Levende liv


Legg igjen en kommentar

Sjalusi – vondt for begge parter

Her beskriver jeg et lite eksempel ut ifra den sjalusien der det ikke finnes reellt utroskap. Der man ikke forsøker å få den andre sjalu. Det er beskrivelse av et forhold som er flott på mange områder, men der sjalusi blir mer og mer ødleggende.
Han:
Han visste at han var på vei til å drive henne fra seg. Rett og slett skuffe henne av gårde med sin eiertrang. Han ville jo bare være snill og god. Hun var virkelig kjærligheten i hans liv. Han kom ikke til å kunne leve uten henne. Hele han ville bare holde henne fast. Og det var også det han gjorde. Men bare så altfor fast.
Henne:
Alle rundt av både familie, kollegaer og venner anså han som en fantastisk mann. Pliktoppfyllende, arbeidsom, snill og sjarmerende. Det synes hun selv også. Det sa hun ofte. Han er virkelig mannen i hennes liv. Men kanskje kan hun ikke leve med den hun elsker. Han slår henne ikke. Men han driver henne til vanvidd. Hun er på vei til å bli paranoid. Hun føler han står rundt hvert eneste hjørne, lurer på om telefonen hennes er avlyttet. Om han kommer hjem tidligere enn han har sagt – ikke som en hyggelig overraskelse, men for å sjekke henne. Hun føler han ser på henne og overvåker henne hele tiden, til og med i drømmene hennes er han som en skygge med overalt.
Han:
Han er livredd. Skrekkslagen ved tanken på at hun skal gå. Han trives på jobben sin som lege. Han har det trygt og godt økonomisk. Han har to herlige døtre, som han forguder. Men han har en mørk side han ikke kan forklare. Den overtar alt inne i ham plutselig. Det er som en knyttneve som vris rundt, som om noen vil gjøre han vondt. Han føler at han ikke fortjener henne. Hun er for fantastisk. Helt siden han møtte henne har han følt seg forvirret over at hun sa ja til å bli hans. Kunne ikke forstå det. Siden det har han vært redd. Hver dag. For å miste henne.
Henne:
Først ble hun sjarmert. Hun følte at han tok ekstra vare på henne. Hun var heldig som var hans tydelige nummer en – foran alt annet. De hadde det så fantastisk. Forelskelsen blomstret. Så ble det sakte, men sikkert vanskeligere. Han ville kjøre henne, hente henne, sendte mange sms og ringte. Det ble for mye. De måtte snakke. Hun måtte ta denne ubehagelige utviklingen på alvor. Hun kunne ikke ha det slik. Hun kanskje mistenkte han for verre enn det var. Men det var blitt slik etter alle utspørringer, beskyldninger og usikkerhet.
Han:
Når hun ber om at de må prate, da blir han enda reddere. Da vil hun sikkert gå fra ham. Pratestunder er forbundet med fare. Store varselblinkere blender ham. Det er sirener som uler. Han får nærmest panikk. Han vet ikke om han skal skrike og holde seg for ørene og nekte å høre hva hun sier, eller om han skal gråte og be på sine knær, eller om han skal bli sint, fordi hun ikke forstår. Det eneste han vil at hun skal forstå er at han elsker henne. Hun må bli. Kan han gjøre noe mer? Setter han ikke nok pris på henne? Er han ikke god nok? Spørsmålene gnager og fortærer ham. Han føler han gjør så mye. Hvorfor ser hun ikke det?
Henne:
Hun prøver å fortelle ham at hun elsker ham, og at hun vet at han elsker henne. Men at han ikke må kvele kjærligheten de har mellom seg. Han må slippe taket, stole på henne, tro på det hun sier. Hun trenger luft og mulighet til å være blant andre mennesker uten å bli mistenkeliggjort. Det er som om luften blir tynnere og vanskeligere å puste i om hans blikk og nærvær er som klister på henne hele tiden. Hun har i siste tiden kjente på kvalme. Har tatt seg til halsen. Han har aldri vært fysisk slem, men følelsen hun nå har i kroppen er veldig fysisk. Det er smerter. Kan han ikke bare snu ryggen til, og la henne få komme etter han? Kan ikke hun få være den som ringer, eller sitter hjemme alene, mens han er ute med kamerater? Hun trenger likevekt og gjensidighet. Det kan ikke være en kamp om å elske mest etter hvor mye man ringer, holder rundt, spør, følger, henter, kysser – da hadde han vunnet lett. Men hun vet ikke lenger om hun føler seg elsket. Hun føler seg mer og mer eid, holdt og fanget. Det er ikke slik hun forbinder med å elske, selv om det er de ordene han bruker. For henne er det en ”mismatch” mellom ord og handling.  Hun kan ikke leve i et forhold hvor hun har konstant dårlig samvittighet fordi hun ikke elsker på hans måte.
Han:
Han forstår ikke hvordan hun ikke kan føle seg elsket. Han tenker på henne hele tiden. Han ville gitt henne månen om han kunne. Han føler seg misforstått, men han skjønner at det er alvor. Om han ikke slipper taket mer, så går hun. For han virker det umulig. For om han slipper kommer hun jo til å forsvinne ut, og bort fra han. Hvordan kan han la det skje? Han hører hennes ord, forstår ordene og truslene, men klarer ikke se sammenheng mellom det å slippe taket, for at hun skal komme nærmere. Det rimer ikke i hans hode. Det blir helt motsatt av alt hva kroppen hans forteller ham. Men hun sier det er siste sjanse før hun ikke har noe valg. Han må forsøke hennes måte.
Henne:
Hun merker at han forsøker. Hun ser hvor forsiktig han er. Hun kan se hans redsel, både for ikke å spørre og for å spørre. Hun vil hjelpe ham. Hun forteller uten at han trenger å spørre. Hun sender han en sms. Men hun vil ikke bli hentet. Hun merker at han ligger våken når hun kommer hjem etter venninnekveld. Hun ber han dra ut med noen kamerater, eller kollegaer. Hun ser hvordan han lider. Men hun forstår at han virkelig prøver, og det er rørende. Hun vil vise han at det kan lønne seg, så hun sender en sms og tilbyr seg å hente han da han vil hjem.
Han:
Han føler seg dårlig. Klarer så vidt å høre hva de andre snakker om. Han er kvalm. Hva gjør hun nå? Har hun besøk? Hvorfor ville hun ha han ut og bort? Det må være en annen. Han vil hjem. Men han må holde ut litt til, slik hun vil. Han må vise at han forsøker. Så ser han sms, fra henne. Hun tilbyr seg å hente han. Det er som om innvollene danser samba. Han blir så glad. Han vil ta en øl til med gutta. Han kvikner til og bestemmer seg for å la henne slippe å hente. Men han vil snart hjem. Hjem og fortelle henne hvor glad han ble.
Henne:
Hun våknet av at han gikk i døra. Skjønte at han var litt brisen. Hun lot han vite at hun var våken. Hun så at han var glad. Hun fortalte ham hvor godt det var å kunne få sjansen til å sende ham en slik melding. Og at hun følte det var nødvendig for forholdet.
Han:
Han skjønte det. Og følte det. Hun hadde rett. Men han visste at kampen mot sjalusien ikke var over. Men for første gang kjente han på kroppen hva hun mente om gjensidighet og frihet. Han var enda ikke fri, men kjente på en reell glede over å få en slik sms fra henne at den ville han kjenne på igjen. Hun smilte igjen, og han følte det var håp.


