeg videre om den gode latteren.

Selv ler jeg mye. Jeg evner å se det komiske i mye. Ser for meg bilder lett.  Jeg er glad i hverdagshumoren. De små kommentarene. Identifisering av mine eller andres ”typiske” sider, som blir ekstremgjort av komikere. Eller andres selvironi. Det er så herlig sjenerøst å by på seg selv, å tørre å vise mer enn perfektheten. Andres latter smitter meg, noen mer enn andres. Det er fantastisk. Jeg trenger ikke vite hva de ler av, det er bare lydene, gleden i andre som sprer seg. Slik ligger latteren og smilet lett tilgjengelig. Jeg oppsøker det morsomme og glade – både i meg og rundt meg. Av ord, bilder og situasjoner.

I den senere tid har jeg jobbet mye med temaer som er tunge, traumer, angst, sinne, skam og selvmord. Det kan høres tøft og slitsomt ut. For meg er det i tillegg andre dimensjoner og beskrivelser, enn bare tøft. Det er interessant. Det vekker nysgjerrighet i hvordan mennesker takler, tenker og føler. Og midt i alle disse arenaene, opplever jeg ekstremt mye latter. Det letter på trykk. Det lader batterier. Det kan regulere kroppen tilbake til balanse. Det gir lykkefølelse og fellesskapsfølelse. For meg øker også kjærlighet, sammen med latter. Både blant kollegaer, blant venner og hjemme. Det å le sammen, søke etter humor, gjør at vi kommer nærmere hverandre. Vi ser noe på samme måte. Latteren gir oss glimten i øyet, gode blikk til andre.

Mange forskere tror at det lages endorfiner (kroppens eget smertestillende middel) når vi ler. Blodtrykk og puls øker, men etter lattersalvene så blir blodtrykk og puls lavere enn tidligere. Andre forskere tror også at slimhinnene får mer immunstoff ved latter, og derfor øker immunforsvaret mot bakterier og virus. Og stresshormonene reduseres, og vi blir mer rolige og harmoniske.

Det er vell også innlysende at smil virker mer tiltrekkende i seg selv, enn sure ansikt. Så smil og latter kan gjøre det lettere å omgås andre mennesker, og skape kontakt. Latteren øker blodtilførsel i ansiktet, og gir mer mimikk, som gjør ansiktet mer levende.

Det føles som om når jeg evner å bli mye i stoff som er trist og tøft, så blir rommet i meg selv større. Dermed kan også latteren og gleden få ekte og stor plass. Er jeg veldig ”flat” i humøret. Alt er ok, eller greit, blir det som om ingen følelser på yttersidene av følelsesskalaen får plass. Verken tristhet eller glede. Så jo mer jeg tillater alle følelser å komme fram, jo større blir mitt repertoar.

Så oppsøk de gledesfulle og humoristiske i deg, i andre, i ord og bilder, samt morsomme situasjonerJ

Og la oss ha en dag hvor latteren kan få ligge på lur uansett humør.


Legg igjen en kommentar

Et lite dikt om det mest eksistensielle valget i livet

dans

Jeg savner han hver dag. Han skulle ikke forlate meg – vi var jo ett lag.  Ofte ser jeg skyggen hans, en svak siluett. Jeg strekker ut armene, han blir svakere med ett. Jeg ber han bli, så jeg ikke glemmer detaljene i hans bevegelser og smil. Men han forsvinner sakte som en lekkende sil. Bilder av han overalt – jeg kan ikke stå alene, det er FOR ensomt og kaldt. Han kjempet for livets gnist og glede, men fant bare meningsløshet, redsel og vrede. Bagasjen hans ble for tung å bære, selv om han hadde noen nære og kjære. Bakteppe fanget ham og tok ham med. Det var mye sterkere enn noen kunne se. Jeg skriker til skyggen som tok min mann. Mister kontrollen, den synker i sand. Jeg hadde troen og håpet for ham. Han trodde meg lenge – men han følte seg mer og mer nummen, nesten lam.

