Levende liv


Legg igjen en kommentar

Mobbing og kommunikasjon

mobbing

Hun gråter den ene dagen, lider i det stille den neste. Men det synes på øynene hennes at hun er trist. Hun er redd. Hun vil hjem. Hun vil være alene. Der ingen kan være slemme mot henne. Der ingen kan si noe stygt. Hun tør ikke ta igjen. Vet ikke hva hun kan si og gjøre for å få de til å slutte. Hun trenger en venn. En å snakke med, være sammen med. Hun er i ferd med å synke sammen. Til en liten klump uten verdi. Lurer på selv om hun er helt håpløs, stygg, kjedelig og rar? Kanskje har de rett med alt det stygge de sier til henne? Kanskje det er best at hun holder seg alene? Men det gjør så vondt. River inne i brystet. Gjør vondt i magen. Å være helt alene er vondt. Og det er trygt.

Ansvar:

Skolen har anti- mobbing kampanjer. Ledere på skolen tar ofte tak i mobbingen. Barna deltar aktivt i hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. De skriver plakater, diskuterer og lager rollespill. Lærere engasjerer, og det er flott. Det er foredrag, artikler og debatter om mobbing, men likevel eksisterer mobbingen videre. Mobbing var tema da jeg var liten, og det er tema nå når mine barn er små. Det skjer videre i det skjulte, eller det kommer nye mobbere til. Og vi må fortsette kampanjene.  Dessverre er det mange som forblir et offer videre inn på deres neste arena også, på høyskole og på jobb. Mobbingen kan her ha en annen innpakning.

Slik er det ofte. Man forblir et offer. Stort sett alle artikler jeg har lest, debatter jeg har hørt tar for seg mobberen. Mobberen bør straffes, mobberen bør få bedre oppfølging, mobberen bør få bedre selvbilde, mobberen bør vite hvordan det føles ved hjelp av ulike kampanjer og informasjon. Og jeg håper debatter, engasjement og ulike aktiviteter fra skolene sin side fortsetter. Hjelper det ett menneske, er det verdt det. Men hva kan den som blir mobbet selv gjøre? Vente på at mobberne forsvinner, vente til mobberne blir omsorgsfulle mennesker med bedre oppdragelse og mer empati?

Offerrollen:

Mobberne bør fremdeles ansvarliggjøres.  Men den ene metoden utelukker ikke det andre.  Vi kan også ha kampanjer, kurs i selvbildetrening, kommunikasjon og psykologi for å hjelpe ofrene til å komme ut av sin smertefulle situasjon. Jeg er enig i at mobberne bør ansvarliggjøres for smerten de påfører, eller de bør lære seg empati. Men hva når det hele tiden kommer nye mobbere uten empati, og med et slikt dårlig selvbilde at de har behov for å rakke ned på andre for å heve seg selv? Er det ikke da lurt og selv kunne vende trenden med å være offer?  Hvorfor vente, om du selv kan ta tak i din situasjon her og nå? I tillegg til ikke lenger å være offer, vil man oppleve mestringsfølelse og økt selvtillit. Som mobbeoffer synker selvbilde. De fleste vil gjøre seg små og usynlige, samtidig som de lengter etter venner og sosialt liv som alle andre. Det er en naturlig forsvarsmekanisme å ønske å  gjemme seg når man er offer. Man ser ofte ned, håper at ingen legger merke til en. Da er det ikke lett for noen å ta initiativ til prat og vennskap heller. Ser man ned og gjør seg liten, ser det ut som de ønsker å være alene. Enda det er helt motsatt.

Kommunikasjon:

Da jeg var barn, la jeg ofte merke til de som ikke lot seg mobbe. Hva gjorde de? Hva sa de? Flere kunne få en stygg bemerkning, eller kommentar som kunne blitt starten på mobbing. Men de var kjappe i replikken. De hadde smarte svar tilbake. Noen ganger med humor, andre ganger med ironi, eller med selvsikkerhet. Selv om jeg ikke tror alle var like selvsikre, så lot de som.  Og det fungerte. Jeg var fasinert. Jeg skulle ønske jeg kunne svare så bra, så kjapt. De som ikke hadde denne formen for respons reagerte med benektelse, gråt, sinne og trusler, eller tok igjen med samme mobbekommentar tilbake. Ingen av delene fungerte. Den onde sirkelen begynte. Mobberne hadde funnet sine offer.

I min jobb som privatpraktiserende terapeut gjennom mange år, er det mange voksne mennesker som ønsker konkrete råd og tips om hvordan de kan svare og kommentere på andres spørsmål og påstander. Det føles så godt å kunne si ting som stemmer med det en føler inni seg, eller at man klarer å si det en har bestemt seg for å si. Etterpå – når hele situasjonen er over, da kommer man ofte på alt man kunne ha sagt. Smart kommunikasjon kan hjelpe deg som offer, og da hjelper du også mobberen. Hvorfor ikke for en gangs skyld prøve å starte der?

En vanlig respons fra barn som blir ertet eller mobbet er å ta igjen med samme mynt. De sier det samme tilbake. Dette gir erfaringsmessig bare mer ved til bålet. Det blir en kamp om å si de mest sårende og stygge ting. Gråt gir dessverre også ofte en ønsket respons fra mobberne. De har overtaket.

Konkrete verktøy:

Gjentatte ganger har jeg gjennom de siste årene forsøkt en metode i å lære ut konkrete svar på typiske mobbekommentarer. De fleste vet ofte hva de blir mobbet for, eller kan tenke seg til et par ulike alternativer for hva en mobber kommer til å si. Dette har vært råd til både egne barn, andres barn, og også voksne mennesker i terapi eller coaching. Dette er en ”JA” metode, eller svare med undring og nysgjerrighet. Bare svarene i seg selv viser en selvsikkerhet som gjør at mobberen ofte ikke sjanser på å gå videre med sine stygge påstander.

Konkrete eksempler som er tatt fra virkeligheten:

Mobber: ”Se på deg a, du kan jo ikke kle deg ”. Offer: Med et smil: ”Jeg er litt enig med deg, jeg føler meg ikke veldig fin i dag. Må nok prøve å gjøre noe med det til i morgen”. Eller  ”Jeg er ikke helt enig med deg. Vi har bare helt forskjellig stil du og jeg”. Fremdeles med et smil!

Eller: Mobber: ”Du har veldig rar og stygg lue på deg”.  Offer: ”Ja, den er kjemperar, men den er så varm, at jeg får heller se rar ut”.

Eller: Mobber: ”Du er så teit og sier så mye dumt”. Offer: ”Ja, antagelig er jeg den teiteste du vet om”. (Ironi funker ofte)!

Eller: Mobber: ”Jeg er sikker på at du ikke kan regne dette enkle mattestykket engang”. Offer: ”Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan hoppe fra 5 meteren”.

Eller: Mobber: ”Du tror du er så kul du, tror du er noe”. Offer – ”Hm, rart du sier det. Har aldri hørt noen andre mene det, selv om jeg har kjent de i mange år”.