Legg igjen en kommentar

Når hun vil forlate

hjerte i roser

(Dette er en historie som ikke er basert på en person eller par, kun mange lignende hverandre mikset sammen!)

Hun kommer gråtende inn gjennom døra. Hun er ikke den første, og jeg tror heller ikke den siste. Man kan tro hun er blitt forlatt. Men det er hun ikke. Hun blir elsket. Men hun elsker ikke lenger tilbake.

Hun har lett etter de gode og varme følelsene i flere år nå. Hun har lett i hver eneste krok i hele kroppen. Men de er borte. Sporløst forsvunnet på veien, etter giftermålet, barna og nytt hus. Kanskje nedgravd under bleier, søvnløse netter, lange jobbdager, hormoner og TV. Hun vet ikke. Hun har ikke bare lett i seg selv. Hun har lett mellom dem. Sjekket om den kjærlige følelsen har villet titte fram når de har kysset, vært på restaurant, reist eller sittet i armkroken. Men det skjer ingenting i kroppen. Ingen lyst, ingen nysgjerrighet, ingen vibrasjoner, ingen varme. Det er bare kjølig. Det har virkelig gått gradene nedover fra hett, varmt, lunkent til kjølig. Hun vil ikke bli iskald.

Derfor klarer hun ikke lenger å kysse. Det føles forædersk. Men avvisning er også smertefullt. Både for henne og han. Den eneste følelsen hun kjenner er dårlig samvittighet. Ikke fordi hun har funnet en annen, eller fordi  hun har gjort noe annet bevisst dumt mot ham. Nei, kun fordi hun ikke føler det hun vil. Kjærligheten hun trodde skulle bli i henne for alltid. Kroppen vil ikke lystre, og ikke  viljen heller. Hun vil ikke lenger på tur, eller reise med han. Det er som om hver gang hun prøver, så går kroppen i vranglås. Uansett hva hun gjør, så blir det galt.

Han fortjener bedre. Han fortjener nærhet og kjærlighet. Hun vet han vil ha det av henne. Men hun klarer ikke gi. Hun har ikke flere steder å lete. Hun forstår ikke selv når, hvorfor og hvordan det kan ha blitt slik. Hun vet hun savner ting i livet. Det har hun sagt. Men han kan ikke gi henne det. Og om han hadde klart det i dag, ville ikke følelsene kommet fram. De har forsøkt å snakke, endre underveis når noe har vært vanskelig. De har gjort sine framskritt, og tilbakeskritt. Da var det fremdeles varme følelser og håp. Da hadde hun flere steder å lete.

Men nå må hun gå. Forlate ham. Hun vil ikke såre. Men det er det hun kommer til å gjøre. Klart han blir såret. Hun vil ikke gå, når hun ser han krympe sammen i sorg, men hun kan ikke bli. Hun trenger kroppen sin til å bli varm og kjærlig igjen. Hun klarer ikke se hans lengsel hver dag uten å kunne gi. Hun kan ikke leve et løgnaktig liv. Kan ikke lenger si at hun elsker ham. Hvert pust hun trekker inn svir i brystet. Hvert skritt hun tar inn i neste dag med ham er en pine.