Nå kjenner jeg de samme følelsene som ham – jeg er så lei, men jeg skal kjempe videre – jeg skal ikke samme vei! Jeg vet ikke hva godt som kan skje om en stund. Men det er verdt å vente, og jeg vil ha ord som tro, håp og kjærlighet i min munn. Jeg vet at det finnes, og er verdt å se. Jeg oppdager jo oftere, at jeg igjen kan le. Et blikk, et smil, vennskap og glede. Det blir verdt det, på tross av mye sårhet og vrede. Jeg velger livet, og kjemper og leter, og opplever mestring og små lykkestunder i stadig større enheter. En klem, en dans, skog og hav – sansenes oppturer er verdt litt kav. Og jeg evner å be om trøst og støtte, og ut av det en gnistrende mulighet jeg møtte. Det har gitt meg ny giv, så nå skal jeg leve fult og helt mitt nye liv.


Legg igjen en kommentar

Dømt til å bli mobbet uansett?

mobbing
Med utgangspunkt i noe en 15 år gammel jente skrev på si;D i aftenposten sist søndag, høres det ut som ungdom i dag er dømt til å bli mobbet uansett hvordan de er. Hun skriver at du får kallenavn, som jeg ikke tror særlig mange vil tolke positivt.  Ord som nerd, nonne, hore, taper, fake er bare noen av ordene som tydeligvis er vanlige påstander å få på seg i sine tre år på ungdomsskolen.

Blest og  programmer om mobbing
Da min eldste datter på 20 leste dette, kjente hun det igjen. Hun sa at det faktisk er slik. Nesten uansett hvordan du oppfører deg, er, kler deg, beveger deg, så finner noen et krenkende kallenavn til deg. Noen tar seg tilsynelatende ikke så nær av det,  mens andre er normale og sårbare, og synker sammen av gjentatte ganger å bli kalt forskjellige ting. Det er vondt for de fleste å få innsnevrende påstander på seg. Det er de færreste som vil kjenne seg igjen i å være ”freak”, selv om de er stille, eller ”nonne” om de er jomfru.
Så selv om skoler har mobbeprogrammer. Media skriver om mobbing. Og det florerer også av sjenerøsitet, og gode ord om toleranse blant oss, så foregår mobbingen like mye. Både direkte og på nett. De fleste skoler har temadager, og mange har Røde kors eller Barnevakten på besøk på disse dagene, for å snakke om ”ingen utenfor”, eller nettvett og mobbing på nett.
Det går historier på facebook om en jente som tok sitt liv, etter mange år med mobbing. Og ungdom, barn og voksne liker, deler og kommenterer hvor mye de er imot dette. Men likevel er det noen som blir holdt utenfor, og kalt stygge ting rett foran oss.

Benektelse, eller ikke tid og ressurser

Mange skoler nekter for at det eksisterer mobbing på sin skole, mens jeg hører den ene grusomme historien etter den andre. Og de voksne ser det ikke. Eller de bagatelliserer det, selv om barn og ungdom får magevondt, vil slutte på skolen. Og det å ikke bli trodd, eller føle at de rundt deg ser en annen vei, blir som et dobbelt svik, og en støtte til mobberne.
Det kan være at både foreldre og lærere faktisk ikke ser. De er for opptatt av fag, jobb, tid, resultater til at de ser hva som skjer. Så kanskje vi ikke alltid kan klandre de.  Lærere har ledere som sier hva de skal gjøre, og samarbeidsteam. Og løse store sosiale problemer inngår ikke med særlig mange timer der. Og å jobbe med sosiale og psykologiske store temaer som mobbing, krever ressurser og kompetanse. Ikke bare et teoretisk program. Jeg vet noen lærere som har vært flinke til å ta tak, og fått flotte endringer, og jeg vet lærere som skyver det bort, eller blir sykemeldte. De har ikke verken tid, støtte eller kapasitet. 