Eller: Mobber: ”Du er så sur du”. Offer: ”Ja, det stemmer at jeg er sur i dag. Og i går var jeg superglad hele dagen”.

Ved de fleste av disse situasjonene og lignende vil mobberen bli mer eller mindre overrasket over svaret og derfor ”satt ut” av sitt eget spill. Antagelig vil personen snu og gå, bortforklare seg, eller prate om noe annet. Men mest og best av alt – viser ”offeret” at han/hun ikke er noe offer. Offeret blir en person som tåler å gå med rar lue eller klær, vet at han/ hun ikke kan alt, kan være både sur og glad og teit. Mobbekommentarene faller til grunn.

Voksne som barn kan lære:

Dette gjelder også voksne som får en ubehagelig påstand på seg. Det er ikke sjelden jeg har fått tilbakemelding på at dette fungerer. Og klare å komme ut av en mobbe situasjon ved ord, det gir deg styrke, mestring og definitivt økt selvfølelse. Og også selvstendighet. Vi viser at vi ikke vil bli satt i en bestemt bås. Vi er ikke konstante, men i bevegelse og utvikling. Vi er varierende og i endring. Vi kan gå med rare klær og fine klær, være sure og glade, være dårlig i matte og flink i noe annet. Og akkurat det kan mer bli en klapp på skulderen til oss selv, enn la de mobbende kommentarene bli en selvoppfyllende profeti som andre påfører oss. Den seieren et barn føler om han/hun kan mestre med egne ord at mobbingen forsvinner eller aldri kommer skikkelig i gang blir en stor konsekvens ut av små ord. Og mobberen slipper kanskje å bli en mobber. Det blir vinn – vinn situasjon. Og i mine øyne både forebyggende og reparerende for mobbing.  Da trenger ingen å føle at det ikke finnes håp om du selv har dårlig selvfølelse, eller har barn som har dårlig selvfølelse. Det er mulig å komme ut av likevel. Det er i mange situasjoner mulig å lære seg ikke å la seg mobbe.


Legg igjen en kommentar

Hvordan leve her og nå?

sanser

Hvor ofte har du ikke hørt det – at du bør leve her og nå? Man fyker rundt og har tusen tanker om gjøremål, bekymringer, tid å passe og jobb å gjøre. Timene forsvinner og dagen er over på et blunk. Mange mennesker er slitne. De sover dårlig, og føler at de henger etter. Men de bremser heller ikke opp. For hvor er bremsen i meg? Og hvordan brukes den?

Sansene og tilstedeværelse

Å leve i nuet handler om tilstedeværelse og bruk av alle sansene. Tenk deg et lite barn som kommer inn i et rom. Hva er det opptatt av? Jo, å kjenne på ting, mens de vrir og vender på det de tar på. For ikke glemme alt de lukter og smaker på. Alle barn blir også lett fasinert av både lyd og bilder. De elsker følelsen av å snurre rundt i en stol, og alt fint og rart som er å se på. Barnet tenker ikke på hva som skal skje om en time, eller hva som skjedde i går. Barnet er tilstedet med hele seg selv. Og de morer seg over de ”små” ting. Og vi voksne undrer hvorfor de ikke blir slitne med sitt tempo. Jeg lover deg at det er mer slitsomt å bekymre seg over fortid og framtid, enn å være her og nå med sin oppmerksomhet. Du har sikkert hørt uttrykket ”å være tilstede i seg selv”. Det er å kjenne sin egen kropp her og nå. Vite hvordan du og din kropp har det her og nå. Altså ikke bare tenke på fornuft og følelser, og om du ligger bra an med dagens planer.  Smak hva maten smaker, lukt på blomstene du plukker, kjenn på pelsen på katten din og beskriv følelsen for deg selv. Da lever du her og nå! Jeg anbefaler en ”timeout” for å kjenne etter med sansene. Den kan du ta i bilen, på trikken, mens du lager mat eller pusser tenner. Da vil du også antagelig legge merke til pusten din. Mange tar et dypt pust i samme øyeblikk som de faktisk tar en pause, og kjenner etter, og roer ned. Det dype pustet er en form for utlading. En god utlading for kroppen din.

Pust

Pust er ofte symbolsk med selve livet. Og livet leves ikke lenger i går, og foreløpig ikke i morgen heller, men kun NÅ. Så å gi kvalitet til pusten din kan være å gi kvalitet til livet ditt her og nå. Mennesker kan kjenne at pusten kommer kun ned til brystet, ned til mellomgulvet, eller helt ned i magen. Hvor har du din pust? Jeg hører flere som uttrykker at de knapt legger merke til sin egen pust, eller at de føler de knapt rekker å puste. Da er det heller ikke lett å leve i nuet. Du trenger å være oppmerksom på egen pust, for å kunne være tilstede i her og nå. Du kan teste deg selv ved å holde deg på magen mens du trekker pusten inn gjennom nesen, og et like langt utpust enten ut gjennom munnen, eller som i yoga, ut gjennom nesa. Det er bevist at dyp pust gir organene dine massasje, får skuldrene til å senke seg, stresshormonene reduseres, og det kan gjøre deg klartenkt, kreativ og rolig. Og dermed også mer tilstedet for å bruke sansene. Og du kan dermed lettere være her og nå med hele deg.

 

Fokus

Ønsker du å leve mer i nuet, trengs oppmerksomheten din om det som skjer i deg og rundt deg akkurat nå. Deg selv er et nødvendig fokus. Fullstendig fokus på en oppgave er noe som ofte gir en følelse av å forsvinne i tid og rom, som mange kan kjenne seg igjen i. Føler du at du glemmer saker og ting, eller hukommelsen føles kortvarig? Det er veldig vanlig for alle som lever i fortid, eller framtid med hektiske timeplaner. Følelser og tanker kan henge igjen fra noe som ble sagt eller gjort i går, eller du har lange huske og gjørelister for det som skal skje framover. Altså fokuset ditt er alle andre steder enn her og nå. Mange opplever ikke å huske om de låste døra, og må gå tilbake for å sjekke. Dette handler om hvor oppmerksomhet og fokuset ditt er. Vet du med deg selv at du ofte glemmer, kan det lønne seg for eksempel å si til seg selv: ”Nå låste jeg døra”, i samme øyeblikk som du vrir om nøkkelen. Da har du fokus. Og du slipper å gå tilbake.

Hva får du igjen for å leve her og nå?

Og ta en ”timeout”, eller bremse for å puste, bruke sansene og fokusere er å gi deg selv tid. Tid til å være i deg selv. Det kan gi deg mange fordeler. Mange kan synes det kan virke banalt og uviktig å trene på å bruke de enkleste delene av oss. Som å gå ”back to basic”.  Men vi vet jo hvor viktig alt grunnarbeid er for den totale kvaliteten.  Å hoppe over sparklingen før maling av en vegg gir ikke holdbare og pene vegger. Og slik er det for oss mennesker også. Basisen er viktig for at tankene og følelsene dine skal fungere bra i et langt liv.  Mange forskere er sikre i sin sak. Tilstedeværelse i øyeblikket gir deg lavere blodtrykk, styrker immunforsvaret, reduserer stress og kroniske smerter. I tillegg blir man ofte gladere, empatisk og tryggere.

