Levende liv


Legg igjen en kommentar

Lev mens du venter

Vente

Jeg vet om mange mennesker som venter på noe, eller noen. De har alltid noe å se fram til. Og det er jo veldig flott. Det er en deilig følelse, å  glede seg til noe. Men en del mistrives mens de venter. Det er en tomhet og utilfredshet i livet her og nå. De kjenner ikke på gleden i det å glede seg. For noen mennesker har ikke noe konkret de gleder seg til. De bare venter på at noe skal bli bedre, eller annerledes. Noen venter på kjærligheten, andre på drømmejobben, noen på bedre økonomi, eller bedre form, slankere kropp, at barna skal bli eldre, at sjefen skal slutte, eller noen skal ringe. Og ikke minst helgen. Det er mye mange venter på.

I mellomtiden kan dagens opplevelser føles ” halvveis”. De blir rett og slett degradert. Det kunne vært så mye bedre: om bare…. Hvis bare…. Og slik går dagene, ukene og årene.

DE dagene var livet man hadde, der og da. Dagene ble ikke tatt vare på. De ble ikke satt nok pris på, da du faktisk var der – i stunden av ditt liv. Mange angrer på alt de ventet på.  Det er når angeren kommer at man forstår hva man hadde, og at det ikke lønner seg å vente på andre dager, helger, ferier, personer, penger og helse. Men bruke dagene man er i, sammen med personene du er glad i og bryr deg om, her og nå, og gjøre det beste ut situasjonen ut fra den økonomien man har og helsa man har. Viktigheten ligger i evnen til å nyte dagene man er i prosess. Det er i øyeblikket vi kan endre og forbedre. Det er her og nå vi kan påvirke,  både stunden og til forberedelse for morgendagen.  Det er prosessen som er årene. Målet er ofte bare en liten stund. Noen minutter, før man har et nytt mål.

I radio, og ellers mange rundt, roper støtt og stadig: ”endelig fredag, endelig helg”. Jeg synes det er litt trist jeg. Ikke helgen generelt. Men at det virker som mange lever for kun få dager i uka. Når mandag begynner, er det bare å begynne venting og nedtelling til helgen igjen. Da blir det mange dager med venting.

Så mye tid, som kan fylles inn med kos, moro, lærdom, ro, oppgaver, folk – hva som helst, som beriker stunden. Jeg elsker helger, og ferier- misforstå meg rett. Jeg verdsetter virkelig turer, ingen vekkerklokke, familien, venner og min fritid. Men jeg elsker også jobben min, trening, rutiner, fotballkamper til datter, dansetreninger til annen datter. Jeg liker helt vanlige dager. Og prøver virkelig å se etter noe godt i hver dag, og kjenne etter. Jeg venter også, på mye. Men ettersom selvutviklingen har fått sin virkning, ser jeg etter det gode i her og nå. Til tider er det vanskelig, men oppmerksomhet og trening på det har hjulpet masse.

I dag var jeg effektiv med oppgavene jeg skulle gjøre. Det gir meg en tilfredshet. Jeg hadde lunsj ute i sola, og jeg nøt hagearbeid fra helgen. Jeg så fotballkamp med datter, og så hvordan hun eldste jobbet med inspirasjon til eksamen. Jeg liker det. Restemiddagen ble laget i en fei, og ble kjempegod. Jeg kjøpte meg et blad, og satt en halvtime i ro og nøt.

Det er viktig å ta tak i tiden. Bruke den, legge merke til det som skjer i den og sette pris på den. Ikke bare vente på at noe skal bli enda bedre. Det beste er kanskje akkurat nå. Så nyt dagen og øyeblikket. Kanskje det er akkurat dette øyeblikkets tilstedeværelse og glede, som gir deg inspirasjon til nye muligheter, endring og forbedring. Da kan du få både pose og sekk, nyte nuet OG glede deg til flere gode tider.

Ha en strålende dag.


Legg igjen en kommentar

Hvordan leve her og nå?

sanser

Hvor ofte har du ikke hørt det – at du bør leve her og nå? Man fyker rundt og har tusen tanker om gjøremål, bekymringer, tid å passe og jobb å gjøre. Timene forsvinner og dagen er over på et blunk. Mange mennesker er slitne. De sover dårlig, og føler at de henger etter. Men de bremser heller ikke opp. For hvor er bremsen i meg? Og hvordan brukes den?

Sansene og tilstedeværelse

Å leve i nuet handler om tilstedeværelse og bruk av alle sansene. Tenk deg et lite barn som kommer inn i et rom. Hva er det opptatt av? Jo, å kjenne på ting, mens de vrir og vender på det de tar på. For ikke glemme alt de lukter og smaker på. Alle barn blir også lett fasinert av både lyd og bilder. De elsker følelsen av å snurre rundt i en stol, og alt fint og rart som er å se på. Barnet tenker ikke på hva som skal skje om en time, eller hva som skjedde i går. Barnet er tilstedet med hele seg selv. Og de morer seg over de ”små” ting. Og vi voksne undrer hvorfor de ikke blir slitne med sitt tempo. Jeg lover deg at det er mer slitsomt å bekymre seg over fortid og framtid, enn å være her og nå med sin oppmerksomhet. Du har sikkert hørt uttrykket ”å være tilstede i seg selv”. Det er å kjenne sin egen kropp her og nå. Vite hvordan du og din kropp har det her og nå. Altså ikke bare tenke på fornuft og følelser, og om du ligger bra an med dagens planer.  Smak hva maten smaker, lukt på blomstene du plukker, kjenn på pelsen på katten din og beskriv følelsen for deg selv. Da lever du her og nå! Jeg anbefaler en ”timeout” for å kjenne etter med sansene. Den kan du ta i bilen, på trikken, mens du lager mat eller pusser tenner. Da vil du også antagelig legge merke til pusten din. Mange tar et dypt pust i samme øyeblikk som de faktisk tar en pause, og kjenner etter, og roer ned. Det dype pustet er en form for utlading. En god utlading for kroppen din.