Hun kan med hånden på hjertet si at hun er glad i ham. Han er en god og snill mann og god far. Det hadde vært enklere om han ikke var det. Og hun kan love at hun engang elsket. Og hun er 100 prosent ærlig når hun sier at hun nå ikke elsker en annen. Men akkurat nå elsker hun ikke lenger seg selv heller. Hun lever på tvers av alt hun føler. Så ikke spør hvorfor. Det skjedde ikke over natten. Og hadde hun visst hvor kjærligheten for ham var blitt av, hadde hun hentet den med det samme! Deres samliv var også hennes drøm og framtid, men nå er den borte. Og hun vet ikke hvorfor. Hun vet bare at hun må gå. Hun må finne sin kjærlighet til seg selv, og tilgi seg selv. For hun føler seg som en sviker. Men hun sviker enda mer om hun blir. Når hun går vil skuffelsen bli total. Men så vil tro, håp og kjærlighet kunne vokse fram igjen.

Hva kan dere gjøre for å unngå dette? Mye av det samme dere gjorde mens dere var forelsket….Det kan høres ut som det er enkelt sagt. Men tenk tilbake, på da dere prioriterte hverandre, overrasket hverandre, kysset mer, ga hverandre komplimenter, pratet i evigheter. Naturlig nok blir ikke hverdagene slik for alltid. Men en liten del av det bør opprettholdes for å holde kjærligheten varm.


Legg igjen en kommentar

Gresset er ikke grønnere på andre siden av gjerdet, eller kan det være det?

Det er en påstand som ofte blir sagt. Sies det for å holde på romantiseringen av det man først har valgt, uansett konsekvens. Eller er det for å overtale seg selv og andre om at begge deler vil kreve jobb, så da kan man likegodt bli hvor man er?  Tror du at alt er prøvd og unnskylder deg med at alles gress blekner med åra uansett? Eller er det sant at – gresset er faktisk ikke grønnere på andre siden av gjerdet.

Et valg

Da man gifter seg, flytter sammen eller får barn har man gjort et valg. Et valg av en partner, og som kjennes helt riktig ut her og nå. Og intensjonen er å holde ut for alltid. Uansett tørke, storm, motvind, regn eller solskinn. De fleste har vurdert og kjent og pratet sammen mye og kjenner hverandres gode og mindre gode sider. Men de mindre gode sidene er til å leve med, og de er så mye mindre enn alt det som er fint og godt. Det er fysisk tiltrekning, man har gode dialoger, har mange like verdier og har det gøy sammen. Alle forutsetninger for å lykkes som ektepar eller samboerpar. Det føles naturlig og som et bra valg. Man har felles drøm om en god framtid sammen.

I begynnelsen er det også lett å vanne gresset. Forholdet vokser og gror. Er det visse ting som ikke er på topp er det lett å rette opp med omsorg og samarbeid. Viljen og ekteskapsløftene sitter nært. Og følelsene blomstrer.

Etter hvert…..

Trygghet i forholdet er ofte et godt tegn. Det er da vi kan være oss selv. Det blir nakent og ærlig. Men det er også da vi kan ta hverandre for gitt. Man kan glemme både vanning, stell og omsorg. Det skal liksom holde med å komme hjem til samme hus, planlegge ferier sammen og samarbeide om det praktiske. Barn og karrierer kan løfte livet til nye dimensjoner. Og som konsekvens kan forholdet få en annen form. Det fungerer ikke lenger å gjøre alt på samme måte det ble gjort før. Nye måter å samarbeide på blir nødvendig. Det kan kreves mer for å få til vanning og omsorg for hverandre. Begge kan begynne å lengte etter mer oppmerksomhet, nærhet, samtaler, forståelse, men vet ikke lenger helt hvordan det skal gjøres. Det kan være tidkrevende. Og det kan være vanskelig og ubehagelig å tydeliggjøre det som ikke fungerer så bra lengre. Eller man synes det er den andre som bør ta initiativet? Det er normalt at livet endres. Hver og en av oss utvikles. Det er ikke alltid slik i et forhold at man må utvikles helt i samme retning eller takt for at det skal kunne lykkes. Men jeg tror det kreves at man ser den andres utvikling, roser og respekterer. For da man slutter å se og bekrefte hverandre, kan man skli fra hverandre. Og det er da man kan begynne å lure på om man passer sammen likevel. Det kan dukke opp noen nye frø som gjør at man begynner å vanne på andre arenaer enn i forholdet. Om det være seg sin egen utvikling i en spesiell retning eller andre relasjoner.

Det andre gresset

Hvis forholdet skranter av en eller annen grunn, blir man mer mottagelig for fristelser utenfor. Og også mer mottagelig for komplimenter og oppmerksomhet. Hvis det er nærhet eller forståelse man savner i forholdet sitt, er det veldig lett å ta imot når tilbudet kommer utenfra. Kanskje den relasjonen er lettere å jobbe med for utvikling enn å reparere og korrigere det man har hjemme. Det finnes nok mange skilsmisser i dag som kunne vært unngått om vanningen av eget gress hadde fortsatt. Det kan være forventningsavklaring, tydelig og nysgjerrig kommunikasjon, hele tiden ønske om å forstå og gi omsorg til sin partner. Rett og slett holde gløden og fysisk og mental nærhet, selv i vanskelige tider. For på den andre siden av gjerde kan det selvfølgelig komme andre utfordringer, og forelskelsen kan dabbe av der også. Men det er jo også slik at mange mennesker lærer av sine feil, og retter opp når de starter på en ny startstrek. Og det er jo mange ekteskap nummer to som også holder livet ut. Så da var kanskje det gresset grønnere likevel på den siden. Resultatet kunne kanskje vært annerledes om man hadde fortsatt å vanne sitt eget gress. Jeg tenker at konsekvensen av ikke å vanne sitt eget, kan bli at det blir lettere å la seg friste av det nye og spennende og friske, enn å hamle opp og pusse opp det gamle. Selv om begge deler krever jobb.