Du kan se på deg selv som et vitne til nåtiden. Observer det som er. Omgivelsene, kroppen din, tankene og følelsene. Bare vær I det som faktisk er, for det er det som er nåtid. Prøv ikke å dømme det. Klarer du det vil du få en bonus. Den bonusen er større aksept av deg selv i nuet. Og dermed også bedre selvbilde. Å leve i nuet handler om god helse, som både du og dine nærmeste kan nyte godt av.


Legg igjen en kommentar

Å dele opp familien iblant

Tid med en

 

Akkurat nå er far og mellomste datter på tur. Til London. Vi fant ut da de 2 yngste var bitte små, og samvittigheten holdt på å gnage meg i hjel for henne eldste, som var 7 og 9 år eldre enn sine søstre. Hun klarte seg så fint selv, forgudet sine søstre, og hjalp til med dem og var sammen med dem. Men jeg kunne se at hun også var mye alene. Hun fikk vente mye. Alt tok sånn tid. Vi måtte ta så mye hensyn til de små. Selv om det naturlig måtte være slik, gnagde det meg langt inn i hjertet. Det var da vi ble enige om at da hun yngste var ferdig med å ammes, skulle pappen ta med de to yngste til Sverige og hans familie, mens jeg og eldste ble igjen hjemme alene. Bare oss to.

Jeg var sammen med de to yngste veldig mye. Og det er klart jeg kunne stille meg spørsmålet ide de satt seg i bilen og kjørte av gårde for helgen, om det var for lenge uten meg. Men formanet meg selv at det var hun eldste som trengte meg mest nå. Og de to andre var sammen med pappaen sin, og hans foreldre som gledet seg masse til å være sammen med dem. De fikk mulighet til annen setting for seg.

Det ble en veldig verdifull helg for oss alle. Det ble en helt annen ro, og savnede behov ble dekket. Masse tid til prat. Med tid og blikkontakt. Vi koste oss masse, og følte oss nærmere igjen. Min mann fikk de to yngste selv. Han fikk gjøre alt på sin måte.

Det tok noen år før vi igjen bestemte oss for at innimellom, skulle bare en av oss foreldre ta med ett av barna på tur. Vi hadde friskt i minne hvor godt vi synes det var den helgen. Siden har vi gjort det slik iblant.  Og gjett om vi får prata, om alt mulig. Det blir en så annerledes setting. Trenger ikke tenke på andre enn bare to. For er man fem, og med ulike ønsker og behov kan det klart bli en del diskusjoner og uenigheter. Det skal være rettferdig, og det skal tas hensyn. Man må inngå kompromisser og megle. Alt dette er verdifulle utfordringer å lære seg. Konfliktløsning, drakamper, lære seg å lytte og forstå andres behov er verdifull læring man kan få med søsken, og familie.

Og innimellom er det deilig å slippe en eneste innvending. Alt bare flyter sin gang. Min mann har vært på tur med henne yngste. Bildene de tok beviser med store smil hvor godt det var å ha pappa helt for seg selv. Og det var deilig å være kun 3 hjemme. Det er større forskjell enn man kunne tro. Det er klart vi ville kose oss ekstra også.

Jeg og henne eldste brukte lang tid på å få til tur, men da vi plutselig fant ut at vi bare måtte ta tak i det, dro vi kun et par uker etter – til Barcelona. Luksus. Alene med en 18 åring på tur.

Akkurat nå er far og mellomste av gårde. Hun har gledet seg i et halvt år. Alle vet vi hvilken turordning vi har, og vet derfor hvem som skal reise neste gang. Og glede seg og finne ut hvor, er en del av det vi betaler for. Det kribler, og er nedtelling. Men først skal vi være sammen igjen alle. Siden eldste er så stor at hun reiser mer med venner og kjæreste nå, så er det plutselig ekstra gøy om hun kan og vil være med oss. Det er verdifullt å ha nært forhold til sine barn, og se at ulike sammensetninger av oss kan få fram ulike sider.

Det har vært herlige dager med tid, ro, prat og moro. Nå blir det godt å få mer liv og røre igjenJ


2 kommentarer

«Å være en primitiv løvemamma, eller tigerpappa»

løve

Å følge våre primitive krefter oppfattes ofte som negativt. Men kan våre primitive deler også ha noe fornuft i seg? Kan vi mennesker ha noe å lære av villdyrene, som følger sine instinkter? Eller er det kun hodet vårt, som kan utrette de smarte avgjørelsene? Eller kan kanskje hodet ta noen beslutninger som ikke er så lure, omtenksomme og gode? Ett instinkt villdyrene følger sterkt, er å beskytte sitt avkom, sine barn.

Barn klarer ikke alltid å beskytte seg selv. Naturlig nok. De er barn. Det har dyrene i villmarken skjønt. Barna deres fører slekten videre. De vil ha sterke avkom. De vil ikke være slekten som blir spist opp. Derfor beskytter de barna sine med nebb og klør. Barna skal være trygge, fram til de er store og selvstendige nok til å kjempe for seg selv. Selvstendigheten og tryggheten kommer gradvis, gjennom å se og gjøre som sine tydelige og trygge foreldre, som reagerer når noe er feil. Når noen truer dem. Enten fysisk eller psykisk.

Det er vanskelig å rømme eller sloss, når man føler seg, og er liten og svak. Det kan være at den lille kroppen ønsker å slåss, eller flykte, men forstår at det blir en umulig oppgave. Barnet blir handlingslammet. Da kan det trengs en løvemamma, eller tigerpappa til å gjøre den responsen barnet selv ikke var i stand til å utføre, i den vonde situasjonen. Det trenger heller ikke være mamma, eller pappa. Det kan være en annen voksen person, eller trygg og sterk storesøsken eller venn. Bare en som kan beskytte barnet.

Som mennesker trenger vi ikke gå til fysisk angrep, slik villdyrene gjør, men vi kan gjerne brøle mer. Vår hjerne stopper til tider de naturlige instinktene våre. Det gjør at vi blir forsiktige, argumenterende og unnvikende. Vi sier ikke tydelig nok fra når noe er riv ruskende feil. Og barna våres lærer seg heller ikke si fra. Så slik blir vi tillatende, grenseløse og oppspist. Vår megling og prat kan fort bli langtrukkent og bare ord. Innen vi er ute av samtalen, megling eller forhandling er barnet på nytt blitt revet og slitt i.

Å reagere med ”dyrebrøl”, viser en kraft i beskyttelsen, som barnet forstår. De forstår at mamma og pappa (eller annen voksen/sterk person) støtter seg.  Og det blir en styrke det er lett å bli trygg i. Og ikke minst blir ansvaret plassert der det hører hjemme – hos den som har vist urett, og angrepet og truet et barn. Og gjennom den tydelige støtten kan barnet bli fri for skyld og skam.