Pust

Pust er ofte symbolsk med selve livet. Og livet leves ikke lenger i går, og foreløpig ikke i morgen heller, men kun NÅ. Så å gi kvalitet til pusten din kan være å gi kvalitet til livet ditt her og nå. Mennesker kan kjenne at pusten kommer kun ned til brystet, ned til mellomgulvet, eller helt ned i magen. Hvor har du din pust? Jeg hører flere som uttrykker at de knapt legger merke til sin egen pust, eller at de føler de knapt rekker å puste. Da er det heller ikke lett å leve i nuet. Du trenger å være oppmerksom på egen pust, for å kunne være tilstede i her og nå. Du kan teste deg selv ved å holde deg på magen mens du trekker pusten inn gjennom nesen, og et like langt utpust enten ut gjennom munnen, eller som i yoga, ut gjennom nesa. Det er bevist at dyp pust gir organene dine massasje, får skuldrene til å senke seg, stresshormonene reduseres, og det kan gjøre deg klartenkt, kreativ og rolig. Og dermed også mer tilstedet for å bruke sansene. Og du kan dermed lettere være her og nå med hele deg.

 

Fokus

Ønsker du å leve mer i nuet, trengs oppmerksomheten din om det som skjer i deg og rundt deg akkurat nå. Deg selv er et nødvendig fokus. Fullstendig fokus på en oppgave er noe som ofte gir en følelse av å forsvinne i tid og rom, som mange kan kjenne seg igjen i. Føler du at du glemmer saker og ting, eller hukommelsen føles kortvarig? Det er veldig vanlig for alle som lever i fortid, eller framtid med hektiske timeplaner. Følelser og tanker kan henge igjen fra noe som ble sagt eller gjort i går, eller du har lange huske og gjørelister for det som skal skje framover. Altså fokuset ditt er alle andre steder enn her og nå. Mange opplever ikke å huske om de låste døra, og må gå tilbake for å sjekke. Dette handler om hvor oppmerksomhet og fokuset ditt er. Vet du med deg selv at du ofte glemmer, kan det lønne seg for eksempel å si til seg selv: ”Nå låste jeg døra”, i samme øyeblikk som du vrir om nøkkelen. Da har du fokus. Og du slipper å gå tilbake.

Hva får du igjen for å leve her og nå?

Og ta en ”timeout”, eller bremse for å puste, bruke sansene og fokusere er å gi deg selv tid. Tid til å være i deg selv. Det kan gi deg mange fordeler. Mange kan synes det kan virke banalt og uviktig å trene på å bruke de enkleste delene av oss. Som å gå ”back to basic”.  Men vi vet jo hvor viktig alt grunnarbeid er for den totale kvaliteten.  Å hoppe over sparklingen før maling av en vegg gir ikke holdbare og pene vegger. Og slik er det for oss mennesker også. Basisen er viktig for at tankene og følelsene dine skal fungere bra i et langt liv.  Mange forskere er sikre i sin sak. Tilstedeværelse i øyeblikket gir deg lavere blodtrykk, styrker immunforsvaret, reduserer stress og kroniske smerter. I tillegg blir man ofte gladere, empatisk og tryggere.

Du kan se på deg selv som et vitne til nåtiden. Observer det som er. Omgivelsene, kroppen din, tankene og følelsene. Bare vær I det som faktisk er, for det er det som er nåtid. Prøv ikke å dømme det. Klarer du det vil du få en bonus. Den bonusen er større aksept av deg selv i nuet. Og dermed også bedre selvbilde. Å leve i nuet handler om god helse, som både du og dine nærmeste kan nyte godt av.


Legg igjen en kommentar

Å dele opp familien iblant

Tid med en

 

Akkurat nå er far og mellomste datter på tur. Til London. Vi fant ut da de 2 yngste var bitte små, og samvittigheten holdt på å gnage meg i hjel for henne eldste, som var 7 og 9 år eldre enn sine søstre. Hun klarte seg så fint selv, forgudet sine søstre, og hjalp til med dem og var sammen med dem. Men jeg kunne se at hun også var mye alene. Hun fikk vente mye. Alt tok sånn tid. Vi måtte ta så mye hensyn til de små. Selv om det naturlig måtte være slik, gnagde det meg langt inn i hjertet. Det var da vi ble enige om at da hun yngste var ferdig med å ammes, skulle pappen ta med de to yngste til Sverige og hans familie, mens jeg og eldste ble igjen hjemme alene. Bare oss to.

Jeg var sammen med de to yngste veldig mye. Og det er klart jeg kunne stille meg spørsmålet ide de satt seg i bilen og kjørte av gårde for helgen, om det var for lenge uten meg. Men formanet meg selv at det var hun eldste som trengte meg mest nå. Og de to andre var sammen med pappaen sin, og hans foreldre som gledet seg masse til å være sammen med dem. De fikk mulighet til annen setting for seg.

Det ble en veldig verdifull helg for oss alle. Det ble en helt annen ro, og savnede behov ble dekket. Masse tid til prat. Med tid og blikkontakt. Vi koste oss masse, og følte oss nærmere igjen. Min mann fikk de to yngste selv. Han fikk gjøre alt på sin måte.

Det tok noen år før vi igjen bestemte oss for at innimellom, skulle bare en av oss foreldre ta med ett av barna på tur. Vi hadde friskt i minne hvor godt vi synes det var den helgen. Siden har vi gjort det slik iblant.  Og gjett om vi får prata, om alt mulig. Det blir en så annerledes setting. Trenger ikke tenke på andre enn bare to. For er man fem, og med ulike ønsker og behov kan det klart bli en del diskusjoner og uenigheter. Det skal være rettferdig, og det skal tas hensyn. Man må inngå kompromisser og megle. Alt dette er verdifulle utfordringer å lære seg. Konfliktløsning, drakamper, lære seg å lytte og forstå andres behov er verdifull læring man kan få med søsken, og familie.

Og innimellom er det deilig å slippe en eneste innvending. Alt bare flyter sin gang. Min mann har vært på tur med henne yngste. Bildene de tok beviser med store smil hvor godt det var å ha pappa helt for seg selv. Og det var deilig å være kun 3 hjemme. Det er større forskjell enn man kunne tro. Det er klart vi ville kose oss ekstra også.

