Levende liv

Alt du gjør dekker et behov

Legg igjen en kommentar

image

Jeg tenker at mennesker har en enorm tilpasningsevne. En iboende kraft til å overleve det utroligste. Jeg ser det hver dag. Utenfra kan man alltid undre hvorfor mennesker blir i det som kan se ut som håpløse situasjoner. Antagelig ser vi som er utenfor selve situasjonen andre valg og muligheter, enn de som faktisk står i skiten. Og vi andre bruker for det meste kun hodet og fornuft, men de som står i det tøffe, har i tillegg et lass med følelser i seg. Og det er også viktig å huske på, at vi som sitter utenfor ikke har all den informasjon om det som skjer innenfor. Heller ikke hele historien, med omgivelser og tidligere opplevelser.

Jeg tror alt vi gjør og velger dekker en funksjon. Selv de gjøremål eller relasjoner vi selv kan oppfatte som destruktive. Valgene vi tar, eller ikke tar, dekker et behov i oss. Du kjenner sikkert mange som er i vanskelige forhold, eller har jobber de bare klager over, eller livet på ulike måter virker mer vondt enn godt, og det er mye klaging. Men de blir der likevel.

Da er nysgjerrigheten min stor på hvilket behov de dekker. Og de fleste jeg vet, som får bruke litt tid å gruble på, finner grunner. De har ofte grunner som trygghet, frykt for det ukjente, økonomi, selvtillit, håp om plutselige endringer, sosialt liv, barn, manglende styrke og energi, kunnskapssvikt. Det kan i grunnen være veldig variert og veldig mye, som gjør at mennesker forblir i noe som kan virke tilsynelatende mer som ulykke enn glede.

I mitt fag sier vi ofte at det vi gjør for å overleve er en kreativ tilpasning. Vi kan gjemme oss, bli tause, sloss, lese, trene, jobbe hardt, lyve, mobbe, skryte, forsvinnei dagdrømmeri eller fantasiverden – alt for å beskytte oss mot det som virker truende, farlig, vondt eller dumt. Som barn er det ikke lett å hverken flykte eller sloss, for de er avhengig av voksne, så da finner de andre måter å overleve på. De måtene er noen ganger passende for oss rundt, andre ganger vanskelige og uforståelige. Så barna kan få stempel på seg som aggresive, urolige, vanskelige, passive etc. Mens alt kan handle om ulike måter å finne seg til rette i situasjonen, den eneste måten de klarer å bruke. Og passende for andre eller ei, så kan det være deres kreative måte å overleve på. Og kanskje ingen er der for å lære de andre måter å takle det vanskelige livet på. Da gjør de det de kan.

Vi kan alle trenge frirom, lykkestunder, finne det gode, eller kjempe med nebb og klør for å holde oss oppreist. Og mange oppdager at det finnes gode ting midt i de mest tøffe relasjoner, eller situasjoner. Det gjør at man ser at relasjonen er til å holde ut. Man har funnet sin egen mestringsstrategi. De som også kan se ut som har ingenting, har rett og slett funnet bittesmå ting, som gjør at de overlever. De finner små smutthull som stabiliserer, gir små pusterom, håp, bedøvelse eller øyeblikk som gir en form for behag, eller bare nøytralt – framfor smerte.

Men livet kan endre seg. Og det er da også mennesker kan behøve en ny tilpasning å møte verden på. Det kan være at den mestringsstrategien man valgte, og som en gang var helt nødvendig for deg, ikke lenger trengs nå. Det kan være smart å begynne å se det som ER nå, og forstå at det som en gang VAR, ikke lenger ER.  Nye kreative mønstre kan skapes for å ikke bli fiksert i gamle mønstre. De strategiene er ikke sikkert vil fungere så bra som de den gang gjorde, i dine nye nå nye relasjoner og situasjoner. De kan til og med skade.

Og selv de som har mye av så mangt, kan leve destruktivt. De kan se lykkelige ut i sin status, men ha et ekstremt usunt ekteskap. Men likevel fortsette å bli. De kan ha penger og hus og helse. Men har et par ting som stopper dem fra å gå. Mangel på jobb, selvtillit. Og dermed føle at så mange sider av livet som også er bra idag vil pulveriseres om ekteskapet brytes opp. Derfor blir man heller der. Holder hodet over vannskorpa. Nyter stunder som er mer ok enn andre. Samme gjelder jobb. Eller andre former for relasjoner. Et ordtak er: Brent barn skyr ilden. Det betyr jo akkurat det, at man har fått en erfaring, og derfor er forsiktig ut i fra den. Og klarer ikke å skille ild fra ild. Så kommer en tid hvor man kan lære at alt ikke lenger er en farlig brann, slik det en gang var. Nå kan det også være at ild er et hyggelig sankthansbål.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s