Forblir barna ubeskyttede, kan de lett bli offer igjen. Barna trenger noen handlekraftige rollemodeller som står opp for dem. Med styrke, kraft og volum. Rett skal være rett. Barn skal ikke lide. Vi bør på samme måte som ville dyr beskytte våre barn. Vi bør lære de at de ikke skal svelge, og tåle urett. Og da må vi gå foran å vise vei, og ikke være redd for å synes og høres. Akkurat som løvemammaer og tigerpappaer. Så vil de selv kunne bli sterke villdyr som voksne, og vite forskjell på rett og galt.

Så heia alle dere der ute som bruker sine instinktive brøl til å beskytte de som trenger detJ


Legg igjen en kommentar

Vennskapets verdier. Når noen kommer, noen går og noen forblir for alltid.

vennskap

Barndomsvenner kan føles som en gullgruve. Det er en stor rikdom å ha gode venner rundt seg når man vokser opp. Det er som et sikkerhetsnett, og gjør deg mer robust i møte med verdens alle utfordringer. Man blir sterkere av å være to, eller flere sammen. Og det utvikler ens eget selv å være i relasjon. Å kjenne hverandres foreldre og søsken, kan føles som man er delaktig og velkommen i flere familier. Minnene er mange. De har skapt sterke bånd, og vært en livline opp gjennom barneårene.
Vennskap gir deg sosial kompetanse med alt hva det innebærer av toleranse, turtaking, lek og konflikthåndtering. Og noen ganger varer vennskap videre inn i ungdommen og voksenlivet. Kanskje hele livet. Å sitte med sine barndomsvenner i voksen alder kan føles som en selvfølgelighet for noen, og veldig trygt. Man har tålt noen feider, avstand, forskjelligheter og naturlige endringer. Men enda står man sammen like støtt. Det blir trygt å stå alene, om man vet man alltid har enn venn å ringe. Vennskap kan bli sterkere bånd enn mellom søsken, for vi har valgt vennene selv, og velger de stadig igjen og igjen. Så det trenger ikke alltid være at ”blod er tykkere enn vann”. Venner blir en kontinuerlig påminnelse om et fellesskap og at man blir likt.
Men noen barndomsvenner forsvinner. Det kan føles naturlig, eller sårt. Det kan være vondt å bli valgt bort, særlig uten å forstå, eller med en fortsatt vilje til å omgås.  Det kan også være vanskelig å velge bort. Livet endrer sin form, og vi endres og utvikles med tid, omgivelser og livssituasjon. Det gjør at vi kan prioritere annerledes enn tidligere. Det kan være naturlige årsaker som familieliv, karriere, helse og avstander. Eller det kan være at et vennskap tar mer kraft enn det gir. Forskjellighet i initiativ til kontakt kan også være en utfordring.
Vennskap som løses opp kan likevel ha gitt deg gull, som du fortsatt bærer med deg. All oppløsning trenger ikke være sårt og vanskelig. Minnene forsvinner ikke, heller ikke den tryggheten du hadde og trengte i en venn, der og da. Historien din, er en del av nåtiden din.
Opp gjennom ungdomstid, studier og jobber og inn i videre voksenliv, dukker det opp mange fantastiske mennesker på din vei. Det kan føles som de har ventet med åpne armer hele livet, for det er som om dere har kjent hverandre i hele livet. Dere er på samme ”sted” i livet, med eller uten ektefelle og barn, utenlands, eller med felles interesser. Dere oppdager like verdier, tanker og meninger, som kan gi en umiddelbar følelse av samhørighet. Så selv om man ikke har barndomsvenner med seg inn i voksenlivet, er berikelsen av gode venner senere ofte like mye verdt. Det er mennesker som finner hverandre i en større menneskemengde på ulike arenaer, og man velger hverandre gjensidig.
Noen ganger kan et vennskap få en utfordring, som man bevisst eller ubevisst vurderer om er verdt en ”kamp”, eller ei. Er det en mulig løsning, som kan forsterke dere på andre siden, eller er det et svik så stort at all nødvendig tillit forsvant? I slike spørsmål finnes ingen felles mal for alle. Noen tilgir lett, eller ser den andres perspektiv og forstår. Mens andre tror at vennskap med konflikter ikke er verdt å bygge videre på. Der må man selv kjenne etter.
Vennskap som varer er de som gir deg gode energier og kvaliteter som dere sammen mener er avgjørende for å trives sammen. Og noen venner er kanskje med deg på de fleste av dine arenaer i livet, mens andre er kun med deg i enkelte situasjoner. Men de fleste vil nyte av en letthet å omgås, humor, glede, hjelpsomhet og støtte.
Et godt vennskap kan også måles i deg selv. At du liker deg selv sammen med den andre. I gode vennskap kommer sider du liker hos deg selv fram. Vi kan si at slike vennskap gis det sunn og nyttig næring, så fellesskapet får gro. Dessverre kan det oppleves at næringen en dag er forgiftet, i form av avvisning, illojalitet eller løgn. Da kan vennskap visne, og det føles som om man ikke lenger vil hverandre vell. Eller at din venn påstår at du er annerledes enn slik du ser deg selv. Da kan det bli mer vondt enn godt. Iblant kan et vennskap handle om timing. Det passet ikke da, men finner tilbake til hverandre senere.
Men uansett er et vennskap som har vært, er, eller kommer, en relasjon som er med på å skape deg. Vi blir til i relasjon med andre. Vi påvirker og påvirkes. Og gjennom livets ulike vennskap kan du lære deg hvilke kvaliteter du trenger i et vennskap, og lærer deg hvilken venn du selv vil være. Så uansett om venner er hos deg i dag, har vært der, eller de er rundt neste hjørne, kan man se på akkurat det vennskapet som en rikdom i den tiden det var eller er.


Legg igjen en kommentar

Dømt til å bli mobbet uansett?

mobbing
Med utgangspunkt i noe en 15 år gammel jente skrev på si;D i aftenposten sist søndag, høres det ut som ungdom i dag er dømt til å bli mobbet uansett hvordan de er. Hun skriver at du får kallenavn, som jeg ikke tror særlig mange vil tolke positivt.  Ord som nerd, nonne, hore, taper, fake er bare noen av ordene som tydeligvis er vanlige påstander å få på seg i sine tre år på ungdomsskolen.

Blest og  programmer om mobbing
Da min eldste datter på 20 leste dette, kjente hun det igjen. Hun sa at det faktisk er slik. Nesten uansett hvordan du oppfører deg, er, kler deg, beveger deg, så finner noen et krenkende kallenavn til deg. Noen tar seg tilsynelatende ikke så nær av det,  mens andre er normale og sårbare, og synker sammen av gjentatte ganger å bli kalt forskjellige ting. Det er vondt for de fleste å få innsnevrende påstander på seg. Det er de færreste som vil kjenne seg igjen i å være ”freak”, selv om de er stille, eller ”nonne” om de er jomfru.
Så selv om skoler har mobbeprogrammer. Media skriver om mobbing. Og det florerer også av sjenerøsitet, og gode ord om toleranse blant oss, så foregår mobbingen like mye. Både direkte og på nett. De fleste skoler har temadager, og mange har Røde kors eller Barnevakten på besøk på disse dagene, for å snakke om ”ingen utenfor”, eller nettvett og mobbing på nett.
Det går historier på facebook om en jente som tok sitt liv, etter mange år med mobbing. Og ungdom, barn og voksne liker, deler og kommenterer hvor mye de er imot dette. Men likevel er det noen som blir holdt utenfor, og kalt stygge ting rett foran oss.