Det jeg ser og opplever i parterapi som hjelper er:

–          Si forventningene dine høyt. Og sjekk ut om din partners forventninger. Ikke tro at du vet dem.

–          Overrask hverandre, og/eller sørg for å ha egen tid bare dere to.

–          Gjør hyggelige ting sammen og gi hverandre komplimenter og ros

–          Hjelp hverandre og snakk sammen om behov

–          Evaluere forholdet på sammen måte som dere evaluerer andre ting i livet. Og husk å ta med alt som går bra.


Legg igjen en kommentar

Lidenskap og vold

Det er hjertet mitt som forteller deg denne historien. Ikke vent deg noe logikk. Ikke spør hvorfor jeg ikke gikk før? Du har kanskje hørt lignende historier før. Men de kan fortelles igjen. Kanskje er målet en utvidet forståelse?
(Og før du leser videre minner jeg om at slike historier er helt anonymisert uansett form den er skrevet i! Kjenner du deg eller en annen igjen, er det helt tilfeldig, eller fordi mange kan ha opplevd lignende)

Historien er vidunderlig og vakker. Og den er noe dritt!

Fra ingenting til alt

Jeg hadde en følelse av verdiløshet før jeg traff ham. Jeg var ingenting. Usynlig og følte meg stygg og fæl. Så ble jeg alt. Jeg ble virkelig hele verden for en person. Og han fikk hele meg. Jeg gav ham nøkkelen til mitt hjerte, min kropp og mine tanker. Jeg hadde ikke lenger nøkkel selv. Han fikk åpne og lukke som han ville. For han gav meg blikk, oppmerksomhet, nærhet og omsorg.  Jeg var sulteforet på kjærlighet. Jeg følte meg desperat, og ble glupsk og grisk da jeg fikk ham.  Og han tok imot alt. Han forandret mitt liv. Jeg gikk fra fattigdom til å bli styrtrik. Jeg svevde på rosa sky. Jeg var rett og slett uberegnelig.

Det var som om jeg levde i en klissete roman fullt av kjærlighetsklisjeer. Og jeg følte meg vakker. Jeg smilte og glødet. Det gjorde at jeg plutselig ikke bare var interessant for min kjære. Men også andre gutter og menn kastet blikk, snakket til meg og viste interesse. Det falt ikke i god jord. Fra å bli kalt elskling, baby, min, snuppa, kjære ble jeg kjerring, hore, tøs, ludder. Men han gikk ikke. Han holdt meg hardere. Hele natten gjennom holdt han rundt meg. Jeg ble smigret. Jeg ville bli holdt. Jeg ville bare være hans. Dessverre trodde han meg ikke. Så fra å være sosiale, takket vi nå pent nei til invitasjoner. Vi ble mer isolert. Var vi ute blant folk, holdt han hånden min. Kysset meg ofte og viste verden at jeg var hans. Jeg la merke til noen varsellys blinke i det fjerne, men han fikk meg til å føle noe jeg aldri i mitt liv hadde følt før, og som jeg fryktet at jeg aldri kunne kjenne. Jeg kjente meg verdifull for et annet menneske, og jeg kjente meg attraktiv og kvinnelig. Lidenskapen flammet i meg. Jeg hadde en lyst i meg jeg ikke visste at fantes. Så jeg fortsatte å gnistre. Jeg hadde en takknemlighetsgjeld å betale. Det var et løfte om å bli hans for alltid.

Voldsom kjærlighet

Han endret seg. Fikk humørsvingninger. Så kom første slag, og andre. Jeg fikk blåmerker og sprukken leppe. Og et dypt skår i lykken. Han forsvant fra meg mens jeg lå som et sammenkrøpet foster på gulvet. Jeg tenkte aldri på å gå. Bare at han skulle komme tilbake. Han kom. Gråtende. Vi ble elskende igjen. Hele forholdet ble enda mer intenst, enda vakrere, OG enda verre. Det ble oftere til at vold måtte til for at det skulle bli lidenskap etterpå. Etter hvert ble det mer vold enn lidenskap. Prisen gikk opp. Jeg følte meg på salg. Jeg gikk fra å stråle til å visne. Men det var på en annen måte enn før jeg møtte han. Nå hadde jeg noe å miste. Og jeg hadde tyngre bagasje. Ville jeg klare å bære den alene. Ville jeg klare å gå fra litt lidenskap til ingenting? Jeg klarte ikke å ta valget. Isteden ble jeg handlingslammet. Det ble det samme som å bli. Jeg hadde ikke krefter til å gå. For det ville ikke bli lett, det ville bli en kamp. Og hvor skulle jeg gå. Jeg hadde jo ingen andre. Da jeg fikk ham, evnet jeg bare å elske en. Kunne ikke bruke tid på noen andre. Nå var de andre borte.

