Hvordan møte trassige eller triste barn?

Et naturlig instinkt når det er noe vi ikke forstår, er at nysgjerrigheten dukker opp i oss. Vi søker forståelse ved å spørre, undre og lure. Med trassige barn er det ikke alltid at dette instinktet slår ut. Mange tar nok heller den  ”formanende ”besserwisser” og foreldrerolle hatten”,  når vi har egne barn som trasser og trosser oss. Vi vil bare gi ordre, så skal de følge. Vi vil bare si hva vi føler, så skal de forstå og endre oppførsel. Men slik blir det jo sjelden.
Nærhet
Jeg føler meg veldig enkel når jeg argumenterer for dette. Men det er etter mange år med jobb med barn. Jeg har jobbet i barnehage og har selv barn mellom 10 og 20 år. Så jeg har vært i en del trassige situasjoner. Og jeg har gått i ”fella” med å ta den meget autoritære rollen mange ganger. Det hjelper lite. Men stort sett hver gang jeg endrer stemmen til mykere og lavere volum, samt lover å bare høre på hva det er som er vanskelig, åpner de den fysiske eller psykiske lukkede døra. Mange barn vil bli holdt rundt, eller sitte på fanget. Andre vil at dere bare sitter ved siden av hverandre. Og det er faktisk fascinerende hvor raskt en konflikt kan bli løst ved at du da spør hva barnet føler og tenker, og lar de prate uten innvendinger. Barna vil oftest bare ha forståelse, og ikke råd og løsninger. Hverfall ikke i sitt mest temperamentsfulle øyeblikk. Ved å holde rundt eller holde de i hånden blir de også mer åpne for å høre på deg etter sin egen forklaring. Det er ikke alltid lett å gi en klem eller armkrok om du selv er hoppende sint, og kanskje stresset også. Men jeg kan nesten love at det er både den raskeste og omsorgsfulle måten å gjøre det på.
Jeg tror fysisk nærhet er forebyggende for mobbing, og en fantastisk grunnstein for trivsel. Jeg kommer aldri til å glemme den salige og fantastiske stemningen jeg fikk overvære i klassen til en av mine døtre i 1. klasse. Jeg vil her gi æren til Merethe Jaquesson, som da var læreren. Barna kom inn i klasserommet med dempet belysning og klassisk, rolig musikk. Det var satt fram benker i en halvmåne. Halvparten av elevene skulle sette seg, og den andre halvparten skulle stå bak. De skulle massere hverandre. Altså, det var rørende. De som ble massert kunne si om de likte løsere, hardere, lengre ut, høyere opp. De ble kjent med egne behov. Jeg har lest tidligere at det er sjelden man mobber en man berører på en slik skånsom og god måte. Jeg har heller aldri vært bort i en klasse med bedre miljø opp gjennom årene. Det er sikkert mange elementer som har påvirket det, men tror ikke at dette første året med en slik skolestart skal undervurderes!
Medbestemmelse og avtaler
Om barnet ditt er sint for noe du mener er en småting. Altså noe du vil betrakte som ”ingenting å være så sint for”. Hva tror du skjer i barnet ditt da? Eller du kan bruke deg selv. Hva hadde du følt om du fikk beskjed om hva du skulle være sint eller trist for og ei? Tror ikke barnet bare skrur av følelsene og blir glad igjen, fordi de har fått beskjed om det. Vet ikke helt om det er et slikt barn vi har lyst til å skape heller. Da kan jo barnet lett blir underdanig videre i livet også. Det tror jeg hadde vært ganske smertefullt for foreldre å se. f Får et barn beskjed om ikke å være trist eller sint blir de blir ofte enda mer sinte, for nå blir de heller ikke forstått, og de får heller ikke lov å vise sine følelser. Først tror jeg man som voksen må legge sin definisjon på problemer tilside. Det er barnet det gjelder nå. Vis en unik interesse for barnets problem, og spør om barnet selv har noen forslag til å løse problemet. Kanskje du kan presentere en liten ”meny” av forslag som  er mulig å gjennomføre. Eks. barnet synes at ull er tull og det er 15 minus ute. La de være med i butikken å kjenne på ull de synes kjennes bra ut. Spør andre barn, hvilke ullklær de bruker, og be barnet kjenne på dem. Er de med på avgjørelsen, så er det lettere å følge opp avtalen. Ha en grense for når ullklær skal på, så de selv kan følge med på yr, eller gradestokken. Er de trege på morgenen, så bruk eggeklokke /alarm etc. som gjør at de passer på selv.  Dette er kun eksempler. Men poenget er at hvis barnet er med på å bestemme innenfor dine rammer, så har dere en lettere avtale. Og så kan dere eventuelt ha konsekvenser som dere også er blitt enige om, hvis avtalen brytes. Jeg har ofte lest at barn kan være strengere med konsekvenser enn voksne, om de på forhånd får være med å bestemme. Så husk å justere disse, om dere som voksne skjønner at disse blir for strenge i forhold til hva som er mulig å gjennomføre.
Vinn-vinn
Noen ganger tror jeg voksne kan tenke at slike avtaler og omfattende opplegg har man ikke tid og ork til. Det er faktisk veldig merkelig. For det er dette som kun vil ta tid en gang nå, og ikke hver dag etterpå. Du sår nå, og høster godene hver dag siden. Og noe jeg er opptatt av – det blir vinn-vinn.
Noen ganger har jeg selv ikke kunnet rokke på noen regler jeg har satt, som barna er uenig i. Men etter argumentasjon, så er jeg fremdeles enig med meg selv. Da har jeg opplevd det som en ærlig og fin ting,  å kunne si til barna at du ser at de er sinte, og du forstår at de kan bli sinte når de ikke får gjøre noe de så sterkt vil, men når det gjelder akkurat dette, så kan du ikke endre på reglene, fordi det er farlig, passer ikke i dag, får ikke til, har andre avtaler, etc. Da har du anerkjent følelsene, men likevel holdt på en regel du synes er viktig. Men barnet kan barnet kan få velge, bestemme en annen dag, og gjerne konkretiser hvilken dag.
Møter du barn med nysgjerrighet og interesse er det utrolig hvor mye spennende, morsomt, flott du kan finne hos de herlige små mennesker med sin helt egne personlighet.