Benektelse, eller ikke tid og ressurser

Mange skoler nekter for at det eksisterer mobbing på sin skole, mens jeg hører den ene grusomme historien etter den andre. Og de voksne ser det ikke. Eller de bagatelliserer det, selv om barn og ungdom får magevondt, vil slutte på skolen. Og det å ikke bli trodd, eller føle at de rundt deg ser en annen vei, blir som et dobbelt svik, og en støtte til mobberne.
Det kan være at både foreldre og lærere faktisk ikke ser. De er for opptatt av fag, jobb, tid, resultater til at de ser hva som skjer. Så kanskje vi ikke alltid kan klandre de.  Lærere har ledere som sier hva de skal gjøre, og samarbeidsteam. Og løse store sosiale problemer inngår ikke med særlig mange timer der. Og å jobbe med sosiale og psykologiske store temaer som mobbing, krever ressurser og kompetanse. Ikke bare et teoretisk program. Jeg vet noen lærere som har vært flinke til å ta tak, og fått flotte endringer, og jeg vet lærere som skyver det bort, eller blir sykemeldte. De har ikke verken tid, støtte eller kapasitet. 

Kompetanse og tilstedeværelse
Det må settes av kompetente mennesker på hver eneste skole til aktivt å jobbe med barna på disse områdene. Det handler om høflighet, respekt, selvtillit, selvverd, kommunikasjon, empati. Og det må pågå kontinuerlig. Barna endrer seg, nye kommer til, andre flytter. Det er stadig nye gruppesammensetninger, og utvikling i barna som gjør at de trenger voksne til å lære de, forstå og støtte i hvordan være sin beste versjon. Det holder ikke med et kurs eller foredrag med mange kloke og ”riktige” ord om mobbing og sosial kompetanse. Det holder heller ikke med en sosial lærer, som er for det meste ute i undervisning, og har noen timer til klassesammensetninger. Heller ikke med en helsesøster, som ikke jobber heltid. Men er mest tilstede ved veiing, måling og vaksiner. Kanskje noen dager hvor barn og ungdom kan oppsøke de ved problemer. Og det er flott. Mange av de oppsøkende barna kan få hjelp der. Men mye mobbing foregår i det skjulte, så fort en voksen snur ryggen til. Det holder ikke med skippertak og utseendemessig flotte stunt. Det kreves tilstedeværelse. Skikkelig årvåkenhet midt blant barna, tror jeg. Som er der for dem, og med dem. Ikke for å moralisere og straffe!
Mobbere er ofte usikre og redde. Men de utgir seg for det totalt motsatte. De trenger hjelp og støtte til å tørre å være seg selv, uten å måtte hevde seg gjennom å trykke andre ned. Og mobbeofre kommer ofte i uheldige mønstre, som å gå med senket hode og tilbaketrukkethet, som gjør at de kan bli utsatt igjen og igjen. De trenger også hjelp. De trenger ikke være så ulike som det kan se ut som – mobberen og mobbeoffer.
Jeg er for mer psykologi i skolen. Hvor barna lærer mer om selvbilde, kommunikasjon,  empati og relasjoner. Og at en voksen skal være ansatt til å være kontinuerlig blant barna som en støtte, hjelp og samtalepartner.
Det beste med en slik ressurs for skolene, ville være at det hadde frigjort tid for lærere til å kunne utøve sitt fag enda bedre. Det ville blitt færre klagesaker til skoler og ledelser. Og best av alt – å ha det godt sosialt gjør det enklere å lære. Det blir vinn-vinn-vinn det. For både lærere, ledelse og barna.


Legg igjen en kommentar

Fysisk nærhet kan gjøre deg god

Elever på skole

For å bli god i noe kreves ofte engasjement. Engasjement gjør deg våken og tilstedeværende. Noe som kreves for å ta inn ny informasjon. Du trenger å høre og se det som læres ut, og da trenger du å være skjerpet og konsentrert om det som foregår.  Jeg har for mange år siden lest i en av mine psykologibøker at det er vitenskapelig undersøkt, at de som sitter på de første radene på skolen er de som oftest har best resultater. Så jo nærmere du er læreren og det som skjer på tavla, jo mer tilstedet og skjerpet blir du.

Bakerste rad

Jeg vet av egen erfaring at både jeg selv og flere med meg ville sitte gladelig på bakerste rad på skolen. Der var vi lengre fra læreren, og kunne lettere fikle med andre ting uten å bli oppdaget. Vi synes ikke like godt bak de andre hodene. Og vi hørtes ikke like godt om vi hvisket og tisket. Så å sitte bakerst ga muligheter til å ikke følge med på det faglige, men fokusere på andre ting. Slik viser det seg ofte med andre ting også. De som stiller seg på første rad på konserter er de som er mest engasjerte. De har det morsomst, de kan alle tekster og får kanskje blikk kontakt med sitt store idol, som igjen løfter konserten mange hakk. De som stiller seg bakerst i gruppesalen på treningssenter vil ofte gjerne gjemme seg. De kan føle seg mindre flinke enn andre, med den konsekvens at de ikke ser instruktør og trinn like godt, og derfor forblir usikre eller ikke tar ut øvelsene fullt ut.   De som står foran følger ekstra godt med. Instruktøren ser de tydeligst. De vet også at de kan bli fulgt med på av de bak seg. De tar derfor ofte ut øvelsene fult ut, og får mest ut av treningen.

De nærmeste evaluerer deg best

Jeg har også holdt en workshop som tydelig støtter denne påstanden. Etter en hel dag med foredrag, øvelser og case om: ”hvordan få til en fruktbar medarbeidersamtale”, hadde vi for det meste sittet i en sirkel.  Jeg og en kollega satt ved siden av hverandre på samme sted hele dagen og tilbakemeldingene viste tydelig at alle de som satt nærmest oss ga oss best tilbakemeldinger, og følte de hadde fått mye igjen av workshopen. De kan ha vært mest engasjerte fra før vi startet, men de som satt lengst unna har også vanskeligere med å få fram sitt eget engasjement, og eventuelt endre sin kritiske innstilling, eller holde på sitt begynnende engasjement. Jeg har selvfølgelig lært masse av dette, og har endret sitteplass, beveget meg mer rundt når jeg senere har gjort noe i større grupper. Og jeg har aldri fått slike tydelige og forskjellige tilbakemeldinger siden.