Jeg og henne eldste brukte lang tid på å få til tur, men da vi plutselig fant ut at vi bare måtte ta tak i det, dro vi kun et par uker etter – til Barcelona. Luksus. Alene med en 18 åring på tur.

Akkurat nå er far og mellomste av gårde. Hun har gledet seg i et halvt år. Alle vet vi hvilken turordning vi har, og vet derfor hvem som skal reise neste gang. Og glede seg og finne ut hvor, er en del av det vi betaler for. Det kribler, og er nedtelling. Men først skal vi være sammen igjen alle. Siden eldste er så stor at hun reiser mer med venner og kjæreste nå, så er det plutselig ekstra gøy om hun kan og vil være med oss. Det er verdifullt å ha nært forhold til sine barn, og se at ulike sammensetninger av oss kan få fram ulike sider.

Det har vært herlige dager med tid, ro, prat og moro. Nå blir det godt å få mer liv og røre igjenJ


Legg igjen en kommentar

Ektehet gjør meg glad

Let it be

Jeg får ofte høre at jeg er så positiv og glad, og har mye energi og engasjement. Og det er for det meste sant. Jeg er hvertfall mer positiv og glad, enn sur og negativ. Det kan føles litt paradoksalt når jeg nesten hver dag er langt nede i sjeledypet av angst, sorg, savn og andre vanskeligheter. Jeg leser gjerne bøker om mordere, overgrep og annen elendighet. Men helt ærlig, så tror jeg min glede handler om at jeg tør å være i det vonde også. Uten i enhver situasjon å påtvinge smil, og positive tanker. Det har ikke alltid vært slik, men i dag lar jeg smil og latter komme av seg selv, og jeg er bedre på å gråte også.

Jeg er så glad over det ekte og realistiske jeg er så heldig å få jobbe med, og ta del i. Det store spennet fra den ene ytterkanten til den andre. Det blir en ærlighet i livet, som er blitt viktig for meg. En virkelighet som er lett å forholde seg til, tross smerter. Personlig ser jeg ofte livet fra den lyse siden, og tankene mine går ofte til mulighetene. Men det er nok først og fremst, når situasjonen ikke oppleves veldig alvorlig. Jeg føler meg, mye takket være mine klienter, og egenutvikling gjennom terapi, nysgjerrighet på mennesker at jeg også tør å kjenne etter mer av det ubehaglige, og smile midt i det vanskelige. Alt trenger ikke lenger være enten eller. Jeg kan ha flere motstridende følelser og tanker i meg på likt. Jeg kan se humor i det tragiske (ikke av det tragiske), men i elementer rundt. Og jeg kan legge merke til små fine ting som blir viktigere enn man kan ane, i en ellers større tøffere situasjon.

Jeg snakker tydelig om helvetes vonde følelser, om selvmordstanker og smertefulle opplevelser. Når jeg med samme person også kan snakke om hverdagslykke, ferietur, venner og familie, ja, da blir det en kompleks helhet, som er ærlig og ekte. De blir et menneske som rommer både opp og nedturer, som prøver så godt de kan. Jeg blir fylt med trygghet og energi av mennesker, som modig står, eller vingler i livet sitt. Men likevel tør å snakke om det vonde, uten å være redd for at mørket skal overvinne alt, og da ta bort all gleden, selv om tristhet får ta plass.

Det er allerede for mange som er redde for å si et pip, eller spørre om det som kan være vondt, for mange i vår verden vil bare ha positivitet og glede. Kanskje verdens elendighet, fattigdom, terror og naturkatastrofer holder mer enn nok. De orker kanskje ikke mer av elendigheten, enn gjennom det som avisoverskrifter presser på. Alle trenger vi å beskytte oss. Alle har vi forskjellige grenser for hva vi orker og vil. Det finnes ingen lik mal for alle. Jeg snakker heller ikke her om lysten til å grave seg ned i traumer og elendighet. Jeg snakker heller ikke om å tåle usunn destruktivitet, men å tåle å se på det som faktisk er! Det man kjenner i hele seg, uten å rømme, fortrenge eller grave ned uten å ha fått snakke om det som så åpenlyst preger en person her og nå. Å late som, eller bortfokusere, kan gjøre at mennesker føler at det de har opplevd ikke er virkelig. De kan føle seg bortkommen, og ikke tatt på alvor. Det kan også da bli vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg har hatt flere klienter som har opplevd tap av nære, som andre etterpå ikke vil snakke om. Det har gjort at noen år etterpå, kan de føle som om personen aldri har eksistert. For ingen snakker. Ingen viser og deler det de kjenner på av savn og sorg.

Så hipp hurra, smilefjes og tommel opp for ærlig lykke og glad kropp, som får lov av seg selv og andre til å være sur, trist og lei iblant. Det er min oppskrift på ekte positivitet, glede og energi. Jeg lever i dag i en virkelighet med alle følelser tillattJ Og jeg vil gjerne både ha lov til å klage litt, og hører gjerne på andre, enten det er alvorlig, eller ei.


Legg igjen en kommentar

En god latter forlenger livet…..

tumblr_misdddlDfU1r4fzjio1_500_large

Forskere kan visst ikke helt bevise om det er tilfellet. Men latteren gjør mye med kroppen som kan tilsi at livet blir både lystigere, gir bedre helse og derfor kan forlenge livet.

Å le for meg er en befriende følelse. Enten om noe vondt sitter fast, eller humøret er flatt, så kjennes det ut som det vanskelige får en letthet som åpner kroppen mer, og gir mer plass. Det blir lettere å tåle tristhet med latteren lett tilgjengelig i meg.

Det finnes mange typer latter. Av humor, ved fysisk berøring, som kiling, ondskapsfull latter eller latter som smittes fra andres latter, eller også ved redsel. Her snakker jeg videre om den gode latteren.