Kompetanse og tilstedeværelse
Det må settes av kompetente mennesker på hver eneste skole til aktivt å jobbe med barna på disse områdene. Det handler om høflighet, respekt, selvtillit, selvverd, kommunikasjon, empati. Og det må pågå kontinuerlig. Barna endrer seg, nye kommer til, andre flytter. Det er stadig nye gruppesammensetninger, og utvikling i barna som gjør at de trenger voksne til å lære de, forstå og støtte i hvordan være sin beste versjon. Det holder ikke med et kurs eller foredrag med mange kloke og ”riktige” ord om mobbing og sosial kompetanse. Det holder heller ikke med en sosial lærer, som er for det meste ute i undervisning, og har noen timer til klassesammensetninger. Heller ikke med en helsesøster, som ikke jobber heltid. Men er mest tilstede ved veiing, måling og vaksiner. Kanskje noen dager hvor barn og ungdom kan oppsøke de ved problemer. Og det er flott. Mange av de oppsøkende barna kan få hjelp der. Men mye mobbing foregår i det skjulte, så fort en voksen snur ryggen til. Det holder ikke med skippertak og utseendemessig flotte stunt. Det kreves tilstedeværelse. Skikkelig årvåkenhet midt blant barna, tror jeg. Som er der for dem, og med dem. Ikke for å moralisere og straffe!
Mobbere er ofte usikre og redde. Men de utgir seg for det totalt motsatte. De trenger hjelp og støtte til å tørre å være seg selv, uten å måtte hevde seg gjennom å trykke andre ned. Og mobbeofre kommer ofte i uheldige mønstre, som å gå med senket hode og tilbaketrukkethet, som gjør at de kan bli utsatt igjen og igjen. De trenger også hjelp. De trenger ikke være så ulike som det kan se ut som – mobberen og mobbeoffer.
Jeg er for mer psykologi i skolen. Hvor barna lærer mer om selvbilde, kommunikasjon,  empati og relasjoner. Og at en voksen skal være ansatt til å være kontinuerlig blant barna som en støtte, hjelp og samtalepartner.
Det beste med en slik ressurs for skolene, ville være at det hadde frigjort tid for lærere til å kunne utøve sitt fag enda bedre. Det ville blitt færre klagesaker til skoler og ledelser. Og best av alt – å ha det godt sosialt gjør det enklere å lære. Det blir vinn-vinn-vinn det. For både lærere, ledelse og barna.


Legg igjen en kommentar

«Hver gang vi møtes»