Forståelse

Det var barnet i magen som hjalp meg bort. Barnet styrket meg. Ga meg et klarere blikk. Et blikk utover og framover, vekk fra vår hule. Kanskje klarte jeg ikke å gå før jeg hadde en annen å ta vare på, for JEG var ikke nok for meg selv. Kanskje måtte jeg ha med meg en bit av ham? Det kan virke sykt å bli, men for meg var jeg enda sykere uten ham. Før ham var livet bare eksistens. Da foretrakk jeg heller berg og dalbane. Det har aldri vært synd på meg, og i ettertid føler jeg meg heller ikke dum. Bare rikere. Det er kanskje farlig å si. Det kan høres ut som jeg måtte ha det vondt for å få det godt. At jeg måtte ha den grusomme opplevelsen for å finne annen lykke og mening i livet senere. Men det er ikke på grunn av opplevelsene i seg det har blitt så bra, men på grunn av bearbeidelsene i ettertid. Jeg forstår mer av livet og kjærligheten. Og jeg skjønner at ingen andre kan bære min lykke videre. Den må jeg ta tak i selv.Og det er godt å ikke lenger være sint eller bitter. Hverken på meg selv eller ham.


Legg igjen en kommentar

Fra ensomhet til forelskelse

Hun fortalte at hun var redd hele tiden. Redd for at ensomhet og frykt skulle være de sterkeste kreftene i henne bestandig. Redd for aldri å ville bli elsket. Redd for ikke å evne og gi alt hun følte hun bar på, av godhet og kjærlighet. Hun torde ikke se opp, tok ikke sjansen på å se avvisning.  Hun vandret ofte rundt uten mål og mening. Det vekslet mellom å føles som tomrom, og å ha en sekk med svart og tung stein i magen. Det hjalp å gråte, særlig i regnvær. Da gråt hun sammen med skyene. Hun synes det var rart at pusten gikk og blodet fremdeles strømmet gjennom henne, når hun egentlig selv ikke ønsket det. Fantes det likevel en mening?

Det kjentes ut som hun ikke ville dø, men hun ville ikke leve heller. Da mørket kom, kunne hun se opp og fram. Mørket ble hennes venn, akkurat som skyene. Mørket var som et pledd, som ga henne støtte og omsorg. Da ble hennes ensomhet mindre synlig. Blant høye trær og tett skog kunne hun også gjemme seg. Eller hun kunne sitte på en liten fjelltopp og se på utsikten, og late som alt var fint. Utsikten ble FOR vakker, FOR vakker i forhold til følelsene som ulmet i henne. Det var for kontrastfylt. Omgivelsene kræsjet med det triste i henne, og det gjorde det triste enda tristere. Tenk om hun kunne nyte dette med en hånd å holde i. Ensomheten er sperret inne i henne, den gnager seg rundt i kroppen, og kommer ikke ut. Hun har prøvd både å skrike den ut, skjære den ut og gråte den ut. Hun føler seg innesperret bak et vindu hvor hun bare får betrakte andres vennskap og kjærlighet på den andre siden av glasset. Helt isolert fra alle. Helt til han plutselig dukket opp. Han hadde sett meg, prøvd lenge å få kontakt. Jeg så ned. Han spurte om han fikk være med meg på min gåtur. Vi gikk i 90 minutter uten ett ord. Han takket for turen og ville gjerne være med meg igjen. En helt ugjenkjennelig følelse dukket opp. Lengsel. Lengsel etter ny gåtur.

Hun forteller at hun fremdeles er redd. Redd for å kvele han med all sin kjærlighet. Oversvømme han, så han drukner. Det føles skummelt å elske så høyt og så inderlig. Hvordan fant han nøkkelen til hennes hjerte? Hans smil, hans varme blikk, hans godhet, hans kjærtegn, stillhet og ord. Han tåler henne, med alt hun er. Han har aldri snudd ryggen til, han har holdt hennes hånd. Han omfavner hennes ensomhet, helt til de er i tosomhet. Det er et under at han fant henne bak muren av beskyttelse. Nå står hun her naken og redd, for at han vil forlate henne med åpne sår og uten skjold. Men hun har valgt å elske han alt hun kan. Hun har valgt å gripe håpet. For hun kan ikke tape. For endelig føler hun seg elsket og vakker. Hun føler seg levende. Hun kan nyte lyset og møte blikk. Hun får holde hans hånd på fjelltoppen, og hun har åpnet glassvinduet mellom seg selv og resten av tilværelsen. Hun gråter ikke lenger i regnet, de kysser. Hun vandrer ikke lenger alene, men med han. Hun må tåle denne redselen. Den symboliserer noe annet nå enn før. Denne redselen forteller at hun elsker og er redd for å miste den hun elsker. Det er bra å være redd for å miste, så lenge den ikke hemmer henne. Hun registrerer at frykten lurer der bak på skulderen i blant, men fortsetter å stryke hans kinn, dele sine tanker, drømmer om framtiden, snakke store ord. For hun har bestemt seg for å la håpet som har gitt livsgnist være ledsager nå.


Legg igjen en kommentar

Er forholdet deres bare flatt, eller helt dødt?