Et valg om å forsøke

En sport jeg ikke har klart å engasjere meg særlig i på TV er håndball. Vet ikke helt hva det kommer av, men synes ikke det har vært så spennende. Min mann derimot ser det meste av sport og ville gjerne ha med meg foran TV til en håndballkamp. Jeg bestemte meg for å gi det et forsøk til. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle få få dette til å bli gøy? For det første måtte jeg holde med et lag. For om det ble det samme for meg hvilket lag som scoret visste jeg at det ikke ville bli særlig engasjerende. Jeg fant ut hvilket lag jeg håpet skulle vinne. Og jeg ville sitte oppreist å se kampen. Ikke ligge ned. Bare slike små fysiske detaljer gjorde at engasjementet mitt til kampen økte. Jeg fulgte meg og merket meg at jeg begynte å få meninger om spillerne. Og det ble absolutt den beste håndballkampen jeg har sett. Så da lærte jeg at jeg kan finne fram godviljen med å bli mer tilstede i engasjement ved å velge favorittlag og sitte opp.

I terapirommet

Med noen klienter har jeg opplevd at det føles som om jeg kunne gått ut av rommet uten at de ville merke noe. De prater og prater, men ser ut av vinduet, på bilder, i gulvet, men aldri på meg som de faktisk forteller noe viktig til. De virker som er i sin egen verden, og ikke forholder seg til noe i sine omgivelser. Jeg har i slike tilfeller forsøkt å stoppe de ved å forsiktig stille noen spørsmål. De har enten svart lenge og vel på spørsmålet, men fremdeles er det som de snakker med seg selv. Jeg tenker da at de har få muligheter til å komme ut av det vonde de er i. De maler om det samme, og de forsterker alt det vanskelige ved å repetere, og si alt høyt. De er kommet for å få hjelp. Men klarer samtidig ikke å relatere seg til noen andre. De har forsvunnet inn i seg selv og har vanskelig med å se utover. Da har jeg kommet på tanken om den fysiske nærheten som ofte krever mer tilstedeværelse i nuet. Jeg har forsiktig flyttet stolen min noen centimeter nærmere klienten. Da har de stoppet å prate og plutselig SER de meg.  Det er ofte da de selv kommer på at de ikke har sett noen andre på lang tid. De har kun sett innover i seg selv, og sett sin egen smerte eller vanskelige valg. Fra der har vi kunnet begynt å jobbe videre, og klienten har kunnet se mer av omgivelser og annen virkelighet, som igjen har gitt nye perspektiver og klar framgang i det han/hun har kommet for.

Sammen med barn

Samme prinsipp gjelder ofte sammen med barn. Om du snakker til dem fra et rom til et annet hører de deg ikke, eller velger ikke å høre. De trenger din nærhet og tilstedeværelse for å ta imot det du ber om. Om du dermed setter deg på huk, nære barnet, og gir beskjed eller spør om noe, får du både raskere respons og mer kontakt. Dette vil selvfølgelig gi bedre samspill, bedre kommunikasjon og igjen mer læring.

Så vil du lære mer og raskere, eller skjerpe sanser og engasjement så flytt deg nærmere der det skjer.


Legg igjen en kommentar

Bekymrer du deg mye?

Jeg kjenner mange som bekymrer seg mye. For barna sine, for jobben, for økonomien, for sykdommer, for egen prestasjon, for været, for transportmidler, for ekteskapet. Det er virkelig mye man kan bekymre seg for. Ja, for det er jo mye farlig eller dumt som kan skje. Vi hører jo om det daglig. I media, på film, i bøker, blant naboer, kollegaer og venner. Verden kan virke skremmende, og den er det også. Men skal vi la oss skremme hver eneste dag? Det skremmende og skumle selger i media, kunst og drama. Og det er lett å ta med seg denne verden inn i egen stue og inn i egen kropp i hverdagen. Og det er da det kan bli ekstra bekymringsfullt.
Kjærlighetens sabotør
Finn Skårderud mener at bekymringer er kjærlighetens sabotør. Jeg har tenkt en del på det, og forsøkt å sette det sammen med det jeg kan om bekymringer fra før. Jeg ser at bekymringer kan stoppe mennesker fra å leve livet sitt fullt ut. Det kan gjøre at du trekker i håndbremsen hele tiden, og kanskje ikke bare for deg selv, men også for barna dine. Mange forbinder bekymring for andre med omsorg. At man er redd for noen, betyr at man bryr seg. Og det er jo naturlig at man kan være bekymret for at det skal skje noe vondt, med noen av sine nærmeste. Men er det bare bekymring for den andre? Det er nok også en stor porsjon egen  frykt. For hva skjer med deg og ditt liv om en av dine nærmeste blir skadet? Derfor vil man til tider også bremse andres liv og utfoldelse. For vår egen lykke kan være avhengig av andre.
Det er forskjell på å være bekymret for det ”minste”, altså for alt som kanskje kan skje, eller ikke skje, til å være bekymret en gang i blant. Noe her i livet er jo mer farlig enn annet. Å være totalt fryktløs vil antagelig gjøre en respektløs for livet. Jeg vet om noen som har utfordret livet mange ganger. Levd på kanten. De elsker frykten. Det er det som gjør at de kjenner livet. Mens andre vil synes at disse menneskene er dumdristige.
Å leve livet sitt fullt ut, er også å ha kjærlighet til livet. Å kjenne på lyst, glede, nysgjerrighet, utforske. Og bekymringer kan stoppe deg fra å oppleve denne form for kjærlighet til livet.  Så i den form er jeg enig i at bekymring kan være kjærlighetens sabotør.
Det er i nåtiden du styrker framtiden
Hvis du kjenner deg igjen i bekymringens makt, så vet du også at den kan få deg til ikke å bry deg om nåtiden. Du legger ikke merke til det som skjer utenfor din bekymring. Din bekymring bestemmer ditt fokus, dine gjøremål, din retning og din tid. Og er det ekstra ille, så vil din bekymring kunne nekte deg, å la noen hjelpe deg ut av bekymringens sterke hånd. Det er som om du ikke vil bli forstyrret i dine bekymringer.
Om du vil utfordre deg til å samle opp og skrive ned alle dine jevnlige bekymringer, også fra tidligere. Så kan du se hvor mange av dem har blitt til virkelighet? Jeg vil tro at det ikke er så mange. Det er da du kanskje skjønner at du kan gå glipp av selve livet mens du bruker tiden på bekymring. Det finnes mange måter å tvinge seg ut av bekymringens makt på.
Eksempler
Jeg er bekymret for noen ting. Men jeg har bestemt meg for at det ikke skal stoppe meg i livet mitt, om det er ting som er viktig for meg. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg bruker det jeg kan, og som er lurt for å trygge meg mest mulig, uten at det skal gå utover friheten til meg selv og mine barn. Jeg vil ikke nekte mitt barn til å gå til en venninne alene fordi jeg er redd for henne. Men jeg kan be henne ta med mobil, og jeg kan be henne ringe når hun er fremme. På den måten får hun utvikle seg, ta ansvar, samtidg som jeg begrenser tiden med min bekymring. Jeg er ikke overbegeistret for å fly, men elsker å reise. Jeg bruker bok, musikk og samtaler for å nyte turen. Og blir jeg bekymret, så ser jeg på flyvertinnene som ser ut som alltid. Like rolige. De smitter meg. Og jeg blir litt mindre bekymret og kommer meg på mange turer. Jeg vet også de som er bekymret for å gå på kino. Men så har vi brukt tid på å finne ut hva som skal til. De må sitte ytterst, nær en utgang og gå med en god venninne. Så alt vi klarer å få til i dag, styrker oss videre og gir oss frihet og muligheter.
Gå fra hode til kropp
Jo mer man tenker og dyrker sine bekymringer, med fantasier, vonde bilder og minner fra det man har lest og hørt jo verre blir bekymringene og jo større blir frykten. Det jeg gjerne vil lære deg, er å bevege deg fra hode og ned til kroppen din. Eller ut i rommet du er i. Om du kan beskrive noe behagelig i kroppen eller finne noe i rommet som er ok å se på. Så bruk god til å utbrodere de beskrivelsene. Det gir deg ”frikvarter” fra bekymringer, og det gjør at du utvikler noen gode holdepunkter og ressurser som kan hjelpe deg å tåle mer av bekymringer. For de blir ikke enerådende. Bekymringen får en kamp og motstand i det gode og behagelige som også finnes i og rundt deg. Min datter er nok et godt eksempel på hvordan dette kan fungere. Hun var redd for lyden av ambulanse. Jeg spurte hva hun heller ville høre. Hun ville høre fuglekvitter. Jeg spurte om det var mange fugler, hvilken type, og hvor nære vinduet hun ville ha fuglene. Hun hørte nå kun fuglekvitter og har ikke hørt ambulanse siden. Kan høres for enkelt ut. Men det må gjøres, og oppleves og tas kontroll over og gis tid. Og kanskje trenger du hjelp til det. Men det er det verdt, for å slippe bekymring som kan stoppe deg fra å leve det livet du vil leve.


