Levende liv


Legg igjen en kommentar

Meg selv som klient

Jeg husker hvordan jeg grudde meg til min første terapitime. Det var skummelt, samtidig som jeg var nysgjerrig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg håpet hun hjalp meg i gang. Jeg trodde selv jeg hadde noe å ta tak i, men følte meg likevel usikker. Det var som om jeg ville være ”en god nok klient”.
Første time

Det ble veldig godt møte. Hun gjorde meg rolig. Hun viste seg interessert i meg som person, uansett hva jeg fortalte. Hun virket oppriktig.  I ettertid har jeg skjønt hvor mye den gode kontakten oss imellom betydde for meg som klient. Både at hun er tilstedeværende, interessert og oppriktig. Jeg gikk derfra og følte ” dette blir bra, og jeg føler meg bra”. Hun hadde gitt meg bekreftelser på egne tanker, og hun ga meg nye ting å tenke på. Og det viktigste – jeg følte meg trygg, og ville fortsette. Så jeg skjønner også at uansett hvor dyktig hun hadde vært på sitt felt, hadde hun ikke nådd inn til meg med sin kunnskap om vi ikke hadde fått den gode kontakten oss imellom.
Jeg har også dessverre vært med på den motsatte følelsen – i parterapi. Der tok den kvinnelige familieterapeuten  parti med min mann. Det føltes ubehagelig og uproft. Min mann kjente det samme som meg, og istedenfor å heve seg selv til den som hadde rett, klarte han å se at dette ikke ville redde oss. Det ville bare skyve oss enda lengre fra hverandre.  Det eneste som kom godt ut av det, var at min mann og jeg ble mer et team, mot henne. Men vi måtte gå videre til en annen som skjønte vår utfordring bedre. En som så oss som et par, ikke så på hver og en av oss.
Nye perspektiver
Studie i Gestaltterapi krever mange timer med egenterapi. Både i gruppe og individuelt. Man skal vite hvordan det er å sitte i klientstolen, og man skal kjenne seg selv før man begynner å gå dypere inn hos andre. Det er viktig å skille mellom mine og dine utfordringer. Noen timer visste jeg eksakt hva jeg ville snakke om, andre ganger følte jeg ikke for å gå til timene. Behovet var ikke tilstede der og da. Jeg så etterpå hvor ulikt mitt humør og dagsform kunne påvirke timene, og hvordan jeg kunne påvirkes på ulike plan.  En gang var jeg i hodet og fornuft, og andre ganger i kropp eller følelser. Det ga ulikt utgangspunkt for timene.  Det var opplevelser i livet jeg  lenge lurte på om jeg torde å ta opp. Det føltes ubehagelig. Jeg følte skyld og skam. Men min terapeuts egne holdninger kom ikke til syne. Det var befriende å få alternativer. Jeg hadde plutselig flere perspektiver på egne opplevelser, som gjorde at jeg følte de på en annen og ny måte. Både på grunn av økt forståelse og fordi jeg plutselig følte og tenkte ut fra en annen vinkel.
Terapi kan være ”aha eller au”
Det er utrolig deilig å lære seg selv å kjenne. Det føles trygt. Og det merker jeg også i sosiale sammenhenger. Jeg blir mindre redd av å være med andre mennesker, i ukjente situasjoner. Jeg kan synes at situasjoner jeg skal inn i er skumle, men jeg føler jeg står støtt i meg selv, og da føles det mer som noe spennende på en positiv måte. Noe av det beste jeg har lært er at ingen følelser, tanker og opplevelser er statiske,  riktige, eller feil. Det har gjort meg selv mer fri. Jeg tenker på terapi som en reise i seg selv, uansett grunn til man starter. Jeg har sittet i gjørme og trengt drahjelp til å komme opp, jeg har vært i kriser som jeg har fått hjelp til å forstå og kommet meg ut av, jeg har fått svar på spørsmål, jeg har lært å forstå hvorfor jeg er der jeg er i dag. Jeg har blitt ærligere med meg selv, selv om det til tider har gjort vondt.  Jeg har lært å sette tydeligere ord på tanker og følelser, jeg har lært mye om hva som påvirker meg og hvordan jeg påvirker andre. Jeg kan like det jeg oppdager, eller mislike det. Jeg kan la det være som det er, eller jeg kan endre det. Det er opp til meg. Jeg har gått ut fra mine terapitimer med ny aha opplevelser, eller med en utfordring jeg har fått, jeg har gått ut med nye spørsmål, frustrasjon, bekreftelser eller tomhet. Men alt har vært tegn på at noe nytt har skjedd. Jeg er et hakk videre i dypet på meg selv. Og da er jeg i en utvikling. Og nærmere den personen jeg vil være.