Ingenting føles mer grusomt enn når kjærligheten i forholdet svinner hen, særlig om den ene parten fremdeles elsker, mens for den andre part er de varme følelsene borte. Og ikke lenger bli elsket av den du trodde skulle stå ved din side til siste pust er ubeskrivelig vondt. Og skulle fortelle din partner, som du trodde du skulle elske for alltid, at følelsene er borte er fælt.

Mange for sent i terapi

Dessverre er det mange ekte- og samboer par som kommer alt for sent i terapi. De kommer da med forskjellig agenda. Den ene kommer for å få et ryddig og rolig brudd, den andre for å lappe sammen forholdet. Det er vondt å se desperasjonen til den som vil kjempe videre. Og det er vondt å høre hvordan den som vil gå har forsøkt i lang tid. Terapi kan også ha vært nevnt mellom dem tidligere, men ingen har tatt initiativ, og de vil helst klare det selv.

Dødt eller flatt

De fleste forhold har sine opp- og nedturer. Noen har heller et stabilt ”greit” forhold.  Vi kan alle ha forskjellige krav til hvordan forholdet skal være. Noen setter mer pris på trygghet og vennskap, mens andre vil ha mer lidenskap og spenning. Noen ganger har kravene vært like, men så endrer de seg underveis. Det er likevel viktig å kjenne etter om følelsene bare er som flatt batteri og kan lades ved hjelp av bedre kommunikasjon, mer fysisk nærhet, flere felles opplevelser, klargjøring av økonomi, fornyet tillit , kompromisser eller bedre teamwork? Eller er følelsene helt døde? Flere opplever at parten med følelsene plutselig skjønner alvoret da time hos terapeut er bestilt, og går i gang med mange positive endringer. Da kan det oppleves som patetisk, fordi de ikke gjør det ikke for seg selv, men kun for at partneren skal bli. Da hjelper det ikke engang å hente månen. De vil rett og slett ikke være i nærheten av sin partner lenger. Den som vil gå har gått løypa fra kjærlighet via lengsel til oppgitthet, og til avsmak.

Ensomhet i tosomheten

Mange føler de har prøvd alt. De har skreket, grått, truet, bedt, spurt, pratet, vært stille. Men eneste respons er avvisning i ulike former. Det blir ensomhet i tosomhet. Det blir et praktisk og overfladisk forhold. Så erkjennes det at en må leve uten kjærligheten man hadde håpet. Lysten på den andre forsvinner. Og mange tror lysten er helt borte, for alltid. Så kan en treffe på en som gjør at lysten vekkes. Det blir en oppvåkning. Og en vil ikke lenger degradere seg til å være en som ikke blir verdsatt, eller klarer å verdsette. Og leve uten å elske mer. Det er heller ikke bra for barna. Husk den beste gaven et barn kan få, er at pappa elsker mamma, og mamma elsker pappa. Hvordan et ekteskap bør være, er også noe barn lærer av dere og tar med seg videre. Er det et usunn relasjon, som er mer vond enn god for flere parter, er det kanskje ikke verdt det. Alle fortjener å bli elsket og elske.

Hva hjelper?

Det finnes ingen fasitsvar. Men en god start er å øve på å være nysgjerrig på den andre, lytte, og prøve å forstå. Lat som det er din beste venn/venninne som sitter og forteller om sine savn eller problemer i forholdet. Da ville du antagelig både forstått og prøvd å hjelpe. Husk at dere som par er et team. Sjekk ut hva din partner forventer. Mange har fått noen overraskelser her. Fordi de trodde de visste hva den andre ville. Finn ut hva dere elsket ved hverandre i begynnelsen, og snakk om gode minner. Ofte kommer smil og latter fram, og det er lettere å føle nærhet, og lettere å føre samtalen videre. Gi hverandre komplimenter. Og det krever selvfølgelig at du ser på partneren din, ikke bare ha øynene i hennes/hans retning. Gjør hyggelige ting sammen, som krever mer aktivitet enn å sitte i samme sofa. Send hyggelige sms, ta på hverandre uten at det trenger å gå til sex. Små endringer kan gi store konsekvenser. Har dere prøvd selv flere ganger uten å lykkes over lengre tid, så  gå i terapi mens de varme følelsene fremdeles finnes hos dere begge. Hos en god terapeut vil det ikke holdes parti, det vil sees på hva som skjer mellom dere. Det vil også fokuseres på hva som fungerer bra, og hva som kan utvikles. Og dere vil antagelig se dere selv som par mer utenfra, og selv se klarere hva som skal til for å skape glød mellom dere igjen. Dere kan også få noen triks til hvordan lytte, hvordan spørre som gjør at det blir lettere.

Det er en fryd å se på forhold som får kjærlighetsbatteriene ladet opp igjen. De kom for å investere i forholdet sitt. De ville rette opp de små gnissingene. De torde å stå i det som var ubehagelig uten å være redd for at det skulle gjøre noe verre. De møtte utfordringene istedenfor å løpe fra dem.