Hver  gang vi møtes

Det er lørdag og jeg er klar for å bli berørt. Det er ingen tvil. Jeg skal se ”Hver gang vi møtes”. Og som Lene Marlin sa: ”jeg håper det treffer meg midt i ansiktet og hjertet” – Og det gjør det. Hver lørdag. Jeg vet jeg kommer til å gråte. Men det er en god gråt. Og jeg vil smile, og nikke gjenkjennene, og bli overrasket. Dette er programmet som spiller på så mange strenger.
Disse profilerte artistene, som jeg vet så lite om,  gir meg herlig musikk hjem i stua. Ikke bare nyter jeg musikken, men jeg gråter også over de vakre tolkningene. Det er så beskrivende og skjøre ord, med tilhørende nydelige og perfekte toner. Jeg hører oppmerksomt på deres ukjente historier. Deres egne versjon av sitt liv. Ikke ”Se og hør”. Jeg får kanskje tilfredsstilt en nysgjerrighet. Jeg smiler og ler, og kjenner fryden i magen av deres aktiviteter og lekenhet. Jeg ser hvordan de kan være akkurat som meg selv, og mange andre jeg kjenner. Både med og uten konkurranseinstinkt. Det er godt å se dem i andre ”settinger” enn på scener. De blir så enda mye mer enn gode artister. Jeg synker ned i sofaen, som jeg vet så mange andre også gjør. (Det står på facebook;)). Og jeg lar meg fange av hvordan de forteller historiene sine, om sin framgang, tanker og følelser bak låtene, nedturer og artistlivet. De forteller ikke bare om yrende kreativitet, musikalitet, suksess, glitter og glamour. Men også om angst, stress, utbrenthet, medias jakt på dem, fly og hotell og stort press. Det blir så mye mer menneskelig og enda mer beundringsverdig – i det de gjør og får til, når vi hører om begge sider av medaljen. Og det er rørende. Og så sterkt!
Vi mennesker elsker andres historier. De synes på ukebladsalg, reality serier, dokumentarer og stadig større kjendishysteri. Så nå tar jeg meg den frihet og generalisere til å si VI. (Men er du ikke en av dem, så kan du lese DE.) Jeg er alltid nysgjerrig på hva det er som får oss til å berøre, påvirke, gledes, gremmes etc. Jeg tror det er som en fan av Lene Marlin fortalte henne: Det kjennes ut som du synger om meg. Vi kan gjenkjenne oss i historier eller tekstene. Og med musikk, lyrikk og rytme bak, så blir det nært. Det blir et fellesskap og tilhørighet. Når deres tekster blir formidlet, og vi kjenner oss igjen, blir vi mindre alene. Og vi lærer oss låta, og kan alle synge og nynne med. Ikke minst sprer musikken deres også glede, energi og gode stemninger. Den kan gi assosiasjoner til gode hendelser i livet. Eller få i gang dansefoten og vår egen stemme. Tekstene kan gi nye ord på følelser, sammenhenger og tanker. Den kan forklare verdier vi setter høyt. Og melodiene kan i seg selv bevege oss, og gi oss kraft eller trøst.
De synger om sine tanker og følelser, uansett om det handler om kjærlighet, sorg, vennskap, frustrasjon, så setter de ord og toner på sitt eller andres liv. Både topper og daler. Og ”disse kjendisene” blir veldig normale. Lik deg og meg.
Så hvordan kan de inspirere oss?  Jeg tenker at det de viser av sin menneskelighet, ikke kun status, penger, ekstrem musikalitet og suksess, men også at de forteller hvordan de har investert tiden sin med å spille og skrive, de har satset på drømmen sin, de har levd gjennom motgang, og de har truffet på mennesker som har hatt troen på dem. Det inspirerer. Kanskje det kan smitte over på oss andre? Deres pågangsmot, åpenhet, modighet.

Det er også fantastisk å se hvordan de roser hverandre. De takker, klemmer, setter pris på og applauderer hverandre. Det er nydelig å se på. Og vi trenger det alle sammen. Programmet viser drømmer som har blitt virkelighet. De er mennesker som kan leve av det de elsker mest å gjøre. Men de forteller også om bratte bakker, sårhet og kamper både med seg selv og andre. Men viser at de er enda sterkere i dag, etter hva de har gjennomlevd. Det kan gi ethvert menneske håp og lys. Her er det ingen som blir stemt ut. Her blir alle stemt opp og fram. Det er så mye omsorg og glede at det er umulig å ikke la seg påvirke – på en sunn og god måte.
Har du andre tanker om programmet, hvordan du blir påvirket, eller annet- så kommenter gjerne;)