Legg igjen en kommentar

Hvordan møte trassige eller triste barn?

Et naturlig instinkt når det er noe vi ikke forstår, er at nysgjerrigheten dukker opp i oss. Vi søker forståelse ved å spørre, undre og lure. Med trassige barn er det ikke alltid at dette instinktet slår ut. Mange tar nok heller den  ”formanende ”besserwisser” og foreldrerolle hatten”,  når vi har egne barn som trasser og trosser oss. Vi vil bare gi ordre, så skal de følge. Vi vil bare si hva vi føler, så skal de forstå og endre oppførsel. Men slik blir det jo sjelden.
Nærhet
Jeg føler meg veldig enkel når jeg argumenterer for dette. Men det er etter mange år med jobb med barn. Jeg har jobbet i barnehage og har selv barn mellom 10 og 20 år. Så jeg har vært i en del trassige situasjoner. Og jeg har gått i ”fella” med å ta den meget autoritære rollen mange ganger. Det hjelper lite. Men stort sett hver gang jeg endrer stemmen til mykere og lavere volum, samt lover å bare høre på hva det er som er vanskelig, åpner de den fysiske eller psykiske lukkede døra. Mange barn vil bli holdt rundt, eller sitte på fanget. Andre vil at dere bare sitter ved siden av hverandre. Og det er faktisk fascinerende hvor raskt en konflikt kan bli løst ved at du da spør hva barnet føler og tenker, og lar de prate uten innvendinger. Barna vil oftest bare ha forståelse, og ikke råd og løsninger. Hverfall ikke i sitt mest temperamentsfulle øyeblikk. Ved å holde rundt eller holde de i hånden blir de også mer åpne for å høre på deg etter sin egen forklaring. Det er ikke alltid lett å gi en klem eller armkrok om du selv er hoppende sint, og kanskje stresset også. Men jeg kan nesten love at det er både den raskeste og omsorgsfulle måten å gjøre det på.
Jeg tror fysisk nærhet er forebyggende for mobbing, og en fantastisk grunnstein for trivsel. Jeg kommer aldri til å glemme den salige og fantastiske stemningen jeg fikk overvære i klassen til en av mine døtre i 1. klasse. Jeg vil her gi æren til Merethe Jaquesson, som da var læreren. Barna kom inn i klasserommet med dempet belysning og klassisk, rolig musikk. Det var satt fram benker i en halvmåne. Halvparten av elevene skulle sette seg, og den andre halvparten skulle stå bak. De skulle massere hverandre. Altså, det var rørende. De som ble massert kunne si om de likte løsere, hardere, lengre ut, høyere opp. De ble kjent med egne behov. Jeg har lest tidligere at det er sjelden man mobber en man berører på en slik skånsom og god måte. Jeg har heller aldri vært bort i en klasse med bedre miljø opp gjennom årene. Det er sikkert mange elementer som har påvirket det, men tror ikke at dette første året med en slik skolestart skal undervurderes!
Medbestemmelse og avtaler
Om barnet ditt er sint for noe du mener er en småting. Altså noe du vil betrakte som ”ingenting å være så sint for”. Hva tror du skjer i barnet ditt da? Eller du kan bruke deg selv. Hva hadde du følt om du fikk beskjed om hva du skulle være sint eller trist for og ei? Tror ikke barnet bare skrur av følelsene og blir glad igjen, fordi de har fått beskjed om det. Vet ikke helt om det er et slikt barn vi har lyst til å skape heller. Da kan jo barnet lett blir underdanig videre i livet også. Det tror jeg hadde vært ganske smertefullt for foreldre å se. f Får et barn beskjed om ikke å være trist eller sint blir de blir ofte enda mer sinte, for nå blir de heller ikke forstått, og de får heller ikke lov å vise sine følelser. Først tror jeg man som voksen må legge sin definisjon på problemer tilside. Det er barnet det gjelder nå. Vis en unik interesse for barnets problem, og spør om barnet selv har noen forslag til å løse problemet. Kanskje du kan presentere en liten ”meny” av forslag som  er mulig å gjennomføre. Eks. barnet synes at ull er tull og det er 15 minus ute. La de være med i butikken å kjenne på ull de synes kjennes bra ut. Spør andre barn, hvilke ullklær de bruker, og be barnet kjenne på dem. Er de med på avgjørelsen, så er det lettere å følge opp avtalen. Ha en grense for når ullklær skal på, så de selv kan følge med på yr, eller gradestokken. Er de trege på morgenen, så bruk eggeklokke /alarm etc. som gjør at de passer på selv.  Dette er kun eksempler. Men poenget er at hvis barnet er med på å bestemme innenfor dine rammer, så har dere en lettere avtale. Og så kan dere eventuelt ha konsekvenser som dere også er blitt enige om, hvis avtalen brytes. Jeg har ofte lest at barn kan være strengere med konsekvenser enn voksne, om de på forhånd får være med å bestemme. Så husk å justere disse, om dere som voksne skjønner at disse blir for strenge i forhold til hva som er mulig å gjennomføre.
Vinn-vinn
Noen ganger tror jeg voksne kan tenke at slike avtaler og omfattende opplegg har man ikke tid og ork til. Det er faktisk veldig merkelig. For det er dette som kun vil ta tid en gang nå, og ikke hver dag etterpå. Du sår nå, og høster godene hver dag siden. Og noe jeg er opptatt av – det blir vinn-vinn.
Noen ganger har jeg selv ikke kunnet rokke på noen regler jeg har satt, som barna er uenig i. Men etter argumentasjon, så er jeg fremdeles enig med meg selv. Da har jeg opplevd det som en ærlig og fin ting,  å kunne si til barna at du ser at de er sinte, og du forstår at de kan bli sinte når de ikke får gjøre noe de så sterkt vil, men når det gjelder akkurat dette, så kan du ikke endre på reglene, fordi det er farlig, passer ikke i dag, får ikke til, har andre avtaler, etc. Da har du anerkjent følelsene, men likevel holdt på en regel du synes er viktig. Men barnet kan barnet kan få velge, bestemme en annen dag, og gjerne konkretiser hvilken dag.
Møter du barn med nysgjerrighet og interesse er det utrolig hvor mye spennende, morsomt, flott du kan finne hos de herlige små mennesker med sin helt egne personlighet.


