Levende liv

Dømt til å bli mobbet uansett?

Legg igjen en kommentar

mobbing
Med utgangspunkt i noe en 15 år gammel jente skrev på si;D i aftenposten sist søndag, høres det ut som ungdom i dag er dømt til å bli mobbet uansett hvordan de er. Hun skriver at du får kallenavn, som jeg ikke tror særlig mange vil tolke positivt.  Ord som nerd, nonne, hore, taper, fake er bare noen av ordene som tydeligvis er vanlige påstander å få på seg i sine tre år på ungdomsskolen.

Blest og  programmer om mobbing
Da min eldste datter på 20 leste dette, kjente hun det igjen. Hun sa at det faktisk er slik. Nesten uansett hvordan du oppfører deg, er, kler deg, beveger deg, så finner noen et krenkende kallenavn til deg. Noen tar seg tilsynelatende ikke så nær av det,  mens andre er normale og sårbare, og synker sammen av gjentatte ganger å bli kalt forskjellige ting. Det er vondt for de fleste å få innsnevrende påstander på seg. Det er de færreste som vil kjenne seg igjen i å være ”freak”, selv om de er stille, eller ”nonne” om de er jomfru.
Så selv om skoler har mobbeprogrammer. Media skriver om mobbing. Og det florerer også av sjenerøsitet, og gode ord om toleranse blant oss, så foregår mobbingen like mye. Både direkte og på nett. De fleste skoler har temadager, og mange har Røde kors eller Barnevakten på besøk på disse dagene, for å snakke om ”ingen utenfor”, eller nettvett og mobbing på nett.
Det går historier på facebook om en jente som tok sitt liv, etter mange år med mobbing. Og ungdom, barn og voksne liker, deler og kommenterer hvor mye de er imot dette. Men likevel er det noen som blir holdt utenfor, og kalt stygge ting rett foran oss.

Benektelse, eller ikke tid og ressurser

Mange skoler nekter for at det eksisterer mobbing på sin skole, mens jeg hører den ene grusomme historien etter den andre. Og de voksne ser det ikke. Eller de bagatelliserer det, selv om barn og ungdom får magevondt, vil slutte på skolen. Og det å ikke bli trodd, eller føle at de rundt deg ser en annen vei, blir som et dobbelt svik, og en støtte til mobberne.
Det kan være at både foreldre og lærere faktisk ikke ser. De er for opptatt av fag, jobb, tid, resultater til at de ser hva som skjer. Så kanskje vi ikke alltid kan klandre de.  Lærere har ledere som sier hva de skal gjøre, og samarbeidsteam. Og løse store sosiale problemer inngår ikke med særlig mange timer der. Og å jobbe med sosiale og psykologiske store temaer som mobbing, krever ressurser og kompetanse. Ikke bare et teoretisk program. Jeg vet noen lærere som har vært flinke til å ta tak, og fått flotte endringer, og jeg vet lærere som skyver det bort, eller blir sykemeldte. De har ikke verken tid, støtte eller kapasitet. 

Kompetanse og tilstedeværelse
Det må settes av kompetente mennesker på hver eneste skole til aktivt å jobbe med barna på disse områdene. Det handler om høflighet, respekt, selvtillit, selvverd, kommunikasjon, empati. Og det må pågå kontinuerlig. Barna endrer seg, nye kommer til, andre flytter. Det er stadig nye gruppesammensetninger, og utvikling i barna som gjør at de trenger voksne til å lære de, forstå og støtte i hvordan være sin beste versjon. Det holder ikke med et kurs eller foredrag med mange kloke og ”riktige” ord om mobbing og sosial kompetanse. Det holder heller ikke med en sosial lærer, som er for det meste ute i undervisning, og har noen timer til klassesammensetninger. Heller ikke med en helsesøster, som ikke jobber heltid. Men er mest tilstede ved veiing, måling og vaksiner. Kanskje noen dager hvor barn og ungdom kan oppsøke de ved problemer. Og det er flott. Mange av de oppsøkende barna kan få hjelp der. Men mye mobbing foregår i det skjulte, så fort en voksen snur ryggen til. Det holder ikke med skippertak og utseendemessig flotte stunt. Det kreves tilstedeværelse. Skikkelig årvåkenhet midt blant barna, tror jeg. Som er der for dem, og med dem. Ikke for å moralisere og straffe!
Mobbere er ofte usikre og redde. Men de utgir seg for det totalt motsatte. De trenger hjelp og støtte til å tørre å være seg selv, uten å måtte hevde seg gjennom å trykke andre ned. Og mobbeofre kommer ofte i uheldige mønstre, som å gå med senket hode og tilbaketrukkethet, som gjør at de kan bli utsatt igjen og igjen. De trenger også hjelp. De trenger ikke være så ulike som det kan se ut som – mobberen og mobbeoffer.
Jeg er for mer psykologi i skolen. Hvor barna lærer mer om selvbilde, kommunikasjon,  empati og relasjoner. Og at en voksen skal være ansatt til å være kontinuerlig blant barna som en støtte, hjelp og samtalepartner.
Det beste med en slik ressurs for skolene, ville være at det hadde frigjort tid for lærere til å kunne utøve sitt fag enda bedre. Det ville blitt færre klagesaker til skoler og ledelser. Og best av alt – å ha det godt sosialt gjør det enklere å lære. Det blir vinn-vinn-vinn det. For både lærere, ledelse og barna.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s