Levende liv

Lidenskap og vold

Legg igjen en kommentar

Det er hjertet mitt som forteller deg denne historien. Ikke vent deg noe logikk. Ikke spør hvorfor jeg ikke gikk før? Du har kanskje hørt lignende historier før. Men de kan fortelles igjen. Kanskje er målet en utvidet forståelse?
(Og før du leser videre minner jeg om at slike historier er helt anonymisert uansett form den er skrevet i! Kjenner du deg eller en annen igjen, er det helt tilfeldig, eller fordi mange kan ha opplevd lignende)

Historien er vidunderlig og vakker. Og den er noe dritt!

Fra ingenting til alt

Jeg hadde en følelse av verdiløshet før jeg traff ham. Jeg var ingenting. Usynlig og følte meg stygg og fæl. Så ble jeg alt. Jeg ble virkelig hele verden for en person. Og han fikk hele meg. Jeg gav ham nøkkelen til mitt hjerte, min kropp og mine tanker. Jeg hadde ikke lenger nøkkel selv. Han fikk åpne og lukke som han ville. For han gav meg blikk, oppmerksomhet, nærhet og omsorg.  Jeg var sulteforet på kjærlighet. Jeg følte meg desperat, og ble glupsk og grisk da jeg fikk ham.  Og han tok imot alt. Han forandret mitt liv. Jeg gikk fra fattigdom til å bli styrtrik. Jeg svevde på rosa sky. Jeg var rett og slett uberegnelig.

Det var som om jeg levde i en klissete roman fullt av kjærlighetsklisjeer. Og jeg følte meg vakker. Jeg smilte og glødet. Det gjorde at jeg plutselig ikke bare var interessant for min kjære. Men også andre gutter og menn kastet blikk, snakket til meg og viste interesse. Det falt ikke i god jord. Fra å bli kalt elskling, baby, min, snuppa, kjære ble jeg kjerring, hore, tøs, ludder. Men han gikk ikke. Han holdt meg hardere. Hele natten gjennom holdt han rundt meg. Jeg ble smigret. Jeg ville bli holdt. Jeg ville bare være hans. Dessverre trodde han meg ikke. Så fra å være sosiale, takket vi nå pent nei til invitasjoner. Vi ble mer isolert. Var vi ute blant folk, holdt han hånden min. Kysset meg ofte og viste verden at jeg var hans. Jeg la merke til noen varsellys blinke i det fjerne, men han fikk meg til å føle noe jeg aldri i mitt liv hadde følt før, og som jeg fryktet at jeg aldri kunne kjenne. Jeg kjente meg verdifull for et annet menneske, og jeg kjente meg attraktiv og kvinnelig. Lidenskapen flammet i meg. Jeg hadde en lyst i meg jeg ikke visste at fantes. Så jeg fortsatte å gnistre. Jeg hadde en takknemlighetsgjeld å betale. Det var et løfte om å bli hans for alltid.

Voldsom kjærlighet

Han endret seg. Fikk humørsvingninger. Så kom første slag, og andre. Jeg fikk blåmerker og sprukken leppe. Og et dypt skår i lykken. Han forsvant fra meg mens jeg lå som et sammenkrøpet foster på gulvet. Jeg tenkte aldri på å gå. Bare at han skulle komme tilbake. Han kom. Gråtende. Vi ble elskende igjen. Hele forholdet ble enda mer intenst, enda vakrere, OG enda verre. Det ble oftere til at vold måtte til for at det skulle bli lidenskap etterpå. Etter hvert ble det mer vold enn lidenskap. Prisen gikk opp. Jeg følte meg på salg. Jeg gikk fra å stråle til å visne. Men det var på en annen måte enn før jeg møtte han. Nå hadde jeg noe å miste. Og jeg hadde tyngre bagasje. Ville jeg klare å bære den alene. Ville jeg klare å gå fra litt lidenskap til ingenting? Jeg klarte ikke å ta valget. Isteden ble jeg handlingslammet. Det ble det samme som å bli. Jeg hadde ikke krefter til å gå. For det ville ikke bli lett, det ville bli en kamp. Og hvor skulle jeg gå. Jeg hadde jo ingen andre. Da jeg fikk ham, evnet jeg bare å elske en. Kunne ikke bruke tid på noen andre. Nå var de andre borte.

Forståelse

Det var barnet i magen som hjalp meg bort. Barnet styrket meg. Ga meg et klarere blikk. Et blikk utover og framover, vekk fra vår hule. Kanskje klarte jeg ikke å gå før jeg hadde en annen å ta vare på, for JEG var ikke nok for meg selv. Kanskje måtte jeg ha med meg en bit av ham? Det kan virke sykt å bli, men for meg var jeg enda sykere uten ham. Før ham var livet bare eksistens. Da foretrakk jeg heller berg og dalbane. Det har aldri vært synd på meg, og i ettertid føler jeg meg heller ikke dum. Bare rikere. Det er kanskje farlig å si. Det kan høres ut som jeg måtte ha det vondt for å få det godt. At jeg måtte ha den grusomme opplevelsen for å finne annen lykke og mening i livet senere. Men det er ikke på grunn av opplevelsene i seg det har blitt så bra, men på grunn av bearbeidelsene i ettertid. Jeg forstår mer av livet og kjærligheten. Og jeg skjønner at ingen andre kan bære min lykke videre. Den må jeg ta tak i selv.Og det er godt å ikke lenger være sint eller bitter. Hverken på meg selv eller ham.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s