Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?
Følelsen spiser meg opp. Alt fokus snevres inn. Kroppen kjennes tydelig. Kvalme, uro, varme og virr varr i hodet – om jeg lar tankene få lov å flyte fritt. Da går tankene til alt som kan gå galt, og alt som er vanskelig.
Redd for hva?
Jeg har hatt mye prestasjonsangst i mitt liv. Til eksamener, prøver, evalueringer, intervjuer, taler, foredrag, aerobictimer, nye jobber og kurs. Når jeg sorterer tankene vet jeg angsten handler om at jeg vil gjøre noe bra. Jeg vil få til, mestre, og vise meg fra min beste side. Jeg er redd for alt fra å stamme, svare feil, eller bli stum, ikke bli likt, jernteppe eller til og med besvime.
Jeg har ambisjoner. Jeg vil gjøre det så bra jeg kan. Og det må ikke bare være bra nok for meg selv, men også for de rundt meg. Nesten perfekt faktisk. Det føles umulig å skulle score topp hos alle.
Vil utfordre meg
Nå skal jeg snart holde kurs, et kurs jeg ikke har holdt før. Det kjennes. MEN det er noe som er veldig bra med denne prestasjonsangsten. Jeg skjerper meg. Jeg vet etter mange år med disse følelsene herjende i kroppen, en del om hva som skal til for å roe ned 10 hakk. Slik at det blir levelig, og ikke stopper meg fra faktisk å gjøre oppgaver som er skummelt, eller utfordrene. Jeg vil lære nytt, jeg vil gjøre ting jeg ikke har gjort før, og jeg vil jobbe med mennesker. Og jobber jeg med mennesker risikerer jeg også ikke å bli likt, eller at de ikke liker akkurat den tingen som jeg sa, eller gjorde.
Å trygge meg
Min største trygghet ligger i å forberede meg. Har jeg forberedt meg godt, så vet jeg med meg selv at jeg kan det jeg skal framføre. Da blir det mer orden og struktur i hodet, og jeg er overbevist om at det vil gå bra. (Akkurat som alle venner rundt megJ). Men kroppen er ikke like rolig. For kroppen hjelper det å gjøre andre ting også, trene, fokusere på andre ting, ta en god pause fra forberedelsene innimellom.
Erfaringsmessig blir jeg mer skjerpet i øyeblikket oppgaven skal framføres, om jeg har prestasjonsangst. Jeg har bestemt meg for å se på dem jeg snakker til, finne et vennlig ansikt å vende tilbake til. Jeg skal gjøre det jeg selv liker at andre gjør, når de framfører noe. Jeg skal tørre å snakke tydelig og rolig, og ta pauser. Selv om jeg gjerne vil rase gjennom fort for å bli ferdig. Nei, jeg skal ikke la meg skremme av min egen kritiker som til tider titter fram over skulderen min. Heller ikke av alvorlige ansiktsuttrykk. Jeg vet at de ansiktsuttrykkene kan bety så mye mer enn alvor, eller misfornøydhet. Jeg tror faktisk at de fleste mennesker vil meg vell, selv om noen kan være kritiske. Det er bare sunt. Det skaper dynamikk, og ofte gode og utviklende diskusjoner, som levendegjør kurset enda mer, enn om alle sitter å nikker samtykkende på hodet.
Pine og nødvendighet
Denne gangen har jeg planen klar. Jeg er forberedt med hjelpekort, fargekoder, manual og sett gjennom alt av presentasjoner. Jeg har to gode kollegaer, jeg skal pakke alt klart på forhånd, være tidlig ute og vite hvordan jeg skal snakke. Da gjør jeg mitt beste. Så kan jeg sikkert etterpå komme på noe jeg kan gjøre enda bedre neste gang. Eller at jeg glemte noe. Da skal jeg tenke pytt pytt, og glede meg over det jeg gjorde bra. Og minne meg på det jeg glemte til neste gang. Noen ting kan jeg ikke vite om er bra eller dumt, før jeg faktisk har gjennomført det en gang.
Prestasjonsangsten får bare komme og være her hos meg. Den er en pine, men også en nødvendighet for mitt fokus og engasjement. Den skal aldri få stoppe meg til å gjøre ting som kjenner at jeg lever, som utfordrer meg og inspirerer meg.
Uten prestasjonsangst tror jeg at jeg blir likegyldig til mitt oppdrag. Jeg undervurderer kravene til de jeg skal gjøre noe for. Nei, da får jeg heller leve med prestasjonsangsten. Den er en nødvendighet for mine krav til meg selv, for at jeg skal bli fornøyd.
Levende liv 