Levende liv


2 kommentarer

«Å være en primitiv løvemamma, eller tigerpappa»

løve

Å følge våre primitive krefter oppfattes ofte som negativt. Men kan våre primitive deler også ha noe fornuft i seg? Kan vi mennesker ha noe å lære av villdyrene, som følger sine instinkter? Eller er det kun hodet vårt, som kan utrette de smarte avgjørelsene? Eller kan kanskje hodet ta noen beslutninger som ikke er så lure, omtenksomme og gode? Ett instinkt villdyrene følger sterkt, er å beskytte sitt avkom, sine barn.

Barn klarer ikke alltid å beskytte seg selv. Naturlig nok. De er barn. Det har dyrene i villmarken skjønt. Barna deres fører slekten videre. De vil ha sterke avkom. De vil ikke være slekten som blir spist opp. Derfor beskytter de barna sine med nebb og klør. Barna skal være trygge, fram til de er store og selvstendige nok til å kjempe for seg selv. Selvstendigheten og tryggheten kommer gradvis, gjennom å se og gjøre som sine tydelige og trygge foreldre, som reagerer når noe er feil. Når noen truer dem. Enten fysisk eller psykisk.

Det er vanskelig å rømme eller sloss, når man føler seg, og er liten og svak. Det kan være at den lille kroppen ønsker å slåss, eller flykte, men forstår at det blir en umulig oppgave. Barnet blir handlingslammet. Da kan det trengs en løvemamma, eller tigerpappa til å gjøre den responsen barnet selv ikke var i stand til å utføre, i den vonde situasjonen. Det trenger heller ikke være mamma, eller pappa. Det kan være en annen voksen person, eller trygg og sterk storesøsken eller venn. Bare en som kan beskytte barnet.

Som mennesker trenger vi ikke gå til fysisk angrep, slik villdyrene gjør, men vi kan gjerne brøle mer. Vår hjerne stopper til tider de naturlige instinktene våre. Det gjør at vi blir forsiktige, argumenterende og unnvikende. Vi sier ikke tydelig nok fra når noe er riv ruskende feil. Og barna våres lærer seg heller ikke si fra. Så slik blir vi tillatende, grenseløse og oppspist. Vår megling og prat kan fort bli langtrukkent og bare ord. Innen vi er ute av samtalen, megling eller forhandling er barnet på nytt blitt revet og slitt i.

Å reagere med ”dyrebrøl”, viser en kraft i beskyttelsen, som barnet forstår. De forstår at mamma og pappa (eller annen voksen/sterk person) støtter seg.  Og det blir en styrke det er lett å bli trygg i. Og ikke minst blir ansvaret plassert der det hører hjemme – hos den som har vist urett, og angrepet og truet et barn. Og gjennom den tydelige støtten kan barnet bli fri for skyld og skam.

Forblir barna ubeskyttede, kan de lett bli offer igjen. Barna trenger noen handlekraftige rollemodeller som står opp for dem. Med styrke, kraft og volum. Rett skal være rett. Barn skal ikke lide. Vi bør på samme måte som ville dyr beskytte våre barn. Vi bør lære de at de ikke skal svelge, og tåle urett. Og da må vi gå foran å vise vei, og ikke være redd for å synes og høres. Akkurat som løvemammaer og tigerpappaer. Så vil de selv kunne bli sterke villdyr som voksne, og vite forskjell på rett og galt.

Så heia alle dere der ute som bruker sine instinktive brøl til å beskytte de som trenger detJ