Levende liv

Dårlig dag? Det kan hjelpe å klage.

Legg igjen en kommentar

Hvor ble energien av? Fra å være full av ideer, sosial, blid, positiv, arbeidslysten og hjelpsom. Vil jeg nå helst ta en enveisbillett til andre siden av jorda. Jeg vil være alene. Uten å gjøre noe, hvertfall ikke noe jeg burde eller må. Jeg vil bare være. Uten en plan. Uten å gjøre noe, eller bare kjenne minutt for minutt hva jeg vil.

Jeg liker meg selv best når jeg gjør mye, og jeg gjør det jeg har tenkt til.  Jeg liker å ha en plan, og følge den. Slik er ikke dagen i dag. Ville ikke stå opp. Det var en bratt oppoverbakke til badet. Speilet var ikke på mitt lag, mascaraen var tørr, hadde ikke lyst på mat – i hvertfall ikke noe sunt. Og jeg hadde ikke lyst å svare på noen spørsmål fra noen. Og definitivt ikke føre noen lystig samtale. Nesten irriterende at noen kan være blide i dag. Og at de kan synge…Grrr… Og ikke fortell meg at jeg har stått opp med feil bein, da kommer jeg til å nekte, selv om du har rett. Og jeg kommer også til enten å begynne å gråte, eller få et sinneutbrudd som absolutt ikke vil passe. Og som jeg selvfølgelig vil angre på.

Og begynner jeg å gråte vil jeg føle meg dum. Og da kan det vel ikke bli særlig verre. Jo da, for når jeg kommer ut, ser jeg mange alvorlige og sure ansikter. Og hva har de å være sure for? Jeg burde hatt enerett på det i dag. Ingen biler stopper på fotgjengerovergang, t-banen er forsinket. Det er altfor mange mennesker i butikken. Det regner. Jeg skulle trene, men orker ikke. Jeg skulle lage god mat, men må kjøpe sushi. For jeg orker ikke å lage. Dårlig samvittighet for det også. Og det hadde jeg jo heller ikke råd til.  Hodet er for tungt, øyelokkene vil lukke seg. Ikke si noe morsomt, for jeg vil ikke smile. Jeg orker ikke det heller. Og jeg orker ikke bli glad nå. Jeg hører meg selv sukke og stønne og klage. Jeg blir sliten av meg selv. Og det er vanskelig å gå bort fra seg selv en stund.

Jeg skjønner selv at jeg bør gjøre noe med dette humøret. Men jeg klarer ikke. Jeg vil bare være selvmedlidende. Slikke sårene. Eller hvilke sår? Hvorfor er jeg egentlig i dette humøret i dag? Jeg finner ingen grunn. Ingen har gjort meg noe vondt. Ikke husker jeg at jeg drømte noe ubehagelig. Ikke har jeg grudd meg, eller vært bekymret for denne dagen heller. Jeg skjønner det rett og slett ikke. Skal jeg nå kjempe imot mitt labre humør, eller skal jeg bare akseptere at det en slik dag i dag. Og det er snart en ny dag. Jeg bestemmer meg for å bare bli der jeg er i meg selv.

Jeg er glad jeg kommer hjem til forståelse, og ingen forsøk på å gjøre meg blid. Jeg ville ikke ha noen raske løsninger. Det ender meg at jeg ser meg selv og min klaging utenfra, og begynner å le. Det er egentlig veldig typisk. Når jeg får tillatelse til å bare være sur og lei, da kommer jeg meg opp igjen selv. Og allerede før jeg la meg var jeg glad og fornøyd igjen. Og kroppen kjentes lett. Som om den var uthvilt. Jeg hadde jo tross alt ikke tvunget den til å gjennomføre noen planer. Om jeg trenger slike dager, eller bare får godta at de kommer innimellom, så gjør de dagene meg hvertfall veldig oppmerksom på de store kontrastene både i følelsene og tankesettet mitt. Og jeg må si jeg er fornøyd med at jeg oftest befinner meg i det positive hjørnet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s