Selv ler jeg mye. Jeg evner å se det komiske i mye. Ser for meg bilder lett.  Jeg er glad i hverdagshumoren. De små kommentarene. Identifisering av mine eller andres ”typiske” sider, som blir ekstremgjort av komikere. Eller andres selvironi. Det er så herlig sjenerøst å by på seg selv, å tørre å vise mer enn perfektheten. Andres latter smitter meg, noen mer enn andres. Det er fantastisk. Jeg trenger ikke vite hva de ler av, det er bare lydene, gleden i andre som sprer seg. Slik ligger latteren og smilet lett tilgjengelig. Jeg oppsøker det morsomme og glade – både i meg og rundt meg. Av ord, bilder og situasjoner.

I den senere tid har jeg jobbet mye med temaer som er tunge, traumer, angst, sinne, skam og selvmord. Det kan høres tøft og slitsomt ut. For meg er det i tillegg andre dimensjoner og beskrivelser, enn bare tøft. Det er interessant. Det vekker nysgjerrighet i hvordan mennesker takler, tenker og føler. Og midt i alle disse arenaene, opplever jeg ekstremt mye latter. Det letter på trykk. Det lader batterier. Det kan regulere kroppen tilbake til balanse. Det gir lykkefølelse og fellesskapsfølelse. For meg øker også kjærlighet, sammen med latter. Både blant kollegaer, blant venner og hjemme. Det å le sammen, søke etter humor, gjør at vi kommer nærmere hverandre. Vi ser noe på samme måte. Latteren gir oss glimten i øyet, gode blikk til andre.

Mange forskere tror at det lages endorfiner (kroppens eget smertestillende middel) når vi ler. Blodtrykk og puls øker, men etter lattersalvene så blir blodtrykk og puls lavere enn tidligere. Andre forskere tror også at slimhinnene får mer immunstoff ved latter, og derfor øker immunforsvaret mot bakterier og virus. Og stresshormonene reduseres, og vi blir mer rolige og harmoniske.

Det er vell også innlysende at smil virker mer tiltrekkende i seg selv, enn sure ansikt. Så smil og latter kan gjøre det lettere å omgås andre mennesker, og skape kontakt. Latteren øker blodtilførsel i ansiktet, og gir mer mimikk, som gjør ansiktet mer levende.

Det føles som om når jeg evner å bli mye i stoff som er trist og tøft, så blir rommet i meg selv større. Dermed kan også latteren og gleden få ekte og stor plass. Er jeg veldig ”flat” i humøret. Alt er ok, eller greit, blir det som om ingen følelser på yttersidene av følelsesskalaen får plass. Verken tristhet eller glede. Så jo mer jeg tillater alle følelser å komme fram, jo større blir mitt repertoar.

Så oppsøk de gledesfulle og humoristiske i deg, i andre, i ord og bilder, samt morsomme situasjonerJ

Og la oss ha en dag hvor latteren kan få ligge på lur uansett humør.


Legg igjen en kommentar

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Følelsen spiser meg opp. Alt fokus snevres inn. Kroppen kjennes tydelig. Kvalme, uro, varme og virr varr i hodet – om jeg lar tankene få lov å flyte fritt. Da går tankene til alt som kan gå galt, og alt som er vanskelig.

Redd for hva?

Jeg har hatt mye prestasjonsangst i mitt liv. Til eksamener, prøver, evalueringer, intervjuer, taler, foredrag, aerobictimer, nye jobber og kurs. Når jeg sorterer tankene vet jeg angsten handler om at jeg vil gjøre noe bra. Jeg vil få til, mestre, og vise meg fra min beste side. Jeg er redd for alt fra å stamme, svare feil, eller bli stum, ikke bli likt, jernteppe eller til og med besvime.

Jeg har ambisjoner. Jeg vil gjøre det så bra jeg kan. Og det må ikke bare være bra nok for meg selv, men også for de rundt meg. Nesten perfekt faktisk. Det føles umulig å skulle score topp hos alle.

Vil utfordre meg

Nå skal jeg snart holde kurs, et kurs jeg ikke har holdt før. Det kjennes. MEN det er noe som er veldig bra med denne prestasjonsangsten. Jeg skjerper meg.  Jeg vet etter mange år med disse følelsene herjende i kroppen, en del om hva som skal til for å roe ned 10 hakk. Slik at det blir levelig, og ikke stopper meg fra faktisk å gjøre oppgaver som er skummelt, eller utfordrene. Jeg vil lære nytt, jeg vil gjøre ting jeg ikke har gjort før, og jeg vil jobbe med mennesker. Og jobber jeg med mennesker risikerer jeg også ikke å bli likt, eller at de ikke liker akkurat den tingen som jeg sa, eller gjorde.

Å trygge meg

Min største trygghet ligger i å forberede meg. Har jeg forberedt meg godt, så vet jeg med meg selv at jeg kan det jeg skal framføre. Da blir det mer orden og struktur i hodet, og jeg er overbevist om at det vil gå bra. (Akkurat som alle venner rundt megJ). Men kroppen er ikke like rolig. For kroppen hjelper det å gjøre andre ting også, trene, fokusere på andre ting, ta en god pause fra forberedelsene innimellom.

Erfaringsmessig blir jeg mer skjerpet i øyeblikket oppgaven skal framføres, om jeg har prestasjonsangst. Jeg har bestemt meg for å se på dem jeg snakker til, finne et vennlig ansikt å vende tilbake til. Jeg skal gjøre det jeg selv liker at andre gjør, når de framfører noe. Jeg skal tørre å snakke tydelig og rolig, og ta pauser. Selv om jeg gjerne vil rase gjennom fort for å bli ferdig. Nei, jeg skal ikke la meg skremme av min egen kritiker som til tider titter fram over skulderen min. Heller ikke av alvorlige ansiktsuttrykk. Jeg vet at de ansiktsuttrykkene kan bety så mye mer enn alvor, eller misfornøydhet. Jeg tror faktisk at de fleste mennesker vil meg vell, selv om noen kan være kritiske. Det er bare sunt. Det skaper dynamikk, og ofte gode og utviklende diskusjoner, som levendegjør kurset enda mer, enn om alle sitter å nikker samtykkende på hodet.