Klem fra Siw


Legg igjen en kommentar

Med fokus på lykke

happy

For meg handler lykke oftest om øyeblikk, eller lykkestunder. Det er øyeblikk da alt annet forsvinner enn akkurat det fantastiske jeg har fokus på, og kjenner i hele meg. Det kan være følelser som stolthet, glede, forelskelse, nærhet, kjærlighet, ro, balanse, positiv overraskelse,  eller mestring. Det er en følelse av å være totalt tilstede med opplevelsen og meg selv. Som om hele verden ellers rundt meg forsvinner. Det er noe overveldende som fyller hele meg. Det kan kjennes i magen og  brystet spesielt, og kjennes som pirring, gledestårer, latter, smil, varme som brer seg, letthet, totalt ro etc. Sansene er skjerpet, det kan være noe vakkert jeg hører, noe fantastisk jeg ser, noe behagelig jeg kjenner, som gir meg gode følelser og får meg til å glemme alt annet. Så kan det også opphøre plutselig, eller langsomt. Og jeg vil endre min tilstand til: bra. Eller ok. Eller jeg kan komme på noe som er vanskelig, og kjenne på tristhet. Det er sjelden jeg har blitt i lykkefølelsen over veldig lang tid. Virkeligheten med sine omgivelser innhenter meg. Så for å skape meg flest mulig lykkestunder vet jeg for min del at jeg må gjøre ting jeg liker, være med de som gjør meg glad og leve meg inn i øyeblikket med skjerpede sanser, og ikke være redd for å vise meg fram med følelser som er i ytterkantene av det vanlige. Følelser som synes. Som kan gi meg farge i kinnene, tårer som renner, smil og latter, selv når ingen andre kjenner det på samme måte. For lykke kan også gjøre deg mer synlig.  Om du er lykkelig, kan fallhøyden og skuffelser bli større, når du plutselig opplever noe vanskelig, eller om du forventer at lykken skal vare i lang tid. Men om du ser lykkestundene som påfyll av energi, som nødvendighet for å forstå alle motsatte følelser, eller bare en nytelse der og da, vil du ta imot lykken med viten om at den gir deg nyanser og ydmykhet til livet. Og jeg vil  påstå at den også kan gjøre deg helsemessig friskere. Det er lettere å få relasjoner, da folk trekkes mot deg. Lykkestunder er som energiboost og ressursforsterker og helt naturlig «antidepressiva».

Hva er lykke for deg? Jeg har oppdaget at mange har veldig høye krav til livet. De forventer å være lykkelige mesteparten av tiden, og de tror veldig mange andre rundt seg er lykkelige hele tiden. Ja, til tider kan det jo se slik ut. For mange er det lettest å flagge hva de gjør,  skal gjøre, og har gjort som er spennende og gøy. Det kommer ut og fram i samtaler og ikke minst facebook, eller andre sosiale medier.  Men jeg kan love dere at alle som forteller om fine og flotte ting også har dårlige dager. De vil bare ikke snakke like høyt om det, og ikke like ofte. Mange vil fôre det positive, i håp om at det skal vokse. Eller ved å snakke og fokusere på det bra, så legger de også selv merke til hvor mye bra de har det, og vil dermed ikke ta det negative til store dimensjoner. De som fokuserer på det gode, har også lett tilgang til sine ressurser, og vet lett hva som gjør de glade, og kan bruke det som «medisin» på dårligere dager.

Hvordan kjenner du at du er lykkelig? Kan du beskrive hvordan det kjennes ut? Det er for mange lettere å beskrive sinne og frykt, enn lykke. Men kroppen vår er også bærer av følelsen lykke. Tror det faktisk er viktig å plassere det og kunne beskrive det. For da vil du lettere kjenne det igjen, og legge merke til det, og notere deg det. Og igjen få en opplevelse av at lykke stikker fram oftere enn du tror. Og om du kjenner hva lykke gjør med kroppen din, vil helheten av deg med både følelser og tanker også påvirkes positivt.

Personlig er jeg fornøyd med livet også om jeg har det godt og bra.  Jeg må ikke være i ekstase av lykke for å kunne bekrefte at livet er fint. Det er jo tross alt fordi vi kjenner forskjell på: dårlig, ok, bra, lykkelig at vi kan være med å påvirke vår egen situasjon. Vi kan gjøre de tingene vi vet vil lette oss, og påvirke oss på en god måte. Men nyansene er viktig. Det ville bli slitsomt å kjenne seg, fra seg av lykke, til en hver tid. Det er intens følelse på samme måte som ulykkelighet. Både lykkelighet og ulykkelighet er i ytterkanter av følelsesskalaen, og det kan tappe energien i lengden. Det er sunt og godt for kroppen og også ha det ok, bra, ro eller følelse av balanse. Ofte kan de fleste av oss ha det både bra og dårlig på samme tid.  Enkelte områder i livet som er helt topp, og andre som er dårlige. For eksempel et skille mellom jobb og kjærlighet. Noen er flinkere enn andre til å skille, og noen drar med seg problemer fra en arena i livet inn i en annen. På samme måte som stor lykke på en arena kan gjøre livet lettere på andre områder i livet også.

Vet du hva som gjør deg lykkelig? Og hvordan kjenner du det?


1 kommentar

Hvem er du, hvem er jeg, og hvem er vi sammen?

(Alle mine innlegg som er i jeg form, med navn etc. er anonymisert. Mange kan sikkert identifisere seg med tema, men jeg har forvrengt og endret så mye at eventuelle likheter er tilfeldig).