Legg igjen en kommentar

Effektivitet eller stress

anti stress bilde

Stresser jeg, eller er jeg bare effektiv? Alt som går raskt, eller når det er mange gjøremål  trenger ikke være stress. Effektivitet er et mer positivt ladet ord, mens stress forbinder de fleste med noe negativt. Og det er mange forskningsresultater som viser at stress kan føre med seg mange negative helseproblemer. Mens om man er effektiv forbindes det med snartenkt, praktisk og rask. Det kan se ganske likt ut, men føles ganske forskjellig.
Stress
Hjertet slår raskt, jeg klarer bare å fokusere på en ting, og kjemper mot tiden. Om barna er i nærheten er det ekstra ille. For da kan de nesten ikke si noe uten at jeg nærmest bjeffer tilbake. Jeg kan bare ha en tanke i hodet, alt annet er irriterende støy og mas. Jeg får dårlig samvittighet for alle jeg knapt ser, eller barna jeg avviser. Men har ikke tid til å føle på det nå. Det skyves lengre bak i køen av ubehageligheter. Føler meg nesten skjelven. Alle kjører sakte, ingen jeg skal ha tak i tar telefonen, jeg glemmer ting, må minne meg selv på å puste, tar et dypt pust og håper det holder for en stund. Jeg rasker med meg ting jeg trenger, jeg har glemt å spise, jeg mister ting, legger ting på lure steder. Kjenner du deg igjen? Stikk i brystet, press i hodet, jeg må, jeg bør, jeg skal. Finnes det noe verre eller enda mer nøyaktig ord enn tidspress og tidsklemma? Tidsskvis, eller tidskveling kanskje? Egne behov og følerier kan dra dit pepperen gror. Blir nesten aggressiv av å høre om det. Har ikke tid til en time med yoga heller, jeg må ta en time med løping. Det kjennes ut som det er det går raskere og som best står i stil til helheten av meg. Høres helt ko-ko ut, men det kjennes  mer stressende  å skulle gå rolig. Det blir som om jeg gasser og bremser på likt! Så det er best å ikke sette seg ned. Man får kjøre med klampen i bånn til man legger seg – altfor sent, og slik kan dagene fortsette om jeg ikke tvinger meg selv til å gjøre ingenting og komme til søreuropeiske takter. Manana manana….
Effektivitet
Jeg har planen klar, og jeg har forberedt alt dagen før. Jeg trenger nesten ikke tenke, jeg kan bare følge planen step by step. Og det gjør at jeg har ekstra kapasitet til å komme på lure idèer underveis, så da får jeg gjort enda mer enn planlagt. Jeg løper ikke. Jeg går målrettet og med hevet hodet og et smil på lur. Jeg er bevisst hvert øyeblikk og har stålkontroll. Jeg har til og med tid til lunsj med en venninne, og yoga i dag passer perfekt. Jeg kommer til å stå stødig i ”treet”. Når alle gjøremål er gjort har jeg tid til lekser med barna, og vi spiser sammen. Jeg rekker å sitte på sengekanten og prate og tulle. Og jeg legger meg tidlig for å lese. Hm.. Deilig. Andre kan nok tro jeg er stresset med så fullpakket dag, og et hurtig tempo. Men det er ingenting i meg som er vondt. Det er slik jeg kjenner forskjellen.

Hva kommer det av?
Er det antall gjøremål? Eller kommer alt an på planlegging? Er det hormonene som spiller med eller mot meg? Er det hvordan alle rundt meg har det som påvirker meg? Jeg vet ikke helt. Jeg leter etter mønster fremdeles. Og ser jo noen. For meg er det komplekse kombinasjoner, som ikke er helt like hver gang. Som om det finnes ulike koder hver gang.. For meg handler det om planlegging, om jeg hører på mine behov, hormoner, omgivelser, kosthold, luft, søvn, aktivitet, relasjoner… Ikke lett. Og jeg tåler mer av tidspress om jeg er alene, enn sammen med andre. Avbrytelser gjør meg mindre fokusert og mer stresset, enn om jeg er selv med min plan.  Men jeg setter utrolig pris på de effektive dagene, og noen ganger klarer jeg å snu stresset til effektivitet. Ved hjelp av tvang til tilstedeværelse, puste dypt mange ganger, sitte ned, bruke sanser og kjenne etter – altså ta kampen som deler av meg ikke vil fordi jeg ikke har tid. Jeg kan endre redusere stress ved rett og slett å ta en pause. Da kan jeg komme til en ny tilstand hvor fokus og ro er mulig uansett gjøremål.