Pine og nødvendighet

Denne gangen har jeg planen klar. Jeg er forberedt med hjelpekort, fargekoder, manual og sett gjennom alt av presentasjoner. Jeg har to gode kollegaer, jeg skal pakke alt klart på forhånd, være tidlig ute og vite hvordan jeg skal snakke. Da gjør jeg mitt beste. Så kan jeg sikkert etterpå komme på noe jeg kan gjøre enda bedre neste gang. Eller at jeg glemte noe. Da skal jeg tenke pytt pytt, og glede meg over det jeg gjorde bra. Og minne meg på det jeg glemte til neste gang. Noen ting kan jeg ikke vite om er bra eller dumt, før jeg faktisk har gjennomført det en gang.

Prestasjonsangsten får bare komme og være her hos meg. Den er en pine, men også en nødvendighet for mitt fokus og engasjement. Den skal aldri få stoppe meg til å gjøre ting som kjenner at jeg lever, som utfordrer meg og inspirerer meg.

Uten prestasjonsangst tror jeg at jeg blir likegyldig til mitt oppdrag. Jeg undervurderer kravene til de jeg skal gjøre noe for. Nei, da får jeg heller leve med prestasjonsangsten. Den er en nødvendighet for mine krav til meg selv, for at jeg skal bli fornøyd.


Legg igjen en kommentar

Må jeg ha det perfekt mentalt, for å kunne hjelpe andre?

opp og ned i livet

Å jobbe med andre menneskers liv, psykiske helse, endringsprosesser og utvikling krever tilstedeværelse, omsorg, evnen til å kunne skille på ditt og mitt, empati, kreativitet og kunnskap om menneskesinnet. Det krever ikke at man selv har et perfekt liv til enhver tid.  Men jeg tror det er viktig at jeg også sitter trygt og rolig, og tør å snakke om det som er vanskelig på en tydelig måte. For å klare det kreves det en smule modighet, trygghet i faget og kommunikasjon, og ikke minst forstå at vanskeligheter ikke er farlig.
Meg selv eller omgivelsene?
Mye av livet kan man påvirke selv. Men en del faktorer ligger også i omgivelsene. Ting vi ikke kan rå over. Om det er ulykke, sykdom, oppvekstvilkår, ting som andre gjør rundt deg som påvirker deg og dine muligheter. Livet styres og påvirkes av både deg selv og alt det ytre. Og når omgivelser eller hendelser først er skjedd, så er det om og gjøre å lære seg å takle, eller leve med det på best mulig måte. Selv om det alltid vil være store forskjeller på muligheter og personligheter.  Jeg ser at det handler om å regulere seg selv. Å finne de gode tingene, menneskene, behagelige følelsene som kan gjøre det vonde litt mindre vondt, eller som kan endre noe fra gråt til latter, fra svakhet til styrke, fra tåke til tydelighet. Jeg ser det hele tiden. Disse endringene mennesker kan klare selv, eller med litt hjelp. Det er fascinerende å se at det gode og sterke kan lokkes fram i oss, selv i en ekstrem stressende situasjon, eller til tider hvor vi føler oss handlingslammede.
Gjenkjennelse av følelser, tanker og kroppsfornemmelser
At jeg selv har kjent på livets mange utfordringer gjør meg mer ydmyk. Noe som er viktig er at jeg tør å evaluere mine egne opplevelser og situasjoner nøye, selv om det er tøft. Det er slik jeg kan lære. Og jeg kan dra med lærdommen inn i min jobb. Så brutalt sett, kan mine tøffe situasjoner i livet, berike mine klienter. Jeg har lært, både gjennom bøker, forelesninger og skoler, men også gjennom egne erfaringer. Min kompetanse kommer fra ulike hold. Både profesjonelt og personlig.
Jeg tror ikke jeg må ha opplevd det samme som mine klienter for å forstå dem, eller evne å gi støtte og hjelp. Men jeg tror det er en stor fordel, kanskje nødvendig, og ha kjent på ulike følelser, tanker og kroppsfornemmelser som ofte dukker opp hos en klient i terapirommet. Det kan være sinne, redsel, sorg, savn, å sitte fast, fortvilelser, avmakt, hjelpeløshet, avsky, smerter og ubehag i kroppen, tankevirrvarr eller tomhet. Da er det så mye enklere både å kunne gjenkjenne det klienten forklarer. Jeg vil raskere kunne kjenne det igjen og forstå det min klient snakker om. Er det noe klienten har vanskelig å sette ord på, så kanskje gjennom hennes forsøk og utydelighet, så kan jeg forklare det jeg synes det høres ut som. Så vi sammen kan tydeliggjøre, eller klienten kan bekrefte det jeg forklarer, eller få hjelp til å sette ord på det hun/han opplever. Mye av terapi handler om hjelp til selvhjelp. Det handler om å bli klar over sin egen situasjon og sine egne utsikter videre. For å bli klar over sitt ståsted og videre gang, kan jeg stille gode spørsmål, som hjelper til å åpne og se nye utsiktsposter. Det er lettere å ha spørsmålene framme i hodet, om jeg har kjent på livets mot og medvind selv. Og jeg blir ikke så redd for å snakke om det tøffe. Jeg klarer lettere å noe mange klienter trenger, så er det hjelpere som tørr å snakke tydelig om det som er vanskelig. Det ufarliggjør problematikken, samtidig som det virkeliggjøres. Mange opplever å ha mennesker rundt seg som fortrenger. Og i det begynner mange og lure på om hendelsen virkelig har skjedd. De kan tvile på seg selv. Og det oppleves ofte ekstremt skremmende. Så å ha vært i storm selv, og dele det kan gi en heldig støtte og normalisering til klienten.
Ditt eller mitt
Og opplever jeg noe fælt selv, må jeg vurdere om jeg kan likevel klare å være profesjonell, og ikke blande kortene mellom meg og min klient. Ellers må jeg gå til veiledning eller terapi selv, før jeg kan gå tilbake til mine klienter. Dette kjenner du kanskje igjen også innen andre yrker. Det er hvertfall ikke sjelden jeg hører hvordan medarbeidere eller ledere projiserer egne ting over på andre. Det vil jeg påstå er veldig sårbart fra leder til medarbeider. Der hvor det allerede er en maktforskjell. Så spør du meg bør enhver leder ha jevnlig coaching/veiledning for å evne å se forskjell på sak og person, og sitt eget og en annens. Tror dessverre det er mange som overvurderer egen kapasitet og selvinnsikt på dette område.
Men jeg kjenner selv igjen at det til tider er befriende å komme på jobb, om man har egne utfordringer privat. Jobben kan bli så engasjerende og spennende at mine egne ting forsvinner med skyene. Og det er vel heller ikke sjelden at jeg da ser på den private utfordringen med nye øyne da jeg er på vei hjem fra en inspirerende jobbdag.
Selvinnsikt
Selvinnsikt er en dyd. Og den trengs å ses på fra andre ståsteder enn ditt eget. Du ser forskjellige ting om du ser på noe fra ulike vinkler. Slik er det med deg selv også. Og være terapeut, eller i en annen hjelpeposisjon for andre mennesker krever mye selvinnsikt.
Men jeg vet jo selv at jeg om jeg skal til frisøren, er det mer betryggende at hun ser fin og flott ut på håret selv, enn om hun har ekstrem ettervekst og slitte tupper. Hun trenger jo ikke ha mitt drømmehår, eller min stil i frisyre. Men jeg vil vite at hun bryr seg om faget sitt, og bruker det også på seg selv. Det handler om en ”match” mellom det som vises/sies og det som gjøres, altså konsensus/samsvar.
Så mitt liv er levende. Med opp og nedturer som alle andre. Men jeg har et brennende engasjement for psykisk helse og et godt liv. Og jeg har derfor studert det profesjonelt og personlig fra jeg var liten. Men uansett kunnskap, kommer aldri livet til å bli knirkefritt. Men kunsten er å kunne skille mellom mitt og ditt, holde seg oppdatert faglig, be om hjelp om man trenger det selv. Akkurat på samme måte som i andre yrker.