Jeg kom til et punkt i livet mitt hvor jeg ikke lenger visste hvem jeg var. Jeg følte at jeg hadde mistet all min substans. Alt bare fløt rundt. Folk spurte hva jeg ville, men jeg ante ikke svaret. Jeg visste knapt om jeg hadde lyst på te eller kaffe. Jeg visste ikke lenger hva jeg likte, hvem jeg likte, hvordan jeg likte at ting skulle være. Hvor hadde Jeg blitt av? Lå jeg igjen i min hjemby, på skolen min, hos eks kjæresten min, på barselavdelingen, på min forrige jobb, hos mine foreldre? Jeg aner rett og slett ikke hvor jeg var i meg selv og hvor jeg var på vei.

Mange snakker om mål. Men hvordan kunne jeg vite i hvilken retning jeg skulle gå, når jeg ikke engang visste hvor jeg sto akkurat nå. Jeg trengte et kart. Et kart over mitt indre landskap. Jeg skjønte plutselig at jeg måtte se innover for å finne meg selv igjen, og ikke utover på alle andre. Først måtte jeg finne ut hvor jeg var akkurat nå. Og jeg trengte også en forståelse av hvordan jeg hadde kommet hit. For jeg ville lære av mine feil, og skulle heretter være mer aktiv, ansvarlig, og tilstede i mine egne valg av veier.

Jeg er en utålmodig sjel, og gikk på mange ”smeller” i letingen. Jeg ville være i fortid og framtid, men ikke her og nå. Det gjorde for vondt å vite så lite om meg selv. Det var vondt å kjenne på kropp og følelser. Det var lettere å være rasjonell, se hva andre gjorde, ta imot kloke råd og slippe å ta ansvar. Da ble det kræsj igjen. Jeg var på ville veier, og andres veier. Mistet helt retning igjen. Da var det å vende innover – igjen.

Jeg var nødt til å lære å stoppe opp. Være for meg selv. Og stille meg selv tydelige spørsmål. Og gi meg ærlige svar. Jeg selv ble mitt eget verktøy.

Jeg lærte underveis at jeg var en person med mange sider. Jeg utviklet meg og endret meg. Jeg hadde ulike behov på ulike dager. Jeg opplevde meg selv forskjellig sammen med ulike mennesker. Jeg kunne ikke bare si: ”Sånn er jeg”. Jeg måtte legge til et par ord. ”Slik er jeg akkurat nå”. Det var faktisk en befrielse. Jeg ble fleksibel med denne anerkjennelsen. Da jeg oppdaget at jeg er meg selv like mye, selv om jeg er forskjellig i ulike situasjoner gav det meg håp. Håp og tro på menneskers evner til endring, læring og utvikling. Jeg oppdaget også at det er en rekke mennesker jeg er veldig lik sammen med.  Jeg har noen sider i meg som sitter hardt, og som jeg favoriserer, og noen jeg er trygg på. Derfor blir de også mer synlige med flere. Timing er også viktig har jeg forstått. Noen ganger må jeg kun ta hensyn til meg selv, min helse, mens andre ganger tar jeg hensyn til etikk og moral, andre mennesker og omgivelsene jeg er i.

Vi har alle en bagasje med ulike historier av relasjoner med oss. Det er et faktum at noen personer  slapper vi mer av med, ler mer med, er mer på vakt ovenfor, hjelper mer, eller liker/misliker mer. De kan minne oss om personer vi tidligere har kjent eller kjenner. Så viktige spørsmål jeg har lært meg å bruke:

–          Hva er mitt behov akkurat nå? (Hva eller hvem er viktige?)

–          Hvordan lar du meg påvirke deg?

–          Hvordan lar jeg meg påvirke av deg?

–          Hvem/Hva blir jeg sammen med…………………….(navn på person(er))?

(Eks: Jeg blir avvisende, liten, megler, mor, publikum, morsom, arrogant, glad, trygg, trist, alvorlig, bestemt, misunnelig, konkurrerende)

Jeg oppdaget underveis med disse spørsmålene at det ikke alltid var den andre jeg mislikte eller likte. Jeg fant til tider ut at jeg ikke likte meg selv sammen med visse personer. Det kom fram sider i meg som jeg projiserte over på den andre, da det egentlig handlet om meg selv. Det var ikke så god følelse. Men oppdagelsen gav meg mulighet til endring. Så når jeg møtte denne personen igjen kunne jeg møte ham/henne med en annen respons enn tidligere. Jeg fikk andre svar. Og vi fikk en annen og bedre relasjon. Samme gjelder også om gode sider.

–          Hvorfor elsker du din kone/mann/venn/venninne? Er ikke det også fordi du liker deg selv sammen med han/henne?  Og hans/hennes gode sider påvirker deg? Dine beste sider kommer fram.

Jeg skal leve meg med selv 24 timer i døgnet. Da er det veldig bra å like seg selv. Jeg var nødt til å ta denne reisen for å finne ut av hvor jeg var i meg selv, for da var det lettere å orientere meg i egne omgivelser av bosted, karriere, helse, min rolle som mor, kone, datter, venninne etc.

Nå har jeg også satt mål, og min indre GPS er på. Jeg ser at det støtt og stadig blir noen småveier og omveier. Og jeg havner til tider både i dype daler, gjørme, storm og ulent terreng. Men noen ganger må jeg gjennom det for å komme til fjelltoppen, solnedgangen, stranda og de gode steder. For meg er prosessen blitt så spennende og morsom, så den er også blitt et eget mål på veien til de andre målene.

Vet du hvor og hvem du er i ditt indre kart akkurat nå, i forhold til deg selv og de du har rundt deg?

Klem fra Siw