1 kommentar

Min fortvilelse og mine gode kollegaer

Jeg tror ikke mennesker ER, jeg tror mennesker BLIR. Vi blir et ”produkt” av vår fortid, og vi endres med våre opplevelser, relasjoner og ny kunnskap. Og med den grunnholdningen tror jeg på menneskers iboende kompetanse til endring og utvikling. Jeg har opplevd og sett endring hos mange. Men noen ganger så sitter vi bom fast, og klarer ikke finne kraften selv, og ser ikke selv potensialet for endring. Vi kan trenge hjelp.
Dyre konsekvenser
Jeg blir fortvilet når jeg hører om de lange køene for å få psykologisk hjelp. Jeg blir redd når jeg leser om hvordan mennesker kan bli oversett, forsømt og sviktet av foreldre, lærere, ledelser, psykiatrien, rettsvesen og politikere. Alle som blir forsømt i dag, kan bli en last for enkeltpersoner, familier, grupper, samfunnets helse og økonomi senere. Det er da vi må betale dyrt. Selv når det er store tragedier for hele samfunnsgrupper, som for eksempel 22. Juli, så klarer ikke samfunnet å hjelpe nok. Enda behovet tydelig blir uttalt. Og  det finnes profesjonelle hjelpere klare.
Alle trenger å bli sett og hørt, forstått og få hjelp til det de ikke kan hamle opp med på en sunn måte selv, ellers lagres det i kroppen. Og det vil piple, eller strømme ut senere i form av fysisk sykdom, psykisk sykdom, rus, avhengighet, aggresjon og vold senere. Det er begrenset hvor lenge en kropp kan tåle å bli avvist, bli oversett, urettferdig behandlet, sviktet, overgrepet uten å få noen konsekvenser.
Kompetansen finnes
Jeg har jobbet med mennesker i mange år. Jeg har truffet mange mennesker på min vei både privat og profesjonelt. Jeg prater med mange om mye. Og jeg møter mennesker hvor jeg ser positive endringer fra vondt til godt, fra hat til kjærlighet, fra stillstand til bevegelse, fra gråt til smil.
Jeg har møtt mange mennesker med ulike fagbakgrunner innen psykisk helse. Og det er så mye kompetanse der ute, det er så mange engasjerte folk, som elsker jobben sin. Og som ikke minst vil samarbeide. Jo mer jeg lærer, jo mer ydmyk blir jeg. Det finnes ikke en vei som er den beste. Vi er alle så unike. Og vi trenger hverandres ulike perspektiver, erfaringer og lærdom for å hjelpe de som trenger å komme videre. JA, til enda mer tverrfaglighet.
Om det gjelder barn som blir mobbet, skoler som trenger å lære mer om psykologi, mennesker som opplever kriser og sorg, voksne som sliter med senskader, om du har angst, depresjon, eller det er gammelt rusk som påvirker selvtilliten din av ulike årsaker, så finnes det gode folk. Det er bare ikke helt enkelt å vite hvem som passer for deg. Og hvor skal du lete for å finne? Det blir dessverre heller ikke økonomisk satset mye på antall stillinger, eller støtteordninger for andre enn psykiatere, leger og psykologer. Enda mange av dem jeg jobber med, studerer med, samarbeider med eller kjenner til, har spesialisert seg, de har hatt flere hundre klienter, de elsker det de jobber med. Det er så mange der ute med en enorm kompetanse som ikke blir brukt godt nok. Det er fortvilende å se og høre om.
Håpet
Jeg håper en dag det blir en endring og at dørene åpnes mer, enn kun for de profesjoner med de tradisjonelle skolene. Og jeg håper politikere og andre som tar beslutninger begynner å se større sammenhenger mellom menneskers psykiske helse og hvilket samfunn det kan gi, om de ikke får hjelp. Også de som er psykisk syke, eller er i en krise er en ressurs for samfunnet, som vi mister. Så vi både mister personens evne til å være en samfunnsspiller, og personen kan utvikles til å bli en last.
Synes rett og slett at vi skal ta vare på menneskers tilstand før tingenes tilstand. Og vi bør satse mer på de som trenger støtte og hjelp. De friske og sterke klarer seg jo.

Ha en strålende Tirsdag.

Klem Siw