Legg igjen en kommentar

Sunnhet eller ei? Karbo, toget og andre avgjørelser

sunnhet

Variasjon i trening og variasjon i mat. Ikke mer inn i kroppen enn det som går ut. Diabetes og andre livsstilsykdommer kan komme snikende på. Være ute når det er lyst, ja, ellers også, for den friske Oslo lufta. Gå av en stasjon før du skal av, for den lille ekstra gåturen. Og aller helst i ulent terreng. Da bruker du de små musklene du ikke ellers alltid får brukt, når du tar markløft og knebøy, eller løper på asfalt. Ikke drikk sukker, det er for mange kalorier, avhengighetsdannende og gjør at du får et blodsukker som stiger fort, og raser fort. Ikke bra. Det bør være langsomme karbohydrater, om du nå skal ha i deg noe særlig av karbohydrater da. Du får velge – droppe karbohydrater og være slank, men samtidig da øke risiko for hjerteinfarkt, eller strebe litt mer med slankinga med perfekt sammensetning av  karbohydrater, proteiner og sunt fett. Men uansett, ikke drikk kunstig sukker, som aspartam eller lignende. Det har rotter fått store svulster av. Og du skal ikke utelukke at også det kan skje med oss mennesker. Hold deg til vann, gjerne med litt lime. Deilige vitaminer. Eller kokt vann med ingefær, både rensene og øker forbrenning, eller er det kreftforebyggende… Husker ikke helt hva som hva for hva, men shit samme. Sunt er det hvertfall – med ingefær, og lime.

Sterk kaffe om morgenen setter i gang forbrenningen. Men dumt å bli for avhengig av kaffe, det kan gi hodepine, om du da plutselig en dag får et par kopper for lite. Og ikke etter klokka 18, da går det utover nattesøvnen. Og den bør bli på 7-8 timer pr. natt. Det reduserer stress og det hjelper på det meste egentlig. Les en bok, ikke for mye pc og tv. Da bør det hvertfall være et program med litt intellektuelt innhold. Dokumentar, natur- eller debattprogram. Går det greit å se noe musikkunderholdning? Ja, det tror jeg er sunt. Det er jo kultur. Kultur er bra. Kultur er kreativt. Det er sunt å utfordre begge hjernehalvdeler. Greys anatomy er sikkert ikke så klokt, eller…?

Har du forresten prøvd meditasjon og yoga. Godt for både kropp og sjel. Du finner roen. Det er sunt. Det finnes yoga og meditasjonsreiser. Eller kanskje en annen aktivitetsferie, som gjør at det blir mindre latmannsliv på strender, og antagelig mindre alkohol. Hm, noen sier det er bra med et glass vin pr dag, mens andre tror ikke det er bra – det kan bli et avhengighetsproblem – det også. Som kaffe, sukker, pc bruk. Og gjør du det som er usunt, vil barna dine gjøre det samme. Det er hvertfall ikke bra. At de skal sine foreldres laster, i tillegg utvikler de kanskje sine egne. Hjelp. Det blir en usunn verden.

For om verden blir usunn, så påvirker det oss alle. Som forurensing, miljøproblematikk. Så husk for all del å ha store kjøkkenskap med plass til grønne poser, blå poser, vanlig pose til restavfall, en bøtte med lyspærer og batterier, glass og annet farlig avfall. Du har vel ikke bensinbil, eller nei, nå er det visst diesel som ikke er bra. Synd, vi kjøpte nylig diesel. Jeg er i tvil med el biler. De produserer mye strøm, og har store batterier. Det er ikke sikkert verken produksjonen, eller deler av avfall av disse bilene er særlig bedre i sluttenden enn bensin, eller diesel. Nei, ta toget, banen eller bussen. Går den ikke når den skal sa du? Forsinkelser? Pytt pytt, det blir bare noen timer forsinkelser på jobb her og der, eller til legetimen, eller jobbintervjuet. Det er jo sunt for lufta vår. Noe må vi vel ofre.

