Levende liv

Evnen til å ta imot

Legg igjen en kommentar

En liten fortelling:

Takk

”Jeg har gitt og gitt. Det har vært det jeg alltid har vært god til. Det kjennes ut som det har vært mitt kall. Altså å være hjelpsom og omsorgsfull overfor andre mennesker. Det har alltid gjort meg glad. Jeg har blitt oppdratt etter regelen ”Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad”. Og jeg har pliktoppfyllende alltid og ukritisk fulgt den regelen. Jeg har fått og sett mange smil, latter, lettelse, takk og rørte tårer. Det har alltid vært godt nok for meg. Mange har opp gjennom årene tilbudt meg hjelp, men jeg har pent takket nei. Jeg klarer meg, har jeg tenkt. Og forresten så har jeg aldri visst hvordan jeg kan ta imot. Og jeg har ikke tort å kjenne på uvante reaksjoner. Jeg har strevd med mitt til tider, og kommet meg gjennom stormene på ett vis. Hele tiden har min metode vært å se utover, om jeg har kunnet bidra eller hjulpet andre. Det er alltid noen som trenger en hjelpende hånd. Jeg ser og forstår slikt veldig raskt. Og det har vært en medisin for ikke å se så mye innover meg selv. Jeg har bidratt på ulike sett. Med praktisk, tid, prat, engasjement. Det har vært travelt til tider, men det har alltid vært verdt jobben og tiden”.
”Nå er jeg sliten. Jeg orker ikke så mye mer. Nå synes det også utenpå at jeg er syk, selv om jeg har skjult det lenge. Flere har nå villet hjelpe meg, men jeg vet de har sitt å stri med. Jeg vet alles hemmeligheter. Og jeg vil absolutt ikke være til bry. Jeg har klart meg alene. Jeg var igjen alene – inntil du kom. Du spurte aldri om jeg trengte noe hjelp. Du bare kom og satt deg ned. Du holdt min hånd, og pratet rolig med meg. Du ga meg drikke og hadde med min livrett, uten et spørsmål. Du kjenner meg. Du visste jeg ville ha takket pent nei. Du bare ga. Jeg følte meg liten og hjelpeløs. En uvant følelse for en ressurssterk og selvstendig kvinne som meg. Det var uvant. Jeg kunne ikke identifisere meg med følelsen som skyllet uvelkomment gjennom meg. Men du smilte vennlig hele tiden, som om du trivdes å være den hjelpende. Som om jeg ikke var til noe bry. Du gjorde det umulig for meg å avvise deg. Det ville være uhøflig. Og det ville være enda verre enn å ta imot. Men hvordan skal jeg ta imot? Hvordan skal jeg få takket deg bra nok? Det finnes ikke store nok ord for følelsene mine, for den takknemlighet jeg følte.  Et ”takk” kan bli så fattig. Tårene mine rant. Som de var samlet opp foran en demning som brast. Det ble strie strømmer. Jeg ble våt nedover halsen. ”Sånn ja, nå kan du kjenne på hvordan alle vi andre har kjent det med all din omtenksomhet gjennom alle år”, sa du helt uventet. Det føltes plutselig lettere for hver milliliter som tømtes fra mine tårekanaler. Det var en rørthet og glede over din uvurderlige støtte, når jeg trodde jeg kunne klare alt selv. Jeg kjente hjertet mitt vibrere, som om jeg var forelsket. Jeg lente hodet mitt usikkert på din skulder og lot meg selv ta imot. Du ga meg en varme jeg aldri før hadde tatt imot. Jeg følte jeg la hele min byrde og tyngde på deg. Og du sto like sterk og støtt. Du holdt meg oppe. Jeg slapp all min egen kraft i dine hender. Så sa du: ”Jeg har blitt sterk opp gjennom årene. For du har alltid støttet meg og hjulpet meg. Du har gitt meg alt ingen andre klarte å gi. Du ga meg håp og omsorg, når andre gikk. Men nå er jeg blitt sterk nok i meg selv, og det er en ren glede å gi deg en liten smule tilbake av alt hva du har gitt”.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s