Legg igjen en kommentar

Hvordan få barn til å spise sunt og variert?

Det er mange utfordringer med å ha barn, i tillegg til alle gledene.  Og det er lurt å velge sine kamper. Vi valgte to saker som ekstra viktige i tillegg til nærhet og kjærlighet. Det var søvn og mat. Vil påstå å si at vi har lykkes ganske så bra i forhold til hvordan vi tenkte. Barn er forskjellige. Det er våre 3 også.  Smaker er også forskjellig. Og det er ikke vanlig at alle liker alt.
Hvorfor søvn og mat?
Det er flere grunner. Vi tror på at uten gode søvnrutiner og noenlunde jevnt blodsukker, så er det vanskelig å holde humør stabilt, konsentrasjonen oppe, som igjen påvirker en hel familie og mestringsfølelsen til barnet på flere områder. Jeg ville også lære barna å spise sunt fordi jeg tror om de får inn det som en rutine i livet sitt som små, så er det enklere å følge som voksen. Og det er rett og slett forebyggende for en del livsstil sykdommer det finnes mange av i dag.  Vår filosofi har også vært å fokusere på å lære hvorfor det er bra å spise sunt. Og har valgt å fokusere mye på energi, konsentrasjon, immunforsvar, helse for kropp og tenner, hud og hår. Ikke på vekt. Jeg tror av egen erfaring at motivasjonen holdes lengre om den baserer seg på andre faktorer enn utseende. I tillegg er vi selv veldig opptatt av mat. Absolutt ikke bare sunn mat, men både det å lage god mat, ha gjester som samles rundt gode og lange måltider, og restaurantbesøk. Så derfor ble det også viktig å lære barna å sette pris på det samme, så det kunne bli noe hyggelig og felles for hele familien.
Starten
Helt fra begynnelsen av så har vi ikke tilpasset mye spesielt for barna. Vi har laget mat vi har synes vært god, og de har fått det samme. Vi har ikke brukt tvang eller trusler til å måtte spise ting de virkelig ikke har likt. Men de har alltid måtte smake. Og de har ikke lov til å si æsj. Det er ren respekt for den som har laget maten. Og kanskje litt med tanke på at vi skal være glad vi har mat. Min eldste datter fikk en tid for seg at hun ikke ville ha grønnsaker. Og vi har grønnsaker til stort sett alle måltider, hvertfall middager og de fleste lunsjer. Det ble et prosjekt hvor vi sa hun måtte spise en type grønnsak. Hun valgte agurk. Det ble mye agurk i første måned. Da måtte hun innføre en grønnsak til. Hun valgte paprika. Slik fortsatte vi. Til hun i dag er veldig glad i rå grønnsaker, men ikke like glad i kokte eller stekte. Men kan spise det. Når vi har vært ute på restaurant har vi flere ganger ikke presentert barnemenyen. De har heller delt en voksenmeny. Og dermed fått smakt mye mer. Og vi har også valgt restauranter vi har villet gå på til å begynne med. De har synes det har vært kjempestas. De får jo dessert. Og de får velge maten sin selv ut ifra menyen. Og de har lært seg at spagetti bologneser smaker forskjellig på ulike steder. Vi har brukt mange positive ord rundt matbordet. Spennende, smakrikt, sterkt, deilig, saftig, mørt, crispi, sprøtt. Vi har passet på egen ordbruk. Og håpet at de har blitt påvirket av det. Vi har også venner som har hatt barn som har vært svært så kresen på mat. Men etter lite mas om det, men likevel ikke spesialbehandling, så spiser nå barnet veldig mye forskjellig.
Forbilder, grønnsaker og fisk
Noe jeg også tror er viktig, er at de også får velge og bestemme til tider. Men absolutt ikke mange ganger i uka. Da blir det ofte bare favorittmat. Det går nemlig an å spise mat man ikke synes er fantastisk også. Vi voksne spiser vel heller ikke bare favorittmat hele uka. Selv om jeg vet voksne sliter med både matlaging, og er kresne selv. Og da kan man kanskje ikke forvente mer av barna heller. Men til de voksne som er opptatt av variert og sunn og spennende mat, så tror jeg det er mulig for barna og bli det også. Barna lærer av det vi gjør, mer enn det vi sier.
Hvis de alltid får egen mat og tilpasset mat, vil de ikke behøve å prøve å utvide sine smaksløker. De sier hva de vil ha og får det. På samme måte som mye annet her i livet man kjemper for, så koster det litt jobb, standhaftighet og lirking. Jeg tror også mange barn spiser med øynene. De har sagt at de ikke liker grønnsaker og dermed ser de mystisk på alle farger i maten. Hadde de spist med bind for øynene hadde de kanskje synes mer var godt. Jeg har også vært god på å rive grønnsaker inn i kjøttsauser, for å få enda større porsjon grønnsaker.
Og det finnes nesten like mange fiskeretter som kjøttretter. Så å si at man ikke liker fisk, synes jeg er et meget merkelig utsagn. Det finnes jo tusenvis av ulike smaker, konsistenser, typer av fisk. Min eldste datter (igjen) sa ofte før at hun ikke var glad i fisk. Og hver gang vi hadde fisk, så sa hun: ”Mmm, dette var godt!”  I dag har jeg barn som elsker fisk, blåskjell, krydret mat, asiatisk mat, vilt og egentlig det meste. Og er det enkelte ting de ikke liker, så er det jo helt forståelig og naturlig.
Så våre nøkkelord er godord rundt bordet, forklaringer vs. Formaninger, glede seg over smaker, og hva som er bra for kroppen.
Dette er hvordan vi har gjort det. Kanskje du har en annen måte som har fungert bra? Del gjerne.