Uff, nå har jeg sittet lenge. Det er ikke sunt. Da bør jeg røre litt på meg. Shit, jeg har glemt å spise frokost. Det må gjøres NÅ, ellers får jeg ikke riktig timeantall mellom måltidene. Og da blir hele dagen bare krøll.

Jeg trenger å ta en telefon, men hvor er hodetelefonene? Uhm.. Ikke sunt å ha strålingen fra telefonen inn mot hodet! Jeg husket faktisk å legge telefonen igjen i stua i går kveld, så den ikke lå rett ved siden av meg på nattbordet. Nå må jeg drikke vann, skal jo ha i meg et par liter i dag. Mer om jeg skal trene.

Æsj, jeg tenker faktisk ikke på at ski er sunt i dag. Jeg gjør det fordi det er deilig, og jeg har lyst. At det er sunt også – er en bonusJ

Jeg må forresten få byttet ut en del lyspærer her. Leste at flere av dem vi har brukt i flere år nå er usunne. Hvis de knuser, må vi bruke hansker og rydde opp. Kaste hanskene og vaske gulvet. Ikke på grunn av glasset, men andre usunne kjemikalier. Tror ikke det var nødvendig å bytte gulv….

Kunne skrevet et par sider til om dette. Men velger å spise frokost nå, jobbe, trene og gå på veiledning. Jeg prøver å lete i meg selv, og velger litt selektivt ut fra det som står skrevet om hva som sunt og usunt, og som jeg kan leve etter. Sunnhet er for meg også å kose meg, kanskje noen ganger i overkant. Å stresse for å få til alt det skrevne sunne, gjør meg bare sint og ufokusert. Nei, da tror jeg på å velge ut. Og gjøre det jeg kjenner påvirker meg godt. Og noen ganger blir jeg rett og slett revet med av engasjement og motivasjon, og overdriver både med sunnhet, eller annen uklokskap. Men lykkestunder og frisk kropp kjenner jeg er godt.

Så nå tar jeg meg litt cottage cheese med jorbær og valnøtter, før jeg jobber mer og tar meg en skitur, før mer jobb ikveld. For å ikke gjøre noe som forskere og andre eksperter har påvist er sunt, handler kanskje mer om trass og fornektelse, eller??

Ha en strålende sunn dagJ


Legg igjen en kommentar

Verdens verste terapeut

feil vei
Om hvordan det som er feil, kan bli riktig. For noen mennesker, noen ganger.
Det var den beste oppgaven jeg da kunne få på terapiutdanningen akkurat da. Vi skulle jobbe to og to, og oppgaven var å være verdens verste terapeut. All min prestasjonsangst om å være så jævla god hele tiden kunne ta fri. Den kunne dra dit pepperen gror. Nå kunne jeg bare gjøre alle feil jeg ville. Jo flere, jo bedre. Jeg kjente en enorm befrielse. Jeg fikk ingen prestasjonsangst på å klare den oppgaven. Jeg var tydeligvis sikker på at jeg kunne være dårlig.
Provokasjon med omsorg
Jeg jobbet med en mann i klassen, og hadde noen formeninger om hva han ikke likte. Så da kunne jeg bare starte der. Jeg ville overdrive min femininitet, og gjøre meg ekstremt rolig og sensitiv. Og jeg spurte masse om følelser. Jeg overdrev min forsiktighet i både stemme og måten å stille spørsmål på. Jeg provoserte altså med overdreven omsorg. Han ble provosert i løpet av sekunder. Og da brukte jeg hans sinne som tema. Det gjorde det ikke bedre. Jeg følte jeg mestret oppgaven perfekt. Dette var elendig terapi.
Jeg brukte også tid på å snakke litt om meg, som ikke hadde noe relevans til det vi snakket om. Det forsterket enda mer det han allerede var i. Og i tillegg la jeg til en del påstander om ham, og noen tolkninger. Når vi fikk beskjed om å avslutte sesjonen måtte jeg reise meg og ”bli meg selv” igjen. Det var nesten litt hard kost å være så utenom ”min klient sin takt”. Vi skulle nå snakke om hvordan vi synes det hadde gått.
Hvordan det dårlige kan bli bra
Wow, han mente han sjelden fikk så god terapi. Han fikk klarlagt mange tanker og følelser som hadde ligget gjemt lenge. Både forklaringer til egen frustrasjon, hans holdninger og verdier, og ikke minst falt noen brikker på plass i forhold til gamle situasjoner han hadde vært i. Jeg på min side, ble helt satt ut av hans tilbakemeldinger. Jeg kjente jo virkelig på alle feil jeg gjorde hele veien. Både med kroppsspråk, stemme, valg av spørsmål, påstander og fokus. Jeg hadde virkelig ingen følelse av at det var noe som helst bra terapi i det jeg gjorde. Men han hadde økt sin bevissthet og han hadde fått en økt forståelse for noe i seg selv. At jeg var så overdreven gjorde at han tydeligere så det som frustrerte ham.
En annen kunne ha likt min omsorg, og slettes ikke blitt provosert. Så det som er god terapi for en, kan være dårlig for en annen. Og det også viktig å vite at det ikke alltid er slik du forestiller deg bra, som faktisk er bra. Det lærte jeg.
Feil som utvikling
Hva forteller dette oss, som våre lærere ønsket at vi skulle oppleve? Jo, at det ikke alltid er å følge det du alltid tror er bra, som faktisk fungerer best. Det er viktig å følge tryggheten mellom klient og terapeut, så klienten stoler på at det terapeuten gjør har god intensjon og en mening.   Det du gjør ”feil” kan også få spennende og gode konsekvenser, selv om det føles ubehagelig der og da. Å finne sine sammenhenger, og få forståelse og følelser som ikke er de beste kan åpne for nye valg og muligheter.  Har man et uheldig mønster i sitt liv, med valg eller reaksjoner, kan disse nå lettere gjenkjennes og du kan velge å gjøre noe annet enn du alltid før har gjort.
Ambisjoner kan gi prestasjonsangst
Ved en senere øvelse skulle samme person velge seg en terapeut. Den sesjonen skulle observeres av resten av klassen. Jeg følte med det samme at han kom til å velge meg. Det gjorde han. Og min prestasjonsangst steg som en rakett til himmels. For denne gangen var ikke oppgaven å være verdens verste terapeut. Og da går hele meg på automatikk på å ville gjøre det best mulig ”på den vanlige gode måten”. Jeg ble ingen god terapeut da.  Det låste seg tvert. Altså helt motsatt av den frihetsfølelsen jeg fikk ved forrige oppgave. Nå gikk jeg mer opp i hodet og lette etter rett og galt.
I terapirommet i dag har jeg takk og pris ikke ofte slik prestasjonsangst. Jeg har mye erfaring både som terapeut, og med min egen prestasjonsangst, så jeg har lært mye om hvordan jeg kan takle slike følelser. Og rett og slett hva jeg konkret kan gjøre om de dukker opp. Et viktig begrep i gestaltterapi er ”forsiktig konfrontasjon”. Det er nok mer i den retning jeg i dag velger, enn å forsøke å være verdens verste. Men å få gå til en helt annen ytterkant i en øvelse, gjør at jeg selv kan finne min middelvei. Og jeg vet også at prestasjonsangst kan ha en god betydning i bunnen. Det betyr at jeg ønsker å gjøre noe bra, at jeg bryr meg om det jeg gjør og mine resultater. Jeg har ambisjoner. Men mest av alt må jeg følge med og være tilstede med min klient, så jeg kan velge  verktøy ut ifra hvor han/hun er, og vil.


Legg igjen en kommentar

«Hver gang vi møtes»

Hver  gang vi møtes

Det er lørdag og jeg er klar for å bli berørt. Det er ingen tvil. Jeg skal se ”Hver gang vi møtes”. Og som Lene Marlin sa: ”jeg håper det treffer meg midt i ansiktet og hjertet” – Og det gjør det. Hver lørdag. Jeg vet jeg kommer til å gråte. Men det er en god gråt. Og jeg vil smile, og nikke gjenkjennene, og bli overrasket. Dette er programmet som spiller på så mange strenger.
Disse profilerte artistene, som jeg vet så lite om,  gir meg herlig musikk hjem i stua. Ikke bare nyter jeg musikken, men jeg gråter også over de vakre tolkningene. Det er så beskrivende og skjøre ord, med tilhørende nydelige og perfekte toner. Jeg hører oppmerksomt på deres ukjente historier. Deres egne versjon av sitt liv. Ikke ”Se og hør”. Jeg får kanskje tilfredsstilt en nysgjerrighet. Jeg smiler og ler, og kjenner fryden i magen av deres aktiviteter og lekenhet. Jeg ser hvordan de kan være akkurat som meg selv, og mange andre jeg kjenner. Både med og uten konkurranseinstinkt. Det er godt å se dem i andre ”settinger” enn på scener. De blir så enda mye mer enn gode artister. Jeg synker ned i sofaen, som jeg vet så mange andre også gjør. (Det står på facebook;)). Og jeg lar meg fange av hvordan de forteller historiene sine, om sin framgang, tanker og følelser bak låtene, nedturer og artistlivet. De forteller ikke bare om yrende kreativitet, musikalitet, suksess, glitter og glamour. Men også om angst, stress, utbrenthet, medias jakt på dem, fly og hotell og stort press. Det blir så mye mer menneskelig og enda mer beundringsverdig – i det de gjør og får til, når vi hører om begge sider av medaljen. Og det er rørende. Og så sterkt!
Vi mennesker elsker andres historier. De synes på ukebladsalg, reality serier, dokumentarer og stadig større kjendishysteri. Så nå tar jeg meg den frihet og generalisere til å si VI. (Men er du ikke en av dem, så kan du lese DE.) Jeg er alltid nysgjerrig på hva det er som får oss til å berøre, påvirke, gledes, gremmes etc. Jeg tror det er som en fan av Lene Marlin fortalte henne: Det kjennes ut som du synger om meg. Vi kan gjenkjenne oss i historier eller tekstene. Og med musikk, lyrikk og rytme bak, så blir det nært. Det blir et fellesskap og tilhørighet. Når deres tekster blir formidlet, og vi kjenner oss igjen, blir vi mindre alene. Og vi lærer oss låta, og kan alle synge og nynne med. Ikke minst sprer musikken deres også glede, energi og gode stemninger. Den kan gi assosiasjoner til gode hendelser i livet. Eller få i gang dansefoten og vår egen stemme. Tekstene kan gi nye ord på følelser, sammenhenger og tanker. Den kan forklare verdier vi setter høyt. Og melodiene kan i seg selv bevege oss, og gi oss kraft eller trøst.
De synger om sine tanker og følelser, uansett om det handler om kjærlighet, sorg, vennskap, frustrasjon, så setter de ord og toner på sitt eller andres liv. Både topper og daler. Og ”disse kjendisene” blir veldig normale. Lik deg og meg.
Så hvordan kan de inspirere oss?  Jeg tenker at det de viser av sin menneskelighet, ikke kun status, penger, ekstrem musikalitet og suksess, men også at de forteller hvordan de har investert tiden sin med å spille og skrive, de har satset på drømmen sin, de har levd gjennom motgang, og de har truffet på mennesker som har hatt troen på dem. Det inspirerer. Kanskje det kan smitte over på oss andre? Deres pågangsmot, åpenhet, modighet.

Det er også fantastisk å se hvordan de roser hverandre. De takker, klemmer, setter pris på og applauderer hverandre. Det er nydelig å se på. Og vi trenger det alle sammen. Programmet viser drømmer som har blitt virkelighet. De er mennesker som kan leve av det de elsker mest å gjøre. Men de forteller også om bratte bakker, sårhet og kamper både med seg selv og andre. Men viser at de er enda sterkere i dag, etter hva de har gjennomlevd. Det kan gi ethvert menneske håp og lys. Her er det ingen som blir stemt ut. Her blir alle stemt opp og fram. Det er så mye omsorg og glede at det er umulig å ikke la seg påvirke – på en sunn og god måte.
Har du andre tanker om programmet, hvordan du blir påvirket, eller annet- så kommenter gjerne;)